Vekslende kår i unge år

kronestykke. Det falt meg naturligvis ikke inn et øye-
blikk å tilvenne meg en eneste slant til eget bruk. Men
en dag fikk jeg en ide: Jeg ville «flytte» en eller annen to-
eller ti-øring over i en annen hemmelig eske, og så ved
en passende anledning overrekke et større beløp, til rette
vedkommende, til dennes store overraskelse.
Mor fylte i dag 52 år, og for de åtte kronene som var
plassert i «overraskelsesesken», kjøpte jeg en kjøttkvern,
som hun hadde ønsket seg. Jeg har selv aldri i mitt liv,
opplevd å være helt pengelens. Som spebarn fikk jeg min
første bankbok, med 10 kroner innsatt. Siden har kon-
toen ikke vært tom, og dermed har jeg aldri følt meg
fattig. I voksen alder ville forresten en slik følelse ha
vært nærmest bespottelig!
BANK-KRAKKET
På et tidligere tidspunkt har jeg streifet begrepet ((Skole-
sparekassen)). Det var sikkert en ide som var utklekket
av den aktverdige finansinstitusjonen, Stavanger Spare-
kasse, og hadde til formål å fremme sparesansen blant
den oppvoksende slekt. De elevene som ønsket det, kun-
ne få utlevert en liten blå «kontrabok» der de kunne
sette inn en krone, eller mer, en bestemt dag i uken. Det
var klasseforstanderen som gjorde tjeneste som kasserer
og satte sitt navn ved siden av innskuddene. Det inne-
stående beløp med renter, kunne vi så la stå til vi en
gang i framtiden forlot skolen, eller tidligere, hvis vi
skulle gå til anskaffelse av en nyttegjenstand. Garantist
var den bunn solide Sparekassen, som holdt til i den
halvrunde murbygningen, strategisk plassert et steinkast
fra Domkirken, lik en uinntagelig festning, der gull og
andre verdier var vel bevaret. Innenfor de murene satt
og sto den velkledte kontorstaben med alvorlige ansikts-
miner bak sine pompøse pulter, med tykke protokoller
foran seg. Institusjonen hadde ingen «filialer», slik den
senere ble rikt velsignet med. Det eneste lille uskyldige