Vekslende kår i unge år

kom jeg hjem igjen, våt til skinnet og misfornøyd med
meg selv.
Om ettermiddagen gikk jeg på barnegudstjenesten i
Johanneskirken, som jo ligger temmelig nær min bopel.
Det merkelige er at hver gang jeg tilbringer tiden i
«Guds hus», føler jeg meg slett ikke oppbygget, men får
likesom en større «antipati» mot statskirkevesenet. Der
er ikke ånd - men tomhet - seremonier - branner til
Gud, lest fra en bok. Ufarlig stemning, riktignok, og
feststemte mennesker og forventningsfulle barn, men likevel
synes det som om jeg går tomhendt bort. Vi hadde
også i år juletre og gaveutdeling. Sammen med vår gamle
koselige nabokone, Rakel, forsøkte vi å ha det hyggelig,
med violinmusikk osv, vi fem «gamle».
Natt til første juledag tordnet og lynte det - fortsatte
med regn og hagl hele dagen. Jeg var i selskap hos
Sigurd, sammen med noen eldre mennesker og tre
mindreårige barn. Spiste flere ganger og spilte ((4-kort»
med de små.
2. dag: Også i dag regn. Hu, hei, for et julevær! Om
kvelden kom Sigurd ned til oss og vi spiste da litt - som
skikken er i julehelgen. Før jeg gikk til køys, stakk jeg
ned til Aftenbladet med en ny petitartikkel: ((Betraktninger
etter jul». Den nattevandringen kunne jeg ha
spart meg for!
4. juledag gikk Niels og jeg en tur til Tjensvoldhøyden
for å inspisere arbeidet med det nye vannverket. De er i
ferd med å minere ut i fjellet en «grop» så kjempesvær at
en nærmest fristes til å kalle det et håpløst foretagende.
(Alt foregikk jo på den tiden manuelt, med feisel og
slegge). Dernest skal det jo graves ledningsgrrafter til
Stokkavannet og helt til byen, flere tusen meter. Rørene,
som er opplastet på kaien, er så kjempesvcere at den
største lastebilen ikke kan ta mer enn ett om gangen.
Da vi var ute ved bassenget, skulle det fyres av en
salve. Arbeiderne ropte til oss, og vi satte på sprang -
over en nypløyet og derfor bløt mark. Det skulle vise seg
at skuddene ikke var kraftigere enn at vi slapp fra det