Vekslende kår i unge år

kolonihageforening. Turen innover var nydelig, oversky-
et, hva været angikk, men stille på sjøen. Etter ankom-
sten vandret deltagerne i vel en halv times tid, fra bryg-
gen og til et sted som visstnok hette Stokkaland. Her
rant det en svær elv forbi. Vi besøkte også den gamle
kirken, som bevislig ble brukt fra 1432. Noen besøkte
også feriekolonien Sanitas. En i følget kjente den unge
læreren og jeg den mer tilårskomne bestyrerinnen, Alma
Braadland, så vi fikk ta etablissementet i øyesyn, og
dessuten bli orientert om at de seksti guttene daglig
spiste førti brød og tjue egg. Når det siste tallet bare
utgjør tredjeparten av klientellets størrelse, må det skyl-
des at det nok ikke var hver dag «kvalen gikk til lands)),
slik at det gjennomsnittlig ble to egg pr. uke på hver av
de ferierende barn (som vel neppe fikk like mange i sine
respektive hjem i byen). Hjemover var det nokså «kul-
se», men dansen til mandolinmusikk ombord, gjorde vel
sitt til at deltagerne fikk en smule varmende blodomløp i
årene. Ellers noteres i dagboken at de fleste på lystturen
neppe var av de mest velstående samfunnsborgere, om
de til gjengjeld sikkert hørte til de mer omgjengelige.
LURENDREIEREN
En mann som deltok på Årdals-turen og som jeg var en
del sammen med, fortalte en nesten utrolig historie om
seg selv, og den skal jeg ta med her, så lang tid etter at
den foregikk.
Det var bestemt at mannen skulle avtjene sin verne-
plikt i Horten. Det hadde han verken lyst til eller inte-
resse for, så han gjorde vedtak om å skape seg fullsten-
dig «gal». Han lot som om han ikke forsto «det dust)).
Når øverstbefalende spurte om hvorfor han ikke gjorde
honnør, svarte han kaldt: «Når ikke du hilser på mei, så
kan 'ke du vente at jeg hilser på dei!)) De straffet ham,
lot ham legeundersøke, men nei, intet hjalp. Til slutt
gikk han så langt at han hoppet over bord mens skipet