Vekslende kår i unge år

produsere, vil først og fremst bli realistiske. Jeg akter
ikke å feste bo i et gullslott under himmelvelvet - skape
fantastiske, romantiske fortellinger, ei heller skildre livet
fra dets lysside, med «happy end». Nei, jeg vil søke å
komme ned i mudderet, og samle ingrediensene derfra.
Jeg vil skildre fattigdommen - og så naturligvis, som
kontrast, rikdommen. Jeg vil male med så naturlige far-
ger som mulig, usseldommen, urettferdigheten, det ulyk-
kelige menneske - bunnskrapet i samfunnet. Men så
sant en er bundet til sitt eget «indre», sin «genius», eller
hva det nå kalles, vil nok den muntre tonen få sette sitt
preg på det jeg kommer til å produsere. Ellers vil jo den
journalistiske stilen sikkert bli så nøytral og konvensjo-
nell som de ulike situasjonene og oppgavene krever det.
Foreløbig er jeg en nokså ukjent og lite påaktet ung
mann, som av og til nesten holder på å bukke under og
bli fortvilet fordi jeg ikke får bruke mine gaver slik jeg
vil. Enkelte jevnaldrende som vet at jeg pusler med skri-
verier, smiler kanskje bak ryggen min, ja, de er ikke
redde for å gj0re det midt i ansiktet mitt heller. En har
f.eks. den uvanen, når han skal titulere meg, å si: Herr
Obstfelder, eller Mister «Sjekkspir», samtidig som han
flirer hånlig til de øvrige tilstedeværende, mens jeg later
som om det hele ikke vedkommer meg. En annen, som
skryter av at han selv er så ualminnelig flink til å dikte,
spør meg om jeg ikke akter å delta i konkurransen om å
lage kantaten til Nidarosjubileet i 1930, der premien er
to tusen kroner. Jeg blåser en lang marsj i slik sjikane.
Skjarnt gjør jeg egentlig det?
BARONEN OG TJENEREN HANS
141 11: Niels og jeg har lenge vært klar over at vi begge
er interessert i å «spille komedie)), eller ((tragedie)), for
den saks skyld, og ofte har vi gjort visse forsøk. Nå
begynner vi å ta det hele mere alvorlig. I formiddag var
vi opptatt hjemme hos meg, med å innøve en liten dansk