Vekslende kår i unge år

FRAMTIDSUTSIKTER
1918: Var i dag hos Moe med en artikkel han hadde
skrevet i ((Tidens Tegn»: ((Rosene blomstrer)). Vi drog
ned til båten og satte den på vannet. Seilte et stykke for
god bør. Hensikten var å dra til et sted, der vi kunne
hente noen bøtter med skuresand. Kommet til stedet der
denne var å finne, oppdaget vi at på grunn av «flo sjø»,
måtte vi i så fall dukke etter sanden. Vi gikk nå i land på
dette stedet, der det var bart, stenet og myret. En heslig
natur i Moes øyne. Han gikk hen til et par mannfolk
som murte opp et grisehus, og spurte om de visste om
noen tørr sand i ncerheten. Imens gikk jeg ned til båten.
Litt senere bar det tilbake til utgangspunktet - med
uforrettet ærende.
I skoghytten drakk vi te, og samtalen kom inn på
det evindelige tema: Min framtid. Moe mente at jeg
burde og måtte finne på ett eller annet. Han hadde
en rekke velmente forslag: - lage manillasko, strikke,
eller binde inn bøker (i tilknytning til antikvarbokhandelen!)
Han kom b1.a. til å si: «Du føler deg bare for
god!» Ja, ja, jeg lot til å innrømme det, ikke fordi jeg
synes noe arbeid er for simpelt, men - ja, hvorfor?
Vel fordi de nevnte aktiviteter ikke akkurat lå innenfor
den banen som ville vzre naturlig for meg. For en
veldig kamp jeg i det siste har ført og fortsatt fører
med meg selv: Hva skal det bli av meg? Jeg er over
20 år, og ennå kan jeg null niks, er null niks. Det
er ikke til å beskrive. Jeg kunne bli gal! Anlegg har
jeg for noe, men slipper ikke til. Kanskje er jeg ikke
bare journalist og forfatter (noe jeg er i gavnet, men
ikke i navnet), men også skuespiller og sanger. Jeg håper,
tror, nesten vet, og ber om, at: Tider skal komme!
21 18: Niels besøkte meg i kolonihagen, og vi utløste
noe av det som lå oss på hjertet. Han for sin del skulle i
dag ha begynt på musikkonservatoriet i Oslo, men et
kjølig brev fra tanten, hos hvem han da skulle ha bodd,
gjorde det umulig.