Vekslende kår i unge år

det nevnte lokale i Eiganes Kolonihager. Sammen med
endel kolonister bilte jeg dit ut klokken 19 for å ordne
med scenearrangementet, eller rettere sagt instruere
medhjelperne hvordan vi «aktører», for ikke å si skue-
spillere, ville ha det. Ved hjelp av flagg, ståltråd og en
serie små elektriske lamper, fikk vi i stand en riktignok
liten, men brukbar teaterscene. Niels kom ikke før klok-
ken var 20,40, sammen med et par damer, som vi hadde
ønsket skulle overvære forestillingen, for at de senere
kunne gi oss en forhåpentlig smigrende kritikk. Min
medspillers forsinkede ankomst skapte jo litt irritasjon,
med tanke på maskering og omkledning. Lokalet var
sprengfullt av tilskuere, og spenningen var stor hos både
dem og oss, slik det gjerne pleier vzre foran en ((premie-
re». For publikum lot det til at forestillingen ble en stor
suksess. Vi som opptrådte fant vel små ting som nok
kunne ha vært noe bedre. Da demaskeringen var ferdig,
skulle vi spise, sammen med de to damene, men til vår
store skuffelse og forbauselse, oppdaget vi at disse var
som sunket i jorden, fuglene var simpelt hen fløyet, hva
nå grunnen enn kunne være. Vi for vår del mistet unek-
telig litt av humøret fra samme stund.
Etter bevertningen måtte jeg opp på podiet for å lese
den håndskrevne avisen (