Vekslende kår i unge år

forelå, f.eks. hva slags yrker giverne hadde, hvor mange
som het Larsen, Hansen, Olsen og andre med -sen-navn.
Artikkelen ble skrevet på dialekt. Da jeg etter tre dager
ikke hadde fått noen reaksjon fra avisen, gikk jeg opp
til redaktøren. For at ikke ((statistikken)) skulle virke
for trettende med de mange tallene, ba han meg «bro-
dere)) litt på artikkelen. Det var første gangen jeg fikk
en anmodning av denne art, så jeg følte det faktisk
som et «oppdrag». Dagen etter var «jobben» utført.
«Jeg taler nu meget fortrolig med redaktøren,)) noterer
jeg i dagboken, «og er således kommet et stykke lenger
på veien.))
NY OPPF0RELSE AV KOMEDIEN
2012: Niels og jeg er i sånn passe dårlig humør. Vi har
nemlig lovt å oppføre farsen ((Baronen og tjeneren
hans)) på Eiganes nye Teater (som mellom oss sagt, i all
fortrolighet, i virkeligheten ikke var noe mer prangende
enn forsamlingslokalet i Eiganes kolonihager i Stokka-
dalen. For å gå ennå dypere i detaljbeskrivelsen kan
fortelles at huset i sin tid ble gjenoppført av de materia-
lene som hadde tilhørt Stavanger Katedralskoles «lo-
kum)), som var plassert like ved Breiavatnet, til høyre for
Kiellandshagen. Det er tatt med på en tegning, som b1.a.
er gjengitt på side 22 i boken «Folk og forhold i gamle
Stavanger))). Selvsagt var vi ikke i dårlig humør på
grunn av oppdraget, men fordi vi unnlot å betinge oss et
passende honorar for det betydelige arbeidet vi påtok
oss. Det var jo ikke så kjekt å komme med kravet når
det hele var over. Et par dager før forestillingen skulle
gå av stabelen, måtte Niels og jeg inn i hagehuset i
Ramsvik for sammen med tre østlandske musike& å
innøve de fire sangene som var innlagt i skuespillet. be
tre utgjorde et jassband som skhlle akkompagnere obs,
og de ga oss gode faglige impulser.
Lørdag 2312 skulle vårt ((gjestespill)) gå av stabelen i