Vekslende kår i unge år

igjen. Andre der inne slutter seg til, så prosesjonen bli
lang. Den kommer atter ut på veien. Se! Se opp p:
fjellnuten i nord - et bål! Slik virket vardene i gamle
dager. Meg minnet synet om det verset i skaldekvadet
der det tales om «varden som lyser på Høgenut - -»
En rakett kom imidlertid susende for å minne oss om
at vi befant oss i en mer moderne tidsalder enn den
gangen vardebålene var «ei blott til lyst)). Vakkert var
det å se de utallige små stjernene som drysset ned over
dalen.
Prosesjonen dro videre - jente og gutt, arm i arm.
Spillemennene strøk uavbrutt på hardingfelene sine.
Flokken stanset noen minutter, så vendte de tilbake til
Ungdomshuset, der dansen for alvor tok til. Sigurd og
jeg smøk oss atter opp på «lemmen» for å se på. Den
ene spillemannen, en litt tilårskommen student med et
kjempesvært kunstnerslips og gullbriller (sønn av den
nevnte lærer) hadde sin egen merkelige måte å spille på.
Han dreide hodet på skakke - musikken drev ham opp i
ekstase, hele sjelen og kroppen syntes han å legge i
tonene.
Plutselig steg han fram på golvet og sa:
«Her er så stilt på ungdomshuset i kveld. Hvis de'
ikkje danse nå, karar, så går me pinadø heim. Her sidde
jo jentene oppitte veggjene som andre utstillingsfigurar!
Nå spele eg ein masurka te, og hvis ikkje då kvar einaste
jenta er på golvet, er det over og ut for mitt vedkom-
mande. Eg sidde ikkje her og spele som på et sirkus!))
Dermed tok han atter til med låten, satte seg på bordet,
kjelte lidenskapelig med fela, hoppet så med ett opp på
en stol. Parene svevde omkring. Men ennå satt det et
par ledige kvinnfolk.
«Dokker høyrde ka eg sa om dei så sidde oppitte
vegdene!)) ropte han med kunstnerslipset og tok en pau-
se imens.
(Siden skolemannen Peter Molaug, som senere ble
bestyrer på Våland skole, stammet fra Frafjord-traktene
og ofte var der inne om sommeren, er det høyst sann-