Vekslende kår i unge år

meg komme nedom neste dag, så skulle jeg få beskjed.
Om hva?
Hjertet satt oppe i halsen. Tenk, om skjebne-timen nå
var inne. Jeg hadde jo alltid vært overbevist om at det en
gang ville skje!
2511: Noen avgjørelse var neppe fattet, så jeg måtte
for sikkerhets skyld få ha mine tvil. Jeg har jo til fulle
fått lære at livet ikke er så helt liketil, så jeg var klar over
at ventet jeg til neste dag med å gi uttrykk for min
begeistring, ville kanskje skuffelsen ha overmannet meg.
Nå hadde jeg altså fått «ordre» av redaktøren å kom-
me ned i dag før klokken 11. Full av spenning trådte jeg
inn i privatkontoret. Han reiste seg og gikk ut - en lang
stund. Da han omsider kom tilbake holdt han et papir i
hånden. Det var en anvisning på 30 kroner, et ganske
høyt honorar hvis det bare var for diktet. Det jeg ventet
på og som lå i luften, sa han ikke noe om. Litt tafatt
spurte jeg om jeg for framtiden kunne levere artikler, og
det kunne jeg når jeg hadde noe på hjertet. Så kanskje
vil det ennå gå både vinter og vår, ja, det hele år, for å
bruke Ibsens formulering. Men en gang vil det komme,
det vet jeg for visst. Gudskjelov! (Redaktøren hørte ikke
med til familiedynastiet og kunne derfor vanskelig fore-
ta noe som ikke var akseptert på høyeste hold. Muligens
konfererte han bare med redaksjonssekretæren, slik at
de i fellesskap ble enige om foreløbig å oppmuntre meg
med en pengesum, som på det tidspunktet tilsvarte nes-
ten en hel ukeslønn. Dessuten hadde han selv både en
sønn og en datter som begge var lystne på jobber i
redaksjonen, og enhver er jo seg selv nærmest!)
2 / 2: Husholdningspengene våre ligger lett tilgjengelige
i den øverste kommodeskuffen. I en pappeske puttes
alle småpengene, kopperslantene, 1, 2 og 5 ørene, og
sølvpengene, 10 og 25 øre, iblant en femtiøring og et