Vekslende kår i unge år

øvrige publikum, til trekkspillets toner, mens bålet kni-
tret og skapte den romantiske stemningen som er ilden
forbeholdt. Da vi klokken 2 om natten skulle hjem,
oppsto det mellom arrangementskomiteen og den delvis
halvfulle unge pøbelen som hadde kommet seg inn i
hagen, en ubehagelig trette, der det lød trusler om at
hvert jordbær på parsellene skulle bli stjålet når de ble
modne. Lyse utsikter, altså!
LANDSSKYTTERSTEVNE PÅ MADLA
Sommeren 1928 var det landsskytterstevne på Madla-
moen. Våpenbruk hører så avgjort ikke til mine ynd-
lingsbeskjeftigelser, men i og med at jeg jo gjerne vil
være til stede der noe ekstra foregår, måtte jeg i det
minste få med litt av avslutningen. Så den siste halvti-
men befant jeg meg så å si midt i ((ildlinjen)). Det knallet
om ørene mine, i likhet med de mange ulike dialektene
som - om de ikke akkurat knallet, så dog surret overalt i
terrenget. En ting som gjorde et visst inntrykk på meg,
om enn ikke i positiv retning, var de grimme provisoris-
ke husene som var reist på området, en restaurant for
eksempel av bølgeblikkplater og med utrangsjerte skyte-
skiver som haive «vinduer». Fy, så heslig! Hva mon de
tilreisende gjestene tenkte i sitt indre? Dessuten gjorde
sekretæren, kaptein S. seg mindre fordelaktig bemerket,
idet han ravet full omkring og vrarvlet, i stedet for å
arbeide med det som var hans oppgave. «Slike fyrer er
det den norske stat før på i disse dårlige tidene,)) lyder
kommentaren i dagboken.
Sykkelen min hadde jeg på forhånd satt fra meg hos
Asche Moe, så jeg måtte først oppom han før jeg kunne
komme meg hjem. Vi moret oss begge i fellesskap over
de provisoriske bygningene, som også han tidligere på
dagen hadde vært borte og tatt i øyesyn.