Vekslende kår i unge år

opp, og brukte sagen, så jeg slapp med å lempe trær og
kvister utfor skråningen. Mens vi fulgte rutebilen ut-
over, gikk vi til fots tilbake igjen. Det ble pratet om litt
av hvert underveis. Da vi kom til Tjensvold og passerte
Mostun, fortale Haakon om tre grantrær som sto nede
ved vannet, at han i sin tid hadde fått dem - rent tilfel-
dig - sammen med noen andre planter fra Frankrike, og
han hadde for moro skyld plantet dem der de, i 1929,
fortsatt sto.
REDAKTOREN GIR GODE RAD
2614 var jeg ute hos Moe og hentet lønnen for malerar-
beidet, 25 kroner (for en uke). Gikk derpå ned i Aften-
bladet med epistelen: «Men hør nu løyer)). Snakket både
lenge og vel med redaktøren. Om jeg ennå var ledig, ville
han vite. «Ja, dessverre.)) Jeg fortalte om manuskriptet
til Aschehoug. Hva den boken gikk ut på? Tja, kanskje
jeg kunne kalle den en slags samfunnsroman. Han håpet
forlaget tok den. «Ja, gjør de ikke det, gir jeg boken ut
på eget forlag.)) Nei, nei, det måtte jeg for all del ikke.
Han sto og pakket inn ett eller annet. Jeg visste det var
vågsomt, svarte jeg, men i og med at det lå så mye
arbeid bak - - Det var nå så sin sak, uttalte han, men
for en som var uten fastlønnet arbeid, ville det neppe
være heldig om en attpå-til skulle tape penger. Det var
mye bra i det jeg pleide skrive, syntes han, men ofte
rotet jeg sammen alvor og skjemt, noe han ikke hadde
sans for. Om jeg skrev fortellinger? Kjellere? ((A, ja, hvis
jeg bare kunne gjøre regning med å få dem antatt.)) Vel,
vel, en måtte bare «våga vonå)) og la det stå til. Jeg
fortalte, at enten skrev jeg noe humoristisk, eller noe
sørgelig - om det så var mord og den slags. «Au, au!»
Redaktøren sto på golvet og røs. Jeg fikk nå probere på
noe pent, da , mente han. Dermed satte han seg ned og
skrev en honoraranvisning på ti kroner for petiten.
2914 kom manuskriptet i retur fra forlaget. Mens jeg