Vekslende kår i unge år

«Et vidunderlig vær vi har,» sa jeg om litt. Bøndene
liker seg nok nå.»
«Å ja, det er vel så, det, ja,» repliserte han en smule
åndsfraværende. Senere pratet vi om kunstig vanning.
Han syntes å ha greie på gårdsstell, og ga meg noen
gode råd til anvendelse i kolonihagen. Så fant han fram
manuskriptet mitt og leste det hurtig igjennom.
«Du har hørt snakk om noe de kaller tendensdikt-
ning?))
Å, ja, det hadde jeg jo i høy grad, lot jeg ham vite.
Nå vel, min novelle var for sterkt ((tendensiøs)), så han
dessverre ikke kunne trykke den. Vi snakket lenge om
saken. Jeg kom med mine kommentarer, han med sine.
Til og med Bjørnstjerne Bjørnson brakte han på bane,
fordi denne personen også ofte hadde det med å skrive
tendensiøse ting.
Vi fortsatte vår samtale både lenge og vel, uten at vi
kom til noen konklusjon, som det gjerne heter når det
dreier seg om såkalte ((politiske drøftelser)) (hva det jo
for øvrig her ikke var tale om!). Men vi lærer da i det
minste hverandres oppfatninger bedre å kjenne, og de er
neppe så sammenfallende som ønskelig kunne være. Så
er da aldersforskjellen mellom oss to ganske betydelig!
HANNKATTEN PÅ UTHUSTAKET
3015: I den siste tid har det vært et velsignet deilig vær,
sol og varme i lange baner. Men i dag er det ikke fullt så
varmt, idet himmelen er overskyet, så solen ikke får
slippe til. Dessuten blåser det en kald bris. Ja, ja, vi
mennesker går her og sutrer for hver minste bagatell - -
synes vi har det så vondt.
Hvem som inspirerte meg til å skrive disse linjene? Jo,
en gammel, skabbet hannkatt! Den har i mange herrens
år gått her utenfor bakdøren vår og har sikkert vært den
flittigste frieren til vår kullsvarte «Lissi». I øyeblikket
ligger den og sover på sin yndlingsplass på tjærepappta-