Vekslende kår i unge år

«du»-formen. Den dagen Berthold var med, fant vår
dannede vert tidspunktet inne til å antyde at heretter
burde han si «De» til oss, siden vi nå var blitt så voksne,
eller vi alle burde gå over til å bruke «du» (slik det heter i
kabaretvisen: «Skal vi ikke være dus og vare venner, det
vil ganske sikkert gi litt sympati ... D). Vi unge syntes ikke
at det gikk an å være så vulgære, men gikk likevel med
på «reformen».
SLAGET VED HERMAGEDON
En dag kom det tre underoffiserer ut til Moe under den
første verdenskrigen. De mente å ha lest i Profeten Dani-
els bok at det ikke ville bli slutt på krigen før det hadde
stått et slag ved Hermagedon. Moe kunne ikke svare på
spørsmålet, men lovte å gjøre et forsøk på å knekke
«nøtten». Han slo opp i sine mange ordbøker, men fant
ikke noe om dette avgjørende slaget. Så reiste han inn til
byen og oppsøkte Jens Tvedt på Kommunebiblioteket.
Tvedt undersøkte i tre forskjellige leksika, uten resultat.
Tvers over Hospitalsgaten lå Misjonstrykkeriet, og der
traff Moe faktor Lambert Larsen, uten at mysteriet ble
løst. Men Larsen skulle få fatt i generalsekretæren. Om-
sider kom denne ut og spurte: «Si meg, hvem er det som
vil ha greie på dette?)) Moe fortalte om de tre underoffi-
serene. Men generalsekretæren ville ikke uttale seg før
han hadde sett etter i noen bøker hjemme, i noen for-
tolkninger om Daniel. Om mysteriet ble løst, forteller
dagboken ingenting. Derimot står det skrevet at stein-
hytten like overfor hovedveien ble solgt sommeren 1928
for tre tusen kroner. Hvem kjøperen var, husker jeg ikke.
På hjemveien traff Berthold og jeg en gammel mann
(74 år) som hette Jakob. Han hadde i løpet av noen
timer, med stav i hånd, vandret på sine tilsynelatende
skrøpelige føtter og med en krumbøyd rygg, helt til
Tananger og var nå kommet nesten til Mosvannet på
returen. Det var naturlig for oss unge å minnes den