Vekslende kår i unge år

Da hun skulle ned den steile trappen fra loftet, der
hun hadde vcert opp og hentet ett eller annet, unnlot
hun å holde seg i traleverket, som jeg hadde satt opp,
fordi hun bar på noe i hendene. Hun var litt svimmel og
mistet balansen, så hun ramlet på hodet ned - ned - ni
trinn i alt. Siste gang hun falt ned de utvendige stein-
trappene, ble ansiktet maltraktert, opphovnet og farget i
alle regnbuens kulører. Denne gang merktes bare et lite
sår i pannen. Et kvarter etterpå satt hun som vanlig i sin
gyngestol med «spødet» - fornøyet som alltid. Spør om
vi alle var glade og takknemlige!
DET SISTE SKUDDET
i den første verdenskrigen falt som kjent den 1 1 1 1 1 19 1 8
kl. 11. På 10 års dagen i 1928 ble begivenheten her i
byen minnet med et FREDSMOTE i Filmteateret, som
var proppfult av tilhørere. Talene ble holdt av rektor
Olden og ingeniør Vibe.
Neste foredrag jeg hørte var det som den kjente dan-
ske litteraten Jørgen Bukdal holdt om «Når vi døde
vågnem. De fleste forfattere pleier gjerne på slutten av
sitt liv skrive en bok om seg selv. Hamsun glorde det i
((Landstrykere)), Garborg i «Dagbøker», Duun i ((Caro-
lius Magnus)) og Henrik Ibsen i «Når vi døde vågner.))
Bukdal sa b1.a.: Ibsen ble vel prøvet nesten mest i barn-
dommen, da hans far gikk fallitt. Han ble sett ned på av
den grunn og skydde kamerater. Da han ble voksen
søkte han å få revansje. Han ville vise verden at det går
an selv for en fallert manns sønn å nå frem. Og han
nådde frem, ved å gi sitt liv - sin sjel - i pant.
Noen dager før dette foredraget ble holdt, filosoferte
jeg litt i dagboken om min egen famlende skribentvirk-
somhet. Her karakteriserer jeg meg selv som melankoli-
ker (om jeg i voksen alder ble klar over at jeg vel så mye
var satiriker og humorist, kanskje en blanning av alle
ingredienser). De bøker og artikler jeg vil komme til å