Vekslende kår i unge år

om kritikken unektelig var temmelig overdreven, og
våre navn var utelatt, kan det neppe herske tvil om at
det lød som liflige harpetoner å se beskrivelsen på trykk:
«I flere biler ankom underholdningsstaben, som besto
av forfattere, skuespillere, musikere, sangere, opplesere,
skrønemakere. Ja, regissøren, suffløren, frisarren og lys-
mesteren manglet heller ikke blant den tallrike staben.
Den håndskrevne avisen som ble opplest, var vittig,
treffende og aktuell. Redaktøren spilte også med sjarme
hovedrollen i den fortryllende vaudevillen. Allsidig, ikke
sant? De karene kunne jamen opptre under større for-
hold!»
Når vi var så «begjærlige» at vi mente det var på sin
plass å antyde et aldri så lite honorar for vår innsats
(Fem kroner hver!) var det ikke egentlig for å berike oss
på vår kunstneriske virksomhet, men mest for å f0le at
denne var verd sin belønning. Dessuten hadde vi jo i det
minste utgifter til sminkesaker, løsskjegg etc. Her må jeg
minnes den gangen Niels spurte om jeg ville gå ned til
Kochs parfymeri i Kirkegaten og kjøpe noen småting.
Det sa jeg meg villig til, hvis han på forhånd ville ringe
og bestille det nødvendige. Han så gjorde, mens jeg
overhørte samtalen. Men jeg tok det ikke nådig opp da
slyngelen avsluttet med å si: «De kan pakke sakene inn,
så sender vi vår løpergutt ned og henter dem om et
øyeblikk!)) Ikke bare var jeg forniermet på oppdragsgi-
veren, men like mye følte jeg det nedverdigende og flaut,
da jeg viste meg i butikken for å hente den avtalte lille
«pakke)). Man har da en viss «verdighet» å ta vare på!
Mine medkolonister i ((Rosendal og Ramsvik)) hadde
fått blod på tann når det gjaldt underholdning på tilstel-
ningene. Nå ville de ha en ny teaterforestilling. For et
avtalt honorar på fem kroner hver, måtte Niels og jeg gi
oss i kast med å lage en ny komedie, som vi ga tittelen