Vekslende kår i unge år

Først skulle jeg innkreve fjorårets restanser, og deretter
ta fatt på de nye. Medlemmene var jo spredt over hele
byen, så det ble litt av et (drapseri)), etter først å ha lagt
opp en slags «rute». Ganske besynnerlig at det jeg ikke
egner meg til skal pådyttes meg, mens det jeg har inte-
resse av, ikke synes å være innen rekkevidde. Jeg ser
bort fra at det økonomiske «utbytte» er ytterst magert.
Ikke alltid treffer jeg ((skyldnerne)) hjemme når jeg ban-
ker på døren. Lørdag oppsøkte jeg en av dem for tredje
gang, for å få de tre kronene medlemsskapet kostet.
Kvinnen kom da med en tikroneseddel. Jeg kunne i
dette tilfellet ikke gi igjen de sju kronene, men tilbød
meg å veksle i en butikk like i nærheten. Hun gikk inn i
leiligheten og fant fram en femkroneseddel, men det
hjalp like lite. Jeg foreslo på ny å gå i butikken og
veksle. «Tja -D drog hun på det, - men De må komme
tilbake igjen.)) Det virket helt ufattelig for meg å skulle
stå der som en uærlig kjeltring foran et dråg av et mis-
tenksomt kvinnfolk. Jeg som ikke ville være i stand til å
bedra et menneske for en toøring. Egentlig burde jeg ha
gitt henne en klask på kinnet, og deretter demonstrativt
gått min vei. I stedet svarte jeg så vennlig det var mulig:
«Jo, vær sikker!)) Kan hende var hun en smule forlegen,
da jeg noen minutter senere kom tilbake og leverte de to
kronestykkene!
EN LANG SAMTALE MED REDAKT0REN
For noen dager siden hadde jeg levert Aftenbladets re-
daktør et langt manuskript - en novelle i fem avsnitt:
((Roten til alt vondt)). I ettermiddag kom jeg ned på
privatkontoret hans.
«Vær så god, sitt ned!» Han var opptatt med ett eller
annet og leverte meg en bunke med «dagens nytt» til
underholdning på ubestemt tid. Jeg valgte meg til å
begynne med ((Stavangeren)), og satte meg til å lese,
mens han skrev.