Vekslende kår i unge år

ettet det straks til «sider». Ka det var for någe? Jeg
åpnet pakken: G--B--:
GATENES GATE
Roman
Han hadde ikkje vet på slikt någe (bøker, altså). Jeg lo.
Nei, han var så gammeldags, forsto seg ikke på det
moderne. Å, jo, jeg ville være så takknemlig om han
kunne gjøre det - ville få en ((sakkyndig dom». Puh -
sakkyndig dom, nei, det kunne han ikkje gi. Han ville nå
legge manuskriptet vekk en stund. Ka det var eg hadde
omkring pakken? Jeg fant fram fra lommen en «strikk»,
eller «spring» som vi gjerne sa, slik en som kolonial-
handleren har rundt posene for å holde dem lukket. Jeg
håpet den ville holde og ikke «springe» i to når den
skulle tres over de mange papirarkene, men den holdt.
Så reiste han seg og gikk bort til en hylle. Om jeg kunne
komme innom en ukes tid senere, eller kanskje to uker?
En gang det falt seg slik, -ja, jeg bodde jo i byen? Joda,
det gjorde jeg.
«Ja, her skal det i allfall ikkje komme vekk, untagen
heila greia går opp i flammer.))
«Ja, da er det mange viktigere ting som går tapt,))
svarte jeg og lo.
«Å ja, det ville være ein masse som gjekk tapt, då,
San,» samtykket Tvedt idet jeg forlot kontoret.
8 18: «l ste Mai»s konstituerte redaktør har kolonistykke
i Ramsvik, ikke langt fra mitt. Da han i dag passerte
meg på veien, stanset han opp og meddelte at han hadde
lest igjennom min novelle «Roten til alt vondt)). Han var
helt enig i «motivet», hadde tenkt å skrive noe redaksjo-
nelt i samme retning. Arbeidsledigheten hadde skyld i
mye vondt. Men novellen var lang, så den måtte even-
tuelt gå som fortsettelse - - og - - Ja, ja, han skulle nå
snakke med faktor. «Takk for det!»