Vekslende kår i unge år

GQTTFRED BORGHAMMER: 

4, htT$*M 

VEKSLENDE KAR 

I UNGE AR 

EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOA 

7

VEKSLENDE KAR 

I UNGE AR 

Tegningen på bokpermen og tittelsiden: 

Bødkersmuget 9 i 1929, er utført av 

Einar Heden, etter et gammelt fotografi. 

Tekstillustratør: E. Kåre Johannessen.

GOTTFRED BORGHAMMER: 

VEKSLENDE KAR 

I UNGE AR 

EN STAVANGER-UNGDOMS MEMOARER 

I1

Av Gottfred Borghammer er tidligere utkommet: 

I. Fra sprik til alvor 

2. Den som visste - 

3. Sistemann setter sluttstrek 

4. Lende'n 

5. Meninger om mangt og mye 

(20 radiokåserier og 8 epistler) 

6. Lende'n i storm og striregn 

7. Pensjonist på interrail 

8. Adle kan snofla 

(40 petiter på dialekt) 

9. Stavangerske rariteter 

10. Folk og forhold i gamle Stavanger 

1 1. To repriser 

(En uhyggelig weekend, 

og Sistemann --) 

12. 1 et lite hus 

på avre Blåsenborg 

Halvparten av bøkene kan fortsatt leveres. 

Sats, repro: Verbum 

Trykk, innbinding: Aase Grafiske A/S 

Bind I1 utgitt år 1991 

O Stavangerforlaget, reg. nr. 607 266 63 

Kampensgt. 42, 4024 Stavanger, Telefon 04-52 33 42 

ISBN 82-991207-5-6 (kpl.) 

ISBN 82-991207-7-2 (bd. 2)

FORORD 

Bind I, med tittelen «I et lite hus på 0vre Blåsenborg)), 

startet med min upretensiøse ankomst til den jordiske 

jammerdalen våren 1909. Beretningen fulgte for en stor 

del de mange dagbokopptegnelser fra barne- og tenåre- 

ne, med kommentarer og utfyllende tilføyelser. 

I bind I1 ((Vekslende kår i unge år)), akter jeg å gå vid .re 

i samme sporet, men mer vie oppmerksomheten på de 

spesielle vanskelighetene som datidens unge møtte etter 

avsluttet skolegang, i en tid da det praktisk talt ikke 

fantes noe hjelpeapparat i offentlig regi, ingen arbeids- 

formidling eller rettledningskontorer med tanke på yr- 

kesvalg, og slett ikke noen ledighetstrygd, eller ((sosial- 

stønad)). Fattigvesenet, eller ((Forsorgen)) var den siste 

utveien, men det nåløyet var ikke lett å komme igjen- 

nom for noen, hvis det var slik hjelp de måtte ønske. 

På den annen side var det forholdsvis lite ung- 

domskriminalitet og ikke noe bruk av det som i senere 

år blir betegnet som harde narkotiske stoffer. I en by 

med et ganske solid befolkningsflertall mot salg og 

skjenking av alkoholholdige drikkevarer, var heller ikke 

ungdomsfyll noe utpreget problem. Hærverk og annet 

utidig djevelskap forekom svært sjelden. Mange brukte 

fritiden sin innen frivillige foreninger med idealistiske 

motiver av ulikt slag, og fikk derved en viss kompensa- 

sjon for mangelen på lønnet virksomhet, som selvsagt 

må være grunnlaget for en fullverdig menneskelig tilvæ- 

relse. 

Det er kanskje nødvendig å minne enkelte av leserne 

om at ettersom det meste av stoffet følger dagbøkenes 

nedtegnelser i noenlunde kronologisk rekkefølge, vil 

mye av uttrykk og meninger være knyttet til de respekti- 

ve tidspunkt, uten at jeg derfor nødvendigvis ville ha 

brukt dem like sterkt i mitt senere liv. Når jeg for ek- 

sempel omtaler kontroversielle emner som alkoholpro- 

blemet og fredsarbeidet i større utstrekning enn enkelte

lesere med divergerende oppfatninger gjerne setter sær- 

lig pris på, er det fordi disse viktige samfunnsspørsmål 

mest av alt i barne- og ungdomsårene var viet min spe- 

sielle oppmerksomhet og interesse. Å underslå dette fak- 

tum ville være å hoppe over noe vesentlig i mitt liv og i 

så fall ikke gi et sant bilde av den tilværelsen som skjeb- 

nen, for ikke å si Gud, har tiltenkt meg. 

Egentlig er det en tvilsom fornøyelse å utlevere sitt eget 

liv og til dels sine innerste tanker for en mer eller mindre 

ukjent leserkrets. Men jeg har etter utgivelsen av den 

første boken fått så mange oppmuntrende uttalelser, 

ikke minst fra mennesker som har levd så noenlunde i 

samme tidsperioden, og derved på sett og vis kjenner seg 

igjen, at det gir meg frimodighet til å fortsette. Det er 

virkelig mitt innerste håp at jeg i kapplarpet med tiden, 

fortsatt må få beholde en klar og samarbeidsvillig hjer- 

nevirksomhet og ellers en god helbred, slik at jeg vil bli i 

stand til å fullende løpet i den tredje boken, som etter 

planen skal foreligge ferdig allerede neste høst. Håper 

naturligvis også at de hyggelige leserne vil ha glede av å 

slå følge med meg på den videre vandring gjennom tåre- 

nes dal og over de solfylte vidder. Dere skal i det minste 

vite at jeg selv setter pris på og trenger hver eneste 

trofaste ledsager. 

Got $red

KLAR TIL INNSATS 

Middelskolens avslutningsseremoni den 26. juni 1926, der 

de sju hundre elevene og den tallrike pedagogstaben 

deltok, dannet den høytidelige avskjed med en betydnings- 

full epoke i mitt 17-årige liv. I henhold til den tidligere 

signerte «erklæring» (gjengitt på side 190 i Bind I), var jeg 

fast bestemt på å «bli befriet for slaveriet)), og gi meg i kast 

med å finne en nisje i arbeidslivet. Det skulle imidlertid vise 

seg å bli en trøstesløs og årelang vandring, sammen med en 

hærskare av andre unge mennesker i samme situasjon. 

Selvsagt burde jeg jo ha fortsatt på gymnaset. Mine 

nærmeste foresatte ville nok gjerne at så skulle skje, men 

de søkte ikke å overtale meg. Enten jeg holdt fram i 

skolemiljøet, eller gikk arbeidsledig, ville jo bli ett fett - 

økonomisk sett. Men helt opplagt ville jeg senere i livet 

hatt fordeler ved å kunne brilliere med en avlagt ((exa- 

men artium)) og dermed være opphøyet i «den akade- 

miske stand)). Det kunne riktignok være en aldri så liten 

trøst for meg å vite at svært mange av dem som hadde 

«gått gradene)), helt opp til embedseksamen ved Univer- 

sitetet, fikk føle hvor vanskelig det var å oppnå en ak- 

septabel stilling i de problematiske mellomkrigsårene. 

Det er naturligvis i ettertid lett å innse at de av kon- 

kurrentene på arbeidsmarkedet, som hadde de fleste og 

beste testimonier og, framfor alt, de gunstigste ((forbin- 

delser)), likevel sto seg best. Men noen ukloke beslutnin- 

ger vil vel de fleste ta en eller annen gang i livets løp, om 

de kan være aldri så skjebnesvangre - - - 

B0DKERSMUGET OG BEBOERNE 

I 1926 hadde vi bodd i Bødkersmuget nummer 9 i 7 år. 

Selv om huset fortsatt var så gammelt og avfeldig, at jeg 

nærmest følte det mer og mer flaut å skulle ta imot 

gjester som var vant med større takhøyde og finere møb- 

ler. På sett og vis likte vi oss i disse primitive «landlige»

omgivelser, om det nok ikke kunne nektes for at det var 

irriterende å måtte dunke skallen i darrkarmene og i det 

malplasserte ovnsrøret som krysset kjøkkenet fra sør- 

veggen og til skorsteinen. 

Huset ble oppført i 1862, og hadde da en takstverdi 

på 250 spesiedaler. Dimensjonene var 18 x 8 x 4 114 

alen. Som første eier står protokollert Torkild 0glende. 

Ikke urimelig å anta at han var flyttet til byen og hadde 

fått seg arbeid her inne i 0stre bydel, kanskje ved Ver- 

ven, like nedenfor bakken, eller som barkker, for alt det 

jeg vet. Mange hadde sitt utkomme i sistnevnte fag den 

gangen. 

I 1874 har det nok skjedd en omtaksering av eiendom- 

men, verdien er steget til 500 spesiedaler. Eieren er utvil- 

somt den samme, selv om etternavnet nå skrives 0g- 

lcend. Han døde sannsynligvis i 1887, for dette året er 

enken (uten fornavn) eier. Taksten er nå anfarit i kroner, 

nemlig 2.000. Sommeren 1912 kjspte skredder August 

Lunden huset. Takstsummen kr. 2.400. Skredderens 

oppholdssted her ble ikke av lang varighet, for sju år 

etter kunne vår familie overta den ene stuen, kammerset 

og loftet. Den andre stuen var bebodd av en syerske fra 

Myklebust, Severine Asbjørnsen. Da hun senere fant seg 

I 1964 ble det i Aftenbladet offentliggjort et fotografi som her gjengis 

på neste side, og med fwlgende tekst: 

Det kunne være fristende å saarre leserne hvor dette bildet er tatt. Vi er 

overbevist om at dette ikke er stedet der svært mange legger en kvelds- 

tur eller drar på sightseeing. Derfor er det også mange som ikke vet 

Izvou B~lkkersmauet ligger, i en gammel bydel ned mot østre havn, 

innenfor Banevigå og Verven, en svært gammel bydel er det med små 

hus som har sutt seg fast i skråningene fir det var noe som hette 

regulering. Derfor ligger også mange av husene omanidom, men de er 

pene og mange svært godt vedlikeholdt og velstelt. På denne bykanten 

er gatene smale og terrenget forbyr all trafikk. Her kan du traske midt 

i bukken uten å bli pågått eller påkjirt bare du klarer å holde balansen. 

Og de som bor her kan nok den kunsten med erfaring gjennom genera- 

sjoner. 

Se på den fine utsikten de har. Nedenfor har mange båt og ikke lang 

vei til fiskemeet. Hit inn har ennå ikke moderne kaier nådd.

tilholdssted. De drev en slags mini-snobe i det ene rom- 

met, mens de i det andre hadde sin private lille stue og 

soveplass. Maten kokte de i gruen i vaskekjelleren. Om 

ettermiddagen og kvelden var det knøttlille kjellerinn- 

småget fullt av unge arbeidsledige gutter. Her i den 

dunkle belysningen kunne de sitte og prate om sin 

hovedinteresse, fotballsporten. De to gamle kvinnene 

drev faktisk talt - mer enn de kanskje selv var klar over 

- et beskjedent sosialt arbeid ved å gi de unge «et sted å 

være)). 

En av dem, Ellef Omdal, fortalte i et radiointervju jeg 

hadde med ham i 1987, at guttene i bydelen pleide sparke 

fotball på marken nedenfor Johanneskirken. «Itte trenin- 

gå sprang me opp te 'na Lava, eller madam Kokki, som 

me kalte 'na for, i kjellarkrambuå. Den va vel tri meter i 

bredden og jedna litt mer i lengden. Innte den eine veggen 

sto der ein benk, der det va' plass te tri personar, eller fira 

viss di va tynne. Di andre sto opp og ner. Me konne vera 

oppte ti-femten unge guttar der inne, men då va' bevegel- 

sesfriheten minimale i det litla romme', ska' eg helsa og 

sei'. Mesten adle va' arbeidsledige, og hadde lide å snoba

for. Vareudvalge' va' forresten svert begrensa. Der va 

spigra opp tri hydler på veggen, men der va' kje så moje 

snob oppi di eskene så sto oppstilt der, jedna bare ei eska 

me' någen småe sokkerlader oppi, di dyraste te 25 ore, 

någen andre me' toffar, sniglar, slikkepinnar og «knekk» 

(kremmarhus me' størkna sirup oppi).)) 

Nei, stakkars mam' Kokki og venninnen hennes, de 

hadde nok ikke mye å rutte med, når kundekretsen 

hovedsakelig besto av småunger med to-øringer i bukse- 

lommene, og fotballentusiaster i tenårene, uten inntekter. 

Ingen takket vel heller de gamle kjellerkvinnene fordi de 

holdt «åpent hus» for områdets oppvoksende slekt, som 

for det meste gikk for «lut og kaldt vann» i de meget 

vanskelige årene mellom de to store verdenskrigene. 

Selv var jeg neppe noensinne inne i den kjelleren, der 

takhøyden, som nevnt, var så liten at jeg nok i så fall 

måtte ha stått med krum rygg. De gangene jeg hilste på 

de to nabokvinnene, var når de en sjelden gang viste seg 

i porten som førte ut til Bokkersmauet, like ved siden av 

vår gatedor. Mitt inntrykk var at Lava hadde et lyst 

humor. En vinterdag møtte jeg henne idet hun holdt på 

med å måke vekk snoen foran porten. Jeg kom til å si til 

henne: «Det er fælt med all denne snoen, den rett og 

slett LAVA rier!)) Hun godtok den uskyldige blodmen og 

vi lo riktig hjertelig, begge to. 

Av de nærmeste naboene gjenstår omtalen av en viktig 

person, nemlig Rakel Hansen i Pedersgaten 56, men 

henne skal jeg komme tilbake til på et senere tidspunkt. 

SYKKELTUR TIL SIRDALEN 

Som nevnt på sidene 198 og 21 5 i Bind I stiftet vi i 1925 

en såkalt syklende «turistpatrulje» (også benevnt som 

c

studere et nyans kaffet detaljert kart over de områdene 

som vi for første gang skulle «utforske». Vi kunne vel på 

sett og vis identifisere oss med den berømte oppdagel- 

sesreisende David Livingstone, naturligvis i en smule 

mer beskjeden målestokk! Men for oss var det jo vårt 

livs lengste ferd, og i fantasien kunne den være mer enn 

spennende nok. Vi søkte å få med så mange deltagere 

som mulig, men det viste seg dessverre at bare tre av de 

mest aktuelle hadde anledning, nemlig Sigurd Tønnes- 

sen, Erling Bendiksen og jeg. 

Søndag 4. juli kl. 9,30 Startet vi med full oppakning - 

ut Ladegårdsveien. Ved Jåtten stanset vi et øyeblikk. 

Her skjedde også det første uhellet, idet min medbrakte 

saftflaske knustes og nådeløst farget såvel ryggsekken 

som innholdet i denne rødt som et nyervervet kommu- 

nistbanner. På veien utover rastet vi forskjellige steder, 

således ved 0vre astråt, Bråstein, Figgen og Ålgård. 

Ved enden av Eidlidsvatnet slo vi leir ved et sted som 

kalles Næs. Til «hus» hadde vi lånt et firemannstelt, der 

vi - ifølge dagboksnotatene - 1å som prinser om natten. 

Spenningen uteble ikke. Allerede like etter leggetid ble vi 

oppskremt av råe brøl av noen tilsynelatende berusede 

ungdommer, som sannsynligvis var på vei hjem etter 

lørdagidansen. Men «angrepet» som vi hadde fryktet, 

uteble. Heldigvis! 

Allerede klokken halv fem om morgenen våknet jeg 

og ble av fuglekvitteret fra trærne inspirert til å forme 

diktet 

SANGEN TIL FUGLEN 

Om jeg ble bedt en sang å kvede 

til deg, jeg gjorde det med glede. 

Jeg sang den om og om igjen 

for deg alene, lille venn, 

så pen og uskyldsren, 

og vel fornøyet med det små. 

Hvorfor på jord man klager så, 

du kan ei helt forstå.

Du ser ei mørkt på tingene, 

men letter bare vingene 

og flyr så jublende av sted, 

har ingen rikdom å ta med. 

Hør, fugl, som høyt i luften svinger: 

Hvis jeg fikk låne dine vinger, 

jeg skulle da, så lett og gla' 

en tur i verdensrommet ta, 

til lykkelandet dra . . . 

Og hadde jeg kun røsten din, 

da ble min sang nok veldig fin, 

du kjære fuglen min! 

Nei, syng kun sangen din for meg, - 

jeg må nok ei misunne deg. 

Enhver sin gave jo har fått, 

du din, jeg min. Se, alt er godt! 

(Det opprinnelige diktet ble tatt med i humoresken «Re- 

daktøren)), offentliggjort i min første bok «Fra spøk til 

alvor)) (1941). I mer moden alder gjorde jeg en del for- 

andringer, slik det ovenfor presenteres. Min venn, Niels 

Jules Nielsen, laget en melodi til diktet, og hvis bare 

ikke notene ville ha fylt fire boksider, skulle jeg mer enn 

gjerne ha tatt dem med, selv om Niels ikke var så over- 

begeistret for sitt produkt.) 

Melk kjøpte vi på en gård i nærheten, og etter at 

måltidet var over, syklet vi videre den solrike formiddag 

gjennom så vel blide, som barske partier, til Vikeså i 

Bjerkreim, der vi kjøpte endel varer. Noen kilometer 

herfra fant vi et sted som kunne egne seg utmerket til 

leirplass. Men først måtte vi med stor møye bære sykler 

og proviant over noen småbekker, før vi kom til stedet, 

der teltet straks ble reist. Himmelen svartnet nemlig til, 

og vi fryktet hvert øyeblikk at et kraftig tordenvær ville 

innfinne seg. Selv ga jeg meg til å koke havresuppe, som 

vi skulle ha til middag, sammen med ansjos og poteter.

Heldigvis ble det ikke noe av det ventede tordenværet. 

Mens vi fortærte vårt måltid - som vi ikke akkurat fant 

var av særlig høy kvalitet - lot Erling «bomben» springe. 

Han ville den følgende morgen avbryte reisen og dra 

hjem til mammas kjøttkaker, og la oss i stikken. Jeg har 

jo i flere år lært gutten å kjenne, så jeg vet at han iblant 

kan være noe «egen» av seg. Å overtale ham å bli med 

oss videre, var nytteløst. Likevel sov jeg for min del 

ganske bra den natten. Om morgenen brøt vi leiren og 

syklet gjennom naturskjønne partier, forbi Bjerkreim til 

en kryssende vei ikke langt fra Klungland jernbanesta- 

sjon, hvor vi tok avskjed med vår troløse kamerat. Mens 

han ventet på toget, fortsatte Sigurd og jeg videre til 

Helleland og derfra et stykke oppover Gyadalen, til et 

særdeles vakkert sted som kalles Lien. Her slo vi opp 

teltet, spiste, badet og nøt tilværelsen. Egersund hadde 

på dette stedet sin feriekoloni, og det var fornøyelig å se 

alle barna dra til åen for å ta sitt morgenbad og om 

aftenen følge bestyrerinnen hjem for å spise og deretter 

gå til køys. Selv la vi oss, innhyllet i våre ulltepper, 

klokken 23. Alle slags nifse tanker dukket opp i oss. Vi 

fantaserte om ((landeveisrøvere)) o.l., men vi trakk tep- 

pene godt oppover hodene, mens fossen som bruste ved 

siden av oss, bysset oss i søvn. Ikke en levende sjel 

forstyrret oss, og selv ikke solen var i stand til å vekke 

oss. Himmelen var nemlig overskyet og enkelte regndrå- 

per lød på teltduken. På grunn av de truende skyene 

besluttet vi å utsette turen videre til neste dag. Men ut 

på ettermiddagen ga vi en god dag i regndråpene og 

kjørte videre på en interessant strekning opp Gyadalen. 

Veien var på flere steder innhugget i fjellet og langt 

nedenunder oss så vi vannet. Et sted måtte vi endog 

gjennom en tunnel. Men det tok ikke lang tid å komme 

gjennom den, så snart hadde vi den slagne landeveien 

foran oss. Vi tenkte muligens å rekke fram til Tonstad 

allerede samme kvelden, men da vi kom til Mydland i 

Vest-Agder, var vi så slitne at vi måtte ha ro. Veien her 

var ellers mindre god å sykle på, da den var nygruset. På

en bondegård spurte vi om å få kjøpe melk, men det 

eneste de kunne avse var en liten kopp av den ønskede 

vesken, og det var neimen ikke noe å rope hurra for. På 

en myr måtte vi slå opp teltet, men heldigvis fantes det 

endel lyng i nærheten, så vi slapp å ligge på det fuktige 

og utvilsomt sunnhetsskadelige underlaget. Klokken 12 

natt åt vi noen brødskiver til melkeskvetten og sovnet 

noen minutter deretter. Klokken 8 ble jeg vekket av 

Sigurd, som foreslo at vi straks skulle fortsette ferden. 

Jeg ba først om å få skrive et brev hjem til mor. (Det 

kom imidlertid fram til adressaten lenge etter at jeg selv 

hadde innfunnet meg, så postgangen i distriktet har nok 

ikke vært szrlig effektiv). I strålende solskinn beveget vi 

oss videre oppover dalen, både på og ved siden av syk- 

kelen. Glade var vi da det tok til å skråne nedover, så vi 

med lynende fart kunne fare gjennom skjønne tre-alleer. 

Nå begynte veien å sno seg stupbratt nedover som en 

korketrekker, så bremsene uavbrutt måtte brukes. Bak- 

akslingene på syklene ble varmere og varmere, inntil det 

tok til å gløde. Midt i bakken måtte vi derfor stanse. 

Etter en pause på et kvarters tid fortsatte vi de få hundre 

metrene som var igjen til Tonstad, og etter lang leting 

lyktes det oss å finne en kjøpmann som handlet med 

brødvarer. Dernest gjorde vi en avstikker forbi kirken, 

ned i en skog ved siden av Sire-åen, hvor teltet ble slått 

opp. Det var forresten på tide, for det tok til å regne og 

tordne noe aldeles forferdelig. 

Vi fordrev tiden på beste måte ((innendørs)), med le- 

sing, skriving, spising, vanndrikking osv., mens regnet 

pisket på teltdukene. Klokken 19 opphørte det, og to-tre 

timer senere var vi begge parat til å ta imot søvnen. Om 

morgenen da vi våknet, svevde utallige mygg over våre 

hoder. Da vi ikke kunne få fyr på «gruen», rev vi bare i 

oss «någe sålta» til middag. Hele ettermiddagen lå vi og 

«dormet» i teltet, med unntagelse av at jeg kjørte til 

handelsmannen og gikk en tur alene i den vidunderlige 

skogen der teltet var plassert. 

Vi hadde regnet med å reise videre samme dag, men

Dampskipet som førte oss over Sirdalsvatnet på vår sykkeltur i 1926. 

Båten ble satt i dvijt i 1885 og kom til å holde trafikken gående helt til 

1946. Den lørdagen vi reiste, var det ikke på langt nav så mange 

passasjerer, som du dette bildet ble tutt. 

da det viste seg at båten på Sirdalsvatnet først gikk på 

lørdag, og da det den gang ikke eksisterte noen farbar 

landevei, måtte vi bare slå oss til ro i den herlige gran- 

skogen der vi nå hadde plassert teltet. Her fant vi ingen 

grunn til å kjede oss de følgende timer. 

Natten til lsrdagen ble imidlertid meget urolig, da vi 

måtte passe på å våkne til betimelig tid før båten gikk et 

kvarter på åtte. Her kom faktisk talt myggen oss til 

unnsetning. Jeg lå og slo etter dem både lenge og vel - 

inntil vi klokken fem sto opp for å gjøre alt i stand. Men 

uheldigvis hadde det nå tatt til å regne igjen, så det ble 

en litt ufyselig jobb å legge sammen de svære, gjennom- 

våte teltdukene og binde dem på syklene - i tillegg til 

provianten og den øvrige bagasjen. Men et kvarters tid 

før båtavgang kunne vi ta farvel med leirplassen og 

kjøre til bryggen. Underveis falt min sekk av, og jeg 

måtte i all hast surre den fast - i kappløp med minutte- 

ne, som gjorde det hele ganske spennende. Men vi kom 

da ombord før avgang, og tilbragte en del av formidda- 

gen på akterdekket. Vidunderlig var det å sitte der og

nyte naturen etter en ((bedre dinnem, som besto av fire 

dager gammelt brød, vinsur melk og halvt bedervet 

«smørgåssild)). Sirdalsvatnet er tre mil langt. Fjellene 

står loddrett på begge sider, litt av en naturopplevelse! 

Vår opprinnelige plan var å sykle videre over Jæren, 

men av forskjellige grunner besluttet vi å ta jernbanen 

tilbake. Etter ankomsten til Osen fortsatte vi derfor på 

landeveien det korte stykket til Sirnes stasjon, hvor vi 

først ekspederte syklene. Det kostet mer å frakte disse enn 

oss selv. Stasjonsmesteren bemerket i forbindelse med 

dette at det igrunnen, var «den bakvendte verden)). Jernbanereisen 

tok omtrent 6 timer, men de var ikke kjedelige. 

En slik begivenhetsrik reise syntes jeg det måtte kunne 

lages en avisartikkel om. Jeg kontaktet de tre aktuelle 

dagbladene i byen, og endte i «lste Mai)), der beretningen 

ble offentliggjort som «kjeller» over seks spalter, 

under tittelen «En ukes sykkeltur til Sirdalen)). Innledningen 

formet jeg slik: «Del er mange ungdommer som 

stiller det spørsmålet: Hvor skal jeg vel tilbringe ferien? 

De har kanskje ingen slektninger på landet, heller ikke 

råd til å bo på hoteller. Men, kjære ungdom, naturen er 

til for dere, landet ligger åpent for dere alle. Hvorfor da t 

ikke benytte det? Har dere en sykkel og et telt, kan dere 

reise hvor dere vil uten så å si noen utgifter.)) 

Og artikkelen slutter med disse ordene: «Med god 

samvittighet kan jeg anbefale den omskrevne tur til alle 

som har lyst å tilbringe ferien på en fordelaktig måte. 

«Lær ditt land å kjenne)) heter det jo. Reis til Sirdalen, 

og dere kommer til å se en god del av Norges vekslende 

og rike natur.)) 

ET UHELDIG HOPP 

2017: I dag var jeg ute for noen «rare» ting: På baksiden 

av huset vi bor i er det en stor opprinnelig «lannbrønn», 

der det før sto et utedo, som siden ble flyttet til et annet 

sted på området. Rommet var 1,93 m langt og 1,28 m

edt og 0,84 m dypt. Da vi i 1919 flyttet inn i boligen, 

var ((brønnen)), som besto av steinheller på alle kanter, 

omtrent full av jord og grus, men fyllmassen ble av meg, 

sammen med noen av kameratene, oppgravd, for at vi 

skulle få den «hulen» - omtalt på side 100 i Bind I - der 

vi kunne holde hemmelige sammenkomster i lyset fra et 

stearinlys, når mørket hadde senket seg om kvelden. 

Siden ble hulen stående tom og ubrukt, bare dekket av 

en svær trelem, som opprinnelig var golvet i uthuset 

Den første tiden kunne jeg som mindreårig, stå på tralc- 

verket og jumpe rett ned på denne ((plattformen)). Nå, 

som syttenåring, fikk jeg innskytelse til å foreta et lig- 

nende hopp, men treverket var etter hvert blitt så vass- 

trukkent og råttent, at det knakk på midten og lot meg 

havne nede på steingolvet i bingen. Etter forfjamselsen 

dukket jeg (til mors store forskrekkelse) opp til overfla- 

ten, med skitne klær og blødende sår på haken, hånden 

og kneet. Heretter skal den hemmelige hulen snarest råd 

er fylles med ((masse)), for deretter å bli beplantet! 

Før jeg gikk til køys om kvelden tok jeg meg en tur ut 

på kjøkkenet for å finne meg litt å spise. Mens jeg sto 

der, hørte jeg en mistenkelig rasling - oppe på loftet. 

Det minnet om en rotte som småsprang på gulvbjelkene. 

Jeg ble nesten litt felen og kvidde meg for å gå opp i 

mørket. Mor var ikke kommet tilbake fra et møte hun 

var på, men bestemor var naturligvis hjemme, det vil si, 

hun hadde lagt seg. Men da jeg fortalte om lydene på 

loftet, sto hun straks opp, og uredd som hun bestandig 

har vært, steg hun ufortrødent opp trappene - med meg 

i helene. Nei, intet ekstraordinært å konstatere. Jo, plut- 

selig oppdaget vi noe som rørte seg under sengen min. 

Vips, fløy jeg opp på en stol, mens bestemor kom med 

en paraply for å skremme det mystiske «vesenet». Det 

forsvant, men kom tilbake i ett sett. Løsningen på gåten 

fikk vi omsider: En deilig, søt liten kattunge hadde sne- 

ket seg inn på en eller annen måte. Det krevdes ikke noe 

mot fra min side å bære det uskyldige spøkelset ned 

trappene og ut i friheten!

TOG-TUR TIL BRYNE 

Sandag 8 / 8 var vceret så fint og utferdstrangen så sterk, 

at jeg besluttet å ta meg en jernbanereise til Bryne. 

Avgang kl. 15, ankomst kl. 16. Alene spaserte jeg bort- 

over landeveien, for å finne en plass der jeg kunne sette 

meg. Men nei takk, gjerder som sperret over alt. Endelig 

besluttet jeg å hoppe over et av disse stengslene, slik at 

jeg kunne få sette meg ned midt på en torr, avsvidd 

utmark. Ikke f0r hadde jeg åpnet den medbragte mat- 

pakken, f0r jeg oppdaget en beitende hest nærme seg i 

mistenkelig stor fart. Resolutt satte jeg på sprang ned- 

over mot veien igjen, jumpet over gjerdet atter en gang 

og ga meg til å rusle tilbake til stasjonen. Far jeg kom så 

langt, satte jeg meg på en stabbestein og forsokte å 

tegne et «Jærlandskap», med Timekirken i bakgrunnen. 

Etter en spasertur i de sentrale smågatene på det fre- 

delige, søndagspregede tettstedet, var tiden kommet da 

det gamle damplokomotivet fant det beleilig å starte sin 

skinneferd nordover til Stavanger. Oppholdet på ~ r ~ n e 

hadde da vart tre timer. (Billettprisen tur-retur var kr. 

1,20.) 

PROFESSOR-SPIREN 

SKRIVER NOVELLETTER 

121 8: Til min tante fortalte en kvinne om sin elleveårige 

sønn: En dag han satt ved vinduet og la merke til at jeg 

passerte utenfor på fortauet, ropte han til sin mor: 

«Kom og se! Han Gottfred e' udanføre! Vett du ka han 

ska bli?» 

((Nei, vet kanskje du det?» 

«Jo, han ska' bli professor - - -» 

I natt dramte jeg forresten at Kong Haakon trykket 

meg i hånden to ganger. Mon det var for i tide å gratule- 

re meg med ((professoratet))? Skulle ikke undre meg det 

ringeste!

1618: I dag var jeg flittig til å skrive, idet jeg diktet tre 

små novelletter: «Rideturen», «Jente-Gabriel)) og 

«Snobben». Ideene er tatt fra virkeligheten, men i de to 

siste tilfellene atskillig bearbeidet og «oppdiktet». Når 

det gjelder den andre historien fikk jeg inspirasjonen av 

en gutt som bodde på Blåsenborg. Han holdt seg mye 

med jentene og virket noe feminin. Hva «Snobben» a. - 

går, ligger det til grunn en elev på middelskolen , vel ~g 

merke ikke i min egen klasse. Det er min mening å utgi 

en bok med både prosa og poesi. Hovedfortellingen skal 

hete ((Stjerneguttene)) og vil være en omskrivning av 

((Torleif og kameratene hans.)) En tid har jeg stått fast 

på et vesentlig punkt, men nå synes heldigvis den nøtten 

å være knekket. Det viser at vansker kan overvinnes, og 

det gir mot til fortsatt innsats. Snart skal det fullførte 

manuskriptet sendes til et stort forlag i Oslo. Det blir 

spennende! 

MED NIELS PÅ FOGN 

9. juli 1926 døde far til Niels, infanterikaptein Einar 

Nielsen, under sommeroppholdet på Fogn, bare 52 år 

gammel. (Han var født 241 10 1874). 28. august spurte 

min venn om jeg ville folge ham inn til øya og være der 

en weekend, og det sa jeg naturligvis ikke nei til. Avrei- 

sen fant sted med Mls «JøsenfJord». Det var nydelig 

vær og lite sjøgang. Ombord ble vi servert kaffe, mat 

hadde vi selv. Turen tok halvannen time. 

Vårt første mål var den bondegården der kapteinen 

døde, og hvor vi skulle overnatte. På veien dit vokste det 

de deiligste bjørnebærene en kunne ønske seg, og vi 

plukket og åt til vi ikke orket mer. Det ble lite sovn, 

både for oss og de andre i huset, for når vi ikke pratet 

og lo, snorket Niels så ugudelig at det var vanskelig for 

andre i umiddelbar nærhet å få blund på oynene. Mor- 

genmaten besto av harde potetkaker og kaffe, som ble

fortært under oppsyn av seks av husets barn, så hver 

matbiten ble nøye kontrollert av 12 øyne - i tillegg til 

våre egne. Deretter var hele hurven med oss ute på sjøen 

i robåten. Middagen besto (å, skrekk og gru!) av hver 

vår store tallerken med hanelår og halser, som fløt i 

suppen sammen med grønnsaker. Selv har jeg hele livet 

hatt uvilje mot fuglemat, så jeg visste ikke min arme råd. 

Jeg forsøkte jo å få i meg så pass mye av porsjonen at de 

merket at jeg hadde spist noe. Når det gjaldt sviskegrø- 

ten, som utgjorde desserten, svelget jeg hver smitt og 

smule. Litt senere forlot vi denne gården og gikk til 

((Kalvhagen)). ((Men var aldeles vakker)), skriver jeg i 

dagboken. «Frukt- og bærtrær overalt, så det skal ikke 

kunne sies at vi kom hurtig avsted.)) 

Utpå søndag ettermiddag var vi fremme på det nye 

stedet, d.v.s. for Niels var det ikke nytt, han følte seg jo 

knyttet til minnene fra de somrene han hadde tilbrakt 

ferien der. Vi hygget oss ved stranden, spiste, for der- 

etter å dra tilbake til bryggen på Sørvåg, hvorfra båten

gikk til Stavanger klokken 20. Hele veien plukket vi 

hasselnøtter og spiste bjørnebær. 

PÅ LASTEPLAN TIL ÅLGARD 

Vår ((turistpatrulje)) besto nå av 7 medlemmer, og vi 

hadde ukentlige møter på min hybel. Søndag 519 hadde 

vi planlagt en tur til Ålgård - med en lastebil vi hadde 

lånt. En av deltagerne hadde ((chaufor-certifikat)) og han 

var også ansvarlig for den utlånte bilen. Været var ikke 

særlig strålende, og det bidrog sitt til at det ikke ble mer 

enn 12 ungdommer som møtte opp på Nytorvet om 

morgenen. Det bar - uten uhell - utover hovedveien, 

forbi både Sandnes og Ålgård, til et sted som kalles 

Berge, hvor vi slo leir for dagen. Et par av guttene 

oppdaget en frosk som hoppet glad og fornøyet omkring 

og ante fred og ingen fare. En neve forsokte å 

gripe den; og bange hoppet den bort. Men neven var 

virksom og ga seg ikke før frosken var fanget. Jeg var 

med sorg vitne til det som hendte, men angret etterpå at 

jeg ikke grep inn, fordi jeg rimeligvis hadde kunnet satt 

en stopper for den motbydelige dyremishandlingen. Jeg 

foretrakk å la være å ense det som foregikk. Mens jeg 

satt sammen med en del av deltagerne ble den istykkerrevne 

frosken kastet i fanget på en av disse. Den var forst 

blitt pint og deretter drept av en av guttene. Det skar meg 

i hjertet og jeg ble mismodig. Dyretragedien ville ikke ut 

av tankene mine. Det var liksom ikke mulig å bli glad 

mer den dagen. Det er gjerne litt flaut å skrive det i 

dagboken, men om kvelden da jeg hadde lagt meg ba jeg 

faktisk Gud om å ta bort minnet om det som hadde 

skjedd. Jeg kunne vanskelig holde tårene borte ved tanken 

på oss grusomme menneskelige vesener, som sies å 

være de ypperste av alle, og jeg avla det løftet at jeg skulle 

stille meg positiv til arbeidet for dyrenes beskyttelse både 

i min personlige vandel og ved offentlig å gi uttrykk for 

det. (Froskehistorien minner unektelig om Victor Hugos 

fortelling «Padden» og Per Sivles: «Hjelpelaus».)

Da vi kom til byen et godt stykke ut på ettermidda- 

gen, ble jeg skuffet over en av kameratene. Tre av oss 

hadde om morgenen hentet lastebilen, og skulle så etter 

hjemkomsten bringe den tilbake til eieren, som bodde i 

Hillevåg. Han som skuffet meg satt ved siden av sjåforen 

den ene veien, mens jeg måtte nøye meg med en hard 

trebenk på lasteplanet. Om kvelden gjorde han kjent at 

han også da ønsket å sitte på det myke setet foran. I 

mitt stille sinn ble jeg harm, om jeg kanskje ikke ga 

uttrykk for det med ord. 

TANNVERK 

Søndag 2617: Jeg sitter i skumringen med et stort sjal 

over meg og hånden presset mot ansiktet. Lider nemlig 

tannverkens ulidelige kvaler. De har vart i ett strekk fra 

grytidlig i morges og fortsetter nok til de en gang måtte 

finne det for godt å slutte. Uvisst hva tid det må bli, hvis 

hensikten er å ha fornoyelsen av å forsure tilværelsen for 

et stakkars menneskebarn. Men nå skal utysket til pers! 

I morgen vil jeg ile av sted til tannlegen, til tross for at 

heller ikke det vil behage meg, selv om jeg slipper å 

måtte gå til skoleholderen, slik mor i barneårene, for å 

få løst problemet ved hjelp av en knipetang og uten 

bedøvelse. 

Morgendagen opprant, det vil si, nettopp på det tidspunktet 

sovnet jeg, og våknet ikke før i halv tolv tiden. 

Tannverken var fullstendig forduftet og dermed også 

motivet for å oppsøke tannlegen. 

Men Adam ble neimen ikke lenge i sitt paradis. Tannverken 

hadde slett ikke aktet å forsvinne for bestandig. 

Ondets kilde var stedse smertefull og forstyrret min nattero 

- hadde uten tvil til hensikt å bli en usvikelig omgangsfelle. 

Det skulle vi sannelig bli to om! Tirsdag 

formiddag satte jeg derfor kursen direkte til tannlege 

Asheim i Kirkegaten. Han kunne fortelle meg at det 

hersens ømme trollet i overkjeven hele livet ville volde

meg fortred. Resultatet ble derfor at han med sin sprøy- 

te og tang gjorde kort prosess. 

Før verketannen forlot sitt tilholdssted hadde den øy- 

ensynlig av pur hevnlyst, alliert seg med en av de andre 

jekslene. Fem-seks uker senere begynte nemlig et nytt 

lurveleven, som Olav Asheim måtte befri meg for. Men 

allerede åtte dager etterpå gjentok historien seg, og den 

tredje verkejekselen var et ordentlig stabeis. Den måtte 

tas i tre vendinger, med like mange bedøvelsesdoserin- 

ger, fordi smertene hele tiden var så svære. Da torturen 

endelig var overstått, fikk jeg ta den uttrukne tannen i 

øyesyn. Ikke minst den fyldige ((betennelsesputen)) som 

hadde utviklet seg i rotspissen var imponerende. Tannle- 

gen hevdet at den nok hadde voldt atskillig skade i 

hodet mitt under utviklingen. 

SKOLETUREN TIL OSLO OG 

BERGEN 2419 - 1/10 1926 

Høsten 1926 skulle det arrangeres en større landbruks- 

utstilling i Stavanger. Den skulle for en stor del holde til 

på St. Svithun skoles område. Dermed måtte lærere og 

elever få seg en ekstra ferieuke. Kunne denne anvendes 

på en fornuftig måte? Til å foreta en reise for eksempel? 

Personlig har jeg grunn til å anta at ideen ble klekket ut 

av rektor O.F. Olden. Enn om vi i fellesskap tar en 

rundreise med båt og jernbane? Drar med Amerika- 

båten til hovedstaden, blir der inne tre-fire dager, og 

følger derfra med jernbanen til Bergen, for til slutt å 

returnere med båt langs kysten . . . Femten av lærerstaben 

sa seg enige, og planene ble bearbeidet i fellesskap. Det 

ville i så fall visstnok bli første gang en så stor skole i 

Norge tok ut på en slik lang og omfattende reise med så 

mange elever: 350 fra middelskolen og 25 fra Handels- 

gymnaset, som den gang holdt til på St. Svithun. 

Stor glede vakte det hos mange av oss som hadde tatt 

avskjed med skolen, men likevel skulle få lov til å bli

med på turen. Om prisen var ubegripelig lav, nemlig 52 

kroner for reise og en ukes opphold, var det slett ikke 

alle familier som syntes de hadde råd til å la sine ten- 

åringer bli med. Av min klasse, 3 C, var det bare 8 som 

meldte seg, nemlig: Sigurd Tønnessen, Johannes Olsen 

(Espeland), Sigurd Grude, Johannes Boe, Arne Lindø, 

Martin Helle, Finn Paulsen og Gottfred. At det nok var 

et problem for noen å bruke så mange penger etter å ha 

gått ti år på skolen, skulle fremgå av det brevet som ble 

sendt til samtlige foreldre: 

Til foreldrene. 

Som det vil være Dem bekjent vil skolen prøve å få i stand 

en tur til Oslo til hosten. Den er beregnet på å koste kr. 

50. For å lette bestridelsen av utgiftene vil skolesparekas- 

sen motta innskudd som kan disponeres til dette øiemed. 

I det hele bør barna opfordres til ved egen sparsomhet å 

skaffe midlene tilveie, hvis dette er mulig. Særlig verdifullt 

vilde det være om de elever som vil kunne få turen uten 

egen opsparing vilde spare sine kinematografbilletter og 

andre overflødige utgifter og forære det således opsparte 

beløp til ((Elevenes reisefond)) for å støtte mindre velstille- 

de kamerater så turen kunde komme til å omfatte alle. 

For å få rede på om det blir mulig å få turen i stand 

ber jeg om å få utfyldt nedenstående skjema som leveres 

på skolen mandag 8de mars. 

O. F. Olden 

Det ble utarbeidet en INSTRUKS for Oslo-turen, så 

detaljert at den nok ville ha fylt ca. 5 boksider, dersom 

den skulle tas med her, noe som kunne være fristende, 

for å understreke hvor viktig det var å få arrangementet 

avviklet uten uhell. (Instruksen og andre papirer vedr. 

turen vil bli overlevert til Byarkivet). 

Den 23. september i 24-tiden marsjerte omlag 350 

Svithun-elever og 25 handelsgymnasiaster til Skagenkai- 

en, der ((Stavangerfjord)) ankom kl. 1,45. På bryggen var 

det frammott mange av elevenes pårørende og andre.

Selv husker jeg hvor forventningsfull og lykkelig jeg 

følte meg, da jeg entret den høye landgangen opp til 

kjempebåtens mottaksdekk og der ble anvist lugar. Et 

kvarter over 2 om natten seg skipet ut fra kaien. Ingen 

måtte forlate sine respektive lugarer, så vi fire som delte 

vår, måtte byttes om å kikke ut gjennom «koøyet» og 

vinke til folkemassen på kaien. 

Brevet jeg sendte hjem, lprd slik: 

Kjære alle sammen! 

Kan tro vi har det deilig ombord. Båten gikk først fra 

kaien kl. 2 114, og vi blev straks anvist lugarer med 4 

skjønne opredde køier. Men søvnen blev som ventelig 

kunde være, ikke sprek. Jeg sov sikkert ikke mer enn i 

høiden to timer hele natten. Kl. 7 blev vi vekket for å 

spise frokost. Den bestod av : Havregrøt med melk, 

smørbrød, kaffe, syltetøi og pålegg. Tjenere vartet oss 

op, og ved ca. 20 langborder satt vi benket som til fest. 

Båten var vidunderlig. Den har en betjening på 270 

mann og går så stille at vi ikke merker det engang. 

Nydelige salonger overalt. Jeg sitter nu i en plysjstol 

som jeg aldri har kjent maken til. Her er 4 skrivebord og 

forresten så utrolig vakkert at jeg formelig er målløs. 

Dere vil aldri tro det hvor meget jeg enn forteller. Sjøen 

er nokså stille, men vi har jo ikke så meget med den å 

gjøre. Kl. 10 fm. anløp vi Kristiansand og kl. 13 spiste vi 

middag, der bestod av grisestek, poteter, sellerisuppe og 

sviskekake. Det er flott, kan dere tro. Nu er klokken 

snart 15, og vi skal drikke eftermiddagskaffe. 

Senere på dagen var der musikk ombord, både horn- 

musikk og orkester. I annenhver salong er et piano, så 

dere forstår at her er det fint å være. 

Klokken 22 ankom vi til Oslo, men sov den første 

natten ombord. Etter å ha spist frokost steg vi iland. 

All bagasjen ble kjørt til de skolene vi skal bo på, men 

vi marsjerte. Om natten sov vi på madrasser, 85 gutter 

i et rum (en gymnastikksal). Det kommer vel forresten

eferater i Aftenbladet, så jeg trenger ikke fortelle så 

meget. Jo, en ting: Søndag var vi på Bygdø og spiste 

middag: Pølse og kål. Men nu skal dere høre: Om natten 

fikk alle 375 elever + lærere (med få undtagelser) ma- 

veknib, med det resultat at vi måtte løpe på «dass» hele 

natten. Jeg for min del har hittil vært der hele 7 ganger 

og ennu verker det stygt i maven. Men vi har fått masse 

medisiner, så det går vel over en gang. 

Mandag 2719 var vi på Tøyen museum og haver, 

hvorefter vi spiste middag på Dampkjøkkenet. Alt er 

forresten vel. Nu skal jeg på byen. Vi har det kjekt. 

Hilsen Gottfred 

Matforgiftningshistorien må jo sies å være et tragi-ko- 

misk intermesso, som alle turdeltagerne helst hadde øns- 

ket de var blitt skånet for. Men siden forgiftningen ikke 

krevde noe menneskeliv, var det vel den muntre siden av 

historien som mest av alt ble registrert i miljøet. Det 

dreide seg jo om et kjempe- nattløperi med lærere, lærer- 

inner og elever som deltagende sprintere og alle med 

selvsamme indre trang, som måtte skape en munter 

stemning helt til det grydde av dag. Jeg vil ikke berøve 

mine lesere fornøyelsen av å bli kjent med den beskrivel- 

sen som hovedstadsavisen ((Tidens Tegn)) førte til torgs, 

under disse titlene, gjengitt «in extenso)): 

Bildene på neste side viser - overst: 

Eks-elevene fra klasse 111 C, som deltok på Osloturen, her samlet på 

St. Hanshaugen. Det midterste foto er tatt om bord i ((Stavangerjord)) 

og viser den samme aengen, som består av, fra v.: Arne Lindø, Johan- 

nes Bøe, Sigurd Tonnessen, Finn Paulsen, Johannes Olsen (Espeland), 

Sigurd Grude, Gottjired Borghammer og Martin Helle. Nederst ligger 

Amerikabåten ved Skagenkaien i Stavanger.

C-ibens agn, 28, september 1926 

Over tre hundrede men- 

nesker matforgiftet i 

Oslo snindag. 

7 

St. Svithun skole paa besek utsat for ct 

beklagelig uheld. 

- - 

Baerer pmlserne skylden? 

David Knudsen har spist av pelsene 

og uttaler sig om dem. 

St. Svithun skole i Stavanger som i disse dager er paa 

besøk i Oslo, har været utsat for et meget beklagelig 

uheld. Færden hadde til at begynde med været ytterst 

vellykket, og de 350 deltagere fra lærerkollegiet, han- 

delsgymnasiet og middelskolen har været meget begeist- 

ret over den oplevelse turen blev under rektor Oldens og 

lærer Espelands elskværdige og kyndige ledelse. 

Men nat til igaar forandret pludselig situationen sig. 

Næsten samtlige deltagere, baade voksne og barn, er blit 

rammet av en tildels ondartet matforgiftning. Læger 

maatte tilkaldes, og det hele saa en tid noksaa kritisk ut. 

Elevene er indkvartert paa feltmankr i flere av de haiere 

skolers gymnastiksaler, og for mange av dem, som tildels 

for første gang er hjemmefra, blev det en nat som de neppe 

nogensinde senere glemmer. Lærerne og lærerindene som 

ogsaa var syke, fik selvfalgelig ikke savn paa øinene. Igaar 

maatte hele formiddagens program indstilles. 

Av pikerne var der flere som besvimte, og syv av dem laa 

tilsengs hele gaarsdagen, og er fremdeles noksaa medtat. 

Nogen fare for nogen av dem er der dog ikke. 

Lærerne fortæller os at man hurtig blev klar over at 

der forelaa matforgiftning, og de hævder at den maa

staa i forbindelse med en middag i Folkemuseets restau- 

rant søndag, hvor der blandt andet blev servert pølser. 

Vi har henvendt os til restauratør Holger Andersen 

som kategorisk erklærer at det ikke kan være mulig. 

Det viser sig at ogsaa en række skuespillere som nu 

filmer paa Folkemuseet under filminstruktør Sindings 

ledelse, har spist av pølsene. 

Vi har henvendt os til skuespiller David Knudsen og 

spurt hvordan pølsene har bekommet ham. 

- Jeg følte mig tvertimot bedre efter at ha spist dem. 

Og jeg spiste slet ikke saa lite av dem, fortæller David 

Knudsen. 

- Hvordan kan De da forklare tilfældet? spør vi re- 

stauratør Andersen. 

- Jeg tror at det var svært længe siden barna hadde 

spist sist. Middagen bestod av pølser, poteter, kaal og 

semuliepudding. Der blev spist svært meget kaal. Til 

disse 352 mennesker gik der med 40 kilo kaal, 120 kilo 

poteter og 90 kilo pølser. 

- Var det mer end De hadde beregnet? 

-Nei, jeg hadde beregnet 100 kilo pølser, idet jeg gik ut 

fra at det var unge mennesker som spiste mer end sedvan- 

lig. Men der blev spist uforholdsmæssig meget kaal. 

- Men skolens lærere hævder at mange som ikke 

hadde spist kaal, ogsaa er blit syke. 

- Ja, jeg kan bare si at varerne var fra de beste firmaer 

og hvis De ønsker det er hele ((Tidens Tegn»s redaktion 

velkommen her ut iaften for at smake paa de ti kilo som 

er til overs. 

- Tak, svarer vi, men i aften har vi desværre ikke tid. 

Arne Espeland sørget for at Aftenbladets lesere og der- 

med deltakernes pårørende, ble holdt underrettet om det 

som foregikk. Allerede fra Kristiansand sendte han det 

første telegrammet, det neste over Flekkerøy radio: 

((Utenfor Grimstad. Musikk, lek, herlig vær. I eftermid- 

dag kinematograf-forestilling fra Atlanterhavsturen. 

Kapteinen er storartet. Svithun-elevene.))

Av lokalhistoriske grunner tar jeg med Espelands 

avsluttende beretning: 

Minnerike oplevelser med varig utbytte 

Ut vil jeg, ut, å så langt, så langt, ulmer lengselen i 

ungdommens bryst, ut over de høie fjell, ut til et laug i 

det ukjente, til det som er hørt og lest om, og som 

fantasien har utstyrt med eventyrets glans. 

Det var dog ikke bare for å tilfredsstille denne trang 

rektor Olden planla sin store ferd; men også av den 

grunn at en sådan reis, utenom å utvide den åndelige 

horisont, opøver elevene til innbyrdes fordragelighet, 

hjelpsomhet, til å ta de forskjellige situasjoner som inn- 

treffer, med ro og godt humør. 

I unge år er sjelen mottagelig som en var fotografiplate. 

Hvert skritt som blir tatt inn i det nye, byr på oplevelser 

som fester sig og sitter. Iakt-tagelses-evnen opfanger de 

minste hendelser. Det var for å nevne et eksempel, rent 

forbløffende hvorledes elevene efter to, tre dagers ophold i 

hovedstaden maktet å efterape dialekten, og knapt hadde 

de havnet i Bergen, før de gikk over til bergensisk tonefall. 

Turen langs Sørlandskysten artet sig som den rene 

oplevelse. I flokker på dekk stod ungdommen og stirret 

inn over knoppheimylderet som likesom seg utover og 

endte i øer, holmer og skjær. Og billeder kom, billeder 

gikk. Klynger av hvite hus stakk frem, talglysformede 

fyrtårn hist og her, det flate Listelandet, det med hensyn 

til urolig farvann beryktede Lindesnes, Kristiansand, 

festningen ved innløpet, ferdselen av fartøier som skar 

ut og inn gjennem skjærgården i de forskjellige retnin- 

ger. Færder fyr i skymringen, glitteret av lys fra byene 

på begge sider Oslofjorden, inntil selve hovedstaden 

hilste velkommen med et strålehav av tendte lamper. 

Så fulgte dagene i Oslo, hvor Universitetsaulaen, 

Stortinget, Nasjonalgalleriet, Nasjonalteatret og det 

gamle Akershus åpnet sine porter for elevene. 

Der så de statuer av Tordenskjold, av Wergeland, 

Bjørnson, Ibsen, folkemuseet på Bygdøy og meget, me-

get mer, alt sammen verdifulle gullnøkler til bruk når de 

atter begynner skolens strev og sitter bøid over geogra- 

fien, litteraturhistorien, og det for de fleste elever van- 

skelige historiske avsnitt som strekker sig fra 1814 ut til 

den nyeste tid. - 

De så skog og elv, og glimt av østlandets brede byg- 

der. De nådde gjennem Hallingdal op på det øde høifjell 

og favnet en ny vestlandsnatur nedover Bergenstrakk .le. 

Og at det oplevde ikke bare var noe utenpåsmurt, ~nen 

virkelig tilegnet, viste sig best på hitturen fra Bergen 

hvor elevene innbyrdes diskuterte hvad de hadde sett, 

f.eks. om aulaens utsmykning var vakker eller ikke. En- 

kelte fant den usmakelig, uestetisk, - om malerier, om 

stilarter fra salene i Akershus, og avsnitt fra Nasjonal- 

teatrets ((Kjsbmannen i Venedig,), idet de gjentok 

mange samtaler og kopierte skuespillerne. - Allikevel er 

dette underordnet mot den utvikling på karakteren en 

slik reise har, det å måtte ta hensyn til andre, finne sig i 

alt som forefaller og hjelpe både sig selv og andre. 

Fra det behagelige ophold i ((Stavangerfjord)), for- 

langte dagene i Oslo at hver fikk syte for sig selv med 

hensyn til stell av natteleie, rengjøring, servering av fro- 

kost 0.1. med ansvar, presishet og nøiaktighet. 

Og de små konflikter som i begynnelsen kunde spores 

elev og elev imellem, forsvant efter hvert, inntil den store 

flokk liksom smeltet sammen til en eneste stor familie, 

hvis ve og vel lå alle på hjerte. 

Også hvad forholdet lærer og elev angår, har et så- 

dant samvær stor betydning. Læreren forvandles fra en 

streng kateterdommer til venn og kamerat, og han på 

sin side opdager egenskaper hos eleven han ikke før har 

lagt merke til, og finner ut at det ofte er de minst 

skolebegavede som eier størst praktisk evne og bærer det 

rikeste hjertelag. 

Her så man elever, hvorav flere på skolen kan være til 

meget bryderi, optre som rake gentlemen, alltid parat til 

en håndsrekning, som så til syke kamerater, styrte mat- 

utdelingen, hjalp de tog-kvalme på Bergensbanen og

1.a. optrådte som kelnere på hotell Rosenkrants i Ber- 

gen, for at serveringen skulde kunne gå kvikt for hånd. 

Som kakelakker for de mellem bordene, tok av og satte 

på, det var en lyst å se. - Og så et eksempel fra sjøreisen 

hit. Der gikk en pike som en liten Guds engel hele 

kvelden og hjalp de syke, tullet dem inn i klær, støttet 

dem ned under dekk, bragte vann, nafta og kamferdrå- 

per, til hun selv måtte gi op for sjøsyken og seg sammen 

i en stol, dog ikke før enn Boknfjorden var passert og 

det verste over. - Men også det å sette pris på hjemmet 

blev lært i disse åtte dager. ((Hjem, hjem)), sang det i de 

unge sinn, og alle som en underskrev de nok i sitt inders- 

te hvad en av guttene sa før landstigningen: «De' va' 

kjekt å komma hjemmanefra, men Stavanger e' nå best 

alligavel)). 

Hvad opførselen angår, tedde elevene sig i det store 

og hele mønstergyldig. 

Stavanger har all grunn til å være stolt av ungdommen 

den sendte ut. 

A. E. 

Naturligvis kunne heller ikke jeg dy meg, men hadde 

gleden av gjennom avisen å bringe deltagernes takk for 

den vellykkede turen, med disse ordene: 

Må jeg gjennom Deres blad, herr redaktør, få bringe 

min hjerteligste takk til rektor O.F. Olden og samtlige 

l~erere for den oppofrelse de har vist oss under Oslo- 

turen. Som et eksempel kan nevnes, at da det en natt 

knep om liggeplass på d/s «Gann», overlot et par av 

lærerne sine kayer til guttene, idet de selv la seg på 

halmen i lasterommet. Rektor overlot likeledes sin køy. 

Slikt kaller jeg oppofrelse! 

Med god grunn kunne derfor en av elevene i en bord- 

tale på Frognerseteren framkomme med følgende spørs- 

mål: ((Finnes det slik en rektor i hele landet?)) Man må i 

tilfelle lete svært lenge. Vi som er utgått fra skolen, har 

ennå større grunn til å takke fordi vi ufortjent fikk være 

med på turen. Det er vårt siste minne fra skoletiden,

men samtidig det største, og herr Olden vil bestandig 

stilles foran og leve i vår erindring som den pliktoppfyl- 

lende og gode mann han er. Hjertelig takk, både rektor 

og lærere! 

G. B. 

BRENNEVINSAVSTEMNINGEN 1926 

En søndag morgen i august tok Randulf og jeg en syk- 

keltur til Boganes. Utpå ettermiddagen ønsket jeg å 

vende tilbake til byen for å delta i et folkemøte ved 

Klosterstatuen, der tre kjente personer sk~lle tale. 

Mange ville nok mene det var latterlig at en ung gutt en 

solrik dag ville gidde å dra inn til byen for å høre på 

noen taler. Men for meg føltes det nærmest som en kjær 

plikt. Møtet ble arrangert som opptakten til den fore- 

stående folkeavstemningen, og den betød uhyre mye for 

mange mennesker i hele landet, ikke minst i Asbjørn 

Klosters egen by. 

Den første avstemningen foregikk i 19 19. Jeg var bare 

ti år den gangen, men alderen hindret meg ikke i å føle 

meg sterkt engasjert i kampen mot brennevinet. De 

voksne slo opp store plakater over alt, både for og mot 

brennevinshandelen. Selv fikk jeg fatt i en diger treplate 

og malte med store kulørte bokstaver: ((STEM FOR 

FORBUD, STEM JA». Plakaten spikret jeg opp på 

husveggen i Bøkkersmuget 9, og følte dermed at også 

jeg hadde gjort en nyttig innsats i kampen. At jeg hørte 

med til den delen av befolkningen som gikk av med 

seieren, gledet meg selvsagt usigelig. Jeg var ikke et 

øyeblikk i tvil om at vi sto på den rette siden. 

Men i år - 1926 - har motstanderne sørget for å få en 

ny avstemning, med ønske om et nytt utfall. Selvsagt 

ville jeg også denne gangen være aktivt med, selv om jeg 

heller ikke nå var gammel nok til å ha stemmerett. 

Slaget skal stå den 18. oktober. 

Sammen med mange andre entusiaster, både unge og 

eldre, fikk jeg utdelt min «rode». Den omfattet en del av

Qpheimsgaten. Mer vandret jeg da fra hus til hus for å 

agitere til fordel for fortsatt forbud. Egentlig var jeg vel i 

yngste laget til å gi meg i kast med en diskusjon når 

motparten besto av eldre personer. Men jeg følte meg 

overbevist om at jeg hadde retten på min side. Mitt 

inntrykk var forresten at de fleste jeg møtte, var enig i 

det. I dagboken skriver jeg: «Jeg er med og kjemper for 

noe godt, så enten vi vinner eller taper,har jeg i det 

minste gjort hva jeg kunne. De som vil være med på A 

slippe brennevinet løs får ha det på sin egen samvittig- 

het. Med miil vilje skjer det i hvert fall ikke.)) 

Søndag 171 10: Rodefolk og andre interesserte var 

innbudt til et åpent kretslosjemøte i Godtemplarnes Hus 

i Klubbgaten klokken I l om formiddagen. Det var ta- 

ler, sang og musikk. Om eftermiddagen gikk omkring 

1.500 avholdsfolk i prosesjon under sine respektive fa- 

ner. På torget ble det holdt flere taler. Bare på den ene 

dagen hørte jeg ikke mindre enn 14. - Om kvelden var 

det fest i Totalen, - der salen ble fylt til trengsel. Her var 

det også god underholdning og bevertning på kjøpet. 

Mandag 18 11 0 opprant, kampens, arbeidets og spen- 

ningens dag, da spørsmålet gjelder: Skal brennevinet 

fortsatt holdes borte, eller skal det få herske blant oss? 

Jeg jobbet så å si hele dagen, var ute og kjørte gamle og 

skrøpelige mennesker til avstemningslokalene. Optimis- 

men i byen var påtakelig stor. 

Neste morgen var jeg tidlig oppe. Med spenning drog 

jeg til sentrum for å oppsøke en av avisene, som slo 

opp i vinduene avstemningsresultatet fra hele landet. 

For meg var det snarest å gå til ((Stavangeren)) i Fram- 

gården, hjørnet av Laugmandsgaten og Hospitalsgaten. 

Der hadde de fått det endelige resultatet for hele landet, 

og det viste at forbudets motstandere hadde seiret. Jeg 

sto der en stund og stirret på tallene - skuffet og opp- 

skaket. «Da jeg kom hjem, sprang jeg opp på mitt 

værelse og gråt)), skrev jeg i dagboken. ((Det var ikke 

mulig for meg å holde tårene tilbake. Jeg gråt fordi 

vi unge, som knapt har sett en brennevinsflaske, nå

skal bli fristet til å bli vant med den. For mitt eget 

vedkommende vil det ikke bety noe, rent praktisk, men 

for mange andre vil det bli til skade ...D 

(En rent statistisk tilføyelse: I Rogaland ble det i alt 

avgitt 28.778 stemmer for fortsatt forbud, og bare 6.839 

mot, m.a.0. en tydelig vestlandsk markering med hele 

21.939 overstemmer for fortsatt brennevinsforbud.) 

RADIO-SENDINGER I ANMARSJ 

Tidenes store mirakel: Trådløs utsendelse av tale og musikk 

-- var et faktum. Lenge hadde vi gjort oss fortrolig 

med at det kunne la seg gjøre å overføre telegrafsignaler 

- morse - gjennom eteren og ikke bare pr. metalltråd. 

På Ullandhaug hadde de reist noen kjempesvære master 

og en solid gråsteinsbygning, der de sendte og mottok 

telegrammer helt fra Amerika. Anlegget der oppe ble 

påbegynt i juli 1913. Det ble i den anledning opparbeidet 

flere kilometer veier og sprengt ut atskillige tusen 

kubikkmeter fjell og stopt store og solide fundamenter 

til de 400 fot harye stålmastene, som skulle tåle de sterkeste 

stormer fra havet i vest. Hver mast ble forøvrig 

forsterket med kraftige stålvaiere i alle retninger. Folk 

som går i Sørmarka vil den dag i dag mellom trær og 

kratt kunne betrakte restene av fundamentene og bardunfestene 

i terrenget. 

I mange år ble det over Stavanger Radio formidlet 

nyttig trådløs telegrafvirksomhet til og fra det fjerne 

utland .-.-. 

Men senere begynte de i England å sende tale, sang 

og musikk, som kunne oppfanges også hos oss, tvers 

over Nordsjøen! Noen ga seg til å sette sammen enkle 

mottakerapparater allerede i 1922 og kunne fryde seg 

over å lytte til konserter, sendt fra britiske stasjoner 

i London og Aberdeen. Radioamatørenes antall økte 

etter hvert, og 3. mars 1925 var det så mange at 

de kunne stifte Stavanger Radioklubb på et mote i

Bondeungdomslagets lokale. J.O. Berven var driv- 

kraften og klubbens tekniske leder. I november 1923 

ble det holdt en offentlig demonstrasjon i Bethania. 

Det store lokalet ble fylt til siste plass. Arrangørene 

hadde alliert seg med BBC, som hilste med ordene 

«Hello, Stavanger! Hello, Norway!)) For en opplevelse! 

Som en lei malurt i begeret var det jo at den bebudede 

Grieg-konserten ikke ble sendt. I et avisreferat het 

det b1.a.: «Hvor vidunderlig denne oppfinnelsen enn 

er, så kleber det selvfølgelig ennu mangler ved den, 

men så er det da lang avstand mellom avsenderstasjonen 

og mottagerapparatet.)) 

I 1925 arrangerte Radioklubben en ny demonstrasjon, 

som ble meget vellykket. Studioet var hos arkitekt Lars 

Storhaug i Tordenskjoldsgaten 71, med ledninger struk- 

ket til senderen. De som opptrådte her var b1.a. konsert- 

mester Arne F. Grønlund, sangeren Bernt Elvebakken 

og frk. Riis. De førstnevnte med musikk og solosang, 

den siste med resitasjon. Alle som hadde anledning til å 

høre utsendelsen, syntes den var meget vellykket. 

En ny demonstrasjon fant sted fra St. Svithuns skole 

under Landbruksselskapets jubileumsutstilling i 1926 

(som gjorde det mulig å arrangere den tidligere omtalte 

skoleturen til Oslo og Bergen). 

Til å begynne med var det jo bare et fåtall av byens 

befolkning som kunne oppleve de forskjellige «smake- 

bitene)) av det den ufattelige nye oppfinnelsen gjorde 

mulig. 

Første gangen jeg selv fikk stifte bekjentskap med 

vidunderet og lytte til musikalske gjengivelser av kjente 

komposisjoner, sendt fra England, var gjennom en høyt- 

taler-trakt som var plassert over butikkdøren til Birke- 

mos sykkelforretning i Asylgaten, på hjørnet av Peders- 

bakken. Om kveldene var det mange som troppet opp 

for å lytte. Jo, det var virkelig orkestermusikk og sang- 

solister som ga konsert i London og som vi her kunne 

høre - mangfoldige mil vekke. Men «vellyd» kunne det 

neppe kalles. Senderen på Ullandhaug var en ubehage-

Henry Imslands kommentar til lytterforholdene i 1931 (Stavanger Aftenblad) 

Gradvis avvenning 

Hvis Ullandhaug nu mot forventning skulde forstumme, tilrås det radiolyt- 

terne å gjøre foranstaltninger, så overgangen ikke blir for plutselig. 

lig, konstant støykilde. Det gnistret og spraket i høytta- 

leren. Men for oss var det en bekreftelse på at underver- 

ket var et faktum. Selv var jeg helt fasinert - og øynet 

noe stort i nærmeste framtid. Også i Norge skulle det bli 

mulig å opprette sendere. 

PRIVAT SENDER I STAVANGER 

Høsten 1926 ble det tatt skritt til å opprette en privat 

radiostasjon i Stavanger. Navnet på selskapet skulle være 

ROGALAND KRINGKASTINGSELSKAP A/ S. En 

regnet med at Telegrafstyret ville anbefale at konsesjon 

ble innvilget.Prisen pr. aksje skulle være femti kroner. 

Følgende av byens kjente personer sto som innbydere: 

Konsul Erik Berentsen (30 aksjer), Holgersen & Heggen 

(lo), boktrykker Jakob Dreyer (20), redaktør Lars

Oftedal jr. (lo), o.r.sakfmer Hugo Parr (20), Simon Hau- 

ge (2), konsul C. Middelthon (20), skoledirektør Johan 

Gjøstein (l), Radioforeningen (20), kaptein R. Tørresen 

(lo), fabrikkeier P. Pedersen (lo), grosserer Peder P. 

Næsheim (lo), biskop J.C. Petersen (2), Herm. Pedersen 

(lo), konditor Yngvar Romsøe (10). Samlet tegningssum 

ved innbyderne: Kr. 30.000,-. 

Samme dagen som tegningslistene ble utlagt var jeg 

selv på pletten og noterte meg for en aksje. Det hjalp 

bare ikke, for ved utlrapet av tegningsperioden hadde det 

- merkelig nok - ikke meldt seg tilstrekkelig mange 

interesserte, så noe selskap ble ikke etablert. Tre måne- 

der i forveien var det imidlertid blitt leid, eller utlånt en 

sender, som ble installert på Platoii skole. Denne lå jo 

laglig til, midt i byen og høyt-ragende på fjellplatået 

over Ladegård kirkegård. Fra dette strategiske punktet 

skulle det prøvesendes et allsidig program på ((eterens 

bolge» en ukes tid. 

Lørdag 23. oktober - for meg og mange andre en 

spenningens og gledens dag - gikk jeg til anskaffelse av 

antennetråd til et radioapparat jeg hadde bestemt meg 

for å kjøpe. Brannmester Knudsen, som hadde sin bopel 

i huset vis a vis Norges Bank, hadde en ung sønn som 

kunne lage små krystallapparater, og han produserte 

også ett for meg. Prisen var under 30 kroner, inkludert 

hodetelefoner. 

Søndag 31 I10 skulle mitt apparat vise hva det dugde 

til. Stavanger Kringkaster (det nevnte private prøvepro- 

sjektet) skulle i dag sende en ((Sandnes-dag)). Like fra 

klokkeri 15 til 24 satt jeg «pal» ved apparatet og frydet 

meg over den gode underholdningen. «Jeg satt og not 

dansemusikk til inn i de små timer,)) skrev jeg i dagbo- 

ken. Fra den dagen var jeg radioentusiast. Følte på en 

underlig måte at dette nye medium var noe som på en 

særskilt måte angikk meg, ikke bare i egenskap av passiv 

lytter, men som medvirkende der programmene skulle 

utformes.

3/11 fikk jeg en tre timers jobb med å dele ut gratis 

margarinprøver i husene, for et hollandsk firma, van 

den Bergh. Lønnen var femti ore pr. time, altså halvan- 

nen krone i alt. 

18 / 1 1 var jeg i St. Svithuns skoles gymnastikksal og 

hørte et foredrag av fru Geirsvold fra Bergen om Dyre- 

beskyttelsen. Dessverre var forsamlingen latterlig liten, 

den besto av 4 mannlige tilhørere og 13 kvinnelige pluss 

formannen, vaktmesteren og en avisreferent, altså i alt 

kun 20 personer. 

21 11 1 tilbrakte jeg kvelden hos Niels. En uke etter 

gikk vi to en tur sammen og hørte om ettermiddagen et 

foredrag om Spania, i Forelesningsforeningen. Deretter 

fulgte jeg ham hjem, hvor vi spiste aftens sammen. Da- 

gen etter var jeg på en meget gild fest i Totalens ung- 

domslag.

JULEN 1926 

Sant å si begynner jeg nu å vokse fra hele julen (Akk, ja, 

tiden går!!), men den må jo feires som vanlig, med jule- 

tre, pakker, risengrøt, god middag, frukt og gotterier. 

Juledag sov jeg helt til klokken 10,30. Sammen med 

Sigurd kjedet jeg meg hele ettermiddagen - til klokken 

21, da vi gikk en tur nede i den stille, nesten folketomme 

by. Frost og glatt i gatene. 

Andre juledags ettermiddag hadde vi tre gjester, men 

da disse absolutt ville gå på et møte om kvelden, ble 

jeg nødsaget til å ta meg en tur - ensom - opp til 

Misjonsgården, hvorfra jeg tok bussen hjem, for å få 

meg en kjøretur. Da kom også et par av de før nevnte 

gjestene tilbake for å nyte noe av Guds velsignede ju- 

lefrukt (som jeg dessverre kom til å forspise meg av). 

271 12 gikk jeg på juletrefesten i Totalen, sammen med 

to ((ledsagere)) (Erling og Sigurd). 

Nyttårsaften 1926: Vi mennesker er i ((vanens vold)). 

Gamle skikker og tradisjoner holder vi på som var de 

gullbarrer. For å ta ((dagens eksempel)): Det er storm og 

regn, et riktig «hundevær» om kvelden, men hva gjør vel 

det når det først er nyttårsaften. Jeg trosser alt, tar på 

meg frakken og går klokken 23 til byens sentrum for å 

«oppleve» årsskiftet. Fram og tilbake vandrer jeg i fol- 

kemengden, helt til Domkirkens urviser nærmer seg 12- 

tallet. I det øyeblikket begynner båtenes sirener å ule. 

Dermed er det nye året på plass, og jeg skynner meg 

hjem - fast besluttet på at slik nattevåking aldri skal 

gjenta seg. 

Nyttårsdag 1927 deltok jeg i Metodistkirkens jule- 

trefest i Bethania, mens jeg dagen etter kjedet meg usi- 

gelig. I det ufyselige snøslapset gikk jeg alene en tur, 

om kvelden.

REGNINGSBUD 

Det synes ikke å være mange lyspunkter når det gjelder 

å få noe lønnet arbeid for dem som forlater skolen. Her 

nytter det ikke å velge og vrake, du må bare si ja til selv 

den usleste beskjeftigelse, hvor lite attraktivt den enn 

måtte være. Da jeg ble spurt om jeg ville påta meg å 

drive en slags inkassovirksomhet for firmaet, måtte jeg 

bare si ja. Det dreide seg hovedsakelig om ganske be- 

skjedne utestående beløp, og provisjonen var fem pro- 

sent. Etter noen dagers virksomhet fant jeg grunn til å 

beundre de regningsbudene som kan orke å holde ut i 

årevis. Det må være en kummerlig tilværelse! Ellers er 

jeg fremdeles leilighetsbud i filialen, og er det riktig 

travelt, får jeg også være med og ekspedere kunder. Det 

kan være en og annen lørdag eller like oppunder jul. Før 

nyttår var jeg også medhjelper under vareopptellingen. 

Igrunnen trives jeg ganske bra med å stå bak disken, 

selv om det gjerne kunne ha vært i en annen bransje. 

En gyllen regel jeg i egenskap av regningsbud må 

legge meg på sinnet, er at jeg bestandig må telle nøyak- 

tig de pengene jeg mottar. I motsatt fall kan jeg få 

ubehagelige overraskelser. Som forleden dag, da jeg i en 

forretning fikk ti kroner for lite, uten at jeg sanset det - 

før etterpå. Til alt hell hadde de et moderne kassaappa- 

rat, som registrerte alle inn- og utbetalingene, slik at de 

kunne konstatere at jeg snakket sant og ikke bare kom 

med en løs og uriktig påstand. Dagen etter fikk jeg av 

vanvare en øre for mye, skulle hatt Kr. 84,20, men 

oppdaget senere at jeg hadde fått Kr. 84,21. Straks ilte 

jeg tilbake til rette vedkommende med enøringen, slik at 

den ikke fikk lov til å tynge samvittigheten min. Det 

finnes sannelig plager nok likevel! 

Her vil jeg ta med et par sannferdige «løpergutt»- 

historier, som de det gjelder selv har fortalt meg: Den 

ene gutten hadde vært med en pakke til en av de rikeste 

mennene i byen. Regningen som fulgte pakken lød på 

Kr. 4,95. Dette var jo ikke noe merkelig, men det utro-

lige var at da budet ikke kunne gi igjen fem øre på 

en femkroning, for de huset over og lette høyt og lavt 

etter det nøyaktige beløpet, slik at de slapp å forlise 

de fem ørene det dreide seg om! Hvor skammelig er 

det ikke å tenke på at det her dreide seg om en meget 

velstående kakse, som holder svære fester og gjerne 

skjenker femti tusen kroner, eller mer, til et glassmaleri 

i gravkapellet, for på den måten å gjøre seg udødelig, 

eller muligens for å sikre seg en ekstra gullforgylt suite 

i evigheten. Mos en fattig mann ville det neppe blitt 

spurt om noen femøring! 

En annen ærendsgutt, som forresten var ualminnelig 

kjekk, fortalte meg at han rett som det var kunne naske 

til seg småting fra skuffer og hyller i forretningen. En 

dag han var oppe på kontoret for å veksle en femtikro- 

neseddel, fikk han fem kroner for mye av kasserersken. 

Disse stakk han i sin egen lomme - det kunne ikke falle 

ham inn å si fra om slikt. Jeg formante ham så godt jeg 

kunne og lot ham vite at han i det lange løp aldri ville 

tjene på å være uærlig. En ren samvittighet er ellers 

bedre enn all rikdom på jorden. 

231 1: Har i disse dager fått låne en grammofon og noen 

populære plater, som «Keiservalen», «I en klosterhave)), 

utdrag av «La Traviata)), ((Perlefiskerne)) 0.1. Et herlig 

tidsfordriv! Prøvedriften med radiosenderen på Platou 

skole varte dessverre ikke mange dagene. Men helt sik- 

kert vil denne fantastiske oppfinnelsen ha framtiden for 

seg, og permanente sendinger må bli satt i gang så snart 

som råd er. Befolkningen vil ikke slå seg til tåls før så 

skjer. 

Av filmer som jeg i den siste tid har sett, kan nevnes: 

«Slavinden» (eller «Israels måne))), som handler om 

Egyptens faraoer samt overgangen gjennom det døde 

hav. Ennu mer storslagen var «Volgas sønn)) (med for- 

sterket orkester og solosanger). Den handler om den 

russiske revolusjonen, da arbeidermassene erobret mak- 

ten fra de adelige.

((Brudeferden i Hardanger)) var en bra norsk film, 

bygget på fortellingen ((Marit Skjølte)). Det aller største 

kunstverket jeg noensinne har sett, var dog «Den store 

parade)), som skildret verdenskrigen 1914-1 8 på en klar 

og realistisk måte. Det var så fryktelig å se dette men- 

neskeslakteriet, at jeg vil onske det må lære folk til å 

hate all krig, da den slags er aldeles umenneskelig og 

uverdig. En stor film var også ((Samfundets ulykkelige» 

etter Victor Hugo's roman. 

113: Flytter i dag opp på min hybel på loftet, etter 

((vinterdvalen)) nedenunder. Kjopte et nydelig (lite 

brukt) skrivebord med utskjæringer for Kr. N-. Det 

ble forlangt Kr. 60,- , så jeg synes jeg har gjort en 

ganske bra handel,. Nå gjelder det at bordet blir benyttet 

flittig, så det ikke bare må stå til pynt. Lykke til! 

har hittil vært veldig stor. Opptil to tusen personer har 

vært arbeidsledige hele vinteren, og er det stort sett 

fremdeles. Hvorledes slike familier kan eksistere, forstår 

ikke jeg. I forgårs traff jeg således en kjenning som har 

kone og to barn å forsørge, men som var uten arbeid og 

penger. Når ett måltid var fortært, måtte han tenke på å 

få skrapt sammen noe til neste. I oyeblikket var han i 

ferd med å «kapre» til seg en mark smør til å ha på 

brødskivene, og det lykkedes idet jeg - som i forhold til 

ham var den rene millionæren - kunne avse en liten 

skjerv til dette edle formålet. 

EN G0YAL FOTTUR 

Søndag 1014 syklet Sigurd og jeg en fin formiddagstur. 

Men ettermiddagen ble likevel gildere, for da kom Niels 

ned til meg, og vi tok en fornøyelig fottur sammen. Vi

gikk utover Madlaveien, til Krossen, og svingte derfra 

opp mot Ullandhaug, med Borgen som endemål. Hele 

tiden diskuterte vi forskjellige interessante emner. I en 

liten furulund tilbrakte vi en uforglemmelig stund, be- 

traktet og lovpriste naturen, som den inspirerende kilde 

til all poesi. Vi filosoferte, levde oss hen fra nåtiden til 

framtiden, fantaserte om noe vi ventet ville skje en gang 

i tidens fylde. Vi nøt solnedgangen, den var vidunderlig 

vakker! Men som det røde skjæret ble mindre og 

mindre, satte vi kursen videre oppover til Borgen, der vi 

i den vesle historiske salen fortærte hver vår 20-øres 

kråtekake. I samme rommet, sparsomt opplyst av en 

parafinlampe, satt ellers i ((høvdingesetet)) et enslig ungt 

forelsket par, og for ikke å ødelegge idyllen, forlot vi 

snart stedet og drog nedover mot'byen, via Hillevåg. 

Det tok etterhånden til å skumre ganske merkbart, og 

trøtte og slitne felte vi oss. Vi måtte derfor finne på ett

eller annet å le av. Som ledd i disse bestrebelsene brettet 

vi ned hattebremmene, så vi lignet på troskyldige bonde- 

gutter, fordreide stemmene og gestikulerte med armene 

- alt i den hensikt å vekke oppsikt. Senere bandt vi 

lommetørklær i trekant foran ansiktene for å illudere 

skumle ransmenn, med tanke på å skremme vettet av de 

arme fotgjengerne vi passerte. Vi lo - slik som vi lo! 

Men snart måtte vi finne på noe nytt, og våre «fikse» 

hjerner klekket ut en brukbar ting: For hvert elskende 

par vi passerte, løftet vi på hattene, og herrene, som 

måtte tro at vi kjente damene, var nødt til å hilse igjen. 

Det var ubeskrivelig morsomt, syntes vi, og det oppvei- 

de både gnagsår og trøtthet. Da jeg klokken 22 kom 

hjem, skrøt jeg av turen som en av mine gildeste. 

EN MISLYKKET PÅSKETUR 

Så ble det påske igjen, og Niels var elskverdig nok til for 

andre gangen å be meg med på tur til «eventyrøya» 

Fogn. Igrunnen hadde jeg slett ingen lyst, men sa for 

skams skyld ikke nei, takk. Vintersdag å oppholde meg i 

flere dager på et landsens issolat, tiltalte meg denne 

gangen ikke. Dagboken fikk være med som reisefølge, 

og her kommer notatene som ble festet på papiret: 

- - Vi kommer skjærtorsdag morgen ombord i god tid 

før båten skal gå. Ved landgangen treffer vi imidlertid 

den mannen som har lovt oss husrom, og til vår store 

forbauselse og skuffelse forteller han at vi ikke kan ta 

inn hos han, da han skal bli i byen hele påskehelgen. 

Men la fare hen, la gå, nå er vi på reisefot og fram til 

målet skal vil. 

Det blåser på sjøen en bitende kald vind, og de forsø- 

kene solen gjør på å trenge igjennom de tunge svarte 

regnskyene mislykkes i ett vekk. I det hele tatt ikke noe 

«ønskevær» for en «turist», og det skal så visst ikke 

gjøre min fra før så minimale reiselyst større. 

Halvannen time senere er vi framme og slentrer

ortover veien med bagasjen vår. Hvor skulle vi havne? 

Vi hadde jo i fjor bodd hos en barnerik familie på 

øya, og tok sjansen på at de ikke ville nekte oss husrom 

denne gangen heller. Det gjorde de ikke, men det 

var tydelig å merke at så overvettes velkomne var 

vi ikke. Som rimelig kan være - de hadde jo ståk 

nok fra før! Så ble det da vår jobb å underholde 

de blyge landsungene, en profesjon som selv for en 

barnevenn i lengden kan virke ensformig og gørr. Opp- 

holdet vil iallfall ikke bli noen kvile for kropp og 

nerver. Kanskje er det ikke i første rekke kvile jeg 

trenger, men jeg er da vant til å føre et regelmessig 

liv med måltider på noenlunne bestemte tider, bortsett 

fra frokosten som kan variere etter som jeg står tidlig 

eller sent opp. Her på øya er det bare å la være å 

spise - føler vi imidlertid nå og da at vi må ha mat, 

ja, se, da blir hver eneste biten gransket av en hærskare 

av barneøyne. Og så sengen da! Ganske bra i og for 

seg, men kjære folk, å ligge to i den, og med grov 

halm som «madrass», nei, det er mindre morsomt. 

Ryggene våre har vi klint tett inn til hverandre, så 

skal en av oss snu seg, må faktisk talt den andre 

parten vekkes, forat «omvendelsen» skal foregå ved 

felles anstrengelse. Og så tenk: Hjemme står den deilige, 

rommelige sengen min ganske tom! Nå vel, det heter 

gjerne at en reiser vekk fra byen for nettopp å kunne 

leve et landsens liv og ikke for å fnre en komfortabel 

«greve-tilværelse)). Men jeg spør: Hvorfor i all verden 

skal en forlate sin egen «lune arne» og plassere seg 

på et sted der en er nødt til å ha det verre, og attpåtil 

betale for det? 

Langfredagen kom (og det varte lenge før den gikk!). 

Etter en «mat-innsluking)) foretatt i en isende kald stue 

der det etter sigende ikke hadde befunnet seg brensel i 

ovnen på flere år, tok vi på oss frakkene våre og ruslet 

av sted til Sørvåg der vi i all stillhet tok oss et lite 

uskyldig slag kort sammen med to av sønnene til den 

koselige og svært «typiske» landhandleren der i vågen.

På landsbygden holder folk gjerne på det «gamle» - ikke 

minst hva religionen anbelanger. En kan ofte bli slått av 

den troverdighet og ærefrykt de viser ved omtalen av 

den Allmektige og alt hans vesen, som det visst heter. 

De tåler ikke noe som strir imot den såkalte ((barnelær- 

dommen)). En ny sekt - fy for all vederstyggelighet! Bare 

det vi har lært er det ene riktige, resonnerer de. Land- 

handleren banlyste en såkalt «nyfrelst» lærerinne i s~..- 

net. Hun hadde forlangt at barna skulle komme på 

skolen en hellig påskeaften, og det hørte ikke hjemme 

noe steds. 

«Ho skulle ha vore tesnakte, skulle ho, den Jesuitten. 

Han Johannes vår får ikkje lov å gå på skulen den 

dagen, he, nei, det skulle berre mangla! - Men «frelste» 

er ho ligavel og låge på kne har ho i det nya Zaronsbede- 

huset! Avsatte skulle ho vore - » Slik la han i vei alt 

mens han hinket rundt på golvet, slo knyttneven ut i 

været og på ingen måte lot seg overtale. 

Senere på dagen tok vi alle i hop en tur til nordre 

siden av øya. Hele tiden drev guttene sånn gjøn med de 

«nyfrelste» - som det ellers var svært mange av der 

omkring - at jeg inni meg måtte be Gud forlate dem, da 

de neppe visste hva de gjorde. 

Hvor jeg kan komme i stillhet skriver jeg i dagboken 

om turen. På dette tidspunktet sitter jeg ved stranden og 

hører på susingen fra bølgene og den utrettelige ulingen 

av stormen. Nå og da noen sparsomme solstråler, men 

snart har vi en kraftig haggelbyge. 

Nå ropes det fra vinduet og jeg må dessverre forlate 

dette fredelige stedet, for oppe i huset å innta en slags 

«dinner», hvis eneste oppgave det er å sørge for opprett- 

holdelsen av livet. Middagen besto ganske enkelt av 

«gaffelbiter» med brød, og da dette var fortært under 

det vanlige oppsyn, måtte vi ut i robåten sammen med 

alle barna for en stund å duve på ((bøljan den blå». 

Da jeg den natten la meg, var jeg fast besluttet på å 

reise hjem straks - rett og slett fordi jeg ikke holdt ut 

lenger. Hva søren skal jeg på landet, jeg som ikke holder

ut et par dager i ett trekk. Norge er vakkert, det er så, 

men en trenger vel ikke bruke mer enn en dag til å 

beundre et landskap. 

På streken seks lørdag morgen våknet jeg og jumpet 

resolutt ut av sengen. Båten skulle først gå klokken sju, 

så jeg for så vidt hadde god tid. Men jeg ville ikke ta 

noen risk og komme for sent. 

Det hadde lagt seg sn0 om natten og markene var 

ganske kvite. Solen var oppe, men skjult av åsryggene 

som sto der stengende ... Kaldt i luften, som var det 

midtvinters. Tenk å bo på landet nå, ha, ha! 

Jeg humpet ned til stranden for å ta en slags primitiv 

morgenvask, men hadde det vært en filmfotograf i nær- 

heten, ville han hatt høve til å ta opp noen kostelige 

scener. Jeg gled nemlig flere ganger på det glatte føret og 

falt i sølen og snøen - til enorm ergrelse. Og ved selve 

stranden satte jeg meg pladask i sjøen med akterspeilet,

så dette holdt seg sørgelig bløtt til jeg kom hjem i Bøk- 

kersmuget og fikk bytte klær. 

Folkene på gården var selvsagt forundret over min 

hastige avskjed. Jeg måtte skylde på at jeg hadde et arbeid 

som plent måtte gjøres i byen. Konen syntes det var mer 

enn fortrydelig at jeg ikke fikk kaffe før jeg gikk, men det 

var for sent nå, da båten allerede blåste ute i fjorden. 

- Står nå ombord på den vesle «Forra I». Det er bare 

to passasjerer, men det kommer vel flere ved de andre 

stoppestedene. Sjøen «går kvit)), så det er ganske sterk 

«rulling», noe som jeg kjenner er mindre heldig for de 

stakkars innvollene mine. Men solen skinner og tanken 

på at hvert ensformig stempelslag i maskinen gjar av- 

standen til min kjære by kortere og kortere, gir meg mot 

til å holde ut hva det skal være. Turen vil ta tre timer. 

Senere fikk jeg høre av kameraten min - som jeg jo på 

sett og vis lot i stikken - at de på gården endelig ville ha 

rede på hva slags arbeid jeg hadde, som ikke kunne 

oppsettes til påskehelgen var over. 

«Jo, han er journalist i et blad,» hadde Niels svart, 

«og nå måtte han inn til byen for å skrive en artikkel om 

påsken.)) 

«Ja, var det ikkje det me såg at han satt ner'me' 

stra'en og skreiv te' adle tier!)) 

2914: Da jeg i dag våknet og kikket ut av vinduet, så jeg, 

utrolig nok at det var full vinter, med flere tommer tykk 

snø på berget. Den var falt i løpet av natten og forvoldte 

så betydelig skade på ledningsnettet, at det vil ta måne- 

der å reparere dem. Den tunge snøen ble liggende der 

den falt, og da ledningene ble tykke som bambusrør, ga 

til og med svære jernstolper etter og knakk som var de 

fyrstikker. En tredjedel av byens telefonabonnenter ble 

således uten forbindelse. Dagen etter, den siste i april, 

var det fortsatt snøslaps i gatene, og i morgen er det 

sannelig Første mai! Men i løpet av natten var de siste 

restene av snøen forduftet, så arbeidernes frihetsdag 

opprant med solskinn og fint vær.

415: For tiden er det i Turnhallen en interessant utstill- 

ing fra Deutsches Hygiene-Museum i Dresden. Den er 

meget omfattende. En imponerende mathaug med tilhø- 

rende plansjer viste hvor mye hvert menneske bruker av 

faste og flytende næringsmidler. Den årlige mengden pr. 

individ er tre tonn, derav 700 liter vann. 

8 / 5: Kjørte i dag ut til Maldelien sammen med tre musi- 

kanter, som ga en ((privatkonsert)), med Asche Moe og 

meg som publikum. 

I samtalen kom vi b1.a. inn på de nye glassmaleriene i 

Munkekirken (eller Bispekapellet, som de nå sier). Moe 

hevdet at disse vinduene er så mørke at de gjør det lille 

kirkehuset trist og dunkelt som en kullkjeller. Han får 

sagt det! 

NASJONALDAGEN 1927 

Vzret var just ikke det aller beste, med et sammenhen- 

gende skydekke. Meningen var at jeg skulle ha stått opp 

kl. 6 om morgenen, men neimen om det ble før en time 

senere. Etter å ha bivånet kapproingen på Vågen, gikk 

jeg sammen med Sigurd til Jernbaneveien der vi sto 

mens barnetoget passerte. Senere kom jeg vekk fra mitt 

følge og måtte resten av dagen flakke ensom omkring og 

se på ungdommens ødselhet - de skal jo benytte seg av 

friheten! Russetoget var oppfriskende, talene likeså (om 

de av og til var noe grovkornede). Borgertoget var for- 

holdsvis stort, mens talen av borgermesteren i Kongs- 

gård helst var i korteste laget. 

Så kom kvelden da vi skulle ha spleiselag med jenter, 

hjemme hos Nielsens, som på det tidspunktet bodde 

øverst oppe i Furrasgaten, med inngang fra Asbjørn- 

sensgate. Vi moret oss på beste måte med brus og kaker 

med mere til klokken ble over to om natten. Men da 

veien tilbake var lang, kom ingen av oss i seng før den 

hadde passert tre.

GRAMMOFONEN 

2 1 15: Jeg kjenner en familie som eier en grammofon. 

Guttene som var med på spleiselaget 17. mai ville abso- 

lutt at jeg skulle be om å få låne den, men det har hendt 

en gang tidligere og jeg lovte meg da selv at det ikke 

skulle skje oftere. Derfor sa jeg hardnakket nei. Men 

hva skjedde? Jo, Sigurd og Niels tillot seg den ubeskrive- 

lige frekkhet, at de bak min rygg og mot min vilje gikk 

til grammofonens eierinne og ba FRA MEG om å få 

låne ((lirekassen)). Det fikk naturligvis slynglene. Men 

for det fsrste spilte de visst ikke på den og for det andre 

skaffet afkren meg (uskyldigheten) så mye bryderi se- 

nere, at jeg skal betakke meg for en gjentagelse. Noen 

damer skulle nemlig få låne platene på en landtur i dag, 

men da verken disse eller grammofonen ennå var til- 

bakelevert, måtte jeg traske like til Vålandshaugen for å 

hente sakene. Ikke nok med det, men båten skulle gå fra 

Fiskepiren kl. 7,15, og da jeg ikke forlot Våland før vel 

7, ble det et kapplsp ined minuttene i silende regn. Våt 

som en svamp og helt utmattet - etter å ha sprunget 

fortere enn en kinesisk riksja-kuli - nådde jeg kaien der 

båten med damene ombord, skulle ligge. Nå lå den der 

ikke, idet den var på seg utover. Jeg viftet med armene, 

og sannelig bakket den inntil igjen for å ta meg ombord. 

Men det var jo slett ikke jeg som skulle med båten - 

bare en pakke grammofonplater. Jeg holdt på å bli 

steinet ihjel av de mange passasjerene om bord. Heldig- 

vis var det bare øyensteiner de kastet, så jeg berget da 

livet. 

Men hvis ublide tanker kunne drepe, er det sannsynlig 

at de to kameratene mine hadde ligget stive i samme 

stund. Jeg fant i hvert fall bevis på at den uskyldige ofte 

må for den skyldige lide.

NYTT BARNEBLAD? 

Håpet - hvis vi ikke hadde hatt det! Håpet - vi kan 

klynge oss til og som kan gi oss mot og kraft til å 

arbeide, selv med noe som kan synes umulig. Men så 

kan det nok hende at det forsvinner - for atter å komme 

tilbake i en ny habitt. Mitt håp om å få utgitt ((Stjerne- 

guttene)) er nå definitiv slokket, men en ny id6 dukket 

straks opp: Å utgi et barneblad! 

Hjernen min har i den senere tiden arbeidet atskillig 

med ymse ting i samband med dette, men foreløpig er 

det bare navnet som er bestemt. Bladet skal hete «Vår 

unge nasjon)) (Barnas og ungdommens blad). Det er 

Wergelands dikt «Vi ere en nation, vi med)), som har 

satt meg på ideen. Nå vil tiden vise hva det blir til, men 

håpet har jeg iallfall! 

Den første jeg røpet planen for var min ((konsulent)) 

Asche Moe. Han pleier å ha for vane å gjøre innvendin- 

ger, men til alt hell, hadde han denne gangen ikke så 

mye å bemerke, og det virket oppmuntrende på meg. 

Det eneste han rådet meg til var å få boktrykkeren til å 

være med på å ta sin del av et eventuelt tap. 

GUDSTJENESTE PÅ RENNESQY 

En sondag hadde jeg avtalt med Sigurd at vi skulle reise 

til et stevne på Vikevåg. Været var ikke bra, og jeg 

hadde derfor best lyst til å sove videre og la stevnet gå 

sin gang uten min deltagelse. Men hensynet til avtalen 

med kameraten gjorde at jeg likevel sto opp og gikk for 

å «hente» ham, da det ikke lot til at han kom nedom 

meg, som planen var. Det kunne jeg ha spart meg for, 

da heller ikke han hadde noen lyst til å forlate sengen. 

Men var jeg først kommet så langt, dro jeg likevel av 

sted til stevnet med båten ((Jørpeland 11)). På Rennesøy 

fikk jeg overvære en gudstjeneste i kirken - og gir denne 

skildringen i dagboken:

Det gamle gudshuset hadde en vakker beliggenhet på 

en haug med utsyn over fjorden. Det var ikke så ganske 

lite, men ytterst enkelt utstyrt. Da jeg kom inn gjennom 

døren, var det stappfullt av mennesker (kvinnene på den 

ene siden av midtgangen og mennene på den andre, som 

skikken var) så jeg og flere andre måtte stå. Klokkeren 

tok til orde: 

- Salme 371 - 371 - tre vers. 

Organisten fikk låt i instrumentet sitt oppe på le a- 

men, og snart steg salmen i bedagelig tempo opp i~iot 

takkvelvet. Så ble det messet, bedt og atter sunget i det 

uendelige. Jeg, som ikke var vant med den slags statskir- 

keritualer, sto bare og undret meg over hvor gammel- 

dagse og seremonielle menneskene kan være når det 

gjelder gudsdyrkingen. Jeg stirret ut over det tallrike 

publikum, sbm besto av gamle koner med hodetørklær, 

menn med kvitt hår og skjegg, barn og ungdommer. De 

satt og lyttet til alt dette underlige som foregikk om- 

kring dem. Da presten omsider kom opp på den harye 

prekestolen, var det som om folket slukte alt det han sa, 

de lot til å tro fast på ordene hans, enten han nå snakket 

om Satan og Helvete eller om dåpens nødvendighet og 

kraft. Nå får jo hver og en tro det de vil for meg, men 

jeg føler meg lykkelig fordi jeg har et noe friere syn på 

Gud, et syn som han selv har gitt meg og som ikke så 

lett kan beskrives, men må føles. 

Guddommen er neppe en person som ynder å la seg 

tilbe på bestemte tider, men han er en allesteds nær- 

værende ånd som en kan snakke med og takke når 

en farler trang til det - natt eller dag, i glede eller i 

sorg. Men la bare prester og predikanter fortsette å 

preike som de gjør, tigge Gud om alt - om å velsigne 

kongehuset og politikerne, om å «frelse» mange, om 

ditt og datt - han gjør likevel som han vil. La dem 

bare preike - det skader kan hende ikke. Og de har 

utvilsomt en god mening med det. 

Gudstjenesten var til ende. Menigheten strømmet ut - 

jeg også, fortrykt og nedstemt - slett ikke oppmuntret.

Det regnet. Jeg hadde ikke regntøy og ble derfor temme- 

lig våt på veien over mark og stein til bedehuset, der 

hovedkvarteret for stevnet var. Så ble det da å kjede seg 

der inne, alt mens regnet fortsatte å hølje ned. 

Senere på ettermiddagen var det atter møte i kirken, 

denne gang uten messing, og jeg gikk dit for å ha noe å 

drive tiden med. Den ene taleren avløste den andre, 

etterfulgt av nye salmer i ett kjør. 

Det regnet fortsatt da jeg om kvelden forlot Rennes- 

øy. Selve livet kan iblant virke som et vedvarende regn- 

vær! 

Søndag 1916 var jeg invitert med på en veldig kjekk 

motorbåttur, som startet i Baneviken. Været så da meget 

lovende ut, med delvis solskinn. Vi var fem unge par. Båten 

var nylig oppusset, og ferden gikk til Kjeksvåg på Idsø, der 

vi tilbrakte flere timer. På primus kokte vi en svær kaffekjel 

og inntok vårt første måltid til festlig musikk fra en 

grammofon. Straks etter tok vi en deilig tur i skogen, til et 

skjønt vann. Det hele var ubeskrivelig herlig. Senere vendte 

vi tilbake for å innta vårt andre måltid. Men ikke lenge 

etter satte det inn med regn og torden, så vi måtte søke ly i 

kahytten på båten. Den rommet akkurat ti personer. Her 

satt vi da og koste oss på beste måte, mens regnet fosset 

ned utenfor. Vi opptrådte vekselvis med sang og skrøner, 

lo og moret oss alt vi kunne. Da været ble noe bedre, 

spaserte vi opp til en bondegård for å kjøpe melk. På den 

første vi kom til fikk vi en snau liter skummet for femti øre, 

mens vi på en annen gård fikk tre liter gratis! Vårt tredje 

måltid ble inntatt i kahytten, hvoretter vi klokken 2 1 satte 

motoren i gang, for en time senere å lande i Stavanger. 

Tre uker etterpå fikk jeg være med samme «gjengen» 

på en ny motorbåttur, denne gang til Tjeltevåg, et styk- 

ke lenger enn Tau, der vi ble værende til langt ut på 

ettermiddagen. For første gang det året tok jeg et sjøbad 

i det meget varme vannet.

Motorbåt-tur til Zds0 i 1927: Øverst: Båten ved berget. Deltagerne 

inntar et måltid i friluft, til lzjlig grammofonmusikk. Nederst: Randi, 

Gottfred, Kristine, Arne, Astrid, Johanne, Reinert. Foran: Solveig og 

Jens. (4 av personene var søsken.) 

I stedet for å dra rett hjem til byen, satte vi kursen 

over til Sandvik på Fogn. To av deltakerne skulle gå 

etter melk, men det varte lenge f0r de kom tilbake. 

Kveldsmaten spiste vi ombord i kahytten, før vi satte 

motoren i gang og lot propellen drive oss tilbake til 

Baneviksbryggen. Klokken var da nærmere 24.

JONSOKKVELD PÅ ROALDS0Y 

«Totalen>) hadde bestemt å ha tur med dampskipet 

«Ragnar» til Midtholmen. Siden det regnet så grassat 

var jeg lite lysten på noen landtur, men like før båten 

gikk, jumpet jeg likevel ombord. Da det på holmen ikke 

fantes noe husrom for så mange mennesker, ble båten i 

stedet dirigert til Roaldsøy, der vi fikk ta i bruk et 

sjøhus. Her ble det spist og danset til langt over midnatt. 

«Trekkspillets toner og de dansende par fikk ledet mitt 

sterkt romantiske sinn langt inn i drømmeverdenen,)) 

noterte jeg i dagboken. Før «Ragnar» kl. 1,30 hentet 

oss, ble det, som farvel til øens befolkning (men selvsagt 

også til underholdning for de tilreisende byfolk) avfyrt 

fire raketter (a to kroner). Bål så vi imidlertid ikke noe 

til, men regn, regn og atter regn. 

BOKHOLDERIKURS OG 

NYTT BOKPROSJEKT 

For å ha noe nyttig å drive tiden med, har jeg nå gått i 

gang med brevskoleundervisning i dobbelt bokholderi. 

Kanskje kan det bli til hjelp hvis jeg skulle søke på en 

nærmest uoppnåelig stilling som volontør ved ett eller 

annet kontor. 

Ellers har jeg nå besluttet å arbeide intens med en ny 

bok, som skal handle om en ung gutts livsbane og hans 

tanker og meninger. «Livets drama)), eller noe lignende 

skal tittelen være. Så litt beskjeftigelse får jeg jo i tiden 

som kommer, men lønnsomt blir det neppe. 

Da første utkastet til boken var ferdig, ba jeg Asche 

Moe om å lese igjennom det og gi meningen sin til 

kjenne. Og det skal jeg hilse og si han gjorde til gagns. 

Den kritikken jeg fikk hos ham skal jeg sannelig ikke 

spandere blekk på. 

Moe er forresten en original type av første sortering.

Fikk han meg ikke samme dagen med bort i en jente- 

speiderleir i nærheten av eiendommen hans, nzrmere 

bestemt på Madlamoen. Og han nøydde seg ikke med 

bare å se, nei, han skulle prate med alle han møtte. Da 

han bante seg vei mellom en svær jenteansamling, stakk 

jeg av i all stillhet. Jeg syntes det virket pinlig. 

Etter brennevinsavstemningen kom vi en dag til å 

streife denne i samtalen. Moe ble plutselig grepet av 

raseri. Han sparket i golvet og brølte som en ilter løve: 

«Våger noen å trø meg på tærne, så sender jeg dem 

pokker i vold)). Han slengte en bok han hadde i neven 

bortover bordet. «Landet skal styres av unger og kjer- 

ringer - -D. Mannen reiste seg. Jeg satt der som et lite 

forkrøblet spørsmålstegn og ventet likesom hvert øye- 

blikk å få en lusing over ørene. «Nei - nei - hvordan 

kan det gå på den måten, det er snart umulig å leve - Du 

skal! Du skal ikke!)) Han trampet på ny i golvet. 

Jeg søkte å innskyte: «Men hvordan tror De et land 

ville ta seg ut uten lover?)) 

«Jo du, det landet ville være herlig å leve i.» 

Det banket plutselig på døren og han gikk, kokende 

av opphisselse, for å åpne. Det var en fyr som ba om å få 

låne båten. Jeg hørte at de gikk sammen nedover til 

stranden. 

En stund senere kom Moe tilbake igjen - han smilte 

forsynemeg: 

«Det er sannelig synd å bli så hissig, en stygg uvane er 

det, som må motarbeides.)) Han skiftet emne: «Det var 

en mann som ville låne robåten, men en gang tidligere 

han lånte den, hadde han griset den til med rekeavfall, 

så vi trengte en hel time til å få den ren etterpå. Nå var 

jeg i slik harnisk at jeg fikk fortelle ham hvor David 

kjøpte ølet, så jeg garanterer at den slags ikke skal 

gjenta seg.»

TOTAL SOLFBRM0RKELSE 

29. juni 1927 skulle det hende noe usedvanlig viktig, 

nemlig en total solformørkelse, som skulle være synlig 

på våre kanter av verden, og som ikke vil inntreffe på ny 

i vår levetid. I den anledning var det kommet mange 

utenlandske astronomer til Norge for å gjøre observa- 

sjoner i de 30 sekundene, mens måneskiven helt dekket 

solen. Mange nordmenn sov nesten ikke den natten, for 

attraksjonen skulle være synlig klokken 5,30 og de mest 

ivrige ville søke opp til høye utsiktssteder. Selv ble jeg 

vekket noe senere. Det var riktignok morkt som en 

vinternatt. Men himmelen var fullstendig dekket av sky- 

er, så bare av den grunn ville solen være usynlig. Om 

formørkelsen ikke helt kan betegnes som en total fiasko, 

var det hele dog en skuffelse for oss alle, som med 

forventning hadde imøtesett den sjeldne begivenheten. 

MUNTRE MINNER FRA 

((FORRETNINGSLIVET)) 

De to forrige års (juleuker)) har jeg vært i ivrig virksom- 

het i firmaet Halvorsen. I år har de ikke spurt etter meg 

- selv ikke midt i travelheten julekvelden. Og mens de 

andre fikk det vanlige julegratialet, fikk jeg ingenting i 

år. Hvor jeg er innerlig harm! Så snart julen er over, går 

jeg rett til sjefen og forklarer det hele. Blir det ingen 

endring, forlater jeg firmaet straks. Nir jeg i nærmere 

fem år har trasket ærender, vært å ta til, kan ingen 

undre seg over at jeg nå endelig synger ut. Ikke har de 

hatt grunn til å vcere misfornøyd med meg heller. Jeg 

har hatt full tillit av alle, og ikke har jeg på noen måte 

misbrukt tilliten, ikke en bukseknapp har jeg tilvendt 

meg på uærlig vis. Det hendte til og med at jeg ble 

plassert ved kassaapparatet og det var mange tusen kro- 

ner som gikk gjennom fingrene mine. Men penger har 

aldri fristet meg! Tro det, eller ikke.

Nå da jeg har brutt sambandet med firmaet, er det 

kanskje naturlig å minnes litt av det som ligger bak. Og 

det er slett ikke bare triste ting. Tvert om har det fore- 

kommet en mengde muntre episoder som en kan kom- 

me i lyst humør av. Det meste er alt gått i glemmeboken, 

men noen småting husker jeg da. Til dømes den snakke- 

salige konen som kom bort til meg, unggutten, ved dis- 

ken og ville ha snipp nummer 43. Da jeg nettopp var i 

ferd med å ekspedere en annen kunde, ba jeg henne være 

så vennlig å vente litt. 

«Men eg sko' absolutt våre på aboteket før di lokke)), 

innvendte hun og lot munnkverna gå i ett kjør. Bestyrer- 

innen tilbød seg å finne snippen, men den travle konen 

svarte rapt: 

«Nei, langtifra, eg ska' snakka med kjøpmaen sjøl, 

eg.» Hun må ha tatt meg for innehaveren - juniorsjefen i 

så fall! Jeg måtte opp i andre etasjen etter snippen og 

der fikk den innestengte latteren slippe fri. Dessverre 

fantes ikke større snipp enn nummer 42 på lager, og det 

fikk jeg på en latterkvalt måte meddelt konen. 

«Veid du då kor eg kan få kjypt ein snipp?)) Hun var 

«dus» med alle. 

«Kanskje hos Andreassen?)) 

«Hos Andreassen, men e' det 'kje han som selle 

såba?)) 

«Nhei», svarte jeg åndsfraværende. 

«Ja, ja, får eg ikkje der, så komme eg tebage te deg og 

får nummer 42, for kan 'kje den tjukke maen min brug 

'an, så tar eg 'an sjøl.)) 

Det hendte at folk snakket så utydelig at det ble mis- 

oppfattet. En mann spurte en gang om vi hadde se- 

lastropper. 

«Se - - ja, jo - - vil De se der borte)) stammet jeg 

fortvilet og pekte på ((strømpedisken)). Jeg dro fram fra 

hyllen et par riktig tjukke sportsstrømper, da jeg syntes 

mannen sa ((sailorstrømper)), et uttrykk jeg for øvrig 

aldri tidligere hadde hørt. «Slik som disse?)), spurte jeg.

«Nhæi ! Selastropper!!)) 

En annen kunde ba om noe som jeg oppfattet som 

«anker» (til å sette på matrosdresser). 

«Skal det være svart eller hvitt?)) spurte jeg. 

«Hvite,» svarte hun. 

Jeg fant fram et hvitt anker, som jeg viste henne. Da 

fikk jeg vite at det var hansker hun skulle ha. 

Det kjedelige når noe slikt inntraff, var at jeg holdt på 

å tyne meg av latter og visste ikke hvor jeg skulle gjøre 

av meg. Da således en ung frøken ba om en halv meter 

bærstrie midt på svarte vinteren, brøt latteren ut slik at 

jeg måtte be en av butikkdamene ekspedere mens jeg 

hodekuls satte på dør. Ute i gårdsrommet i kulden ble 

jeg så stående og skoggerle som en annen idiot, mens det 

ved disken sto tett av kunder som ikke ble ekspedert. 

Et kapittel for seg var de utallige rare lappene som 

barna kom med fra mødrene. Det var så sin sak at 

knapt en eneste hadde tekst med korrekt ortografi, men 

uttrykksmåten kunne stundom være halsbrekkende. På 

en lapp husker jeg det sto: «En meter strie. Den må ikke 

være tykkere enn den tykkeste.)) 

En dag det var meget travelt og det bare var en dame 

og jeg som ekspederte, sprakk plutselig bukseselen min. 

Det var en svært ubehagelig fornemmelse, buksen seg 

mer og mer nedover, uten at jeg kunne hindre det - hvor 

ville den vel ende? Og hva måtte ikke de mange ventende 

kundene mene, da de så meg tilsynelatende helt umoti- 

vert forlate dem og forsvinne ut bakdøren, for ute på 

gårdsplassen i all hast å gi meg i kast med å skjøte selen 

sammen igjen. Uffa meg! 

Bedre var det ikke den gangen jeg ramlet ned fra 

gardintrappen, da jeg skulle hente en artikkel oppe i en 

av hyllene, og ble liggende på ryggen mellom disken og 

reolen. Det var mer enn flaut for stakkars meg, fordi det 

også denne gangen sto flere kunder og bivånet episoden. 

Det er neimen ikke gildt, ufrivillig å virke latterlig. Om 

jeg aldri så mye selv er i stand til å se komikken i det 

som skjer, og jeg personlig spiller hovedrollen.

Før jeg avslutter beretningen om de fornøyelige min- 

nene fra manufakturfirmaet, vil jeg fortelle om den gan- 

gen sjefen ba meg gå opp i telegramhallen og hente 

((Stavangeren)). Jeg var faktisk talt litt i villrede om 

hvordan disse to begrepene kunne ha noe med hver- 

andre å gjsre. Men jeg var ikke frimodig nok til å be om 

en nærmere forklaring, så jeg måtte bare sette kursen 

rett til telegrafkontoret i Posthusets andre etasje, med 

inngangen rett ved Kongsgårdhjørnet og den høye kios- 

ken der. Henvendte meg ved en av ekspedisjonslukene i 

«hallen» og sa en smule forfjamset, fordi jeg følte meg 

på usikker grunn: «Jeg er blitt bedt om å hente ((Stavan- 

geren)) til Halvorsens manufaktur og moteforretning)). 

«Hva? Det var da merkelig, jeg skjønner ikke hva du 

mener.» 

«Det gjør knapt nok jeg heller, men han sa uttrykke- 

lig at jeg skulle gå opp i telegramhallen - -» 

Da tentes et Mauritzens stearinlys for skrankedamen: 

«A, ha, det er nok «Stavangeren»s ekspedisjon, Halvorsen

mener. Flau, men samtidig lettet ba jeg om unnskyldning 

og ilte opp til ((Framgården)), der avisen daglig slo opp 

de siste nyheter i det store inngangspartiet, som på fol- 

kemunne ble kalt «Telegramhallen». Min nyhetshungrige 

oppdragsgiver måtte jo få inntrykk av at det ikke akkurat 

var noe «ilbud» han hadde sendt av gårde for å hente 

dagens ferske avis. Jeg hadde nok vast vekk for mye tid 

på det fordømte oppdraget! 

BESTEMORS SISTE BES0K 

PÅ SITT F0DESTED 

2617 stevnet den store damperen ((Oscar 111)) - tilhøren- 

de Den danske Amerikalinjen - inn Vågen. Ombord 

befant seg seks hundre skandinaviske akademikere, som 

skulle gjeste vår by noen timer. 89 automobiler kjørte 

dem til Sola, hvoretter de drog til Bjergsted, der det ble 

arrangert fest for dem. 

Samtidig med akademikerne busset mor og bestemor 

til Myklebust, mens jeg drog samme veien på min tro- 

faste sykkel. Det var nok med underlige følelser beste- 

mor vandret på den samme jordflekken der hun for 89 

år siden ble født. Hun pekte på steiner og andre merker i 

terrenget, som hun kjente igjen. Der hadde hushytten 

stått og der var brønnen ... Vi oppholdt oss for det 

meste i Severines hus. Hun var datter av Ane Bertine 

Myklebust, bestemors barndomsvenninne, som vokste 

opp i lag med henne. Myklebust var, før utskiftningen 

fant sted, en typisk tettgrend, der heimehusene og tillig- 

gende løer og andre uthus lå samlet i en klynge, mens 

jordteigene spredte seg utover i alle retninger. I eldre 

tider føltes det nok tryggest å bo kloss i hverandre. Hvis 

((farende folk)) skulle finne på å trenge seg inn, ville det 

være lettere å forhindre at noe galt ble foretatt, når hele 

befolkningen på øde steder, sto samlet. Severine hadde i 

flere år hatt sitt arbeid og sin bopel i byen. Lenge bodde 

hun, som før fortalt, i den ene stuen i Bødkersmuget 9,

der hun delte kjøkken med oss. Samtidig hadde hun fått 

bygget seg et kjekt lite hus på fedregården, som nå ble 

drevet av søsteren og hennes mann, med etternavnet 

Vigre. Det var her i dette nye huset vi hadde vårt 

((hovedkvarter)) den dagen jeg nå forteller om. 

Severine sørget for at vi fikk overflod av all slags god 

mat hele tiden. Når vi ikke var ute på åstedsbefaring, 

avløste det ene måltidet det andre. Det var helt utrolig 

hvor rikelig vi ble foret, ikke mindre enn seks bordset- 

ninger, med korte mellomrom! 

Sent på ettermiddagen spaserte vi ned til kirkegården 

i Tananger, der vi beså en rekke graver med nære slekt- 

ninger og andre avdøde kjente personer. I sannhet et 

rørende stevnemøte med svunnen tid! For så vel beste- 

mor, som mor var det en sterk påkjenning, både fysisk 

og psykisk, å vandre fra det ene gravstedet til det andre, 

praktisk talt samtlige med sine spesielle minner om dem 

som der lå og sov sin siste søvn. 

Klokken 21,05 passerte rutebussen, og mine to kjære 

ledsagere steg om bord, mens jeg satte meg på min 

sykkel og prøvde å holde tritt med det firehjulte kjøre- 

tøyet, som jo stoppet atskillige steder langs ruten, slik at 

vi nærmest kom samtidig til byen. Været hadde vist seg 

fra sin mest sympatiske side, så turen i det hele ble 

meget vellykket. Men bestemor, stakkar, hadde ikke 

godt av all maten og tålte heller ikke ristingen i bilen, 

som jo ikke var utstyrt med særlig gode fjcerer, verken i 

understell eller seter. Hun ble rett og slett «bilsyk», og 

det var godt da hun omsider kom hjem og fikk legge seg 

i sengen sin. Det hadde for henne vært en høyst begiven- 

hetsrik dag. Vi følte det nok slik, alle tre, at en lignende 

langtur ville hun neppe senere foreta. 

STJERNETYDERENS HOROSKOP 

Lokket av en spennende avisannonse tok jeg kontakt 

med en nederlandsk stjernetyder. Han kunne fortelle

meg at jeg var født i værens tegn, og at det var en rekke 

framtredende personligheter som hadde funnet det for 

godt å gjøre presis det samme. Bismark for eksempel. 

Og Thomas Jefferson. Mange andre også. Dette var jo 

strålende! Om det også var kommet til verden noen 

erkekjeltringer under samme ((zodikale tegnet)) lot han 

meg ikke få vite. Min ledende planet, Mars, ville flytte 

seg uopphørlig fra tegn til tegn og forårsake mange 

plutselige forandringer. Jeg var en mann som hadde lett 

for å handle etter øyeblikkets innskytelser, og derfor ble 

jeg rådet til å være på vakt, da det jo alltid er lettere å 

komme opp i kjedeligheter med andre, enn siden å fri- 

gjøre seg fra dem. Dessuten hadde jeg ikke lett for å 

tilgi, kunne astrologen se i stjernene. I noen tilfeller 

turde det derfor ikke være ueffent for meg å vise litt 

tålmodighet, om jeg enn mot mine venner i høy grad 

skulle være i besittelse av denne egenskapen. Han ville 

på ny presisere at mange personer som var f0dt under 

samme planetiske innflytelser som jeg, hadde vunnet rik 

framgang og enestående popularitet. Ledet av de rette 

innflytelsene skulle således Værens karakter også for 

meg kunne være årsak til mangt og mye i mitt liv. Tegn 

tydet videre på ubehagelige, ja, til og med skjebnesvan- 

gre forhold til det andre kjarnnet! Handlekraft var mitt 

soltegns gave. Vanligvis var jeg sysselsatt med å legge 

planer, og det skulle lykkes for meg på ett område, der 

denne egenskapen ville komme til sin rett. Men når 

detaljarbeidet kom på tale, skulle jeg bli rent utav meg 

og bli utålmodig. For øvrig kunne han se at jeg var en 

uavhengig og ganske original person. Jo, jo, noe stemte 

vel, men slett ikke alt. Det blir ellers bare å vente og se 

tiden an - - - 

VENNER 

En ting sa stjernetyderen, nemlig at jeg var mer enn 

vanlig lojal overfor vennene mine. Nå er det slik at jeg 

igrunnen ikke har hatt så svært mange «venner» siden

jeg ble voksen. Jeg likte ofte best å være i ensomhet, 

laget til og med et rim om det: 

Ensom jeg på jorden vanker, 

Ensomheten er min venn. 

Ene, nei! Ti mine tanker 

følger meg hvor jeg går hen . . . 

Til tross for min unge alder er jeg egentlig ikke unb i 

sinn, skriver jeg videre. Jeg kan sitte hjemme kveld etter 

kveld uten å ha den ringeste interesse av å gå ut på byen 

og «sprade». Jeg trives i min ensomhet. «Venner» spiller 

en underordnet rolle for meg. Når jeg er alene, kan jeg 

gå hvor jeg lyster og gjøre hva jeg selv finner for godt. 

Det er ikke alltid så enkelt å finne noen som i ett og alt 

deler mine interesser. 

Naturligvis kan jeg ofte finne meg til rette blant andre 

mennesker. Men det må da være alminnelige folk, uten 

høytidelige seder og manerer, men slike som opptrer 

naturlig og liketil. En kveld ble jeg sammen med en 

kamerat invitert til en doktorfamilie for å underholde 

husets datter og venninnen hennes. Jeg kunne ikke få 

meg til å gå. Det ble meg for fint og komplisert. Deri- 

mot gikk jeg ene og «forlatt» og påhørte et foredrag om 

«Norge i Amerika)). 

Se ei på den glans og prakt 

hvormed mange folk kan friste. 

For så ofte har det brakt 

skuffelser du før ei visste ... 

Av skolekameratene mine var det to som kom til å 

spille en særlig rolle for meg. Jeg har allerede nevnt 

dem flere ganger. Den ene var Niels, den andre Sigurd. 

De ble mine mest fortrolige venner i ungdomsårene. 

Berthold kom jeg forresten også godt over ens med. 

Han hadde høye idealer, som det viste seg han ble tro 

imot livsdagen lang - i motsetning til så mange andre

som etterhånden fikk «kantene» avslipt og ble runde og 

glatte, i likhet med den store grå massen. 

Den ene foten til Sigurd var blitt forkrøplet på grunn 

av tuberkler i de første leveårene, så han slang seg fram 

på en krykke, senere med en stokk. Jeg syntes derfor 

alltid det vakte slik oppsikt når vi to gikk i lag på gaten. 

Han hadde for vane å henge på skulderen min, så det 

var litt av en «bør» å drasse på også. Men gutten var 

livsglad og sto slett ikke tilbake for noen, lot det til. 

Sykle kunne han så fint som dertil. Ja, han lærte endog å 

danse og flirte med jenter - var i så måte en god del 

likere enn jeg. Dette med dansingen var neppe med 

morens samtykke, for hun var «troende», med grunnfast 

forankring i Stavanger Indremisjon. Men det er jo ikke 

alt som mødrene blir informert om heller! 

Ellers spilte Sigurd ganske bra fiolin og var en av 

orkesterbrmdrene. Det bidro også sitt til at vi ofte var 

sammen. Især var det han som oppsøkte meg. 

Den andre vennen, Niels, var som tidligere fortalt, 

pianist i orkesteret. Det som i fmrste rekke førte oss to i 

hop var sporten. Det vil si vår manglende interesse for 

denne! I de gymnastikktimene klassen vår tilbrakte på 

fotballbanen på «Parra» «fant» vi to hverandre. Vi var 

«nilsene» eller ((lerjene)) på laget og gjorde sjelden eller 

aldri noe forsøk på å treffe Iærkulen - i hvert fall ikke 

med beina. Vi kjedet oss glugg ihjel mens «matchen» 

pågikk, og for å få tiden til å gå, spilte vi i stedet 

«komedie». Fant på det viset ut at vi begge hadde visse 

spirende ((sceniske anlegg)), i det minste interesse, for å 

uttrykke det noe mere beskjedent, og dermed var venn- 

skapet sluttet. Vi tok sykkelturer sammen og laget spell- 

nende c

av at det var så som så med omsyn til finansene. Men 

familiens medlemmer hadde en viss sosial posisjon som 

de skulle leve opp til. Moren nedstammet visstnok fra en 

dansk adelsslekt og faren var infanterikaptein og samti- 

dig lærer på middelskolen. Både moren og søsteren var 

vakre å beskue, og Niels var også kjent for sitt tiltalende 

ytre. Han måtte sikkert gjøre det godt i elskerroller! 

Jeg følte meg av og til brydd når jeg var i hjemmet h;. ,is. 

Det var jo så mye flottere der, så mye høyere under t~ket, 

enn i rønnen vår, der jeg måtte bøye hodet hver gang jeg 

skulle inn gjennom stuedøren. For det meste kom ellers 

Niels til meg, og vi kunne da boltre oss av hjertens lyst, 

maskere oss og øve inn de selsomste rollene. Av og til var 

vi ((uvenner)) også, pulket for en eller annen bagatellen. Da 

kunne jeg få et slikt brev fra Niels dalende ned på pulten: 

Kjære deg! 

Jeg vet jeg har oppført meg stygt, og ikke fortjener 

din tilgivelse. Jeg har også skrevet tøys på papirlapper 

til deg. Men denne gang mener jeg det alvorlig. Jeg vil 

helst at du skal glemme dette og bli som før. Du er min 

venn, og jeg vil nødig miste deg. Kjære venn, vær så snill 

å glemme dette og la vennskapet bli som før. 

Din hengivne Niels. 

Jeg har alltid hatt en noe «stolt» natur - en omstendig- 

het som vei kan settes i samband med mindreverdighets- 

kjenslen - og jeg har ikke hatt så lett for å være den 

første til å be om «pent vær)). Men jeg tilgir gjerne fort 

når den andre parten «ydmyker» seg aldri så lite. Så alt 

ble OK igjen. Både denne gangen og senere. 

Like etter middelskoleeksamen reiste Niels på ferietur 

til Dstlandet, der han hadde flere slektninger. Han send- 

te meg to-tre brev, og fortalte hvor gildt han hadde det: 

- I Oslo hadde jeg mest moro. Dagen lang var 

jeg ute og kjørte med trikken. Hele tiden «filmet» jeg 

- og iforgårs ganske heftig. Da det var langt fra holdeplassene 

til det huset jeg bodde i, begynte jeg å hoppe

av og på trikken mens den var i fart. Dette ga meg 

god anledning til å oppta en film etter en fortelling 

som sto i Aftenposten. Stoffet var det gode gamle, you 

know. - Jeg er fryktelig glad for at Annemor ikke ser 

hva slags liv jeg fører her borte, for jeg flirter verre 

enn vondt - - 

Med h~~yaktelse og hilsen fra 

din alltid trofaste venn NIELS. 

En ukes tid etter skrev han: 

- - - Min søte kusine er ansatt på et kontor her i Oslo, 

og under min daglige flirt hos henne besluttet jeg å 

skrive et brev til deg på maskin, men det gikk så forb .... 

langsomt at jeg oppga det. Jeg hører du har hatt en 

artikkel og et dikt i «Iste Mai)). Fikk du noe for det? Ble 

du oppfordret dertil, eller er du på vei til å bli kommu- 

nist? 

I hele formiddag har jeg drevet omkring i byen og 

«filmet», snart på trikken, snart på Karl Johan (strøket), 

og som en slutt på visa var jeg inne på en automatkafe. 

Men hvor jeg enn befant meg, sto du ved min side og 

deltok ivrig i regissørarbeidet. Jeg savner deg svært, 

skjønner du, for jeg føler at sammen med deg hadde det 

vært mye mere moro, trikkene hadde øket i verdi og 

pikene (tja!). I ettermiddag skal jeg forresten på kino 

med en i brevet før nevnt person (gjett!) 

Det er rart, du, før var det bare å kaste en papirlapp 

med noen ord på bak skulderen til deg og få den besvart 

på noen minutter. Det er litt annerledes nå. - Før jeg 

slutter ber jeg deg motta følgende «dikt» til ditt poesial- 

bum: 

BARNDOMSMINNER. 

Jeg husker vel de lyse barndomsminner 

den gang da livet var så søtt, 

med faders omsorg, moderord så ømme, 

med tanker lyse - intet ondt og dødt.

Nå, kjære venn, er aldersgrensen kommet, 

vår barndom er forlengst forbi, 

den tid da all vår glede flommet 

som sol til våre sjeler inn. 

Vi tenkte ei på fremtiden og livet 

- det unngår man jo helst når man det kan. 

Men underlige tanker stundom sivet 

og ga oss klarhet over tidens tann. 

Musikk, teater, film bandt våre hjerter sammen, 

og er det rart at jeg beundret deg? 

Om du er der - jeg langt hinsides ((dammen)), 

da se på disse linjer, tenk på meg! 

TRISTE TANKER 

Når det gjelder siste delen av året 1927 har dagboken lite 

oppmuntrende ting å berette om. Gang på gang synes 

situasjonen å være temmelig deprimerende. Å gå uten 

fast, lønnet arbeid måned etter måned i halvtannet år, 

gir ikke mye livsmot. Ett sted heter det: ((Verden er 

urettferdig på alle måter. Hvert menneske som ønsker 

det, skulle ha arbeid og leve i lysere kår enn nå. Tidens 

vanskelige forhold kan lede til uendelig mye vondt.)) 

Etter å ha sett en gripende ungdomsfilm («Ung elskov))), 

som jeg gjengir innholdet av på flere sider i dagboken, 

fordi den gjorde slikt inntrykk på meg) heter det: ((Om 

natten kjempet jeg meget, før jeg fikk sove. Jeg føler 

som er en mur bygget rundt meg, slik at jeg ikke kan 

komme noen vei. Den som bare kunne få se inn i fremti- 

den!» Et annet sted lyder det: ((Nutidens ungdom lever i 

en gyselig tid. Også jeg får føle det. De fleste setter seg 

vel store mål, er radikale i sin tankegang, vil storme på 

gjennom livet. Gud vet om målene nåes! Som oftest gjør 

de nok ikke det. Her står jeg tungsindig og forbitret på

hele samfunnet, på alt - - Jeg har gått langs Strandkaien 

i Stavanger ved nattetider med tårer i øynene, kjempet 

med Gud - og fått trast. Vannet har ligget mørkt og 

uhyggelig nedenunder meg, og det har da ikke vcert 

særlig vanskelig for meg å sette meg inn i de ulykkelige 

menneskers situasjon, som har falt for fristelsen til å 

velge en så desperat handling som å la sjsen ta dem i sin 

favn og derved bli befridd for sine byrder. Vi må i hvert 

fall ikke dsmme dem - og slett ikke for «feighet». Jeg 

har gått forbi trapper, likeledes sent på kvelden, og sett 

uskyldige katter ligge der og halvsove. Jeg har klappet 

dem, talt til dem, og grått. Gud, var jeg bare en katt! Å, 

hvor de har følt seg tilfreds når jeg har strøket dem 

langs skinnpelsen, hvor de har «malt og smilt)). Mennes- 

kene legger seg i sine myke senger, kattene sender de ut i 

nattekulden. Dog, hvem er lykkeligst? Om mulig, katte- 

ne! De vet ikke noe om morgendagen, tenker ikke så 

langt engang. Jeg har følt meg skamfull, der jeg har stått 

i bøyd stilling og klappet dyrene. Var jeg bare noenlun- 

ne så god som en katt! Men jeg er bare et menneske - 

- 

Jeg kan stundom være fristet til å miste tilliten til alt 

og alle - unntatt til Gud, skjønt også han kan nøle. Men 

kanskje kan endog motgangen og alle skuffelsene i det 

lange løp være til mitt eget beste, om jeg i øyeblikket 

ikke er i stand til å fatte det. Finner jeg ikke noen 

«lykke», slik det er vanlig å fabulere om, går det kan 

hende an å innbille meg at jeg i det minste - før eller 

siden - kan få utrette noe til gagn for min egen by og 

mitt fedreland, bli en nyttig samfunnsborger, som etterlater 

seg gode og varige spor - - Ha! 

Hvor jeg får lov å gjøre noe gratis, er jeg så glad. 

Menneskene tåler ikke å stå ledige på torget. Under en 

h~yst nødvendig reparasjon av taket på det gamle bondehuset 

vi bor i, var jeg en meget flittig medhjelper for

den gamle tømmermannen, som på sin side straks gjor- 

de det klart at han selvsagt skulle ha hele beløpet som 

huseieren hadde avtalt for utførelsen av jobben, og det 

var naturligvis helt forståelig. Etterpå rev jeg ned det 

miserable utedoet på grensen til den nordlige naboen, og 

mislikt av denne. Deretter ga jeg meg i kast med å reise 

et nytt do i hjørnet mellom husveggen og den bratte 

trappen. Spør om jeg ikke også har anlegg som tømmer- 

mann, for ikke å si byggmester! Det skjedde forresten 

like etter at vi hadde fått opplagt vannledning og noen- 

lunne samtidig med installering av gassbluss til koking. 

Imponerende med den sindrige 10-øres måleren på veg- 

gen, ved siden av vinduet. Snakk om modernisering i 

1927! 

PEER GYNT OG DISKUSJONSKLUBB 

Samme vinter var jeg i Teateret og så for f~rste 

gang 

«Peer Gynt)), med Einar Tveito i tittelrollen. Stykket ble 

framført av et turne-selskap og varte i 3 1 12 time. Mu- 

sikken var upåklagelig, og dekorasjonene ikke verst. 

Midt under «Åses død)), idet hun trakk sitt siste sukk, 

besvimte en person oppe på «hydlå», hvor jeg selv 

hadde min plass. Der oppe under mønet var det nemlig 

en varme, som i selveste Dovregubbens hall. 

221 1 1 sammenkalte jeg seks tidligere skolekamerater 

for å drøfte en av meg uttenkt plan, nemlig å forsøke å 

stifte en forening med navnet ((Stavanger diskusjons- 

klubb)), hvis hovedformål skulle være å spre opplysning 

blant byens ungdom ved hjelp av foredrag, diskusjoner 

etc. Etter min mening skulle vi like etter gå i gang med å 

søke å leie et billig lokale og så innkalle til konstitueren- 

de generalforsamling. De øvrige tilstedevaerende syntes å 

være av den mening at vi heller burde drive det privat en 

stund, før vi gikk til noen offentliggjørelse. Vi ble i det 

minste enig om å sammenkalle til nytt møte en gang i 

nær framtid, også da hos meg. Senere forandret jeg mitt

forslag endel: Vi søker i stedet å danne en klubb (hvis 

rektor Olden tillater det) på St. Svithuns skole, for tidli- 

gere middelskoleelever, som på den måten kan treffes 

igjen etter avsluttet skolegang. I så fall vil det nok være 

et ganske originalt tiltak - selv på landsbasis. Får jeg 

tilslutning, skulle det gå utmerket. Lever vi, får vi se - - 

Såvidt jeg husker ble ideen ikke realisert. Kanskje Olden 

hadde betenkeligheter. 

Julaften pleide Berthold ha som ((tradisjon)) å komme 

innom for å ønske bestemor og de øvrige av oss god jul, 

før han vandret opp til Johanneskirken. I år gjorde jeg 

den samme vandringen, men trengselen var så stor at jeg 

måtte nøye meg med en ståplass på galleriet. 

Middagsmenyen besto av avkokt torsk med smeltet 

smør, foruten semuljegrøt. Den siste skulle være en va- 

riant til risengrøten, som ellers hver fredag, året rundt, 

pleide være hovedretten. Presangenes antall var i år øket 

til et helt sneis, b1.a. en innrammet fotoforstørrelse av 

bestemor med sin avdøde ektefelle. 

I begynnelsen av måneden fikk jeg anmodning om å 

skrive en prolog og redigere avisen «Fram» til nyttårs- 

festen i Totalens Ungdomslag. «Du er den rette man- 

nen!» sa oppdragsgiveren. Slike uttrykk kan styrke tro- 

en på meg selv, og nettopp nå er det nødvendig, med 

tanke på utgivelsen av det tidligere nevnte vittighetsbla- 

det « Bybudet)). 

PÅ GLATTISEN 

Så kom nyttårsaften, da jeg skulle delta på festen i 

Ungdomslaget. Før jeg kom så langt skjedde det enkelte 

små «uhell». Det begynte med at jeg skled på det glatte 

føret og lå så lang jeg var på fortauet i Pedersgaten, 

mens den store avisprotokollen seilte videre bortover. 

Samtidig gikk sokkeholderen i stykker. Ille var det også 

at jeg måtte gå i hverdagsskoene, fordi de nyinnkjøpte 

viste seg å være for trange. Endelig var jeg den eneste av

herrene som ikke var iført mørk dress. Tross alt gjorde 

dog prologen lykke, og avisen skapte moro og latter, 

noe som også var hensikten. Klokken var nærmere halv 

fire da jeg kom meg til sengs. 

Siden det nesten var blitt morgen før jeg etter gårsda- 

gens fest falt til ro, våknet jeg ikke før klokken var 

nærmere 13. Straks etter at klærne var kommet på krop- 

pen, satte jeg meg til middagsbordet, med de rettene 

som mine kjære kvinner hadde tilberedt. 

Året som gikk har for mitt vedkommende vært et 

skuffelsens år, og blir det nye av samme slaget, kan det 

bli vanskelig å overleve. Utsiktene er ytterst små, og 

uendelig mange andre befinner seg i samme situasjon. 

Men vi får jo håpe det beste. 

Langt på ettermiddagen, i 16,30-tiden gikk jeg en tur 

til Sekundærstasjonen ved Mosvannet. Det lå et hvidt 

snøteppe på markene og en kraftig vind slo imot meg. 

Ikke et menneske å se noe sted. Foran meg lå Mos- 

vanns-aleen, mørk og uhyggelig, men jeg forsvant likevel 

inn i mørket mellom trærne. Bevare meg vel, som det 

ulte i tretoppene! På ny følte jeg hvor små vi mennesker 

i virkeligheten er, og mange tanker og refleksjoner meld- 

te seg i hjernen min. Jeg snakket høyt hele tiden, uten at 

noen hørte meg: «- - Ja, jorden er deilig, enten det er lys 

sommer, eller mørk, uhyggelig vinter. Alt er skjønt - om 

det enn kan synes å være paradoksalt. Hvor rart! Jeg, 

som for et øyeblikk siden følte meg forlatt og ensom, og 

som for et par dager siden skrev i en novelle: -jorden, 

dette forbannelsens sted!)) Jeg sier nå: Naturen er mektig 

og skjønn - vel og merke når vi utelukkende ser den 

som uttrykk for Skaperens allmakt og gode hensikt.)) 

Det var så uhyggelig omkring meg, at jeg formelig fryk- 

tet for at det skulle dukke opp en destruktiv fantasiskik- 

kelse og slå meg over ende. Folk satt hjemme i stuene

sine og feiret nyttår. Jeg gikk her i den beksvarte aleen 

uten å legge merke til noe nytt år i det hele tatt. Men 

Gud skal ha takk for det også! 

FRAKKETYVEN 

31 1: Klokken var nsermere 21. Jeg satt i stuen og hjalp 

bestemor med en brysom garnvase, som hindret meg i å 

ta kveldsturen bort til Totalens leseværelse, der jeg gjer- 

ne pleide oppholde meg en stund om kvelden for å pløye 

gjennom avisene. Mens vi satt slik og strevde med vasen, 

hørte vi lyder ute på kjøkkenet, trodde straks det var 

tante som puslet med ett eller annet. Mor trodde ikke 

det, så hun gikk ut for å se hva det var. Hun så skyggen 

av en person på vei ut. Likeledes merket hun at frakken 

min var forsvunnet fra knaggen i bakgangen. Hun ropte 

på meg, som straks ilte ut mot inngangsdøren. Jeg nåd- 

de innbryteren på gatetrappen, grep ham i armen og 

krevde tyvegodset tilbake. Han hadde prøvd å stikke 

frakken under jakken sin, men den var ikke lett å skjule. 

Fyren tok til å stamme og bedyret at han ikke noe annet 

hadde tatt. Jeg merket at han hadde mistet en tann i 

overmunnen og hadde en sixpenslue på hodet. Ellers sa 

han på et slags engelsk: «Give me e' sixpence!)) (sikkert 

ikke for å kunne kjøpe seg et nytt hodeplagg av samme 

slaget, med lik betegnelse!) Deretter gikk han over til 

østlandsk: «Gi meg en femti-øring, som en gammel sjø- 

mann!)) Det var et urimelig forlangende. Når rett var 

burde han være glad han slapp så lett. Utenfor sto en 

«kompis», og begge gikk - i sin berusede tilstand - fra 

hus til hus og forlangte penger, der de ikke klarte å stjele 

noe. For å stoppe denne uærlige trafikken, tok jeg frak- 

ken på meg og drog ut for muligens å få 0ye på en 

politikonstabel. Et stykke borte i Pedersgaten traff jeg 

da også en, som patruljerte midt i gaten, slik skikken 

var. Han mottok rapporten, men jeg tviler på om han 

fikk gripe inn tidsnok.

13 / 1 skulle det være opptagelsesmøte i Totalen. Tilfel- 

let ville at en dame som hadde lovt å gi en opplesning, 

var blitt forhindret. Jeg ble da spurt om kanskje jeg 

kunne tenke meg å overta hennes rolle. Selvsagt hadde 

jeg ikke brakt med meg noe «stoff», men påtok meg å 

stikke hjemom for å hente ett eller annet. Fant et dikt og 

en humoreske: ((Korssting og konevas)). Tiden ble jo 

knapp, klokken var nesten 22 da jeg vendte tilbake, så 

jeg leste bare diktet, som het «Brann ombord)). ((Kors- 

stinget)) hadde jeg på forhånd febrilsk lest igjennom et 

par ganger - forgjeves. 

Omarbeidelsen av ungdomsromanen ((Gåtenes Gåte)) 

er jeg nå kommet så langt med at det kanskje skulle 

lykkes meg å få den utgitt til jul! 

MILITARISTENE JUBILERER 

Den 18. januar 1628 ble den norske nasjonale hær reorga- 

nisert. Til minne om dette tre hundre års jubileet ble det 

søndag 15 / 1 1928 avholdt en matine i Filmteateret. Ad- 

gangen var gratis, så jeg troppet opp, om ikke akkurat av 

interesse for begivenheten og til ære for militarismen. 

Jær-dikteren Theodor Dahl entret podiet og leste dikt 

av Henrik Wergeland - «Den lysende fakkel)) - og Per 

Sivles høystenite kvad om det store og glupe, at «merk- 

jet det stend om maen han stupe.)) Deretter holdt den 

over 80 år gamle jernbanedistriktssjefen Just Broch en 

tale til aere for vårt «forsvar», hvoretter en av byens 

ingeniører på sangens vinger lot tilhørerne få vite, at 

«har vi ikke det land ennu, så skal vi vinne det, jeg og 

du.» Til slutt ble det utbrakt et «tre gange tre hurra)) for 

fedrelandet, etterfulgt av «Ja, vi elsker dette landet.)) 

Som prelatene i kirkene pleier anmode menigheten om å 

reise seg for å motta Herrens velsignelse, steg her på 

matineen fram en medaljedekorert oberst og avsluttet 

høytideligheten med «den gode, gamle skikken: Gud 

signe kongen og fedrelandet!)) Hvorpå de andre høye

herrer istemte et samstemmig: «Ja!» Et salvesfullt 

«Amen» ville det ha vært unaturlig for meg å føye til. 

Det fikk jamen være nok at jeg var med og kastet glans 

over minnehøytiden - uten at det egentlig var hensikten! 

I anledning av en såkalt «borgermiddag» på «Victo- 

ria» til minne om hærjubileet skrev jeg ellers en ganske 

spydig petitartikkel i «lste Mai». Ved en senere anled- 

ning offentliggjorde jeg en vel så ironisk petit: ((Obersten 

og stolen)). 

Jeg har nemlig fra de tidligste barneårene vært en 

overbevist antimilitarist og pasifist. Så det var med langt 

større glede jeg kort etter hærjubileet møtte opp på det 

tredje Vestlandske Fredsstevne i Stavanger, der jeg b1.a. 

overvar et par foredrag med diskusjon. 

SPASERTURER I OMEGNEN 

Lediggang kan sikkert være årsaken til mye vondt, men 

den ufrivillige fritiden kan saktens også anvendes på en 

fornuftig måte, som å ferdes ute i naturen, slik jeg selv 

fikk for vane. Oftest var jeg nok alene, men det hendte 

at Sigurd eller Niels var ledsagere. Selv om førstnevnte 

hadde den vonde foten å plages med, kunne han bli med 

helt ut til Mosvannet, på Tjensvollsiden, og tilbake igjen til 

Nærstrandsgaten, der han bodde. Niels hadde jo ikke noe 

kroppslyte, så vi for gjerne opp til Ullandhaugtårnet. Sist 

vi var der, var døren stengt, så vi måtte klatre opp på den 

første avsatsen for å ha fritt utsyn til alle kanter. Deretter 

fortsatte vi gjennom skogen, over de våte markene. På en 

stor gråstein satte vi oss ned og mesket oss med et par 

appelsiner, mens solen sank i havet. Via Madlakrossen 

kom vi til den lille private kafeen, kalt «Fjellheim», et 

stykke forbi gartneriet mot Mosvannet. Niels lot til å ha 

noen ekstra slanter i lommen og fant derfor på at han ville 

«rive i» en kopp kaffe og en bolle eller to, siden det 

akkurat falt på en «bollemandag». Ettersom han kunne 

betro meg at han for tiden var i ferde med å komponere en

foxtrot for 9 manns besetning, ville ikke jeg holde skjult 

for ham at jeg for min del arbeidet med et filmdrama med 

arbeidstittelen ((Livets snirklede stier)), og dessuten holdt 

på å planlegge et lokalt vittighetsblad som kanskje kom til 

å hete ((BYBUDET)), med mottoet: «Alt for Stavanger)). 

Allerede neste dag fikk jeg igjen besøk av Niels, og det 

var da min tur å spandere kveldsmat pluss brus og frukt. 

I 21-tiden fulgte jeg ham hjem til Wesselsgaten. Men 

først la vi veien gjennom den mørke og uhyggelige Mos- 

vannsparken, der det pleier passe å filosofere og legge ut 

om våre forskjellige planer. Stien rundt vannet går i 

snirkler, og mørket hersker omkring oss mellom tre- 

stammene. Vår «åndelige» livsvei er også like snirklet, 

og vi vet ikke hva som kan komme i framtiden. Men 

håp har vi i det minste, begge to, om at våre barndoms- 

og ungdoms drømmer en gang skal gå i oppfyllelse - - - 

UVÆR I FEBRUAR 

Februar måned 1928 ble preget av kraftig uvær, som i 

sterk grad gjorde seg gjeldende på Vestlandet. Det var så 

voldsomt at folk flere steder ikke kunne erindre noe slikt 

i manns minne. Utallige personer omkom, delvis på 

sjøen og delvis ved snøras. På Bergensbanen ble all 

trafikk stanset, broer ødelagt osv. 2212 grunnstøtte 

dampskipet «Norge» ved Haugesund. Ti-elleve personer 

omkom. 

27/2 våknet jeg i 8-tiden om morgenen, midt i en 

drøm, idet jeg følte det som smalt det et skudd i halsen 

min. Det må ha vært en «sene» som var blitt forstruk- 

ket, eller noe lignende. Smerten var så sterk at jeg umu- 

lig kunne ligge med hodet på puten, straks jeg beveget 

meg aldri så lite, gjorde det så vondt at jeg ikke klarte å 

la være å sette i skrik. Et par dager måtte jeg gå med 

hodet på skakke, før lidelsen ga seg. 

For et par måneder siden ble jeg honorert for andre 

delen av min triste novelle ((Resultatet)). Først en dag i

mars ble den innrykket. Da handlingen foregår ved jule- 

tider, kom den temmelig sent, får en si. 

KOLONIST MED GLASSHYTTE 

19. mars 1928 gikk vi til anskaffelse av en parsell i 

Rosendal, vel å merke, ikke i Hardanger, men i Ram- 

svik kolonihager. Tante Grethe hadde interesse av å 

arbeide med planter og jord, og for meg kunne det også 

være kjekt å ha en liten farm å ty hen til for å ha noe å 

sysle med i fri luft og dessuten ha høve til å høste 

grønnsaker og hagebær til nytte og glede for den samle- 

de familie. Med tiden kunne vi dessuten kan hende få 

oss et lite ({kryp-inn», i likhet med mange andre av 

kolonistene. Litt trening i hagedyrking hadde jeg jo fått 

i skolehagen i Strømvik, hos Asche Moe i Maldelien, og 

i vår egen bakgård, for all del. 

Tanken om å få oss en hytte på parsellen syntes å 

komme fortere enn noen hadde tenkt, nærmest som lyn 

fra klar himmel, uten at jeg fikk sukk for meg. 

En uke etter overtagelsen av parsellen leste jeg nemlig 

følgende annonse i Stavanger Aftenblad: 

AVISKIOSKEN 

ved Tollboden skal selges til bort- 

flytning. Bud mottas av ekspeditri- 

cen innen tirsdag kl. 2 efm. 

Overste bilde på neste side er tutt i 1923 midt i Bergelandsgaten. 

Til v.: Thunems kolonialbutikk. Til h: Det h0ye teglsteinsgjerdet som 

skulle «skjerme» for det gamle amtssykehuset og hagen. Gutten med 

hendene i bukselommene og den vanlige skoleluen på hodet, er Gottfred. 

De to andre guttene er Ottar Johnsen og Helge Hansen (sistnevnte 

bror til dr. Odd Hansen). Nederste bilde viser kiosken foran 

Chr. Bjellands hovedkontor og Victoria Hotell. I hj~rnelokalet var det 

i sin tid en privat-drevet kinematograJ Innfeldt: «Hytten» på plass 

i kolonihagen. På «altanen»: Sigurd til h~yre og Gottfred til venstre. 

Overst ved menet skimtes noe av hagens forsamlingslokale.

Det falt meg straks inn: Her har du en glimrende hytte! 

Og da jeg den natten sovnet inn, drømte jeg søtt om 

kiosken: Tenk, om den ble min! Neste morgen gikk jeg 

ned til ekspeditrisen i luken og spurte hvor mye det var 

budt for «hytten». Det hadde hun imidlertid ikke lov å 

si, svarte hun, men jeg kunne jo bare oppgi en pris, så 

fikk vi se. Jeg var riktignok helt uvitende om hva et slikt 

salg ville dreie seg om, kalkulerte verdien til omkring 

500 kroner, men det ville jo ikke komme på tale i mitt 

tilfelle. For moro skyld kunne jeg jo sette en pris så 

minimal at det nærmest var flaut, syntes jeg. Derfor 

skrev jeg på en liten papirlapp: «Kr. 125,- G.B. Tlf. 

1569)). Lappen ga jeg til lukedamen med disse ordene: 

«Ja, ja, jeg kan jo alltid oppgi en pris, men vet at den . 

ikke vil bli akseptert.)) Dermed skyndte jeg meg vekk. 

Klokken 18,lO kom det bud fra telefon 1596 om å 

ringe til postfullmektig Torjussen. Joho, tenkte jeg, nå 

skal du se du får den! Ganske riktig, da jeg telefonerte, 

fikk jeg bekreftelsen. «Kom ned på mitt kontor i mor- 

gen kl. l l ,» sa Torjussen. 

Den natten var forferdelig. Jeg grublet meg grå hår i 

hodet på hvordan vel dette i huleste skulle gå, og angret 

dypt og bittert at jeg skulle ha lagt inn dette budet. Og 

hjemme ble jeg naturligvis frarådet. Det dreide seg ikke 

bare om kjøpet, men det svære monsteret skulle jo flyt- 

tes fra kaien til Rosendal, og dette ville nødvendigvis bli 

både kostbart og omstendelig. Det første jeg gjorde ne- 

ste morgen var å gå inn til kolonihageområdet for å 

undersøke veiene og porten. Alt var for smalt til den 

svære kolossen. Så fortvilet jeg var, er det umulig å 

beskrive. Jeg måtte jo møte opp på fullmektigens kontor 

til avtalt tid for å si at jeg avslo. Nei, jeg var nok ikke 

robust nok til det, så det var vel bare å vedstå meg 

budet, om foretagenet var aldri så hårreisende. 

Først klokken 11,20 innfant jeg meg på postfullmekti- 

gens kontor. Han var kioskselskapets stedlige represen- 

tant. Da jeg åpnet døren, kom det meg i møte en staselig 

skikkelse, som bukkende trykket min hånd. «Vær så

god, sitt ned,» sa han med østlandsdialekt. Så konfererte 

vi da både lenge og vel. Jeg ymtet nok litt frampå om 

mine (høyst berettigede) betenkeligheter, men han påsto 

at transporten ville gå så lekende lett, uten de minste 

problemer. Det var bare å «hive>> kiosken opp på en 

lastebil og kjøre av sted. Enkelt og liketil, alt sammen. 

Jo, jo, etter selgerens teori, så. Uten å føle meg overbe- 

vist, syntes jeg å være nærmest forpliktet til å akseptere. 

Halvt i ørske, og med sorgtungt sinn tok jeg fatt på 

veien hjem, for der å hente bankboken, slik at jeg kunne 

få tatt ut de nødvendige kronene, og deretter undertegne 

en høytidelig kontrakt, der det b1.a. lød: «- - Jeg lover 

at kiosken ikke skal benyttes til blad- eller avissalg, ei 

heller selge den til noen som vil bruke den til samme - 

-H Han for sin del kvitterte for pengene og avsluttet med 

et kraftig håndtrykk, som gjaldt det overtagelsen av 

selve det 18 år gamle posthuset, reist på Alexander Kiel- 

lands tomt i 1910. Byggverket (d.v.s. kiosken med tår- 

net) var mitt! 

Om ettermiddagen for jeg på ny inn til kolonihagen 

og halvt sanseløs ga meg til febrilsk å grave ut tomten 

oppe i bakkeskråningen. Jeg var så fortvilet at jeg øns- 

ket meg død og begravet i samme gropen. «Det redes en 

seng i jordens favn ..D sang det inni meg alt mens jeg 

spadde så jordklumpene frak om ørene mine. I morgen 

middag måtte kiosken etter avtalen være fjernet fra Ska- 

genkaien. 

Klokken var 20, og ennå hadde jeg verken søkt eller 

fått hagestyrets tillatelse til å sette opp noen hytte på 

parsellen. Tante Grethe og jeg måtte derfor oppsrake 

styrets formann og forelegge spørsmålet for ham. Uten 

vesentlige betenkeligheter kunne han gi oss den ønskede 

tillatelse. Ikke lite, bare det. Men det vel så problemati- 

ske gjensto jo: Transporten! 

Dagen etter, i morgentimene, møtte jeg fram utenfor 

Victoria hotell for å forsøke å alliere meg med en laste- 

bileier. Det var flere av dem, deriblant to med store 

vogner, Morten Rasmussen og navnebroren Morten

Pettersen. Riften om jobber på den tiden var også stor. 

Jeg slapp å oppsøke noen. De kom til meg, i første rekke 

Petersen's. Men tenk, de ville ha åtti kroner for å sette 

den på plass i Rosendal! Herregud, som jeg angret på 

handelen. Før noen avgjørelse ble tatt, kjørte folkene 

inn for å studere veiene i området, men etter befaringen 

tvilte de sterkt på at det lot seg gjøre. Det måtte det, for 

Guds skyld, sukket jeg i dypet av min fortvilte sjel. 

Like over middag var jeg atter på kaien for å gjøre alt 

i stand. «Centlemannstyven» - en ung gutt som tidligere 

hadde vært mye omtalt i avisene takket vcere noen mer- 

kelige naskerier - ba meg om å få assistere for en fore- 

slitt gasje på fem kroner, eller omkring en-femti pr. time 

(den gang en ganske akseptabel betaling!) 

Først måtte et høyt tårn på mønet sages vekk, fjøler 

måtte spikres foran vinduene og atskillig annet. Ved 

hjelp av taljer, spett og «slisker» ble den nesten to tonn 

tunge kolossen buksert opp på lasteplanet. Omsider 

kunne kjøringen starte, uten at jeg kjente til at det var

søkt om noen tillatelse av myndighetene, selv om ferden 

skulle gå gjennom en rekke sentrumsgater innover Ver- 

ket, senere Nymannsveien - til Midtjord, hvis vi da ville 

klare å komme så langt. Det var nemlig ikke mange av 

tilskuerne som hadde noen tro på at dette ville la seg 

gjennomføre. Kiosken raket meget høyt opp i luften og 

ville utvilsomt kutte hver eneste en av alle telefoniednin- 

gene som krysset gatene, for ikke å snakke om gatelarn- 

pene. «Gentlemannstyven» fikk derfor som hovedopp- 

gave å sitte til skrevs over manet og Igfte opp hver 

eneste ledning soni kom i veien. De fleste klarte han, 

inen noen ble kuttet og for i alle retninger. Kanskje ville 

jeg få alle erstatningskravene som en tilleggsbyrde etter- 

på? Jeg orket ikke å tenke på hva som kunne skje før 

dette vanvittige eventyret var til ende. Det verste var 

igrunnen det som alle tenkte, at kiosken før eller siden 

ville ta overbalanse og deise av lasteplanet og falle inn 

på den nærmeste husveggen, med de enorme skadene 

det ville forvolde, for ikke å snakke om de menneskene 

som kunne bli drept eller lemlestet. Derfor hadde vi den 

største hyre med å holde alle barna mange skritt på 

avstand, men hvor vi for fram var det jo et yrende liv av 

levende vesener. Hester også, og de holdt på å steile av 

ren forferdelse. Hele byen måpte: Ka slags merakkel va' 

dette? Selv kunne jeg ikke bli mer fortvilet. «Herre Gud, 

hjelp oss!» sukket jeg inni meg uavbrutt. 

Endelig rakk vi fram til Ramsvikveien, et stykke iled 

fra Nymannsveien. Men der kom ikke transporten vide- 

re på grunn av trær, ledninger og waiere. For om mulig 

å finne en annen vei mot målet, ga jeg meg til å springe 

over den store, øde marken, alt mens jeg fortsatte å 

sukke: ((Herregud, hjelp meg! Herregud, la meg få dø!» 

Den alternative veien jeg søkte, var ikke stort bedre enn 

den som bilen nå sto på, hva så! Da jeg kom tilbake, 

hadde transportørene gitt seg til å talje kolossen ned av 

bilen, for å slepe den på sliskene etter bilen. Time etter 

time strevde de for å sno seg ned i den smale alleen. 

Aldri trodde jeg det ville gå. Klokken 20,15 hadde de

ukket fram til hageporten, og der fikk kolliet bare stå 

til neste morgen, midt i veien! 

Fredag 3013 kl. 7 om morgenen var de fire arbeiderne 

på plass. Først måtte de demontere portalen på porten 

og deretter ta fatt på en høyst tvilsom trekkmanøver. 

Da jeg kom til åstedet kl. 9,30 var de knapt kommet 

fire-fem meter inn på hageveien. Ennå gjensto minst 200 

meter før de hadde kiosken - ikke på plass der den etter 

avtalen skulle settes - men nedenfor parsellen vår. Da 

var klokken blitt 14, og nå ville de ikke mer. Jeg forsto 

dem og måtte bare akseptere. Avtalt pris var åtti kroner. 

Nå forlangte de nitti. 

Lykkelige kunne heller ikke de være, da de forsvant. 

Men stort mer ille til mote enn meg kunne de tross alt 

ikke være. 

Om ettermiddagen leide jeg en drosje for å kjøre inn 

med noen doble vinduer som hørte til, men som jeg 

hadde satt inn på ((Toilettet)) på kaien. Sjåføren forlang- 

te to kroner og klosettkonen femti øre som oppbeva- 

ringsgebyr. La meg nevne at da jeg skulle sette vinduet 

på plass, slo jeg med hammeren ufrivillig en svær ((stjer- 

ne» i det. Senere kom jeg også til å knuse et av de andre 

store vinduene. Jeg er uheldig inntil døden!! 

Lørdag grov jeg litt i tomten, og gikk deretter i for- 

samlingshuset i hagen for å høre en gartner fortelle om 

rosedyrking. 

Neste uke er det påske og da blir jeg bortreist. Får 

prøve om jeg i den tiden kan få slå vekk alle triste 

tanker! 

(Hvis dagbokens hendelser skulle oppføres i kronolo- 

gisk orden, ville her komme beretningen om påsketuren. 

Men jeg vil først gjøre meg ferdig med ((Kiosk-histo- 

rien))) 

Etter en ukes hyggelig avkopling etter alle gjenvordig- 

hetene, ble det å fortsette der jeg slapp. I tre dager holdt 

jeg på med å klargjøre tomten, rive ut det opprinnelige 

golvet 0.1. 

Så kom lørdag ettermiddag. En stor flokk av hagekolo-

nistene, som er vant med å stille opp til «dugnad» når noe 

skal gjøres, samlet seg nede på veien for å hjelpe til med å 

skyve den vordende hytten oppover skråningen på trerul- 

ler. Det tok jo atskillig tid. Men endelig kom den på plass, 

slik at jeg den natten kunne gå noenlunde avstresset til ro. 

Atskillig var det fortsatt å gjøre, grunnen skulle støpes, 

nytt golv legges, en vegg utvides, taket ordnes og tjærebres, 

det øverste spiret festes, en altan bygges. Videre skulle clzt 

jo males alle steder, gardiner henges opp og mye mfre. 

Men det ville bare vcere gildt å ha noe nyttig å være opptatt 

med, så det grudde jeg ikke for. Mor og tante heller ikke. 

Andre pinsedag, 28. mai, skulle den høytidelige inn- 

vielsen av kolonihytten finne sted. Sammen med vår 

gamle nabo, Rakel, tok bestemor, mor, tante og jeg en 

drosje fra Bøkkersmauet og til Ramsvik, hvor begiven- 

heten ble feiret med kaffe og kaker. 

Etter ukers strev og påkjenninger, må det endelige 

resultat sies å være forholdsvis bra. Mange var de som 

til å begynne med lo og «spøkte» med meg, men nå har 

pipen fått en annen lyd, de skryter både av byggverket 

og ((godseieren)). Og det får jeg bare fryde meg over. 

Historien om kiosken er - som så mye av det vi 

opplever - tragisk på den ene siden og urkomisk på den 

andre. Her har jeg valgt førstnevnte versjon, slik den er 

nedtegnet i dagboken, så å si i det øyeblikket det hele 

skjedde. Den humoristiske versjonen er tatt med - om- 

skrevet til dialekt - i min bok «Adle kan snofla)), side 

53. Der er tonen unektelig en annen. 

Hermed er det på tide å vende tilbake til 1. april for å 

fortelle om den antydede 

PÅSKETUR TIL ROLFEBU 

For tredje gang ble jeg bedt med på påsketur. Denne 

gang var det min kamerat fra folkeskolen, Einar Koch, 

som tilbød meg å bli med til familiens hytte på Bersagel. 

Den lå omkring 250 over havet, og var bygget for 20 år

siden (1908) av Abel Lunde for hans unge sønn, Rolf, 

den lovende billedhuggeren, som på grunn av sin lunge- 

sykdom trengte frisk luft i et gunstig klima. Dessverre 

døde han altfor tidlig, og Koch's fikk da kjøpe Rolfebu. 

Einar og Sigmar Eriksen (en av Salomons sønner) reiste 

inn søndag før påske, mens jeg valgte å dra av sted 

mandag. «Hølefjord» gikk fra byen kl. 15,lO. Himmelen 

var da overskyet, men ellers var været upåklagelig. Da 

jeg steg i land på Bersagel k1.16,15, sto mottagelsesko- 

miteen på bryggen. Sammen tok vi så fatt på fjellbestig- 

ningen. Selv om jeg på det tidspunktet var uvant med 

slike strabasser, gikk det forholdsvis bra å ta seg fram. 

Mine to ledsagere - begge kjøpmannssønner - var ele- 

gant oppdresset med moteriktige sportsklær, mens jeg 

kom i en ganske alminnelig travaljebukse og vindjakke. 

Vi nådde omsider avsatsen der den lille, koselige rød- 

malte hytten lå, den som skulle bli vårt oppholdssted 

hele uken til ende. Frithjof Houeland sluttet seg også til 

selskapet, så vi var i alt fire jevnaldrende karer som 

kamperte sammen en hel uke. Gjennomgående levde vi 

et noe uregelmessig liv, gikk gjerne til køys i 2-tiden om 

natten og sto opp omkring kl. 12 neste formiddag, spiste 

frokost kl. 14 og middag kl. 19. Min første dag våknet 

jeg et stykke ut på formiddagen, etter noenlunne god 

søvn. Ute pøste regnet ned hele dagen så vi ble nesten 

nødt til å oppholde oss innenfor hyttens vegger. Tiden 

fordrev vi med sang og trekkspillmusikk. Middagsme- 

nyen bød på stekt fiskepudding, poteter og rosinsuppe. 

«Efter megen spøk og latter kom vi til sengs i 24-tiden.» 

Øverst på neste side: Lufting av sengetoyet. 

I midten: Sigmar musiserer, mens Frithjof og Gottfved spiller sjakk. At 

de samtidig simulerer piperøykere, må betraktes som en «glipp» 

(Snaddene horte med til hytteinventaret.) 

Nederst: Sigmar, Einar og Gottfred høyt til vars på hyttemonet.

Onsdag strålte solen så herlig inn gjennom de små rute- 

ne og fristet oss til å komme ut i naturen, og begi oss 

bortover til Vårlivarden, som lå forholdsvis nær ved. 

Men et nytt regnvær, som begynte å gjøre seg gjeldende, 

fikk oss til å snu temmelig snart, og utsette vardebesarket 

til neste dag, som var skjærtorsdag, da været var ((sånn 

passe)). Vårlivarden ligger ca. 400 meter 0.h. og skal 

være den høyeste nuten i Høgsfjord. Først i 17-tiden var 

vi tilbake i hytten, og jamen spiste vi ikke middag (kjøtt- 

kaker, studde erter og grøt av blannede frukter med 

melk) halvannen time senere. Litt etter klatret vi ned en 

røys - til et vann dypt nede. Her tente vi et bål. Gnistene 

svevde høyt opp mot nattehimmelen - inntil flammene 

manglet «næring» og måtte opphøre. Da tok vi fatt på 

oppstigningen. Månen viste vei. Etter endel strabasser 

nådde vi vårt mål: Hytten. Før vi la oss, drakk vi te og 

spilte ((Hjerter)). 

Langfredag var det godt vær. Jeg satte meg på en 

fjellknaus, og mens jeg skuet ut over den storslåtte natu- 

ren, sang jeg med høy røst kjente og kjære melodier: 

((Vårt land, vårt land)), {(Suårnis sång)), ((Her er det land 

som hugar meg best)), og mange andre. Dagen ble, som 

navnet tilsier, usedvanlig lang, for så vidt som natten ikke 

ble brukt til å sove i. Da Frithjof arbeidet i en forretning, 

måtte han reise til byen klokken 6 påskeaftens morgen 

for å drive salgsvirksomhet, som på andre hverdager, og 

da kunne vi like gjerne holde oss våkne til han var 

kommet av gårde. Men vi tre andre kunne til gjengjeld 

legge oss til å sove fra klokken var 7,30 til 13,15. Jeg 

våknet først fordi jeg hørte stemmer utenfor. Da Rolfebu 

jo ligger langt utenfor ((folkeskikken)), er det ikke vanlig 

at noen ferdes her. Det viste seg å være 6-7 gutter som var 

på tur i fjellet, kanskje var de speidere uten uniform. 

Sent på ettermiddagen ventet vi Frithjof med rutebå- 

ten. Vi skulle ned for å ta imot han, ikke minst for 

samtidig å få litt klatremosjon og nyttig tidsfordriv, som 

også omfattet proviantsupplering. Men da det viste seg 

at min venstre ankel skapte seg vrang, måtte jeg bli igjen

i hytten. Ventetiden ble naturligvis brukt til filosofering 

og skrivevirksomhet, om kanskje ikke resultatet ble så 

poetisk og bemerkelsesverdig som ønskelig kunne være: 

Her sitter jeg da ensom og forlatt i en liten stue høyt 

oppe i fjellet. Speider rundt omkring meg gjennom de 

små vinduene. 

Dypt, dypt nedenunder meg stikker fjorden seg inn 

mellom fjellene. Fjellene, ja, - rundt på alle kanter ligger 

de der - snøkledte lengst vekke, nakne og blågrå nær- 

mest. 

Nede på sjøen siger nå og da en eller annen båt av sted 

- til og med et lite dampskip, som sett fra høyden virker 

som et vallnøttskall i en sølepytt. Bondegårdene fortoner 

seg som små dokkehus. Er en riktig gløgg, kan en oppda- 

ge små svarte rørlige prikker - mennesker og kreaturer. 

Alt er så smått - unntatt fjellene, fjorden og himme- 

len. Himmelen burde jeg vel ellers ha nevnt først, for 

den slår alle rekordene. 

Tenk, her sitter jeg og har alt under meg - alt det som 

smått og vesaligt er. Skjønt, hadde jeg nå vært der nede 

sammen med de andre menneskeprikkene, da ville også 

jeg ha virket like liten - sett ovenfra. 

Vi er støvgrann! 

Gud, hvor ubetydelige vi i virkeligheten er! 

--- 

Mørket faller etterhvert på. Jeg må tenne de gammel- 

dagse parafinlampene, som gir det vesle rommet et fan- 

tasifullt preg. 

Gjennom vinduene ser jeg ennå fjorden og himmelen 

som en eneste lys horisont, bare atskilt av fjellkjedene 

som tegner seg lik mørke striper inne i den blå kvelds- 

tåken. 

Det er naturen! 

Og jeg ser undrende på - - - -

Første påskedag var det en del storm, men sol og godt 

vær ellers. I en liten grop ikke langt vekke, der det var 

lunt for vinden, satt vi flere timer og solte oss, mens vi 

diskuterte militarisme og ((fattigdom kontra rikdom)). 

Ankelen min var fremdeles så vond at jeg knapt kunne 

stå på foten. 

Etter middagen mesket vi oss med marsipanegg, dad- 

ler og appelsiner og til kvelds drakk vi fem kopper 

sjokolade hver, så jeg for min del ble en del ((kvalmen)) 

etter leggetid. 

Andre påskedag - utvilsomt den mest vellykkede, på 

grunn av det utrolig flotte været, varmt, som var det 

midt på sommeren. Vi vandret en lang, lang tur i fjellet, 

og gjorde et større opphold i et idyllisk område, med 

vidunderlig natur. Einerbusker fant vi, høyere enn oss 

selv, grønne, friske nåletrær, sprudlende småbekker og 

idylliske vann. Så det drog ut før vi vendte tilbake til 

hytten for å hvile ut og spise middag: Steikt torskerogn 

med poteter, og som dessert sviske-aprikos-havresuppe. 

Tirsdagen ble delvis brukt til å rydde sammen all 

raben og gjøre rent etter oss. Nedover fjellet bar det - til 

bryggen, der båten hentet oss kl. 15. For meg hadde det 

vært en nyttig avkoplingsuke etter den fatale kiosk-affæ- 

ren. Men nå var jeg atter havnet midt oppi elendigheten, 

og måtte bare i morgen, den dag, gi meg i kast med å 

løse problemet. Hvordan den historien endte, har jeg 

allerede fortalt. 

Kolonihagen ble i tiden som fulgte et avstressende 

sted å tilbringe fritiden i årene som fulgte, og kiosken 

Bildene på neste side forestiller: 

I. Gottfred prmer å redde Einar fra å falle ned i avgrunnen. 

(Det lyktes!) 

2. Deltagerne f0r ombordstigningen på Hclle-bryggen. 

3. Hjemme igjen, på Torget i Stavanger. Fra venstre: Fr. Houeland, 

Gottfred, Einar Koch og Sigmar Eriksen. Til h~yre på bildet fremgår 

det at arbeidet med fundamentet til Kiellandsmonumentet er i gang.

med tårnet fylte sin oppgave som hytte på en tilfredsstil- 

lende måte. 

Fredag kveld var jeg nedom på torget for å se på 

forberedelsene med å sette på plass sokkelen til Alexan- 

der Kiellandsmonumentet. Samtidig fikk jeg overvære et 

friluftsmøte som en religiøs sekt holdt like i nærheten. 

Der sto de fram, den ene etter den andre og fortalte om 

hvor fæle og ugudelige de tidligere hadde vært, en av 

mennene hadde sågar både stjålet og bedradd. Nå var 

alle blitt så gode og rettskafne, noe som både de og 

samfunnet har grunn til å være takknemlige for. 

BOTANIKKUNNSKAPER 

Naturligvis måtte jeg sykle en tur ut til Asche Moe og 

fortelle om påsketuren og ellers ta en titt på hagen. 

Denne gang kom det også en annen ung planteinteressert 

mann ut for å studere vekstene. Vi kjente ikke hverandre, 

men idet han passerte meg, syntes han nok det var best å 

si noen ord. Han pekte på en plante i nærheten og uttalte: 

((Sannelig synes jeg ikke jeg ser en fyllt vårkål.)) 

Jeg, som trodde han for spøk mente et spiselig kålho- 

de, svarte fjollet: «Det var temmelig tidlig, - vi er jo bare 

i april måned.)) Og som om dette ikke var nok, la jeg til 

denne idiotiske tilleggsopplysningen, som røpet mine 

høyst ufullkomne botanikkunnskaper: ((Forresten dyr- 

kes det ikke grønnsaker her ute.)) Den unge studenten 

måpte, svarte ikke en stavelse, men vandret videre - - 

Senere ble jeg jo klar over at vårkål er en blomst- 

erplante, og slett ikke noe velsmakende supplement til 

middagsmaten. 

KIELLANDS-MONUMENTET 

Det var vel midt under den første verdenskrigen, om- 

kring 1915, at det offentlig ble lansert en id6 om å reise

en statue av byens berømte sønn, Alexander L. Kiel- 

land, men først nå, i 1928, skal drømmen bli til virkelig- 

het. Avdukingen er fastsatt til søndag 6. mai. Men da 

steinene til sokkelen er blitt noe forsinket, må det i de 

siste dagene arbeides til langt på natt for å kunne holde 

((ruten)). Det er reist et svært stillass, som skal brukes til 

å feste taljene, når fundament-blokkene og metallfigu- 

ren skal heises på plass. Jamen må det være solide grei- 

er, når en tar i betraktning at bare sokkelkolossen veier 

fem tonn. Naturligvis måtte jeg være på plassen for å 

holde øye med hvordan det hele utviklet seg. Fredag ble 

jeg stående like til klokken hadde passert halv tolv for å 

oppleve øyeblikket da selve dikterkroppen i bronse ble 

løftet på plass. Ved middagstid den følgende dag sto det 

ferdige kunstverket der det skulle, innhyllet i en svær 

seildukspresenning. Ennå må det utføres noen Gnpus- 

singsarbeider, slik at det hele skal stå klappet og klart til 

det store øyeblikket da avdukingen skal foretas. 

Allerede før Domkirkens ur slo ett søndag middag, 6. 

mai, var hele Torget et eneste stort folkehav. Mellom to 

flagg som var heist på provisorisk oppsatte stenger, sto 

den tildekkede statuen som et spøkelse i solskinnet, Et- 

ter et musikknummer av ((Ynglingen av 1882)) besteg 

konsul Gustav Arentz tribunen og holdt avdukingstalen. 

På en mengde hvite benker hadde et fyldig utvalg av 

byens gjeveste kvinner og menn plassert seg. Flagget 

som skjulte kunstverket, ble trukket vekk, og se, Alex- 

ander den store med sin kappe og pompøse hodebe- 

kledning, sto der i all sin verdighet. Stavanger felleskor 

sang ((Rygjafylkets fjell)), hvoretter ordfører Torjer Mel- 

ing mottok monumentet på byens vegne. Før høytidelig- 

heten ble avsluttet med «Ja vi elsker)), talte Kiellands 

datter, men få hørte hva hun sa. Utvilsomt var det 

vakkert og velment! Billedhuggeren Magnus Vigrestad 

deltok ikke i festivitasen. Mange undret seg og beklaget 

fraværet. De ((innvidde)) fant ((demonstrasjonen)) forstå- 

elig og berettiget. 

Personlig tjente jeg noen kroner på ((affæren)). For det

første hadde jeg inngått et veddemål med tante Grethe. 

Hun påsto nemlig på forhLind, at Kielland skulle stå 

med fronten mot Kongsgård og ryggen mot Vågen, 

mens jeg var sikker på at det omvendte var tilfelle. Den 

som hadde rett skulle få en krone i premie. Og det 

kunne jo ikke bli noen annen enn meg! Stnrste delen av 

pengesummen fikk jeg som honorar i avisen, for et lite 

humoristisk rimeri jeg offentliggjorde et par dager far 

avdukingen, sålydende: 

Tenk, det endelig oppleves skal, dette under: 

Monumentet er ferdig, avduking skal skje. 

Vi har ventet så lenge, ja, fortsatt vi stunder 

mot den dagen, vi Vigrestads verk skal få se. 

En skulptur vil vi få, som vel ingen kan klandre, 

Kielland står med sin kappe, sin flosshatt og stokk. 

Vi med nesen i sky rundt en dikter får vandre, 

At han selv her vil trives, det tenker vi nok. 

Ved hans føtter vil Frelsesarmeen få preke. 

Under fiosshattens brem finner fuglene ly. 

Oppå sokkelen ungene kanskje får leke, 

Jamen skal det bli liv i vår rolige by! 

SYTTENDE MAI 

falt i 1928 på Kristi Himmelfartsdag. Den samme ruti- 

nen: Stå opp klokken 7, kle seg, bli forarget på stive 

snipper, som er vrine å handsame, for så i hui og hast å 

ete frokost. Det er forresten ikke mye igjen av syttende- 

maigleden min. Denne gangen ville jeg sløyfe slayfen, 

som jeg tradisjonelt har båret i elleve år. Hva donderen 

har jeg å takke frihetsdagen og fedrelandet for? Her går 

jeg jo arbeidsledig og nærmest utstøtt fra hele samfun- 

net. Jeg gå med lang silkesløyfe som et ytre tegn på min 

ustyrlige fedrelandskjærlighet? Aldri i livet! Jeg griper

stasen vekk fra skulderen og kaster den i femte veggen, 

til mors store forbauselse. Kanskje hun forsto mine fø- 

lelser. 

La meg dog innrømme at jeg om ettermiddagen festet 

juggelet på meg igjen - nærmest for å slite det ut. Av 

begeistring var det i all fall ikke, selv om det vrimlet av 

tilsynelatende glade mennesker omkring meg. Bilene 

kjørte rundt i gatene, fullastet av jublende ungdom. Fast 

rutine er kjøreturen rundt Breiavatnet, som drosjesjåfø- 

rene innkasserer sin høyst kjærkomne ((avgift)) for. Virk- 

somheten de øvrige dagene var nok ikke av de.mest 

lønnsomme. «Russen» gikk i prosesjon med morsomme 

emblemer og folketoget med musikk og sang. Jeg nøyde 

meg med å være passiv tilskuer. 

Etter den ordinære talen fra Kongsgård-trappen, 

overtok et par rødglødende Moskva-kommunister og 

talte opphisset mot nasjonaldagen og det de kalte «bor- 

gerpakket)), mens de med entusiasme agiterte for revolu- 

sjonen. 

Fra disse utendørstilstelningene, satte jeg kursen opp 

til Teateret, hvor jeg inntok min ståplass på «hydlå» og 

med innlevelse overvar operetten ((Cornevilles klokker)). 

Det var en del av byens amatørskuespillere og sangere 

som hadde påtatt seg dette temmelig krevende arbeid. 

De klarte det upåklagelig godt. Dessuten var musikken 

glimrende. Straks lyset i salen sluktes, stormet årets 

muntre russ inn og overtok sine plasser på fnrste bal- 

kong, under vilter sang og hurrarop. Musikken i orke- 

stergraven kunne jo ikke begynne før uroelementene 

hadde roet seg, men det får jo bare publikum tålmodig 

finne seg i på en slik dag. Det ble også kastet ut i salen et 

drøss av kulørte papirstrimler så lokalet nærmest ble 

omdannet til en utenlandsk dansesal. Publikum, musi- 

kere og skuespillere ble rikelig bestrødd, men tok det 

med godt humør, slik det jo skal gjøres en 17. mai.

GJESTEBUD I KOLONIHAGEN 

2. pinsedag innviet vi kolonihytten. Bestemor, mor, tan- 

te, nabokonen Rakel Hansen og jeg, kostet på oss en 

drosjetur til Rosendal, og feiret høytiden med kaffe og 

kaker. Etter ukers strev og bekymringer var resultatet 

blitt temmelig bra. 

Da jeg lørdag 1915 sto og malte innvendig i koloni- 

hytten, hørte jeg en kjent mannsstemme nede fra veien. 

Det viste seg sannelig å være Asche Moe, som ønsket å 

besøke hagen, hytten og meg. Han fikk ta alt i øyesyn, 

jeg ledsaget ham rundt omkring i hageanlegget. Moe er 

jo kjent for sin dannede og hensynsfulle opptreden. Han 

hilste bukkende og med løftet hodeplagg på alle han 

møtte på vår vandring, pratet også gjerne med hver 

enkelt. En kone støtte han f.eks. på to forskjellige steder 

og hilste derfor like høflig på henne andre gangen, som 

første, i løpet av fem minutter. Visitten varte ikke lenge. 

Han ville aldri være til bryderi, og trakk seg derfor 

smilende, takkende og bukkende vekk så snart han følte 

at han hadde lagt tilstrekkelig beslag på andre mennes- 

kers tid og oppmerksomhet. 

Et par dager etter sto noen småpiker utenfor koloni- 

hagegjerdet. De ba om å få låne nøkkelen til porten, for 

å besøke noen kjente. Jeg fant ingen grunn til å nekte 

dem den tjenesten. Det varte en god stund før de kom 

tilbake. Men først senere på kvelden oppdaget jeg at de 

hadde brukket i stykker nøkkelen, uten å si fra, slyngle- 

ne! Det lønner seg ikke alltid å gjøre vel for sine med- 

mennesker. 

NORDPOL-TRAGEDIEN 

2 1 16: Verden er i spenning! Flygeren Nobile og hans 

følge på 18 mann - alle fra Italia, skulle for lang tid 

tilbake fly til Nordpolen med luftskipet «Italien». Dette 

falt ned og i uker har folkene drevet omkring på isen.

Hjelpeekspedisjoner er sendt ut, deriblant Roald Amund- 

sen, som nå har vært borte i tre dager uten å gi livstegn 

fra seg. Så nå må man vel sende hjelpestyrker til ham 

også. Avisene verden over inneholder daglig fyldige artik- 

ler om tragedien. Jeg får visst bare nøye meg med å 

klippe ut overskriftene og arkivere dem. 

Sammen med disse arkivsakene finner jeg også en 

kommentar til den tragiske begivenheten, et slags d.ict 

som jeg ga meg i kast med, og som jeg her tar med, ;elv 

om jeg vel helst burde la være. 

SOS 

«Save our souls! Vi forgår her på iskalde sletter!)) 

Det er italieneren: «Kom, men vær snar!» 

Straks er noen parat. Sine vinger de letter, 

luftens nye maskiner, - mot polen de drar - - 

- - for å søke å hjelpe en broder i nøden, 

generalen Nobile! Men de øvrige menn, 

som var med og som ligger og kjemper med døden? 

Mindre viktig om noen av dem blir igjen. 

Nei, for navnene deres er lite berømte. 

De er mer lik arbeiderne i en fabrikk. 

Og arbeiderne er og forblir de forsømte. 

Det er sjefen som æres. Ja, verden er slik! 

JONSOKFEST I KOLONIHAGEN 

De to siste årene har det vært regnvær denne kvelden, 

men i år kan en nesten si at været var utmerket. Mor, 

tante, Sigurd og jeg startet festen om ettermiddagen i 

vårt nye lysthus, der vi inntok et måltid og hadde det 

riktig koselig. Ved mørkets frambrudd gikk Sigurd og 

jeg opp til danseplassen. Bålet - som besto av ni delvis 

halvfylte tjæretønner - ble tent i 22,30 tiden. Til vår 

overraskelse kom Niels, og vi tre lyttet, i likhet med det

øvrige publikum, til trekkspillets toner, mens bålet kni- 

tret og skapte den romantiske stemningen som er ilden 

forbeholdt. Da vi klokken 2 om natten skulle hjem, 

oppsto det mellom arrangementskomiteen og den delvis 

halvfulle unge pøbelen som hadde kommet seg inn i 

hagen, en ubehagelig trette, der det lød trusler om at 

hvert jordbær på parsellene skulle bli stjålet når de ble 

modne. Lyse utsikter, altså! 

LANDSSKYTTERSTEVNE PÅ MADLA 

Sommeren 1928 var det landsskytterstevne på Madla- 

moen. Våpenbruk hører så avgjort ikke til mine ynd- 

lingsbeskjeftigelser, men i og med at jeg jo gjerne vil 

være til stede der noe ekstra foregår, måtte jeg i det 

minste få med litt av avslutningen. Så den siste halvti- 

men befant jeg meg så å si midt i ((ildlinjen)). Det knallet 

om ørene mine, i likhet med de mange ulike dialektene 

som - om de ikke akkurat knallet, så dog surret overalt i 

terrenget. En ting som gjorde et visst inntrykk på meg, 

om enn ikke i positiv retning, var de grimme provisoris- 

ke husene som var reist på området, en restaurant for 

eksempel av bølgeblikkplater og med utrangsjerte skyte- 

skiver som haive «vinduer». Fy, så heslig! Hva mon de 

tilreisende gjestene tenkte i sitt indre? Dessuten gjorde 

sekretæren, kaptein S. seg mindre fordelaktig bemerket, 

idet han ravet full omkring og vrarvlet, i stedet for å 

arbeide med det som var hans oppgave. «Slike fyrer er 

det den norske stat før på i disse dårlige tidene,)) lyder 

kommentaren i dagboken. 

Sykkelen min hadde jeg på forhånd satt fra meg hos 

Asche Moe, så jeg måtte først oppom han før jeg kunne 

komme meg hjem. Vi moret oss begge i fellesskap over 

de provisoriske bygningene, som også han tidligere på 

dagen hadde vært borte og tatt i øyesyn.

MANGE FOLK PÅ VISITT I MALDELIEN 

Søndag 2217, etter middag, spaserte Berthold og jeg ut 

til Asche Moe. Når vi ser bort fra nordenvinden, var 

været ganske bra. 

Moe satte seg sammen med oss i en lun solkrok og 

pratet. Dessuten spanderte han te på oss. «Jeg vet at du 

er en sukkergris, Gottfred, men jeg har unnlatt å ta 

sukker til deg likevel.)) ((Kanskje fordi De vil søke å 

avvende meg fra bruken,)) svarte jeg. ((Delvis derfor, og 

delvis fordi vi dermed sparte sukkeret og bryderiet.)) Det 

endte derfor med at jeg ble nødt til å drikke tre - siger 

og skriver tre - kopper. Heldigvis hadde jeg tatt med 

meg et par smørbrød i lommen, slik at den beske tesma- 

ken ble døyvet en del. Men hver gang jeg var glad for at 

koppen var oppdrukket, kom Moe med kannen og fylte 

i en ny. Det nyttet ikke å protestere, for han åpnet bare 

på lokket og sa: «Se her, der er mer enn nok!» 

Berthold gjemte vekk sin kopp, så han slapp å drikke 

mer enn den ene, det vil si, i et ubevoktet øyeblikk fylte 

Moe i en ny, det var tydelig at han hadde moro, for ikke 

å si nytelse, av å proppe oss med sin personlige yndlings- 

drikk. Da det var tydelig at Berthold ikke delte vertens 

smak, tok jeg den breddfulle koppen og tømte innholdet 

mellom buskene bak benken, i en «pause», da Moe viste 

noen gjester rundt i anlegget. Denne søndagen kom det 

så usedvanlig mange mennesker for å bese den private 

botaniske hagen, at eieren, som i bunn og grunn var en 

elskverdig og hjelpsom person, ble helt utkjørt. For å få 

seg en avkobling og hvilepause, foreslo han at vi skulle 

gå i dekning, ta robåten og få oss en liten sjøtur på 

fjorden. Blant de besøkende denne søndagen var for 

øvrig kapellmester Artz og frue. 

Mine jevnaldrende kamerater og jeg selv hadde på dette 

tidspunktet passert «ten-årene» og nærmet oss tjueårs- 

grensen. Hittil hadde det vcert naturlig for oss å tiltale 

Asche Moe med «De», mens han på sin side brukte

«du»-formen. Den dagen Berthold var med, fant vår 

dannede vert tidspunktet inne til å antyde at heretter 

burde han si «De» til oss, siden vi nå var blitt så voksne, 

eller vi alle burde gå over til å bruke «du» (slik det heter i 

kabaretvisen: «Skal vi ikke være dus og vare venner, det 

vil ganske sikkert gi litt sympati ... D). Vi unge syntes ikke 

at det gikk an å være så vulgære, men gikk likevel med 

på «reformen». 

SLAGET VED HERMAGEDON 

En dag kom det tre underoffiserer ut til Moe under den 

første verdenskrigen. De mente å ha lest i Profeten Dani- 

els bok at det ikke ville bli slutt på krigen før det hadde 

stått et slag ved Hermagedon. Moe kunne ikke svare på 

spørsmålet, men lovte å gjøre et forsøk på å knekke 

«nøtten». Han slo opp i sine mange ordbøker, men fant 

ikke noe om dette avgjørende slaget. Så reiste han inn til 

byen og oppsøkte Jens Tvedt på Kommunebiblioteket. 

Tvedt undersøkte i tre forskjellige leksika, uten resultat. 

Tvers over Hospitalsgaten lå Misjonstrykkeriet, og der 

traff Moe faktor Lambert Larsen, uten at mysteriet ble 

løst. Men Larsen skulle få fatt i generalsekretæren. Om- 

sider kom denne ut og spurte: «Si meg, hvem er det som 

vil ha greie på dette?)) Moe fortalte om de tre underoffi- 

serene. Men generalsekretæren ville ikke uttale seg før 

han hadde sett etter i noen bøker hjemme, i noen for- 

tolkninger om Daniel. Om mysteriet ble løst, forteller 

dagboken ingenting. Derimot står det skrevet at stein- 

hytten like overfor hovedveien ble solgt sommeren 1928 

for tre tusen kroner. Hvem kjøperen var, husker jeg ikke. 

På hjemveien traff Berthold og jeg en gammel mann 

(74 år) som hette Jakob. Han hadde i løpet av noen 

timer, med stav i hånd, vandret på sine tilsynelatende 

skrøpelige føtter og med en krumbøyd rygg, helt til 

Tananger og var nå kommet nesten til Mosvannet på 

returen. Det var naturlig for oss unge å minnes den

plass, 1 krone) med halsbrekkende artistprestasjoner, 

fakirer, hester, dumme klovner og tåpelige dummepetre. 

Siste søndag i måneden var gamle Rakel atter vår gjest i 

kolonihytten. «Det regnet kraftig, men vi satt lunt inne, 

spiste og pratet)). Ellers noteres at sommeren 1928 var 

usedvanlig kald, den 20. juli berettes at vi fant det nød- 

vendig å fyre opp i ovnen. Det er rimelig at jordens 

produkter vantrives og vil komme langt senere enn nor- 

malt. 

BRANN I KYRREGARDEN 31. JULI 

Da jeg kl. 22,15 kom ut fra Totalens leseværelse, kjente 

jeg en sterk brannlukt, og en røyksky spredte seg om- 

kring over alt. Jeg glante i været for å peile ut den 

skorsteinen som måtte være årsaken. Men snart oppda- 

get jeg i retning av Domkirken en svær lyssøyle som steg 

til værs. Ingen tvil: Her var det tale om en kraftig brann. 

Med hurtigtogsfart satte jeg av sted - - «Det brenner i 

posthuset!)) skrek noen. Eller var det i Romsøebygget? 

Nei, oppe i nærheten av Larkkeveien og Klinkenberg- 

bakken! Nøyaktig bestemt: Kyrres maskinverksted og 

Oddsens posefabrikk, huset som var kjent for den kjem- 

pesvære lysreklamen for Tiedemands Tobaksfabrik, på 

taket. At sistnevnte ble ildens bytte, syntes jeg var used- 

vanlig nyttig. (Egentlig burde det ikke være tillatt å 

reklamere verken for tobakk eller alkohol). Verre var 

det med bedriftene som holdt til huse i etasjene. Flam- 

mene knitret og lyste opp hele omegnen, gnistregnet 

drysset over hustakene i nærheten, og folk fikk ordre 

om å stå parat og bære ut inventaret. Men heldigvis 

klarte brannvesenet å begrense ilden før alt ble lagt i 

aske. 

En bekjent ropte til meg: «Nå får du skrive i avisen 

om brannen!)) Han hadde jo sett mine skriverier og 

regnet med at jeg her hadde fått førsteklasses stoff

lagt rett i favnen. Jeg fant det ikke påkrevet å kom- 

mentere mannens velmente bemerkning. For meg ville 

det i dette tilfelle unektelig ha vært brenn-aktuelt, i 

dobbel betydning! 

NIELS PÅ UTENLANDSREISE 

Lenge før jeg selv hadde fabulert om å reise utenfor 

landets grenser, lyktes det for Niels å få dra av sted - 

helt til Tyskland, nærmere bestemt Hamburg. Han 

hadde en kjenning, ved navn Gunter Lentz, i denne 

navnkundige Hansastaden. ((Hamburg er stor,» skriver 

han i det første brevet, jeg mottok 3017 1928, ((i allfall 

anderledes enn byene i Norge. Jeg har vært alle tenkelige 

steder, hørt god musikk, sett god film og selv vært i 

filmhumør. Naturligvis har jeg stiftet bekjentskap med 

trikken, høybanen, undergrunnsbanen og «vororts»-ba- 

nene. De tyske ekspresstog, som jeg kom hit med, går 

med en fart av 80-90 km i timen. Av og til var de oppe i 

100! Jeg var en smule nervøs da vi med denne vanvittige 

farten for over et spindelvev av skinner. 

I brev nummer to, datert 318, fortsetter han å skildre 

sitt inntrykk av det første mrate med «utlandet». «Du 

synes kanskje at jeg er sentimental, men det er virkelig 

sant, at jeg som hele mitt liv (19 år!) utelukkende har 

trasket omkring i Norge, nu plutselig er havnet i et 

annet land, og hører et annet sprog. Nu har jeg altså 

vært her i over en uke, og sett meget. Vi har vært på et 

par kinematografer, og forbausende som det enn kan 

synes, så forstod jeg alt. Det var ikke verre å forstå en 

tysk film, enn en norsk. Har også besøkt en del bygnin- 

ger, deriblant Chilehaus. Fra toppen er det en utmerket 

utsikt. Inne i huset er det elevatorer som går i ett kjør, 

og folk som benytter dem må passe på å hoppe av og på 

i rette øyeblikk. Oppe i luften kretser flyveruten Ham- 

burg-Berlin to ganger pr. dag. Det er da ikke rart at folk 

ikke lenger gidder å vende blikket opp for å se på dem.

(Siste gang det viste seg en flyvemaskin i Stavanger, blev 

Kirkegaten renset for folk, fordi disse løp til nærmeste 

gatehjørne for å kunne se vidunderet). Gunter er nu 

begynt på skolen, og i dag var Konrad Malde og jeg for 

første gang på egen hånd tur i verdensbyen. Da gikk 

mine drømmers mål for første gang i oppfyllelse: Vi blev 

filmet! Ikke fordi vi var noen berømtheter, men folk 

flest kan her nårsomhelst risikere å bli filmet. Da vi kom 

nedover mot et sterkt trafikert gatehjørne fikk en fyr 

med kamera øye på oss. Han rettet apparatet mot oss og 

sveivet en liten stund, ga oss deretter et kort, som jeg 

sender til deg, da jeg foreløbig ikke har råd til å kjøpe 

filmstrimmelen. Med høiaktelse (!) N i e l s )) 

NY SEILTUR I HAFRSFJORD 

Det ble august - og varmere i været. En av de første 

dagene i måneden hadde Sigurd, Berthold og jeg be- 

stemt oss for, sammen med Asche Moe, å seile ut til 

Sømsholmen i Hafrsfjord. Så viste det seg at Berthold 

var blitt så solbrent at han fant det utilrådelig å utsette 

kroppen for flere solstråler. Moe var heller ikke til stede 

da vi kom, så Sigurd og jeg tillot oss å dra ut på egen 

hånd. Da vinden var ideell, seilte vi lett og lekende helt 

fram til holmen. Etter et måltid i romantiske - nesten 

tropiske - omgivelser, bar det ut på fjorden igjen, en 

gang sammen og hver sin gang alene. En fin dag! 

Båten skulle ved hjemkomsten trekkes på land og 

spyles. Vi strevde med det i over en halv time, og var 

glade da den omsider var kommet på sin rette plass. 

Ikke før var vi ferdige med jobben, før det dukket opp 

en mann som ba om å få låne båten. «Jo da, vær så 

god!» svarte Asche Moe, som da var kommet på plass i 

fjæresteinene. Bevare meg vel, der hadde vi strevet med 

opptrekket til ingen nytte. Det var ganske sårt å se 

farkosten i neste øyeblikk bli trukket ut igjen.

MOE SELGER EIENDOMMEN SIN 

Asche Moe solgte i august 1928 sin villa til doktor Eyvin 

Dahl for 14.000 kroner! Den romantiske, vakre hagen 

med de mange sjeldne vekstene er ikke lenger hans. Det 

er vemodig å tenke på, at det snart er slutt med å vanke 

her ute i dette eiendommelige miljøet, som jeg har ven- 

net meg slik til. I dag (1 118) var jeg ute fra kl. 8 morgen 

til 20 kveld, for å rydde opp i biblioteket, som består av 

et par tusen bind. Disse ble samlet i bunter på omkring 

17 bøker. Mesteparten av biblioteket hadde tilhørt fa- 

ren, boktrykker og avisutgiver Arnt Moe, som drev sin 

virksomhet på Valberget. En stor del var anmelderek- 

semplarer til avisen, for øvrig en blanding av likt og 

ulikt. Da frøken Forwald, søster av violinisten Ludvig 

von Moltke en gang var inne og så boksamlingen utbrøt 

hun: «De har jo så mange bøker, som De skulle være en 

lærd mann.)) Hvortil Moe svarte: «Men jeg er jo en lærd 

mann!)) 

Mens vi holdt på med buntingen fikk vi en fiks ide. I 

utlandet er det over alt en mengde butikker som uteluk- 

kende driver med kjøp og salg av brukte bøker. Hvorfor 

ikke starte en slik forretning i Stavanger? Snarest mulig 

ville Haakon snakke med bokhandler Opsanger om ide- 

en og høre hans mening. Jeg lo hjertelig når jeg tenkte 

på at min framtidige tittel kanskje ble ((Antikvitetsbok- 

handler». Det ville jo ikke ha vært så langt vekke fra 

mitt interessefelt. 

Tre dager var jeg med på flyttesjauen. Jøss, enn all 

den raben! Det var i førte rekke broren, Sverre, som 

hadde en enorm samlemani. I årevis hadde han dradd til 

huset usannsynlige mengder av tenkelige og utenkelige 

gjenstander, fra rustne ståltrådender til flaskekapsler og 

trestykker, foruten større ting. Midlertidig skulle sø- 

skentrioen bo i et hus som tilhørte gårdbruker Jørpe- 

land, like ved Madlaleiren. Sytten lass ble kjørt dit, og 

til naboen ble det lempet over en mengde trematerialer 

og diverse brennbare saker. Av gamle blader og aviser

le det nede ved stranden laget et kjempebål, enda det 

ikke var Jonsok. 

Haakon var rent syk av å se på all raben. Hvor inner- 

lig vel jeg kunne sette meg inn i situasjonen og følelsene. 

Jeg har nok selv litt av den samme samlemanien, som 

Sverre. Når jeg kommer opp i Moe-brødrenes alders- 

gruppe, står vel også jeg overfor et lignende problem. 

Men den dag, den sorg! I sin nærmest oppgitte og for- 

tvilte sinnsstemning uttalte Håkon til meg, som eneste 

tilhører og vitne: ((Hadde ungene visst hva de kom til å 

oppleve i livet, uten selv å være skyld i det, vet jeg av 

egen erfaring at de hadde bedt Vårherre fri seg fra ,elen- 

digheten.)) 

Han tenkte naturligvis i første rekke på seg selv og de 

seks ugifte søsknene sine. Bare den åttende i flokken, 

legen Arnt Moe, var gift og hadde to sønner. Disse kom 

også til å dø barnløse. 

Ved samme anledning kom Haakon til å fortelle litt 

om sin familie og deres hjem i Valberget nummer 3 (der 

det seksti år senere skulle bli drevet kafevirksomhet). 

Med foreldreparet var de ti personer til bords. Dertil 

kom to tjenestepiker og noen typograflærlinger, som 

også bodde i huset og var såkalte kostgutter. (Se ellers 

avsnittet om Moe-familien i boken «Folk og forhold i 

gamle Stavanger)), side 48). 

Qverst på neste side: Haakon Asche Moe fotografert i 1912. 

Nederst et fotografi av det opprinnelige huset i Maldelien. Etter at 

doktor Dahl overtok det ble huset utvidet flere ganger, noe som frem- 

går av det midterste fotografiet.

FRA «EDEN» TIL GASSVERKET 

Litt senere ble det holdt auksjon over en del av det 

gamle innboet. Det møtte åtte mann, og bruttofortjene- 

sten ble 83 kroner. 

Hvor skulle så den gamle søskentrioen bo? Til min og 

andres forundring hadde Haakon festet sitt blikk på et 

knøttlite hus like ved Sandvigen skole og Gassverket. 

Ungerabalder og usunn stank rett utenfor gatedøren - 

ikke til å fatte! 

Rosenberggaten 20, som ble kjøpt for 2.500 kroner, lå 

på Gassverkets grunn og måtte derfor bygsles for en 

årsleie på 10 kroner. Men før handelen ble avgjort, måt- 

te den interesserte kjøper gjennomgå en omstendelig 

vandring fra byfogd til borgermester, fra kommunerevi- 

sor til ordfører, fra gassverksbestyrer til stadsingeniør 

osv. Sett på bakgrunn av den uheldige beliggenheten og 

med tanke på alt som måtte foretas med den gamle 

rønnen, er det nesten utrolig at en forstandig mann som 

Moe ville påta seg den møyen det førte med seg for å få 

sitt siste bosted her ute i et arbeiderstrøk, der familien 

aldri hadde hatt noen tilknytning, og som en ren kon- 

trast til den idylliske naturparken ved Hafrsfjord. 

Huset måtte gjennomgå en stor omkalfatring og for- 

bedring, ikke minst med tanke på innredningen. Det 

førte b1.a. til at jeg fikk en ukes malerjobb. Alle romme- 

ne skulle oljebeises. Det hendte et par ganger mens jeg 

sto der med kosten, at Ludvig von Moltke stakk innom, 

for å følge med i det som foregikk og selvsagt for å hilse 

på sin bardomsvenn, som ikke var til stede. Fiolinisten 

pratet da litt med meg. Han kalte samfunnet for et 

loppeteater, og uttalte b1.a.: Vi kaller det er fritt land, 

men det er jo så mange lover og forordninger, så - -» 

En dag jeg sto i fullt arbeid, banket en mann på 

bakdøren. Jeg åpnet. Det var rørleggeren som kom for å 

sette opp varmtvannstilberederen. Da elektrikeren, som 

hadde nøkkel til gatedøren, senere låste seg inn, spurte 

han: «Hvordan slapp De inn, rørlegger?)) Med sin øst-

landske dialekt svarte sistnevnte uten å narle: «Jo ma- 

ler'n lukket opp for meg.)) Han tok meg altså for å være 

profesjonell veggkliner, og det moret meg usigelig. 

En augustdag hadde jeg besark av tre damer i mitt kolo- 

niglasshus. De brakte med seg smørbrsd og sjokolade. 

Dessuten spiste vi rørte rips og jordbær, nyplukket på 

parsellen. I skjæret fra den lille parafinlampen med rød 

kuppel satt vi og pratet og sang helt til klokken var over 

22. Jeg har ellers nå på den øvre siden av hytten laget en 

altan, av brukte materialer.

STOR FEST I BOKKERSMAUET 

Lørdag 1. september feiret bestemor sin 90 års dag. Det 

hadde på forhånd stått omtale med foto av henne i 

Aftenbladet, og det resulterte i en ren folkevandring - 

ikke i første rekke av våre nærmeste kjente, men til dels 

av mennesker som aldri før hadde vært hos oss. 

I et verdibrev kom det om morgenen ti kroner fra 

Tananger Kvinneforening, ved Jorine Monsen, og tele- 

gram fra familien Meling fra samme stedet. Bertha Roth 

(84 år) kom med blomster, 3 damer fra «filialen» med 14 

bløde kaker, arbeidere ved strikkerifabrikken med en 

golfjakke, Rakel Hansen: Luktepute og lommetørklæ, 

Olga Meling Imsland: Blomster, Gurine Iversen: Hjem- 

melaget bløt kake, Bertine Davidsen: Sjokoladeplater, 

en ukjent eldre kvinne: 2 kroner, Sivis Larsen og Thora 

Thorsen: Blomster, Marie Friestad (bestemors søsken- 

barn): 2 kroner, Fru Helle, meieriutsalgets innehaver: 

Blomster og sjokolade. Ane Pallesen, 0. Strandgt. 67 

(født 171 12 1851) hadde med seg en stor geburtsdags- 

kringle. Hun snakket ustanselig om det samme tema, 

men da hun er stokk-døv, var det nesten håpløst å svare. 

Folk kom og gikk hele dagen, drakk kaffe og sjokolade, 

pratet, gråt og lo. Bestemor var helt overvellet av all 

viraken. Men likevel slutter jeg dagboksreferatet med 

disse ordene: «Det er godt at hun ikke fyller nitti år hver 

dag!» 

FEDRELANDSLAGET 

l1 I9 deltok jeg på et møte i «Unge Venstre)) i Kongsga- 

ten 16, 3. etasje, som eides av Aftenbladet. Avisens re- 

daktør var også til stede, og han vekslet noen vennlige 

ord med meg. Det hadde uttrilsomt vært taktisk «lurt» 

av meg om jeg sluttet meg til dette laget, slik redaktøren 

ga meg et lite vink om. Men det samme hadde vel 

vært tilfelle hvis det hadde dreid seg om Arbeidernes

Barnas stafettlep på Vaulen. De tre voksne er Annie Berge, Mathilde 

Helland og Gottfred. 

Det ferste styre i Y.u. ((Fremskritt)) i 1929: Inga Aarek, Olaug Løge, 

Gottfred, Per Mathiesen og Ingbjørg Espedal. 

113

Ungdomsfylking og sosialistorganet. Skal jeg stå som 

medlem i en organisasjon må det føles naturlig og ikke 

skje av rent oportunistiske grunner. I lokalet la jeg ellers 

merke til en ung mann som satt med blokk og blyant, 

ivrig opptatt med å lage en skisse av mitt ((skjønne)), for 

ikke heller å si karakteristiske, fjes. Velbekomme! 

Dette møtet var arrangert for å introdusere den ny- 

stiftede organisasjonen ((Fedrelandslaget)), ved sekretæ- 

ren, Birger Kildahl. Formålet var å bekjempe kommu- 

nismen og arbeide for gjenreisning av landets økonomi. 

Medlemstallet, ble det sagt, skal allerede være kommet 

opp i 70.000. En måned senere hadde laget en stor 

propagandauke i byen, b1.a. med et stort folkemøte i 

Filmteateret med taler av et par landskjente menn, den 

ene selveste Fridtjof Nansen. Siden ble det også holdt et 

såkalt «forsvarsmote» med foredrag av oberstløytnant 

L'orange. At jeg på disse tilstelningene deltok som pas- 

siv tilhører, var utelukkende av pur ((forvedenskap)). 

161 10 var jeg, sammen med Inga Aarek, Ingbjørg Espe- 

dal, Olaug Løge og Per Mathiesen med og stiftet den 

påtenkte yngres avdeling ((Fremskritt)) i Totalen. Det 

møtte ti jente og gutter, som hørte min innvielsestale og 

deltok i det etterfølgende selskapelige samvær. 

INGEN SAMARBEIDSVILLIG GUDDOM 

((Vanheppa)) heter en bok av Jens Tvedt. Den handler 

om en mann for hvem alt går på tverke. Han kunne 

godt ha vært meg! Det er nemlig slik at jeg titt og ofte 

føler og erfarer at lite eller ingenting skal lykkes for 

meg. Jeg blir mismodig og håpløs. Så sant det finnes en 

gud, må han være lite samarbeidsvillig. Her går jeg og 

søker å være god, og vil så gjerne leve et liv som ikke 

skal være dårlig, og så synes den allmektige å ha til 

hensikt å vise seg nærmest totalt uinteressert og lite 

hjelpsom. Kanskje det er takken for at jeg har hyllet 

dem som har forkynt at Gud utelukkende er kjærlig og

god og bare vil sine barn det aller beste. Det virker 

unektelig som jeg spiller rollen som den arme, plagede 

Job i det gamle testamentet! 

FEM KRONER FOR EN HALV-SIDE 

I går kom min fortelling «Lille Kramkar-Henry» på trykk 

i «lste Mai». Den fylte en halv avisside. Da jeg i dag 

møtte opp for å heve mitt honorar, ville den konstituerte 

redaktør ikke ut med noe som helst. Det var slikt stoff de 

kunne «sakse» ut fra hvert blad, mente han. Og den 

økonomiske situasjonen var sånn at de ikke hadde anled- 

ning til unødige uttellinger. Jeg tillot meg da å forklare at 

det selvsagt ikke utelukkende var for fornøyelsens skyld 

jeg skrev. Ellers var jeg jo vant til å få betaling for de 

arbeidene jeg utførte, om det var aldri så beskjedent. Da 

fant redaktøren at han fikk strekke seg til fem kroner - 

antagelig ut fra den betraktning at smuler også er brød. 

Heretter får jeg sette som nærmeste mål å realisere en ny 

(fiks) ide: Utgi et upartisk ungdomsblad. Riktignok er det 

vågsomt, men ett års drift (l2 nummer) kan ikke mer enn 

ruinere meg. Jeg har jo nesten ett tusen kroner i banken! 

I dagene som fulgte bearbeidet jeg bladprosjektet, un- 

dersøkte trykkeripriser og satte opp kalkyler etc. Bla- 

dets sidetall skulle til å begynne med være 16, derav 12 

med tekst og 4 med annonser. Prisen for sistnevnte: 20 

øre pr. mm. Honorarsats Kr. 7,- pr. spalte. Reklame- 

plakaten skulle ha følgende tekst: 

TIDENS UNGDOM 

Populært ungdomstidsskrift. Redaktør: G - - B - - 

Avdelinger med spesialmedarbeidere for 

Samfunnsspørsmål, Sport, Radio og teknikk, 

Legevitenskap, Musikk, film og kunst. 

Dessuten allsidig underholdningsstoff og illustrasjoner. 

Utkommer 1 gang pr. måned i Stavanger, 

Årsabonnement: Kr. 2,- Larssalg: 20 øre

For ordens skyld bør det vel opplyses at verken bladpro- 

sjektet eller reklameplakaten noensinne kom offentlighe- 

ten for øye, verken i Stavanger eller i landet forøvrig. 

TRYGGVE GRAN OG 

DYBWAD-BROCHMANN 

61 11 var jeg i «Understøttelsen» og overvar (stående på 

et bord under taket, på en liten firkantet balkong ved 

talerstolen) minnemøtet for Roald Amundsen. Første 

taler var lærer og forfatter Arne Espeland. Hovedfore- 

dragsholderen, major Tryggve Gran, fortalte om trage- 

dien på Nordkalotten og om «Veslekari»- ekspedisjo- 

nen, hvis leder Gran var. 

I går hørte jeg forresten et foredrag om ((Ungdommen 

og fremtiden)) av en egenartet personlighet ved navn B. 

Dybwad - Brochmann, som jeg sympatiserer med, da 

mange av hans tanker går i flukt med mine. «Bort med 

humbugen og frem med sannheten!)) er et av hans slag- 

ord. (B. D-B ble senere valgt inn på Stortinget som 

representant for «§amfundspartiet». Han utga bladet 

«Samfunnsliv». 

ET NYTT UNDER 

101 11: Da jeg i formiddag lå i sengen og tenkte på å stå 

opp, hørte jeg et fryktelig brak i loftstrappen: Dunk - 

dunk - - Og samtidig et fælt skrik: «Å - å - Gud hjelp!)) 

Så ble det stille. Straks sto det klart for meg: Bestemor 

er ramlet ned fra loftet! Hun ligger i bakgangen - lemle- 

stet - kanskje d0d - blodet flyter - - doktor - - Frykte- 

lige sekunder - grusomme - - «Grethe - Grethe!)) brølte 

jeg. Og tante kom - hun jamret seg og trodde, som jeg, 

det verste. 

Men da harte vi bestemors stemme: «La meg få reisa 

meg opp sjsl!)) Gudskjelov, hun levde! Et nytt under var 

skjedd.

Da hun skulle ned den steile trappen fra loftet, der 

hun hadde vcert opp og hentet ett eller annet, unnlot 

hun å holde seg i traleverket, som jeg hadde satt opp, 

fordi hun bar på noe i hendene. Hun var litt svimmel og 

mistet balansen, så hun ramlet på hodet ned - ned - ni 

trinn i alt. Siste gang hun falt ned de utvendige stein- 

trappene, ble ansiktet maltraktert, opphovnet og farget i 

alle regnbuens kulører. Denne gang merktes bare et lite 

sår i pannen. Et kvarter etterpå satt hun som vanlig i sin 

gyngestol med «spødet» - fornøyet som alltid. Spør om 

vi alle var glade og takknemlige! 

DET SISTE SKUDDET 

i den første verdenskrigen falt som kjent den 1 1 1 1 1 19 1 8 

kl. 11. På 10 års dagen i 1928 ble begivenheten her i 

byen minnet med et FREDSMOTE i Filmteateret, som 

var proppfult av tilhørere. Talene ble holdt av rektor 

Olden og ingeniør Vibe. 

Neste foredrag jeg hørte var det som den kjente dan- 

ske litteraten Jørgen Bukdal holdt om «Når vi døde 

vågnem. De fleste forfattere pleier gjerne på slutten av 

sitt liv skrive en bok om seg selv. Hamsun glorde det i 

((Landstrykere)), Garborg i «Dagbøker», Duun i ((Caro- 

lius Magnus)) og Henrik Ibsen i «Når vi døde vågner.)) 

Bukdal sa b1.a.: Ibsen ble vel prøvet nesten mest i barn- 

dommen, da hans far gikk fallitt. Han ble sett ned på av 

den grunn og skydde kamerater. Da han ble voksen 

søkte han å få revansje. Han ville vise verden at det går 

an selv for en fallert manns sønn å nå frem. Og han 

nådde frem, ved å gi sitt liv - sin sjel - i pant. 

Noen dager før dette foredraget ble holdt, filosoferte 

jeg litt i dagboken om min egen famlende skribentvirk- 

somhet. Her karakteriserer jeg meg selv som melankoli- 

ker (om jeg i voksen alder ble klar over at jeg vel så mye 

var satiriker og humorist, kanskje en blanning av alle 

ingredienser). De bøker og artikler jeg vil komme til å

produsere, vil først og fremst bli realistiske. Jeg akter 

ikke å feste bo i et gullslott under himmelvelvet - skape 

fantastiske, romantiske fortellinger, ei heller skildre livet 

fra dets lysside, med «happy end». Nei, jeg vil søke å 

komme ned i mudderet, og samle ingrediensene derfra. 

Jeg vil skildre fattigdommen - og så naturligvis, som 

kontrast, rikdommen. Jeg vil male med så naturlige far- 

ger som mulig, usseldommen, urettferdigheten, det ulyk- 

kelige menneske - bunnskrapet i samfunnet. Men så 

sant en er bundet til sitt eget «indre», sin «genius», eller 

hva det nå kalles, vil nok den muntre tonen få sette sitt 

preg på det jeg kommer til å produsere. Ellers vil jo den 

journalistiske stilen sikkert bli så nøytral og konvensjo- 

nell som de ulike situasjonene og oppgavene krever det. 

Foreløbig er jeg en nokså ukjent og lite påaktet ung 

mann, som av og til nesten holder på å bukke under og 

bli fortvilet fordi jeg ikke får bruke mine gaver slik jeg 

vil. Enkelte jevnaldrende som vet at jeg pusler med skri- 

verier, smiler kanskje bak ryggen min, ja, de er ikke 

redde for å gj0re det midt i ansiktet mitt heller. En har 

f.eks. den uvanen, når han skal titulere meg, å si: Herr 

Obstfelder, eller Mister «Sjekkspir», samtidig som han 

flirer hånlig til de øvrige tilstedeværende, mens jeg later 

som om det hele ikke vedkommer meg. En annen, som 

skryter av at han selv er så ualminnelig flink til å dikte, 

spør meg om jeg ikke akter å delta i konkurransen om å 

lage kantaten til Nidarosjubileet i 1930, der premien er 

to tusen kroner. Jeg blåser en lang marsj i slik sjikane. 

Skjarnt gjør jeg egentlig det? 

BARONEN OG TJENEREN HANS 

141 11: Niels og jeg har lenge vært klar over at vi begge 

er interessert i å «spille komedie)), eller ((tragedie)), for 

den saks skyld, og ofte har vi gjort visse forsøk. Nå 

begynner vi å ta det hele mere alvorlig. I formiddag var 

vi opptatt hjemme hos meg, med å innøve en liten dansk

Tre situasjons-scener: I. Baronen og tjeneren hans. 

2. Gjesten lurer på om han klarer å stikke av gårde for kelneren er 

ferdig med å skrive regningen. 3. ((Hands up!)) Unektelig en livstruende 

situasjon i et h0yst skummelt strgk.

dilletantkomedie: ((Baronen og tjeneren hans.)) Om et- 

termiddagen fortsatte vi hjemme hos Niels med brudd- 

stykker av «Peer Gynt)). I «Åses død» skulle han spille 

Peer og jeg hans døende mor. Det var jo litt underlig å 

spille en kvinnerolle, selv om det var en gammel kone jeg 

skulle forestille, men artigere ble det da jeg lå der i 

«sengen» og spurte min fantasirike sønn: «Hva er det 

som ringer?)) - og telefonen, som sto like i nærheten, tok 

til å kime. Peer var imidlertid situasjonens herre og 

svarte uten å nøle: 

«Den fankens telefonen, mor)). 

«Hu, hei, hvor hult det klinger,)) fortsatte jeg uan- 

fektet. 

«Det kommer fra skrivebord,)) var motspillerens svar, 

før han løftet av røret. 

En annen pussighet som hendte senere på kvelden. Vi 

kom da helt umotivert til å snakke om en folkeskole- 

lærer som vi hadde i tegning for mange år siden. Søster 

Aase kom da til å spørre om hvor gammel vedkommen- 

de pedagog kunne være nå. 

«Vet sannelig ikke,)) svarte jeg, «men litt oppi årene 

må han da være. Han har jo barn som for lengst er 

gifte.)) Vi pratet litt om mannens gode og mindre fordel- 

aktige sider som skolemann og menneske. Han var nem- 

lig kjent for å være svært streng, en skoleholder vi hadde 

veldig respekt for og fryktet. Ikke før var vi ferdig med 

samtalen, før dagens nummer av ((Stavangeren)) kom. 

Til vår store forbauselse så vi på første side et bilde med 

omtale av læreren. Seksti år kunne han feire den følgen- 

de dag. Høyst merkelig, syntes vi. Telepati, er det ikke 

det de kaller slikt? Tja - - - 

Vedkommende lærer het Odvin og hadde sin bopel 

like i nærheten av Storhaug skole. Hans datter Magn- 

hild ble gift med den kjente danske litteraten jeg nylig 

har nevnt, Jørgen Bukdal.

241 11 sto denne notisen i avisen: 

ROSENDAL OG RAMSVIK KOLONIHAGER 

begynner i morgen, lørdag, sine under- 

holdningsmster med foredrag av fylkesgartner 

Hidle. Et lite amatørskuespill oppfsres. 

Dessuten blir det annen underholdning og avis. 

Skuespillet som nevnes, er naturligvis det Niels og jeg har 

innøvet. Jeg er fullt klar over at mange unge mennesker 

helt fra barneårene har lyst for scenen, til å vise seg frem, 

agere - og bli hyllet. Jeg har tenkt: Kanskje det samme er 

tilfelle med min venn og meg. Men i dag fikk jeg - hva det 

angår - tro på meg selv. Min debut som skuespiller var - 

tør jeg si - ypperlig. Tilskuerne skrøt også. Jeg spilte min 

rolle som den hissige og fattige baronen, slik at jeg måtte 

undre meg over det selv. Niels for sin del gjorde det også 

meget godt som den noe godfjottede tjeneren. I koloniha- 

gehuset var det ikke bygget noen scene, men bakenfor 

salen var et rom med vegger som kunne tas vekk, så det 

hele ble som en brukbar scene. Publikum jublet - ikke 

minst fordi vi hadde puttet inn en del lokale overraskende 

innlegg, og vi måtte jo bare glede oss over at debuten var 

gått av stabelen. På generalforsamlingen var jeg blitt valgt 

som redaktør av den håndskrevne avisen ((Klomprodå)), 

som jeg senere på kvelden leste og etterpå fikk atskillig ros 

for. Tilhørerne lå foroverbøyde av latter, forteller dagbo- 

ken. En tilstedeværende bergenser sa etterpå til meg: «Du 

skulle jammen vært redaktør i en av byens aviser!)) Liflige 

ord å lytte til for en ung mann, selv om han ikke på røde 

rappet tenkte seg plassert i en toppstilling. 

I avisreferatet den følgende mandag, het det b1.a.: 

((Etter den tradisjonelle kopp kaffe og et par musikk- 

nummer av Marius og Sirius, fikk vi et amatsrskuespill, 

fremført av en av hagens medlemmer og en kamerat. 

Skuespillet, som var iflettet en del lokale innlegg, satte 

lattermusklene i sund bevegelse, Hagens avis ((Klompro- 

då» under ny redaksjon, gjorde også fortjent lykke og 

blev mottatt med veldig bifall.))

EN GENER0S STAKKAR 

Forleden fredag sto jeg ved et hushjørne og lyttet til fire 

gatemusikanter. Da kom det bort til meg et par av mine 

tidligere «kolleger» fra manufakturbutikken. Mens vi 

pratet sammen, innfant det seg en beruset ung mann som 

tydeligvis ville gjøre et fordelaktig inntrykk på den ene av 

damene. Han tok nemlig opp sin lønningspose, som han 

samme dag hadde mottatt på den konservesfabrikken der 

han hadde hatt en jobb. Fra posen hentet han opp en 

tikroneseddel som han absolutt ville forære - ikke damen, 

men meg. Da vi sa at han heller skulle ta pengene hjem, 

og bruke dem til noe nyttigere, svarte han at han intet 

hjem hadde. Nå ville han dra til sjøs. En stakkar på livets 

skyggeside. (Pengene nektet jeg å ta imot). 

KOMMUNEVALG 

Selv om jeg ikke er særlig politisk interessert, ja, til tross 

for at jeg ikke engang har stemmerett, er jeg spent på 

valgutfallet. Høyre fikk 22 representanter (sist 23), 

Venstre: 20 (sist 17), Arbeiderpartiet: 26 (som sist). Val- 

get ble forresten til økonomisk hjelp for meg, idet jeg 

fikk 15 kroner i honorar for min petit på stavangerdia- 

lekt, «Valje», i Aftenbladet. (Gjengitt i boken «Adle kan 

snofla)), side 79). Det er da iblant små lyspunkter i en 

trist tilværelse! 

6/12 var Niels og jeg hjemme hos noen damer for å 

konferere om en ny amatørkomedie vi akter å innøve: 

«Rev i saueskinn)) der det trengtes flere rolleinnehavere. 

SLUTT PA ARET 1928 

Julaften: Du store min, som det regner i dag. Det høljer 

ned! Liten julestemning, med andre ord. Etter en plan- 

lagt handletur på byen - med et noe skuffende resultat -

kom jeg hjem igjen, våt til skinnet og misfornøyd med 

meg selv. 

Om ettermiddagen gikk jeg på barnegudstjenesten i 

Johanneskirken, som jo ligger temmelig nær min bopel. 

Det merkelige er at hver gang jeg tilbringer tiden i 

«Guds hus», føler jeg meg slett ikke oppbygget, men får 

likesom en større «antipati» mot statskirkevesenet. Der 

er ikke ånd - men tomhet - seremonier - branner til 

Gud, lest fra en bok. Ufarlig stemning, riktignok, og 

feststemte mennesker og forventningsfulle barn, men likevel 

synes det som om jeg går tomhendt bort. Vi hadde 

også i år juletre og gaveutdeling. Sammen med vår gamle 

koselige nabokone, Rakel, forsøkte vi å ha det hyggelig, 

med violinmusikk osv, vi fem «gamle». 

Natt til første juledag tordnet og lynte det - fortsatte 

med regn og hagl hele dagen. Jeg var i selskap hos 

Sigurd, sammen med noen eldre mennesker og tre 

mindreårige barn. Spiste flere ganger og spilte ((4-kort» 

med de små. 

2. dag: Også i dag regn. Hu, hei, for et julevær! Om 

kvelden kom Sigurd ned til oss og vi spiste da litt - som 

skikken er i julehelgen. Før jeg gikk til køys, stakk jeg 

ned til Aftenbladet med en ny petitartikkel: ((Betraktninger 

etter jul». Den nattevandringen kunne jeg ha 

spart meg for! 

4. juledag gikk Niels og jeg en tur til Tjensvoldhøyden 

for å inspisere arbeidet med det nye vannverket. De er i 

ferd med å minere ut i fjellet en «grop» så kjempesvær at 

en nærmest fristes til å kalle det et håpløst foretagende. 

(Alt foregikk jo på den tiden manuelt, med feisel og 

slegge). Dernest skal det jo graves ledningsgrrafter til 

Stokkavannet og helt til byen, flere tusen meter. Rørene, 

som er opplastet på kaien, er så kjempesvcere at den 

største lastebilen ikke kan ta mer enn ett om gangen. 

Da vi var ute ved bassenget, skulle det fyres av en 

salve. Arbeiderne ropte til oss, og vi satte på sprang - 

over en nypløyet og derfor bløt mark. Det skulle vise seg 

at skuddene ikke var kraftigere enn at vi slapp fra det

med livet i behold! Etterpå gikk vi hjem til Niels, og han 

ga da noen pianonummer til beste. 

301 12 hadde y.a. «Fremskritt» juletrefest. Det kom en 

mengde unge - flere enn vi hadde regnet med, og det ble 

en fest som hadde vaska seg. Underholdningen var bra: 

Tale, sang, opplesning, avis, marsj rundt treet, opptre- 

den av et par «sjøgaster» med munnspill osv. I stedet for 

å sitte igjen med et underskudd, som vi hadde fryktet, 

ble det et stort overskudd. 

Nyttårsaften var jeg i selskap hos Stine, sammen med 

endel andre gjester. Vi fikk mye herlig mat, frukt, brus 

og hørte vakker grammofonmusikk. Ellers sang vi og 

underholdt hverandre helt til klokken var tre om natten. 

Da hadde det falt litt snø - vinterens første. På ny går vi 

inn i et nytt år, nemlig: 

Jeg ser ikke tilbake på det svundne år med særlig glede. 

1928 var heller ikke noe «lykkeår» for meg. 1929 må bli 

bedre! Hva min litterære virksomhet angår, har jeg - om 

enn ikke vært flittig nok, dog utrettet en del. På boken 

«Gåtenes gåte» har jeg nå skrevet så pass meget, at jeg 

vil kunne få den utgitt i år. Og det er den boken som vil 

være av avgjsrende betydning for meg, med den står og 

faller min lykke. Den lykke som det ser så sørgelig 

vrient ut for meg å innhente - - 

Vår lille familie var i dag utbuden til kaffe hos vår 

koselige nabokone, Rakel. Hun trakterte oss så lenge 

med mat og frukt, at vi til slutt måtte stille oss helt på 

bakbeina og avslå nye forsyninger. Om kvelden var jeg 

en liten tur på byen. 

ISSKJÆRING PÅ LILLE STOKKAVANN 

91 1 tok jeg en lang spasertur i byens utkanter, Schanke- 

holen, Våland og Tjensvoll. De arbeider fortsatt med

vannverket på disse stedene. Fra Tjensvoll tok jeg bus- 

sen hjem. 

Dagen etter bar det ut Kalhammerveien, og jeg kom da 

til å gå på veier der jeg aldri før hadde vært. Til slutt 

havnet jeg på Store Stokkavann, hvor de nå renner på 

skøyter. Tilbake over Lille Stokkavann. Her foregår for 

tiden is-skjæring i stor stil. Et gildt arbeid å se på. Seks 

mann står side om side og sager store stykker av isen. 

Noen «fløtere» skyver isstykkene ned til de to ishusene 

ved strandkanten. Her går de så på en stor renne, det vil 

si, de blir trukket med hestekraft inn i huset, for der å 

bli lagret til det blir bruk for dem. Det er bitende kaldt! 

11 / 1 tok Niels og jeg en tur sammen til Ramsvik, 

Godalen og Våland. Om kvelden var jeg i Understøttel- 

sen og hørte et nytt foredrag av B. Dybwad-Brochman. 

161 1 arrangerte Fredsforeningen et diskusjonsmøte i 

Totalen. Emnet var ((Kristenfolkets stilling til fredssa- 

ken». Mange var med i ordskiftet. Det var særlig en av

debatantene som gjorde inntrykk på meg. Han sa b1.a. 

at es us ikke gikk til de skriftkloke, men til de fattige og 

små i samfunnet. «Når en av våre moderne skriftlærde, 

som f.eks. professor Hallesby, sier noe, da lytter folk, 

men når en annen stakkar lar sin røst høre, blir det ikke 

enset - -» Jeg sier: Den mannen ble jeg grepet av, han 

var i stand til å omvende bedre enn femti prester og 

fariseere. Gud er ikke teolog, nemlig! 

1711: De siste dager har vært gyselig kalde, opptil 13 

kuldegrader. Isen på vannene er for lengst så tykk at det 

går an å renne på den. På Bredevannet er det stor 

aktivitet. I går var det snøstorm og i dag ligger ((fenne- 

ne» store og tette inn til husveggene. 

181 1 : Søndag er det meningen at det skal arrangeres 

travløp. Da pleier det vanligvis komme regn. Og ganske 

riktig. Natten til i dag fosset regnet ned, og stormen 

ulte. Uff, for et ufyselig vær! Det lover ikke godt for 

travløpet. Hele fredagen var rusken og kald. Jeg lengter 

til sommeren! 

201 1 var jeg i nytt selskap hos Stine, sammen med en 

del andre unge mennesker. Det var så glatt på fortauene 

og gatene at jeg på hjemveien ut på natten ramlet så 

lang jeg var. Heldigvis uten tilskuere! 

EN SPENNENDE FORMIDDAG 

2411 holdt jeg på å oppleve mitt unge livs viktigste 

øyeblikk. Hør! Jeg hadde skrevet et dikt om «Byen og 

vannet)). tok turen nedom Aftenbladet for å levere det. 

Skjebnen førte meg sammen med redaktøren. Han ba 

meg inn på kontoret og vi ble sittende usedvanlig lenge 

og prate sammen. Han spurte meg inngående om min 

skrivevirksomhet, og ville også vite om jeg var godt 

kjent med forholdene i byen og litt av hvert ellers. Det 

var tydelig at det var noe spesielt han «pønsket» på. 

Riktignok kom det nokså uventet, men her lot det til 

at noe kunne skje - - Før jeg forlot kontoret ba han

meg komme nedom neste dag, så skulle jeg få beskjed. 

Om hva? 

Hjertet satt oppe i halsen. Tenk, om skjebne-timen nå 

var inne. Jeg hadde jo alltid vært overbevist om at det en 

gang ville skje! 

2511: Noen avgjørelse var neppe fattet, så jeg måtte 

for sikkerhets skyld få ha mine tvil. Jeg har jo til fulle 

fått lære at livet ikke er så helt liketil, så jeg var klar over 

at ventet jeg til neste dag med å gi uttrykk for min 

begeistring, ville kanskje skuffelsen ha overmannet meg. 

Nå hadde jeg altså fått «ordre» av redaktøren å kom- 

me ned i dag før klokken 11. Full av spenning trådte jeg 

inn i privatkontoret. Han reiste seg og gikk ut - en lang 

stund. Da han omsider kom tilbake holdt han et papir i 

hånden. Det var en anvisning på 30 kroner, et ganske 

høyt honorar hvis det bare var for diktet. Det jeg ventet 

på og som lå i luften, sa han ikke noe om. Litt tafatt 

spurte jeg om jeg for framtiden kunne levere artikler, og 

det kunne jeg når jeg hadde noe på hjertet. Så kanskje 

vil det ennå gå både vinter og vår, ja, det hele år, for å 

bruke Ibsens formulering. Men en gang vil det komme, 

det vet jeg for visst. Gudskjelov! (Redaktøren hørte ikke 

med til familiedynastiet og kunne derfor vanskelig fore- 

ta noe som ikke var akseptert på høyeste hold. Muligens 

konfererte han bare med redaksjonssekretæren, slik at 

de i fellesskap ble enige om foreløbig å oppmuntre meg 

med en pengesum, som på det tidspunktet tilsvarte nes- 

ten en hel ukeslønn. Dessuten hadde han selv både en 

sønn og en datter som begge var lystne på jobber i 

redaksjonen, og enhver er jo seg selv nærmest!) 

2 / 2: Husholdningspengene våre ligger lett tilgjengelige 

i den øverste kommodeskuffen. I en pappeske puttes 

alle småpengene, kopperslantene, 1, 2 og 5 ørene, og 

sølvpengene, 10 og 25 øre, iblant en femtiøring og et

kronestykke. Det falt meg naturligvis ikke inn et øye- 

blikk å tilvenne meg en eneste slant til eget bruk. Men 

en dag fikk jeg en ide: Jeg ville «flytte» en eller annen to- 

eller ti-øring over i en annen hemmelig eske, og så ved 

en passende anledning overrekke et større beløp, til rette 

vedkommende, til dennes store overraskelse. 

Mor fylte i dag 52 år, og for de åtte kronene som var 

plassert i «overraskelsesesken», kjøpte jeg en kjøttkvern, 

som hun hadde ønsket seg. Jeg har selv aldri i mitt liv, 

opplevd å være helt pengelens. Som spebarn fikk jeg min 

første bankbok, med 10 kroner innsatt. Siden har kon- 

toen ikke vært tom, og dermed har jeg aldri følt meg 

fattig. I voksen alder ville forresten en slik følelse ha 

vært nærmest bespottelig! 

BANK-KRAKKET 

På et tidligere tidspunkt har jeg streifet begrepet ((Skole- 

sparekassen)). Det var sikkert en ide som var utklekket 

av den aktverdige finansinstitusjonen, Stavanger Spare- 

kasse, og hadde til formål å fremme sparesansen blant 

den oppvoksende slekt. De elevene som ønsket det, kun- 

ne få utlevert en liten blå «kontrabok» der de kunne 

sette inn en krone, eller mer, en bestemt dag i uken. Det 

var klasseforstanderen som gjorde tjeneste som kasserer 

og satte sitt navn ved siden av innskuddene. Det inne- 

stående beløp med renter, kunne vi så la stå til vi en 

gang i framtiden forlot skolen, eller tidligere, hvis vi 

skulle gå til anskaffelse av en nyttegjenstand. Garantist 

var den bunn solide Sparekassen, som holdt til i den 

halvrunde murbygningen, strategisk plassert et steinkast 

fra Domkirken, lik en uinntagelig festning, der gull og 

andre verdier var vel bevaret. Innenfor de murene satt 

og sto den velkledte kontorstaben med alvorlige ansikts- 

miner bak sine pompøse pulter, med tykke protokoller 

foran seg. Institusjonen hadde ingen «filialer», slik den 

senere ble rikt velsignet med. Det eneste lille uskyldige

Stavanger Handels- og Industribank, som gikk konkurs i begynnelsen 

av tjueårene, og i 1925 ble etterfulgt av Stavanger og Rogalands Bank. 

unntaket var innskuddsbutikken i Pedersgaten 69. Den 

hadde bare åpent et par timer hver fredag ettermiddag 

for å betjene arbeiderklassen i Ostre bydel, blant annet de 

som var ansatt ved Stavanger Støperi & Dok. Lønnings- 

dagen var fredag, og da skulle de ha mulighet til å sette 

inn noen spareskillinger. Jeg glemmer aldri den zrverdige 

bankrepresentanten med navnet Svele. Han hadde snar- 

kvitt hår, så eldgammel var han. Selv bodde jeg jo bare 

noen få meter fra det primitivt utstyrte kontoret og 

kunne betrakte patriarken både når han kom anstigende 

med penge- og protokollmappen i hånden, og når han litt 

senere vandret den samme veien tilbake, forhåpentlig 

med noen flere slanter i, enn ved ankomsten. 

En annen av byens banker, Stavanger Håndverk- 

og Industribank, som holdt til i Kirkegaten 35, ville 

også gjerne ha den oppvoksende slekt som innskytere. 

I den hensikt forærte direksjonen et lite startbeløp til

skolebarna, innsatt på en kontrabok, som til og med lå 

trygt bevart inhi et futteral. 

Mange av oss, som «tjente to herrer)), satte også pen- 

ger inn i denne banken. Selv hadde jeg passert et par 

hundre kroner, da det ble kunngjort for alt folket, at 

utbetalingene var stoppet. Banken var rett og slett gått 

konkurs. De sjokkerte og i mange tilfeller fortvilte inn- 

skytere, eller deres foresatte, troppet opp for å prøve å 

få utbetalt sine tilgodehavender - uten resultat. «Hvor 

intet er, har keiseren tapt sin rett.)) Som en trøst fikk de 

dog vite at etter en tid kunne de regne med å få utbetalt 

en ((dividende)) - en viss prosent av innestående belarp. 

Selv fikk jeg den, etter en tid, i tre porsjoner på hen- 

holdsvis Kr. 2 1,2 1, 16,76, og 8,40, tilsammen Kr. 46,40. 

GLATT PÅ MIDJORD 

Om kvelden den «fm-ste vårdagen)) skulle jeg - etter først å 

ha feiret mors 52 års dag - inn i kolonihagen for å lese opp 

avisen ((Klomprodå)) på en tilstelning i forsamlingshuset. 

Jeg tok da en ulendt snarvei over Midjord-marken. Det var 

is over alt, så jeg gled og gled i ett sett, seilte på baken over 

stokk og stein. Au, au! Trodde jeg aldri skulle ha kommet 

fram til målet, men det gjorde jeg da til slutt. På møtet ble 

jeg blant annet budt en sigar. Den måtte jeg bare takke nei 

til, for det første fordi tilbudet ikke virket særlig tillokken- 

de, dernest fordi jeg gjerne ville vise at jeg har viljestyrke og 

mot til å avslå å bruke et skadelig nytelsesmiddel, uten 

derfor å regne meg som medlem av de prektiges regiment 

(hvis det i så fall skal betraktes som diskriminerende!). 

STATISTIKK I AVISEN 

Det hadde vært en kronerulling i Aftenbladet, med en 

enorm oppslutning. Jeg fikk da den pussige ideen å lage 

en omfattende statistikk på grunnlag av de data som

forelå, f.eks. hva slags yrker giverne hadde, hvor mange 

som het Larsen, Hansen, Olsen og andre med -sen-navn. 

Artikkelen ble skrevet på dialekt. Da jeg etter tre dager 

ikke hadde fått noen reaksjon fra avisen, gikk jeg opp 

til redaktøren. For at ikke ((statistikken)) skulle virke 

for trettende med de mange tallene, ba han meg «bro- 

dere)) litt på artikkelen. Det var første gangen jeg fikk 

en anmodning av denne art, så jeg følte det faktisk 

som et «oppdrag». Dagen etter var «jobben» utført. 

«Jeg taler nu meget fortrolig med redaktøren,)) noterer 

jeg i dagboken, «og er således kommet et stykke lenger 

på veien.)) 

NY OPPF0RELSE AV KOMEDIEN 

2012: Niels og jeg er i sånn passe dårlig humør. Vi har 

nemlig lovt å oppføre farsen ((Baronen og tjeneren 

hans)) på Eiganes nye Teater (som mellom oss sagt, i all 

fortrolighet, i virkeligheten ikke var noe mer prangende 

enn forsamlingslokalet i Eiganes kolonihager i Stokka- 

dalen. For å gå ennå dypere i detaljbeskrivelsen kan 

fortelles at huset i sin tid ble gjenoppført av de materia- 

lene som hadde tilhørt Stavanger Katedralskoles «lo- 

kum)), som var plassert like ved Breiavatnet, til høyre for 

Kiellandshagen. Det er tatt med på en tegning, som b1.a. 

er gjengitt på side 22 i boken «Folk og forhold i gamle 

Stavanger))). Selvsagt var vi ikke i dårlig humør på 

grunn av oppdraget, men fordi vi unnlot å betinge oss et 

passende honorar for det betydelige arbeidet vi påtok 

oss. Det var jo ikke så kjekt å komme med kravet når 

det hele var over. Et par dager før forestillingen skulle 

gå av stabelen, måtte Niels og jeg inn i hagehuset i 

Ramsvik for sammen med tre østlandske musike& å 

innøve de fire sangene som var innlagt i skuespillet. be 

tre utgjorde et jassband som skhlle akkompagnere obs, 

og de ga oss gode faglige impulser. 

Lørdag 2312 skulle vårt ((gjestespill)) gå av stabelen i

det nevnte lokale i Eiganes Kolonihager. Sammen med 

endel kolonister bilte jeg dit ut klokken 19 for å ordne 

med scenearrangementet, eller rettere sagt instruere 

medhjelperne hvordan vi «aktører», for ikke å si skue- 

spillere, ville ha det. Ved hjelp av flagg, ståltråd og en 

serie små elektriske lamper, fikk vi i stand en riktignok 

liten, men brukbar teaterscene. Niels kom ikke før klok- 

ken var 20,40, sammen med et par damer, som vi hadde 

ønsket skulle overvære forestillingen, for at de senere 

kunne gi oss en forhåpentlig smigrende kritikk. Min 

medspillers forsinkede ankomst skapte jo litt irritasjon, 

med tanke på maskering og omkledning. Lokalet var 

sprengfullt av tilskuere, og spenningen var stor hos både 

dem og oss, slik det gjerne pleier vzre foran en ((premie- 

re». For publikum lot det til at forestillingen ble en stor 

suksess. Vi som opptrådte fant vel små ting som nok 

kunne ha vært noe bedre. Da demaskeringen var ferdig, 

skulle vi spise, sammen med de to damene, men til vår 

store skuffelse og forbauselse, oppdaget vi at disse var 

som sunket i jorden, fuglene var simpelt hen fløyet, hva 

nå grunnen enn kunne være. Vi for vår del mistet unek- 

telig litt av humøret fra samme stund. 

Etter bevertningen måtte jeg opp på podiet for å lese 

den håndskrevne avisen (

om kritikken unektelig var temmelig overdreven, og 

våre navn var utelatt, kan det neppe herske tvil om at 

det lød som liflige harpetoner å se beskrivelsen på trykk: 

«I flere biler ankom underholdningsstaben, som besto 

av forfattere, skuespillere, musikere, sangere, opplesere, 

skrønemakere. Ja, regissøren, suffløren, frisarren og lys- 

mesteren manglet heller ikke blant den tallrike staben. 

Den håndskrevne avisen som ble opplest, var vittig, 

treffende og aktuell. Redaktøren spilte også med sjarme 

hovedrollen i den fortryllende vaudevillen. Allsidig, ikke 

sant? De karene kunne jamen opptre under større for- 

hold!» 

Når vi var så «begjærlige» at vi mente det var på sin 

plass å antyde et aldri så lite honorar for vår innsats 

(Fem kroner hver!) var det ikke egentlig for å berike oss 

på vår kunstneriske virksomhet, men mest for å f0le at 

denne var verd sin belønning. Dessuten hadde vi jo i det 

minste utgifter til sminkesaker, løsskjegg etc. Her må jeg 

minnes den gangen Niels spurte om jeg ville gå ned til 

Kochs parfymeri i Kirkegaten og kjøpe noen småting. 

Det sa jeg meg villig til, hvis han på forhånd ville ringe 

og bestille det nødvendige. Han så gjorde, mens jeg 

overhørte samtalen. Men jeg tok det ikke nådig opp da 

slyngelen avsluttet med å si: «De kan pakke sakene inn, 

så sender vi vår løpergutt ned og henter dem om et 

øyeblikk!)) Ikke bare var jeg forniermet på oppdragsgi- 

veren, men like mye følte jeg det nedverdigende og flaut, 

da jeg viste meg i butikken for å hente den avtalte lille 

«pakke)). Man har da en viss «verdighet» å ta vare på! 

Mine medkolonister i ((Rosendal og Ramsvik)) hadde 

fått blod på tann når det gjaldt underholdning på tilstel- 

ningene. Nå ville de ha en ny teaterforestilling. For et 

avtalt honorar på fem kroner hver, måtte Niels og jeg gi 

oss i kast med å lage en ny komedie, som vi ga tittelen

({Dannelsens mysterium)). Den ble hurtig innøvet, og 

«satt på plakaten)) 1013. Niels spilte rollen som «den 

fine herren)) som i sitt institutt ga undervisning i «dan- 

nelse og gode manerer)), mens jeg forestilte en stammen- 

de, tåpelig og uvitende bondeknøl, utstyrt med paraply 

med såkalt ((Sandnes-kneb» i den ene hånden, og «kny- 

de)) (=bylt) i den andre. Svær nese, og komisk klovne- 

parykk på hodet, klin kokkus, med andre ord. 

DEN STORE BRANNEN 16. MARS 1929 

Jeg sitter og skriver på min kjære roman, som snart skal 

avsluttes. Klokken er sånn henimot 15. Plutselig kom- 

mer fru Dybvik, som bor tvers over «vårt» hus, farende 

inn og forteller: «Politikammerse brenne!)) Mannen hen- 

nes, Konrad, har jo som før fortalt, sin levevei innen 

brannslukningsetaten - og fikk derfor meldingen direkte 

i selvsamme stund. Vi kikket ut bakdøren og så røyken 

mot himmelen. Straks slengte jeg på meg frakken og for 

hals over hode av gårde mot Petrikirken. 

Politikammeret - en av byens største sentrale murbyg- 

ninger - sto virkelig i lys lue! Denne kjempebrannen 

kom til å utvikle seg så sterkt, at den ble betegnet som 

den største i byen siden 1860. En rekke sentrumshus ble 

ødelagt, tre vis a vis «kammeret» ble totalt utslettet, et 

par delvis ødelagt, i tillegg ble øverste etasjen av God- 

templareiendommen og litt av Laugmannsgården ska- 

det. Det ble tatt forholdsregler i bebyggelsen flere steder 

i nærheten, helt opp til Smedgaten ble det for sikkerhets 

skyld båret ut gjenstander. Store folkeskarer sto rundt 

om på alle kanter og betraktet tildragelsen, ikke minst 

oppover mot Petrikirken. Hele byen var «i ånde)) mens 

det sto på, og lenge etter at flammene hadde gitt opp sitt 

hærverk på alle verdiene, deriblant uerstattelige arkiver.

DR0MMEN OM KNUSTE VINDUER 

1813: I natt drømte jeg at vinduene i kolonihytten ble 

smadret. For å undersøke om alt var i orden, gikk jeg i 

dag inn til Rosendal. Til min skuffelse fikk jeg da se at 

to av de store vinduene i glasshuset hadde fått hver sitt 

hull, fordi det var kastet stein mot dem fra utsiden av 

gjerdet. Hva interesse kan pøbelen ha av å foreta I oe 

slikt? ((Elsk eders fiender!)) står det skrevet. Jeg falte 

absolutt ikke noen nevneverdig trang til å praktisere 

anmodningen. Men rart var det utvilsomt at drøm og 

virkelighet harmonerte - hvordan nå det kunne ha seg. 

21/33 At kronprins Olav for en tid siden ble forlovet 

riled den svenske prinsesse Martha har jeg ikke ofret en 

setning på i dagboken. Til gjengjeld får jeg notere at 

paret i dag ble ekteviet i Vår Frelsers kirke, en begiven- 

het som til de grader ble omtalt i alle aviser og andre 

publikasjoner. I Stavanger ble det for anledningen holdt 

en times middagskonsert i Byparken, med gratis adgang 

for alle som hadde interesse. En herre holdt en tale for 

kronprinsparet og utbrakte et tre ganger tre hurra. Uten 

min medvirkning. 

STIFTELSESM0TE 

I FREDSUNGDOMSLAGET 

På samme tidspunkt som slottsbryllupet ble feiret, var 

jeg til stede på det konstituerende møte i Stavanger 

Fredsforenings Ungdomslag. Etter møtet kom jeg i føl- 

ge med rektor Olden helt til Stokkaveien, der han bodde 

i nummer 56. Vi samtalte om den moderne ungdommen, 

som ikke kunne finne seg tilfreds med alt det gamle, 

overleverte. Jeg røpet for ham at jeg i år skulle ha 

vært på det militære utskrivningsmøte (sesjon, som det 

heter), men unnlot å møte fram. Militarismen har en 

av sine verste fiender i meg. Mine jevnaldrende, som

plikttro har møtt opp for å la seg legeundersøke og 

innrullere, spør meg undrende hvorfor ikke jeg har gjort 

det samme. 

«Når det gjelder noe som strider imot min samvittighet, 

kan jeg ikke være med på humburgen. Her gjelder 

det å være konsekvent og si med presten Brand: ((Intet 

eller alt!)) 

«Men konsekvensene?)) 

«Dem blåser jeg en lang marsj i - - Den som mener å 

stå på den riktige siden, behøver ikke frykte noe, selv 

ikke en mulig straff, om det skulle bli aktuelt.)) 

De to første paragrafene i Stavanger Fredsforenings 

Ungdomslag, vedtatt 21 I3 1929, lyder slik: 

1. Ut fra det grunnsyn at krig er en forbrytelse mot 

menneskeheten og stridende mot Jesus Kristi livssyn vil 

laget - sammen med hovedforeningen - arbeide for 

brorskap mellem menneskene. Det vil derfor motarbeide 

krig i enhver form, så vel mellem folkeslag som mellem 

klassene i vårt eget folk. 

2. Da laget anser rustninger som en alvorlig fare for 

freden vil det arbeide for hel avrustning, og det vil styrke 

medlemmenes og annen ungdoms aktive fredsvilje. 

Medlemmenes nærmeste opgave er derfor å vinne ungdommen 

for lagets synsmåter. Laget venter av sine medlemmer 

at de ikke tar del i krig og krigsforberedelser. 

Skjærtorsdag tok jeg for første gang i år sykkelen i bruk, 

idet jeg - til tross for det ikke særlig vakre vær - kjørte 

ut til Hillevåg. Her støtte jeg på et sigarynerfølge som 

hadde slått leir og som inspirerte meg til å skrive en liten 

skisse: «I sigøynerleiren.)) 

Langfredag: Regn, regn, dagen lang. Så den bilturen 

jeg var invitert til å bli med på, ble avlyst. Det minner 

meg forresten om at jeg sist søndag var med den samme 

bilen på en tur til Bryne. Stine har nemlig en søster som

er forlovet med en sjåfør. Han hadde bedt meg med på 

en Jær-tur, sammen med fire damer. Imidlertid ble tåken 

så tett, at vi måtte gjøre vendereise allerede ved Hinna. 

Deltagerne kjørte da hjem til Stine og drakk kaffe. 

Klokken 18 gikk jeg for å høre et foredrag av en person 

ved navn Haakon Bergh, om «Det norske galskapsve- 

sen)). Bergh har selv vært ((innesperret)), som han sa, på 

sinnsykehus i 11 112 år, og ga vårt «galevesen» en grun- 

dig kritikk. Det var råttent, fastslo han. De «gale» var 

ikke syke, men sinnsomtåkete, og behøvde derfor ikke å 

bli kurert av leger, men av menneskekjennere. Bergh har 

utgitt to bøker: ((Levende begravet)) og «Jo galere, jo 

bedre)). 

Etter foredraget (som interesserte meg, fordi jeg på 

min måte finner mye galt i samfunnet) gikk jeg tilbake 

til Stines hjem og spiste aftens sammen med de andre 

gjestene. Klokken 22 tok vi alle sammen en nattevand- 

ring rundt Pølsesvingen og Paradis. 

Påskeaften fortsatte det å regne. Stakkars ((skiløper- 

ne»! Første påskedag tok jeg, etter middagen, en tur 

til Tjensvoldhøyden. Jeg fulgte den åpne, svære grøften, 

der de legger rørene fra det nye vannbassenget. Til 

slutt havnet jeg inne i det vordende basseng, som nå 

snart er utminert i fjellet. Jeg ruslet der nede i denne 

gigantiske ((dovregubbens hall)) og tenkte på at innen 

ett år ville det her i kjempegrotten utelukkende være 

vann og atter vann. Fantastisk! Tilbakeveien la jeg 

nedover langs grøft nummer to, som førte til Schan- 

cheholen.Videre opp langs reserveledningen til Vålands- 

basenget. 

Om kvelden stratte jeg på et par ungdommer som jeg 

kjente så noenlunne, den ene et telegrafbud, den andre 

arbeidsledig. Vi gikk utover til Mosvannet. Telegraf- 

budet prekte ustanselig om seg selv og alt han hadde 

deltatt i. Som liten var han flinkest i å slå ball og kaste 

snøball, flinkest å kjøre bil, hadde stor erfaring med 

hensyn til kvinner. Fire av disse hadde bedt ham om 

tilgivelse for sladder - uten resultat. En underlig skrue!

APRILSNARR 

1. april narret vi tante Grethe «april». Det skjedde på 

den måten at vi fortalte at nabokonen Rakel hadde 

bedt henne komme bort til seg. Tante etterkom anmod- 

ningen uten å blunke. Rakel satt og spiste middag da 

den uventede gjesten banket på. Begge ventet på et 

((forløsende ord» fra «motparten» og undret seg nok 

en smule over at besøket syntes å være helt ugrunnet. 

Først da tante kom hjem igjen, fikk hun for sin del 

løsningen på gåten. 0yeblikkelig gikk hun tilbake til 

Rakel og lot henne vite hvorfor hun så helt umotivert 

hadde troppet opp hos naboen. At denne fant «nar- 

reriet)) mer fornøyelig, enn tante, er lett å forstå. Selv 

hadde jeg stor glede av episoden. 

314: Hver gang en artikkel ble refusert ble jeg, naturlig 

nok, nedtrykt og i dårlig humør. Men jeg ble etter hvert 

vant med å sitte i timevis og skrive mer eller mindre 

forgjeves. Denne gang var skuffelsen særlig stor. Jeg gikk 

nedover mot bysenteret i spesiell trist stemning. Mens 

enkelte i slike tunge stunder går hen og drikker seg fulle 

for å glemme, stakk jeg inn på en kinematograf for å 

daryve mismotet. Her ble det først vist noen dårlige opptak 

fra kronprinsbryllupet. Hovedfilmen hadde tittelen ((Presi- 

denten)) (etter Ludwig von Wohls roman ((Presidenten fra 

Costa Nueva))) og handlet om landstrykeren Ivan Mosju- 

kin og hans hund. Late begge to. Ivan finner noen juveler 

og får i finnerlønn 50 pesos. For disse pengene kjøper han 

et gallakostyme og kommer i et fint middagsselskap, der 

han holder en bordtale. Den vakte slik oppsikt at mannen 

ble antatt som agitator for Frihetspartiet under valgkam- 

pen. Det ender med at folket velger ham som president. De 

store og mektige i staten må bøye seg for ham! Han ønsker 

i første rekke å være rettferdig mot de små i samfunnet, 

hard mot de «fine». Han har nemlig en gang selv hørt til 

den første kategorien. Slik kan det framstilles i en film. 

Men tankevekkende var det unektelig.

1014: Manuskriptet til min bok er nå ferdig. Det 

gjenstår bare noen mindre tilføyelser og hoved-gjen- 

nomlesningen. I dag fikk jeg brev fra Aschehougs for- 

lag, som gjerne ville stifte bekjentskap med «verket». 

Det kan ikke skje før om tre dager - etter den planlagte 

((seremonien)). 

Middagstider fikk jeg et uventet «besøk» av Haakon 

Asche Moe. Når jeg setter ordet i anførselstegn, skyldes 

det at Moe aldri pleier være mer enn to-tre minutter, 

stående på gangen. Ærendet hans i dag var en forespør- 

sel om jeg kunne tenke meg å male huset hans utvendig, 

noe jeg selvsagt var sjeleglad for å få lov til. Han ønsket 

ellers alt godt for romanen, at den måtte bli antatt av 

forlaget. 

Om ettermiddagen var jeg i kolonihagen og spadde 

om jorden. dessuten grov jeg ned en gjødsel-kagge. Væ- 

ret var vidunderlig. Fluene som hadde våknet opp etter 

vinterdvalen, svermet av alle livsens krefter utenfor hyt- 

teveggen. Tjo - tjo - - 

DEN STORE DAGEN 

Lørdag 13. april - en betydningsfull dag for meg. For 

det første fyller jeg 20 år, og dernest setter jeg høytidelig 

det siste punktum i det manuskriptet som jeg i lang tid 

har arbeidet med og som jeg håper og tror vil gi meg et 

puff framover og oppover - et såre nødvendig puff! 

Jeg satt en stund i sengen i morges og tok et siste 

mønstrende blikk gjennom de mange sidene, som jeg 

selvsagt grundig hadde gjennomgått tidligere. Da jeg 

omsider sto opp, iførte jeg meg hvit skjorte og stiv snipp 

samt den nyeste, fineste mørke dressen (noe som sjelden 

forekommer). Jeg hadde nemlig avtalt med Niels at han 

skulle komme ned og fotografere mitt bedårende kon- 

trafei (noe jeg alltid har en viss frykt for) i det øyeblik- 

ket jeg setter det siste punktum i manuskriptet og etter- 

på holder det, i innpakket stand, under armen. Deretter

Øverst til v: Det siste punktum settes i romanmanuset på 20 års dagen, 

13/4 1929. Til h. «Forfatteren» med det innpakkede manus under 

armen, like før det blir sendt til forlaget. 

Nederst: Med papeg0yen Jakob i kurvstolen (1928) og i det åpne 

vinduet (1929). 

ledsaget han meg til underpostkontoret i Skolegaten. 

Her viste det seg at pakken veide 20 gram over det 

«magiske» tallet 500. Portoen ville da bli Kr. 1,lO. Ved å

fjerne et kartongstykke kostet pakken på 498 gram bare 

30 øre. Dermed sparte jeg altså 80 øre, som neimen ikke 

var til å forakte! 

Da ekspederingen av den viktige forsendelsen var be- 

sørget, spaserte Niels og jeg inn til Rosendal og solte 

oss. Senere drog vi tilbake til Bøkkersmauet og feiret 

dagen med sjokolade og kaker. Som fødselsdagspresang 

forærte Niels meg en hagebok. 

I en tale han holdt 30 år senere, på min 50 års dag, 

kom han inn på den gangen vi sammen feiret tjue års 

dagen: 

«- - Vi satt sammen i den lille stuen i Bødkersmauet, 

festkledte og feststemte. Fotografiapparatet hadde jeg 

rigget til for å forevige deg i det øyeblikk du satte det 

siste punktum under din første roman. Vi var så unge og 

blåøyde optimister, samtidig som vi følte oss desillusjo- 

nerte like inn til kroppen. Ikke minst jeg, som så at hele 

den verden jeg hadde bygget opp, ramlet sammen i og 

med lydfilmens komme. (Min kommentar: En vordende 

musiker så gjerne en mulighet til å få seg en eller annen 

spillejobb på kinematografene, noe som ville være ute- 

lukket når lydfilmen ble innført). Det var jo også i hine 

tider da alt syntes stengt. Men troen på oss selv og vår 

misjon hadde vi, den var urokkelig, selv om den var like 

skrøpelig underbygget som den optimisme mr. Micaw- 

ber bygget sitt liv på. ((Something will turn up - -N, ett 

eller annet vil skje, var stadig hans refreng, slik som det 

også var vårt - et refreng vi, eller kanskje rettere jeg, har 

sunget med lydelig røst senere i livet. La oss likevel være 

glad for den troen vi hadde, den gjorde livet utholdelig, 

til sine tider endog lyst. Det var vel ikke en dag vi var 

sammen uten at vi ble enige om at noe skulle gjøres. 

Noe stort. Og vi skiltes langt ut på natten og syntes at 

livet plutselig hadde fått en mening. La så være at det 

bare var drømmer, luftkasteller. Det var mange mennes- 

ker på den tiden som ikke hadde det engang - - -B

HUSMALER 

2414: I godt og vel en ukes tid har jeg nå fungert som 

utvendig maler for Moe i Rosenberggaten. Etter en del 

diskusjon ble de tre søsknene så noenlunne enige om en 

farge: Omkring ti deler titan-hvitt, en del oker, en del 

veneciansk rødt og to deler krom-gult. Enkelte lister på 

gatesiden rød-brune. Et par av dagene var det et utidig 

sandråk, og etter hvert som malingen skred fram, ble 

veggen tilstøvet, Moe hadde imidlertid ikke noe imot 

dette. «Tvertimot,» sa han. 

Den siste dagen jeg drev på med veggkliningen, var 

det så kaldt at jeg fikk naglabed flere ganger og måtte ty 

inn på kjøkkenet for å varme både fingrene og skrotten. 

Uff da! 

Da Eyvin Dahl kjøpte Moes eiendom i Lien, gikk han 

med på at selgerne skulle få «bygsle», uten leie, et lite 

felt i skogen på sørenden av området. Her ville Moe 

bygge en enkel sommerhytte, med glimrende utsikt over 

hele Hafrsfjordområdet. En dag skulle jeg bli med ut for 

å sage ned noen trær for å gi plass til ((nybygget)). 

Mureren, som skulle sette opp grunnmuren, var møtt

opp, og brukte sagen, så jeg slapp med å lempe trær og 

kvister utfor skråningen. Mens vi fulgte rutebilen ut- 

over, gikk vi til fots tilbake igjen. Det ble pratet om litt 

av hvert underveis. Da vi kom til Tjensvold og passerte 

Mostun, fortale Haakon om tre grantrær som sto nede 

ved vannet, at han i sin tid hadde fått dem - rent tilfel- 

dig - sammen med noen andre planter fra Frankrike, og 

han hadde for moro skyld plantet dem der de, i 1929, 

fortsatt sto. 

REDAKTOREN GIR GODE RAD 

2614 var jeg ute hos Moe og hentet lønnen for malerar- 

beidet, 25 kroner (for en uke). Gikk derpå ned i Aften- 

bladet med epistelen: «Men hør nu løyer)). Snakket både 

lenge og vel med redaktøren. Om jeg ennå var ledig, ville 

han vite. «Ja, dessverre.)) Jeg fortalte om manuskriptet 

til Aschehoug. Hva den boken gikk ut på? Tja, kanskje 

jeg kunne kalle den en slags samfunnsroman. Han håpet 

forlaget tok den. «Ja, gjør de ikke det, gir jeg boken ut 

på eget forlag.)) Nei, nei, det måtte jeg for all del ikke. 

Han sto og pakket inn ett eller annet. Jeg visste det var 

vågsomt, svarte jeg, men i og med at det lå så mye 

arbeid bak - - Det var nå så sin sak, uttalte han, men 

for en som var uten fastlønnet arbeid, ville det neppe 

være heldig om en attpå-til skulle tape penger. Det var 

mye bra i det jeg pleide skrive, syntes han, men ofte 

rotet jeg sammen alvor og skjemt, noe han ikke hadde 

sans for. Om jeg skrev fortellinger? Kjellere? ((A, ja, hvis 

jeg bare kunne gjøre regning med å få dem antatt.)) Vel, 

vel, en måtte bare «våga vonå)) og la det stå til. Jeg 

fortalte, at enten skrev jeg noe humoristisk, eller noe 

sørgelig - om det så var mord og den slags. «Au, au!» 

Redaktøren sto på golvet og røs. Jeg fikk nå probere på 

noe pent, da , mente han. Dermed satte han seg ned og 

skrev en honoraranvisning på ti kroner for petiten. 

2914 kom manuskriptet i retur fra forlaget. Mens jeg

hadde betalt 30 sre i porto, hadde de måttet gi Kr. 1,60. 

((Dokumentet)) var pakket inn i to aviser og omslaget 

lakket med fem segl. Det kunne nesten virke som om 

senderen verdsatte innholdet høyere enn mottakeren! 

Merkelig nok ble jeg ikke så fryktelig skuffet da jeg 

åpnet pakken og leste det negative svaret. Det er bare å 

forsake et annet forlag. Her er jo flere å velge mellom! 

Forresten er jeg allerede begynt på utkastet til en ny 

bok, som skal handle om det underlige samfunnet vi 

lever i. Tittelen blir vel noe i retning av «Det ravgale 

systemet)). 

I y.a. ((Fremskritt)), som vi stiftet for omkring et halvt år 

siden, og som har utviklet seg riktig bra, viste vi 3014 en 

liten komedie: «Rektor paraderer)), som jeg, sammen 

med seks av medlemmene, har innsvd. Hele ettermidda- 

gen var en del av oss oppe i lokalet og gjorde i stand en 

En mor: Thorhild Aarek, Pedell Hansen: Trygve Vaaland, rektor 

Holm: Gottfred B., Fru Holm: Brynhild Welde-Larsen, lektor Strorn: 

Peder Jensen, Anne, tjenestepike: Mosse Nilsen, Henrik, elev (foran): 

Einar Vaalund.

ROL ,LEBILDE: 

Niels som ((Sjelesorgt 

Iren)). 

enkel, men ganske brukbar scene, som skulle forestille et 

klasseværelse. Ved siden av dette stykket, viste vi også 

((Baronen og tjeneren hans)), til stor jubel blant de 

mange ungdommene som var mott opp. 

F0RSTE MAI 1929 

sto jeg opp kl. 8,30, og gikk ned til Torget for å se 

på arbeidernes barnetog, som der startet marsjen til 

Bjergsted. I spissen gikk doktor Dahl med en blodrød 

vimpel i den ene hånden. På festplassen holdt han en 

flammende tale til barna, der han oppfordret dem til 

å bli kommunister i «ånd og sannhet)). Han fortalte 

dem om det stygge ((borgerskapet)) og sådde dermed 

en, etter min mening, ((hatets sed» i de små hjertene.

Mens forsamlingen sang «Internasjonalen» kom Stines 

foreldre bort til meg og spurte om jeg ville ha en billett 

til matineen i Folkets Hus. Det ville jeg naturligvis. Her 

var det god orkestermusikk, sang og tale av en lektor, 

med mere. Lite folk deltok i matineen. 

Mens det om formiddagen var solskinn, ble det senere 

på dagen litt regn og hagl. Demonstrasjonstoget startet 

på Torget kl. 16 og talte ca. 1.300 deltakere. I år gikk de 

mest radikale kommunistene til Nytorget, mens de øvri- 

ge, som vanlig avsluttet med møte der de startet. Selv 

valgte jeg å oppsøke Nytorget, fordi det var det mest 

spennende alternativet. Her talte redaktør Luihn. Han 

trodde ikke på noen gud. ((Salige er hedningene,)) uttalte 

han. «Jeg er hedning,)) la han til. Han ville gå så langt 

som å anbefale borgerkrig, hvis det laget seg slik. For 

meg var det hele en uakseptabel «lære». 

Om kvelden talte Luihn også ved fengselsmuren på 

Torget. Han priste Russland og klandret alt annet. En 

herre reiste til Moskva som turist. Han gikk med «knic- 

kers» for å være «fin». Ungene i Moskva spyttet på 

ham. «De hadde godt vett, de ungene,)) mente taleren. 

Arbeidsdrakten brukte sovjetrusserne både til arbeid og 

høytid. En mann med flosshatt ble enten sperret inne på 

sinnssykeanstalt, eller man slo hatten ned i magen hans. 

Så pøbelaktige skal rimeligvis også det norske folk opp- 

læres til å bli! Dagen avsluttet jeg på kino ((Internasjo- 

nal» i Kirkegaten, hvor jeg mot en entre på 50 øre moret 

meg over Chaplin i hans film «Circus». 

TUR TIL VARLIVARDEN 

Kristi Himmelfartsdag var det bestemt at «Fremskritt» 

skulle dra på tur, hvis været var godt. Det var det så 

avgjort ikke. Da jeg våknet kl. 7 regnet det, og hele 

himmelen var overskyet. Altså ingen tur! Kl. 8,15 kom 

Sigurd for å bli med. Fotografiapparatet han holdt i 

hånden var ganske vått. Han satte det fra seg og gikk til

Noen av deltagerne på turen til Vårlivarden i 1929. De fem mannlige 

personene heter, fra venstre: Olsen, Eriksen, Jules-Nielsen, Larsen, 

Einar Vauland og Gottfred. 

På nederste bilde, fra turen til Botne 7. juni 1929, finnes b1.a.: Martha 

Olsen, Trygve Vaaland, Trygve Haaland, Per Mathiesen, Henry 

Steen, Sigurd Tgnnessen, Tore Melberg og Gottfred. Å gjengi flere 

navn vil være problematisk. 

Totalen for å se om det muligens var noen deltagere. 

Imens la jeg meg opp i sengen igjen. Kl. 8,45 dundret det 

på gatedøren. «Kom inn, Sigurd,)) ropte jeg. Så var det 

ikke Sigurd, men Trygve Våland. Det var møtt opp 8

deltagere, sa han, så turen skulle gå etter planen. Jeg 

opp i en fart. Mor opp. Mens jeg kledte meg og vasket 

hender og fjes, smurte hun nisten og fylte melke- og 

termosflasken. Ti minutter senere sto jeg på Fiskepiren. 

«Det høres utrolig, men er ikke desto mindre sant,)) som 

han sa utroperen som reklamerte for sitt loppesirkus. Vi 

jumpet ombord i ((Gulos)) som gikk sin første tur, etter 

at den var innkjøpt fra Trondheim. Etter hvert klarnet 

himmelen og solen strålte riktig fornøyet i det fjerne. 

Mor sa forresten: «Kr. Himmelfartsdag pleier det nesten 

alltid være fint vær, bare legg merke til om det ikke 

holder stikk.)) Fra Hommersåk vandret vi mot Vårlivar- 

den, på en vei i en vakker natur, riktignok for det meste 

på en slarven sti og over myrstrekninger. Etter to timers 

marsj slo vi leir i en fin skråning. Senere på ettermidda- 

gen tok 7 av oss opp til selve Vårlivarden, en nokså stri 

en-times marsj. Men så kjekt var det, at vi bestemte en 

ny tur allerede første pinsedag. Da var deltakerantallet 

17. Dessverre viste det seg at båten var helt full, så de 

kunne ikke ta flere passasjerer. Til alt hell var det en 

motorskøyte som kunne ta både oss og flere andre, til 

Hommersåk. Her traff vi tre andre som hadde ligget i 

telt fra dagen før. Av sted bar det så opp til ((leirplas- 

sen)), der vi hadde det gildt med leiker og spising. De 

fleste gikk også denne gangen opp til varden. Vidunder- 

lig vær. 

M0LLEGUTT - JEG ? 

De holder på å bygge en ny stor kooperativ mølle som 

skal kalles ((Nordkronen)). Jeg har nylig søkt på en 

læreguttpost. Selv om konkurransen er enorm, skulle jeg 

ha temmelig god sjanse, i og med at jeg kjenner ganske 

godt formannen i styret. Dessuten har grosserer Halvor- 

sen og Asche Moe skrevet glimrende attester. Nå går jeg 

bare og håper på at jeg får plassen. Tenke seg til, meg 

som møller - - du store allverden!

1515 sto jeg ute på pynten ved Støberi & Dok for å 

bivåne dampskipet c

MIN F0RSTE GUDSTJENESTE 

I DOMKIRKEN 

2515 var jeg ute i leiren på Madla og snakket der med en 

forhenværende skolekamerat som var soldat. Han 

hadde også imot militærvesenet, men kunne likevel ikke 

ta konsekvensene av å nekte. 

Dagen etter skulle Fredsforeningens ungdomslag ha 

tur til Dalsnuten. Selv om jeg ble vekket kl. 7, kunne jeg 

ikke bli enig med meg selv om jeg skulle stå opp så 

tidlig. Dermed ble jeg liggende til det var for sent å dra 

avgårde. I stedet havnet jeg senere på formiddagen i 

Domkirken, hvor jeg overvar min første høymesse i det- 

te tilårskomne gudshuset. En ung kand. teol. (Oanes) 

prekte om Jesus og Nikodemus. Han brukte mye tid på 

å utrede sitt syn på den ((hellige barnedåpen)). Jeg smilte 

inne i meg i undring over hvor lite man er kommet på 

den åndelige veien. At det fortsatt kan finnes unge men- 

nesker som i fullt alvor mener at barnedåpen er en 

såkalt salighetssak! Tilhørerne besto vesentlig av gamle 

mennesker pluss meg og noen ganske få andre i den 

yngre årsklassen. Etterpå var det altergang. Det undret 

meg at ikke en gammel mann som den forrettende dom- 

prosten, kan lese ritualet utenat, når han år etter år har 

terpet det så uendelig mange hundre ganger. Ettermid- 

dagen tilbrakte mor og jeg i kolonihagen. Om kvelden 

var jeg på kino. 

REGNINGSBUD IGJEN 

Som før nevnt måtte jeg en gang tidligere påta meg en 

slarven jobb som regningsbud for Halvorsens manufak- 

turfirma. Nå fikk jeg sannelig en forespørsel fra en fo- 

rening om jeg ville besørge innkasseringen av medlems- 

kontingenten. For at det ikke skulle kunne sies at jeg 

avslo å ta hva som måtte tilbys meg av oppdrag, hadde 

jeg bare å gjøre gode miner til slett spill, og akseptere.

Først skulle jeg innkreve fjorårets restanser, og deretter 

ta fatt på de nye. Medlemmene var jo spredt over hele 

byen, så det ble litt av et (drapseri)), etter først å ha lagt 

opp en slags «rute». Ganske besynnerlig at det jeg ikke 

egner meg til skal pådyttes meg, mens det jeg har inte- 

resse av, ikke synes å være innen rekkevidde. Jeg ser 

bort fra at det økonomiske «utbytte» er ytterst magert. 

Ikke alltid treffer jeg ((skyldnerne)) hjemme når jeg ban- 

ker på døren. Lørdag oppsøkte jeg en av dem for tredje 

gang, for å få de tre kronene medlemsskapet kostet. 

Kvinnen kom da med en tikroneseddel. Jeg kunne i 

dette tilfellet ikke gi igjen de sju kronene, men tilbød 

meg å veksle i en butikk like i nærheten. Hun gikk inn i 

leiligheten og fant fram en femkroneseddel, men det 

hjalp like lite. Jeg foreslo på ny å gå i butikken og 

veksle. «Tja -D drog hun på det, - men De må komme 

tilbake igjen.)) Det virket helt ufattelig for meg å skulle 

stå der som en uærlig kjeltring foran et dråg av et mis- 

tenksomt kvinnfolk. Jeg som ikke ville være i stand til å 

bedra et menneske for en toøring. Egentlig burde jeg ha 

gitt henne en klask på kinnet, og deretter demonstrativt 

gått min vei. I stedet svarte jeg så vennlig det var mulig: 

«Jo, vær sikker!)) Kan hende var hun en smule forlegen, 

da jeg noen minutter senere kom tilbake og leverte de to 

kronestykkene! 

EN LANG SAMTALE MED REDAKT0REN 

For noen dager siden hadde jeg levert Aftenbladets re- 

daktør et langt manuskript - en novelle i fem avsnitt: 

((Roten til alt vondt)). I ettermiddag kom jeg ned på 

privatkontoret hans. 

«Vær så god, sitt ned!» Han var opptatt med ett eller 

annet og leverte meg en bunke med «dagens nytt» til 

underholdning på ubestemt tid. Jeg valgte meg til å 

begynne med ((Stavangeren)), og satte meg til å lese, 

mens han skrev.

«Et vidunderlig vær vi har,» sa jeg om litt. Bøndene 

liker seg nok nå.» 

«Å ja, det er vel så, det, ja,» repliserte han en smule 

åndsfraværende. Senere pratet vi om kunstig vanning. 

Han syntes å ha greie på gårdsstell, og ga meg noen 

gode råd til anvendelse i kolonihagen. Så fant han fram 

manuskriptet mitt og leste det hurtig igjennom. 

«Du har hørt snakk om noe de kaller tendensdikt- 

ning?)) 

Å, ja, det hadde jeg jo i høy grad, lot jeg ham vite. 

Nå vel, min novelle var for sterkt ((tendensiøs)), så han 

dessverre ikke kunne trykke den. Vi snakket lenge om 

saken. Jeg kom med mine kommentarer, han med sine. 

Til og med Bjørnstjerne Bjørnson brakte han på bane, 

fordi denne personen også ofte hadde det med å skrive 

tendensiøse ting. 

Vi fortsatte vår samtale både lenge og vel, uten at vi 

kom til noen konklusjon, som det gjerne heter når det 

dreier seg om såkalte ((politiske drøftelser)) (hva det jo 

for øvrig her ikke var tale om!). Men vi lærer da i det 

minste hverandres oppfatninger bedre å kjenne, og de er 

neppe så sammenfallende som ønskelig kunne være. Så 

er da aldersforskjellen mellom oss to ganske betydelig! 

HANNKATTEN PÅ UTHUSTAKET 

3015: I den siste tid har det vært et velsignet deilig vær, 

sol og varme i lange baner. Men i dag er det ikke fullt så 

varmt, idet himmelen er overskyet, så solen ikke får 

slippe til. Dessuten blåser det en kald bris. Ja, ja, vi 

mennesker går her og sutrer for hver minste bagatell - - 

synes vi har det så vondt. 

Hvem som inspirerte meg til å skrive disse linjene? Jo, 

en gammel, skabbet hannkatt! Den har i mange herrens 

år gått her utenfor bakdøren vår og har sikkert vært den 

flittigste frieren til vår kullsvarte «Lissi». I øyeblikket 

ligger den og sover på sin yndlingsplass på tjærepappta-

ket til naboens uthus. Den har rullet seg sammen til et 

rundt nøste som det er en regelmessig bevegelse i, ved at 

luften går inn og ut av lungene. 

Jeg reiser meg opp fra stolen, slår neven i bordplaten 

og utbryter: ((Heisan, jeg vil skrive historien om katten! 

Her har jeg det nye emnet til en epistel. Og får jeg den 

inn i avisen, skal dyret få seg en gratis biffl» Den hund- 

jagte skapningen på taket, er våknet, den ligger og gla- 

ner rett fram for seg og aner ikke at den i øyeblikket er 

iakttatt og har gitt inspirasjon til en ung menneske- 

skapning på jakt etter gode ideer. 

(Epistelen kom på trykk en tid etter. Den er også tatt 

med i min bok ((Meninger om mangt og mye» (utgitt 

1980). 

UTSENDING PÅ FYLKESM0TE 

3 1 / 5: Totalens ungdomslag hadde valgt meg som repre- 

sentant til fylkesmøtet i Årdal (fordi det ikke var andre 

som kunne slippe fra jobbene sine så tidlig!). Blant de 

((delegerte)) befant seg et par litt tilårskomne kvinner 

(den ene temmelig hysterisk, og redd for at båten skulle 

synke og hun med den) og de bidro fra første stund til å 

holde vårt humør oppe. Reisen varte i tre og en halv 

time, fra kl. 16 til 19,30, da vi la til Ardalsbryggen, der 

vi, ærede utsendinger, steg i land, uten at den bebudede 

mottagelseskomite var møtt fram. Jo, så sannelig, etter 

en tids venting ankom verten, lærer Vadla. Jeg fikk 

beskjed om å ((fylgja vegen opparve)) til skolehuset, mens 

de øvrige slapp med noe kortere strekninger til sine 

respektive innkvarteringssteder. Jeg ga meg til å traske 

oppover med frakken og paraplyen på armen og en liten 

pappkoffert i neven. Men veien var lang, og ukjent som 

jeg var, måtte jeg stoppe opp ved et veikryss og vente til 

en ung mann på sykkel kom og fikk ledsaget meg videre 

til «målet», skolehuset, der jeg ble anvist overnattings- 

plass hos en eldre enke, Dorthea Finnvik, med to-tre

voksne barn. Datteren, nærmere fem år eldre enn meg, 

kom inn i stuen, neiet beskjedent og ga seg til å dekke 

bordet. Etter måltidet og en kort aftentur, gikk jeg 

ovenpå til gjesteværelset, hvor jeg la meg i en usedvanlig 

myk seng. 

Lørdag morgen sto jeg tidlig opp, og gikk til skolen 

for å delta i forhandlingsmøtet, der jeg b1.a. holdt en 

liten tale om ungdommen. Etter en times pause, med 

kakespising og brusdrikking, fortsatte møtet til ut på 

ettermiddagen, da det ble servert middag. Under denne 

kom jeg til å bli årsak til en morsom episode som gikk 

ut på følgende: Da matfatet ble sendt rundt for annen 

gang, oppdaget jeg at jeg plutselig satt uten gaffel, den 

var sporløst forsvunnet. En tjenende «ånd» kom ilende 

til med en ny. Da utbrøt jeg til min borddame: «Gud, 

gaffelen min fulgte visst med fatet!» Denne ufyselige 

kjensgjerning at det spiseredskapet jeg nyss hadde slik- 

ket på, nå skulle brukes under serveringen til de ovrige 

gjester, fikk min lattermildhet til å sprudle resten av 

dagen, ja, helt til jeg sovnet utpå natten. På festen om 

kvelden spurte en kvinne meg om det ikke var en gild 

fest. «Jo,)) svarte jeg alvorlig, «ikke minst da de tente 

parafinlampen.)) En av de bøndene jeg kom i prat med, 

uttalte: «Her er mest bare lerarar -- -, ja, du e' vel lerar 

du au?» Det var jeg dessverre ikke. Ellers har jeg allere- 

de funnet ut at det rundt omkring finnes utallige under- 

lige representanter for lærerstanden. 

Søndag morgen spaserte jeg ned til bryggen for å 

ta imot båten fra byen. I flokk og følge vandret men- 

neskene til kirken, som til slutt ble stappende full. På 

benken foran meg satt Aftenbladets redaktør (som lør- 

dag hadde holdt et foredrag). Han undret seg kan hende 

over hvor kraftig jeg kunne synge: «Med Jesus vil eg 

fara på livsens ferd i lag. Gud gjev den samferd vara 

alt til min døyand' dag! Det er mi størsteA æra, det 

er mi høgste ros, hans fylgjessvein å vera og vandra 

i hans ljos.» Søndagsmiddagen åt jeg i overnattingshu- 

set. Mens jeg etterpå satt alene for å la maten synke,

kom det inn en stavangermann som spurte meg om 

han kunne få leie husrom for sommeren, slik det var 

vanlig før i tiden. Jeg sa da, som sant var, at han måtte 

vente litt til gårdens folk kom tilbake etter middagskvi- 

len. Før vi reiste tilbake til byen med båten «Eira» 

hadde vi deltatt på et folkemøte i kirken, der tre-fire 

menn holdt taler. Ombord var det kaldt og ufyselig, 

nesten som en vinterdag. 

Barn fra Rosenberggaten på besok i Asche Moe's lille gårdsrom, der de 

er ivrig opptatt med å renske bær. 

155

316 drog jeg pr. sykkel ut til Hafrsfjord for å treffe 

Moe. Han var nettopp reist til sin nye bolig ved Gass- 

verket, så jeg valgte å forlenge turen via Hinna. Midtveis 

punkterte naturligvis bakringen. Jeg fant ut hvor hullet 

var. Lappe hadde jeg, men ikke lim. Ventet på at noen 

skulle komme syklende forbi. Endelig dukket det opp en 

bonde og jeg spurte om han hadde lim. «Nei,» var svaret 

hans. Kort og greit. Senere passerte en landsens kvinne 

på sykkel. Hun trodde muligens at hun ble praiet av en 

farlig ransmann, eller voldtektsforbryter, for det virket 

som om hun skalv av redsel, idet hun kjørte videre, taus 

som en kråkebolle. Håpløst! Jeg fikk belage meg på en 

lang fottur. Men omsider traff jeg en smågutt som 

sprang hjem etter en tube lim, slik at jeg fikk lappet 

ringen og kunne komme meg videre. 

Dagen etter arbeidet jeg hos Moe i Rosenberggaten. 

Gårdsplassen skulle omgjøres til hage, og et skur males. 

EN FATTIG GAMMEL KVINNE 

616: Det banket på darren i gangen. En gammel kone 

ville snakke med «fruen». Jeg ropte på tante og lot 

henne overta. Døren til mitt værelse sto åpen, så jeg 

kunne høre samtalen. Den fremmede ville be om noen 

ører til å kjøpe melk for. Hun hadde dårlig afføring og 

liten matlyst. Tante, som hadde arvet bestemors gode 

hjertelag, fant fram 26 øre til innkjøp av en liter melk, 

dessuten et egg og litt ((hamburger-te», som skulle være 

et fortreffelig afføringsmiddel. 

Konen fortalte at hun bodde i et «kommunehus» 

sammen med en kvinne som drakk. Mannen døde jon- 

soktider for fire år siden. Hun hadde hatt en gild sønn 

som var blitt styrmann. Han hadde sagt til henne: «Så 

lenge jeg lever skal du ikke lide noen nød, mor!» Men 

dessverre døde også han. Nå måtte hun altså gå om- 

kring og betle. 

Da jeg hørte dette ble jeg så grepet, at tårene tok til å

strømme ut av øynene mine. Herregud, hvordan alt er 

laget underlig her på jorden! En sytti år gammel kone 

må leve av tiggeri i et sivilisert land! Her er så mye 

vrangt og skakt at en kunne gråte øynene ut av seg - om 

det bare ville hjelpe! 

En stund etter at konen var gått, kom nabomadam- 

men farende inn til oss og fortalte at «betlersken» hadde 

vært hos henne også. Hun ble budt mat, men ville bare 

ha penger. Naturligvis er det mange av dem som går slik 

på darrene som ((jukser)), men i dette tilfellet er det van- 

skelig for meg å tro noe slikt. Det er bare Gud den 

allmektige som kan granske hjerter og nyrer -jeg kan 

det så visst ikke! 

LYSTTUR MED DIS «RAGNAR» 

7. juni silregnet det hele dagen. Det så neimen ikke 

lovende ut hvis det er noen sannhet i ordtaket ((Fredagsvær 

er slandagsvær)), for da var det bestemt at «Fremskritt~ 

skulle ha lysttur til Botne, altså om to dager. 

Dette skaffet meg mye hodebry. Først og fremst skulle 

det leies en passende båt. I formiddag tok jeg fergen 

over til Rosenberg for å gjøre en avtale med eieren av 

det vesle dampskipet «Ragnar». Han skulle ha sytti kroner 

for jobben. Så var det å rykke inn en annonse i 

dagens nummer av avisen. Blir det regn må det betales ti 

kroner for oppfyringen. Vi får bare «våga von%) og 

håpe det beste. 

Og vi hadde hell med oss. Søndagen opprant med 

strålende solskinn. Tidlig om morgenen var jeg nede 

på avgangsstedet, Fiskepiren. Det var allerede kommet 

passasjerer om bord, fremmede folk, blant dem en ingeniør. 

Alt i alt ble det solgt 88 billetter, altså ville 

det bli overskudd. Botne er et meget vakkert sted, og 

sammen med de mange ungdommene tilbrakte vi en 

gild dag der. Som den ansvarshavende hadde jeg nok 

å gjøre med arrangementet. Det skulle settes i sving

idrettsleiker, foretas premieutdeling og atskillig annet. 

Klokken nærmet seg 22 om kvelden da vi var tilbake i 

byen. 

Dagen etter fungerte jeg som maler hos Asche Moe. 

Denne gang var det den nye hytten i Maldelien som fikk 

et utvendig strøk. Det innvendige kommer senere. Så for 

øyeblikket er jeg altså ikke arbeidsløs! 

EN ORIGINAL DAME 

Om det ikke svarer seg noe særlig, rent økonomisk, å gå 

med kontingentregninger, så treffer jeg i det minste 

mange rare mennesker. I dag kom jeg i prat med en 

forhenværende sanglærerinne, fru Nathalie Wathne, 

som jeg for øvrig en tid selv hadde på middelskolen. 

Hun pratet så lenge om alle mulige og umulige ting, at 

jeg kom for sent til middagen. Fruen nevnte b1.a. at 

hennes far, organist Moe, reiste til Amerika med et par 

sønner for å skaffe dem en framtid. Men hennes barn- 

domsvenninne, (hvis navn ikke her skal røpes) kunne 

fortelle at årsaken til amerikareisen var at organisten i 

en årrekke hadde nasket sigarer i en tobakkbutikk - en 

stor skandale da det ble oppdaget. En skolepike kom 

bestandig for sent til sangtimen. Nathalie stilte seg opp 

ved døren og sa: ((Alltid for sent!)) Hvortil piken svarte: 

((Alltid på pletten!)) En liten gutt med en tynn fing, lik 

en makaronistilk, pekte opp: ((Frøken - fru Wathne - 

må eg vell spørra om bestyrar aiesta' e far te han 0ie- 

sta' så e' frøken på Nylonn skule - -H Mange lignende 

historier fortalte den 67 år gamle Nathalie under mitt 

besøk. Bare synd at jeg ikke hadde ((bidlonn)) til å note- 

re dem i dagboken, så de kunne ha blitt bevart for 

ettertiden! 

Dagen etter var jeg hos den pensjonerte lærerinnen 

Janna Mortensen i hennes jordiske Paradis nr. 5. Også 

hun ba meg inn for å vise meg sin koselige nyoppussete 

leilighet. Vi pratet lenge sammen. Janna eide en liten

gård i Strand, og hun spurte meg om jeg kunne ha 

interesse av å kjøpe noe jord av henne. Dessverre fant jeg 

ikke tidspunktet beleilig til å gjøre en fordelaktig jordei- 

endomshandel. Det kunne jo ha ført med seg en framti- 

dig hyttebygging i større format enn den i kolonihagen. 

MIDTSOMMERAFTEN I ROSENDAL 

Sigurd hadde avtalt med en del av medlemmene i 

«Fremskritt» om å feire St. Hans i min kolonihytte. Det 

troppet opp en hel skare av både jenter og gutter, så vi i 

alt ble elleve individer. At så mange fikk plass i det vesle 

rommet, må sies å være nesten utrolig, trangt var det 

iallfall. Vi lo, pratet og sang (med mandolinakkompag- 

nement) til klokken var halv tre om natten. Var selvsagt 

også oppe på haugen der den offisielle hagefesten ble 

avviklet med bål, dans og underholdning. 

Den samme ungdomsklikken, pluss fem til, ville neste 

søndag ta en biltur (lastebil med benker) til Bjerkreim. 

Men av en eller annen grunn fikk jeg tidlig om morge- 

nen beskjed om at det ikke kunne bli noen biltur, men 

derimot en båtreise til Hommersåk. Nå var det slik at et 

par av jentene hadde en far som var baker, og han eide 

en liten «Ford» lastebil. Denne sto på kaien da jeg kom, 

men den hadde bare plass til 8-10 personer. Dermed ble 

det til at halvparten tok bilen og de øvrige båten. Så 

møttes vi da på Hommersåk, der vi tilbrakte dagen i en 

vakker skråning ved et vann, inntil klokken ble 20. Da 

entret de lastebilen, alle som fikk plass, mens fem av oss 

ble igjen for å dra ned til bryggen og ta båten. Jeg gikk 

alene i forveien. Det var så stor rift om plassene at jeg 

måtte oppgi å komme med. Neste avgang var det like 

ille. Folk trengte seg ombord, men like før turen var 

kommet til meg, ble tallet fullt, og jeg måtte da belage 

meg på å vente et par timer til ny avgang. Til alt hell 

ville noen kvinner gå i land, kanskje av frykt for at 

båten skulle synke, og jeg fikk være med.

HOS BOKTRYKKER JACOB DREYER 

2416: Klokken l l om formiddagen åpnet jeg den pom- 

pøse hoveddøren til Dreyers grafiske anstalt i Hetlands- 

gaten og gikk med faste steg opp trappen til andre 

etasjen. I det imponerende sjefskontoret med utsikt til 

Amtssykehuset på den andre siden av Bergelandsgaten, 

satt toppsjefen i dette store og aktverdige firmaet, 

grunnleggerens sønn boktrykker Jacob Dreyer, bak sin 

skrivepult. Samtalen ble ikke lang, og så avgjort ikke 

oppløftende. Han måtte for annen gang fraråde meg å gi 

ut noen bok på eget forlag. Men jeg kunne prøve å 

skrive til Some & CO'S forlag i Oslo. Some het visst 

Sørensen tidligere og var født i Stavanger, kunne Dreyer 

fortelle. Ja, da får jeg gjøre et siste forsøk der og så la 

det dermed være slutt. Men det er sannelig fortrydelig at 

jeg ikke engang får lov til å utgi boken for egen regning. 

Boktrykkeren trodde selvfølgelig at en ung mann uten 

fast inntekt ikke hadde råd til å risikere tusen kroner - 

selv på en så viktig ting som dette. Men forsyne meg 

skal min vilje seire i denne sak - før eller senere. Jeg er 

passe bitter i sinn, utilfreds, lei, bedrøvet - ønsker meg 

nærmest ut av en galdesur tilværelse. Gud! Nytter det 

ikke å bruke dette hellige navnet lenger? Har det kan 

hende aldri nyttet? Er det hele bare innbilning? En illu- 

sjon? Men jeg vil søke å unngå å miste den siste rest av 

tro - selv om misnøyen titt og ofte har overtaket, slik 

som denne dagen. 

NY FLYTTESJAU HOS MOE 

Noen dager har jeg vært hos Moe og arbeidet, dels 

med maling, dels med flytting. En dag tok vi rutebilen 

sammen til Tjensvold, der vi gikk til en gård for å 

få en kar til å kjøre noen møbler fra det midlertidige 

oppbevaringsstedet hos Jørpelands ved Madlamoen og 

til den nye hytten oppi Lien. En ung mann spente hesten

for en gammel høyvogn. Moe satte seg foran, sammen 

med kusken, og jeg bak. Kjerren var uten fjærer, så 

det var høyst ubehagelig å sitte slik. Men plutselig snur 

Moe seg mot meg og utbryter: «Det er da meget bedre 

å kjøre med en slik kjerre ...B (Vi hadde nylig sittet 

i rutebilen, med de behagelige, myke setene.) Slik, ulik 

alle andre, er Moe. 

517: Allting går meg imot. Hva ondt har jeg gjort, on 

jeg tør spørre? I forgårs hadde jeg hatt en opplevelc,e 

som jeg syntes kunne passe under min påtenkte «serie»: 

Folk jeg møter. Med mitt renskrevne manuskript steg 

jeg inn på redaktørens kontor kl. 17,30. Han leste gjen- 

nom papirene to ganger, og kom med sine kritiske 

merknader. Etter et kvarters pause opplot han så sin 

røst igjen. Hvordan det gikk med rikdommen? Jeg måtte 

da på ny presisere at det ikke først og fremst sto på 

pengene, men at det var så deprimerende å gå virkeløs 

uten å ha noe meningsfullt å være opptatt med. 

Enden på dagens tragedie ble at jeg omsider forlot 

valplassen med uforrettet sak. Det skal bli en stund til 

neste gang! 

ANTASTET AV FULLE KVINNFOLK 

617: Da jeg om aftenen gikk min «runde» på prome- 

nadestrøket, støtte jeg på Erling. Vi gikk sammen en 

tur utover mot Tjensvold. På «Selvhjelpsveien» kom 

et par fæle kvinnfolk og ville antaste oss. De bød på 

dram. Vi lot som ingenting. Senere grep den ene av 

dem (trolig i 30-40 års alderen) omkring livet på en 

herre som passerte. Han skjøv henne indignert fra seg. 

Litt etter gikk de inn i bussen, men sjåføren kastet 

dem prompte av, som var de ett par daue kalveskrotter. 

Sjanglende vandret de innover Maldeveien, den ene 

med flasken ved barmen, som var det en dielysten baby 

hun behandlet. På ny kom de springende etter oss. 

Jeg skrek ett eller annet og rømte vekk., Erling ba

de fæle kvinnemenneskene fortsette videre på egen hånd. 

«Har dere ikke bruk for damer da?» spurte de oss. Det 

hele minnet om tilstander vi hadde hørt om fra storbye- 

ne i utlandet. Da de kom inn i folkevrimmelen på den 

mer sentrale delen av promenadestrøket, ble det rent 

oppløp. Noe så reddsomt har jeg aldri f0r vært vitne til. 

Ved Lekeplassen ble de to kvinnene skilt. Den ene kom 

seg inn i en bil, den andre så jeg ikke mer til. Men 

politibilen passerte oss lenger nede i Kannik, på vei til 

arresten, som nå er i det gamle amtssykehuset. 

NEGATIVT RESULTAT I «STAVANGEREN» 

1017: Det har de siste dagene blitt litt trasking over 

«Stavangeren»s redaksjonsterskel. Men noen lykkelig 

løsning ble det heller ikke her når det gjaldt min «lasa- 

ronartikkel)). Redaktøren lå hjemme fordi han hadde 

vondt i beinet, men han drev på med å redigere sin avis 

likevel. Sjefsekretær Mossige-Grude hadde sendt ham 

mitt manuskript. I dag tok sistnevnte kontakt med sin 

overordnede via telefonen. Han innledet med å preke en 

god stund om «det forbannet gode brislingfisket)), før 

han brakte samtalen inn på ((Borghammers fortelling)). 

Litt senere ble det overrakt et flott brev, som jeg åpnet 

på hjemveien. ((Vedlagte manuskript tilbakesendes, da 

vi dessverre ikke har fått anvendelse for det. Ærbødigst 

Herman Smitt-Ingebretsen)). 

Dagen f0r (917) sto jeg på kaien da DSD's nye damp- 

skip, ((Kronprinsesse Martha)) kom fra verkstedet i 

Danzig. Det lå litt skjevt på vannet, syntes jeg. Men det 

må vel ha vært et synsbedrag. 

MED KOLONISTENE TIL ÅRDAL 

Søndag 1417 reiste jeg nok en gang til Årdal, denne 

gang med en ekstrabåt, leid av Rosendal og Ramsvik

Deltakerne på turen til Selviksvåg 29/6 1930, fotografert foran knau- 

sen ((Borghammer)). Til v.: Malene og Trygve N. Tvedt med sin eldste 

s0nn Aage Nic. Tvedt, Harald Bie med konen Signe, Gottjired, Bergit 

og John Bie, Thorleiv Gronnestad, Otto Wathne, Olav Johannesen med 

sin kone Tordis. De ovrige deltagere kan ikke navngis. 

Rosendal og Ramsvik Kolonihagers tur til Årdal 14/7 1929. Ytterst til 

v: Gottfred. De tre herrene midt på bildet er Ludvig Larsen, Christen- 

sen og i midten Gustufsson, opprinnelig svensk. Lurer på om gutten i 

fanget er han som senere opptrådte som slangemennesket Talgot?

kolonihageforening. Turen innover var nydelig, oversky- 

et, hva været angikk, men stille på sjøen. Etter ankom- 

sten vandret deltagerne i vel en halv times tid, fra bryg- 

gen og til et sted som visstnok hette Stokkaland. Her 

rant det en svær elv forbi. Vi besøkte også den gamle 

kirken, som bevislig ble brukt fra 1432. Noen besøkte 

også feriekolonien Sanitas. En i følget kjente den unge 

læreren og jeg den mer tilårskomne bestyrerinnen, Alma 

Braadland, så vi fikk ta etablissementet i øyesyn, og 

dessuten bli orientert om at de seksti guttene daglig 

spiste førti brød og tjue egg. Når det siste tallet bare 

utgjør tredjeparten av klientellets størrelse, må det skyl- 

des at det nok ikke var hver dag «kvalen gikk til lands)), 

slik at det gjennomsnittlig ble to egg pr. uke på hver av 

de ferierende barn (som vel neppe fikk like mange i sine 

respektive hjem i byen). Hjemover var det nokså «kul- 

se», men dansen til mandolinmusikk ombord, gjorde vel 

sitt til at deltagerne fikk en smule varmende blodomløp i 

årene. Ellers noteres i dagboken at de fleste på lystturen 

neppe var av de mest velstående samfunnsborgere, om 

de til gjengjeld sikkert hørte til de mer omgjengelige. 

LURENDREIEREN 

En mann som deltok på Årdals-turen og som jeg var en 

del sammen med, fortalte en nesten utrolig historie om 

seg selv, og den skal jeg ta med her, så lang tid etter at 

den foregikk. 

Det var bestemt at mannen skulle avtjene sin verne- 

plikt i Horten. Det hadde han verken lyst til eller inte- 

resse for, så han gjorde vedtak om å skape seg fullsten- 

dig «gal». Han lot som om han ikke forsto «det dust)). 

Når øverstbefalende spurte om hvorfor han ikke gjorde 

honnør, svarte han kaldt: «Når ikke du hilser på mei, så 

kan 'ke du vente at jeg hilser på dei!)) De straffet ham, 

lot ham legeundersøke, men nei, intet hjalp. Til slutt 

gikk han så langt at han hoppet over bord mens skipet

gikk med 16 mils fart. Da de reddet ham, sa han: «Kan 

jeg ikke få være i fred her heller?)) Nå tvilte de ikke stort 

lenger, men sendte galningen til Larvik, sammen med en 

underoffiser, for at han skulle ligge 14 dager under ob- 

servasjon. Han skapte seg fremdeles som en galemattias, 

endevendte sengen og inventaret, som så ble båret ut. 

Enden på visen var at han til slutt ble hjemsendt - med 

anførselen: ((Ubrukelig til all militærtjeneste)). 

Det hører med til historien at også mannens bror 

forsøkte seg på samme galeien, da han skulle utføre sin 

((kongelige tjeneste)), men han klarte ikke å holde ut. En 

dag ble han sendt til byen for å kjøpe medisiner for 

doktor Nilsen, men kjøpte i tillegg en flaske brennevin 

til eget bruk. Det uheldige var imidlertid at han leverte 

legen feil flaske. Da han oppdaget feilen, gikk han inn 

igjen på legekontoret og ba om et plaster, for å få 

medisinmannen til å snu seg. På den måten klarte han å 

bytte flaskene. Flere slike episoder utspant seg, uten at 

det lyktes fyren å slippe unna tjenesten, slik broren kun- 

ne skryte av å ha prestert. 

PÅ «LANGFART» MED ASCHE MOE 

En fredag midt i juli måned foreslo Asche Moe at vi 

skulle dra på ((langfart)), med start klokken 11 i hans 

båtstø innerst i Hafrsfjord, like ved hovedveien. Foruten 

fast føde hadde vi med oss en kopperkjele fylt med 

drikkevann. Med til utrustningen hørte også et seil, men 

da det ikke var antydning til vind, fikk vi ikke gjlore 

nytte av det før vi befant oss utenfor Haga. Det gikk 

imidlertid ikke med sjumilsfart, just, men fremad bar 

det dog. Idet vi seilte under broen, uttalte Moe at den 

var heslig, fy, fy - -- Et stykke lenger ute, på babord 

side (eller kanskje det var styrbord?) gjorde vi strand- 

hogg, for å ta oss et måltid. Moe selv hadde med seg 

en full litermugge med sur melk med brødstykker i og 

et par-tre rosiner på toppen, samt en flaske kald te.

Selv hadde jeg med en liten matpakke og fikk usukret 

te til å svelge brødskivene ned med. Noe festmåltid 

kan det neppe kalles, men det hadde jo sin «sjarm». 

Jeg fikk stifte bekjentskap med noen blomster jeg ellers 

ikke pleier legge merke til, en bitte liten, samt «sol- 

dugg)), som trekker til seg insekter. Videre «til havs)) 

gikk så ferden. Ut på ettermiddagen ankom vi til Viste- 

stranden - vårt endelige mål. Vi ville nemlig besøke 

Vistehulen. Da jeg hadde noen fæle malerklær på meg, 

og derfor ikke ønsket å vise meg for folk, ble jeg sittende 

igjen i båten, mens Moe gikk oppover til nærmeste 

gård for å innhente opplysninger. Om litt vinket han 

meg opp. «Ta med pakken!)) ropte han. «Pakken» var 

hans mest verdifulle dokumenter, som han av forsik- 

tighetsgrunner tok med seg. Jeg iførte meg frakken (i 

sommervarmen!) og gikk opp til gården. Hulen (eller 

Håla) lå ikke langt vekke, så to jenter skulle ledsage 

oss dit. Om «møtet» med den gamle boplassen vil jeg 

kun benytte ett ord: Skuffelse! Lærdom: Sett aldri for 

store forhåpninger til noe du ikke før har sett! Vel, 

snart satt vi atter i vår snekke, og med slakke seil til 

masten rodde vi hjemover. Litt brisling var å observere 

i fjorden. 

Hver dag i det siste har jeg vært hos Moe om etter- 

middagen og arbeidet med forskjellig. En dag måtte jeg 

«lose» hjem broren, Sverre, som var blitt skjenket full av 

en ungdom. Alkoholen omskaper mennesket fullstendig. 

Jeg hater den mer og mer for hvert år som går, skriver 

jeg i dagboken midt i juli 1929. Jeg forteller også om en 

«grom» og «velaktet» fabrikkeier som spaserer bortover 

Verksgaten, på vei til sin bedrift. Han hilser til høyre og 

venstre på mange forbipasserende, ærbødig for de vel- 

stående, men treffer han en arbeidsmann som underda- 

nigst tar luen av, gjør han såvidt tegn til gjenhilsen. Slikt 

noe ergrer meg ikke lite, så jeg kan notere denne umid- 

delbare kommentaren: «Den hovmodige, narraktige fy- 

sakken ville neppe ha noen sjanse til å komme inn i 

himmelen, hvis ikke mine åndelige rettledere fra barne-

ene har fått meg til å regne med at Gud elsker alle, og 

erfor ikke gjør forskjell på folk, i likhet med hva så 

lange andre - endog kristeligsinnede personer - finner 

iet for godt å gjøre, samtidig som de gjerne er med på å 

inansiere misjonærtransporter til hedningeland.)) 

SOMMEROPPHOLD I FRAFJORD 

!7/7: Sigurd hadde bedt meg komme til Frafjord, der 

lan bor i sommerferien, sammen med sin mor, som har 

;ine røtter her. Utrustet med sykkel, koffert, ullteppe og 

vindjakke steg jeg ombord i M/S ((Høgsfjord)) en halv 

time før avgang. Ventetiden tilbrakte jeg på ((promena- 

dedekket)) med å lese antiforbudsbladet ((Stavangerenn. 

Det var fullt av folk ombord da vi klokken 16 kastet 

loss. Guttalars, så ((Treskoen)) rista! Nesten umulig å 

skrive. Tøffe-tøffe-tøff-tøff ... Etter å ha gått innom et 

enormt antall stoppesteder, ankom jeg lykkelig til Fra- 

fjord omkring kl. 20 (altså etter fire timers «seilas»). 

Sigurd sto på bryggen og tok imot sin selebre gjest. Vi 

syklet oppover til det huset han og moren bodde i. Her 

sto velkomstmåltidet parat. Straks etter kjørte vi til ung- 

domslokalet lenger oppe i dalen. Her skulle det være: 

OLSOKFEST MED BAL OG DANS 

Klokken var visst nærmere 24 da foredragsholderen, en 

svær, rødmusset skoleholder, steg opp på talerstolen for 

å snakke om Olav den Hellige, til hvis minne danse- 

festen ble holdt. Sigurd og jeg hadde listet oss opp på 

«lemmen», der vi hadde et glimrende overblikk over den 

lite tallrike forsamlingen. Etter talen ble det båret inn 

kopper og julebrød, mens min venn og jeg stakk ut for å 

holde til på den mørke landeveien. 

Det lyder hardingfelelåt i natten. Tre-fire par kommer 

marsjerende med to spillemenn i spissen. Inn i lokalet

igjen. Andre der inne slutter seg til, så prosesjonen bli 

lang. Den kommer atter ut på veien. Se! Se opp p: 

fjellnuten i nord - et bål! Slik virket vardene i gamle 

dager. Meg minnet synet om det verset i skaldekvadet 

der det tales om «varden som lyser på Høgenut - -» 

En rakett kom imidlertid susende for å minne oss om 

at vi befant oss i en mer moderne tidsalder enn den 

gangen vardebålene var «ei blott til lyst)). Vakkert var 

det å se de utallige små stjernene som drysset ned over 

dalen. 

Prosesjonen dro videre - jente og gutt, arm i arm. 

Spillemennene strøk uavbrutt på hardingfelene sine. 

Flokken stanset noen minutter, så vendte de tilbake til 

Ungdomshuset, der dansen for alvor tok til. Sigurd og 

jeg smøk oss atter opp på «lemmen» for å se på. Den 

ene spillemannen, en litt tilårskommen student med et 

kjempesvært kunstnerslips og gullbriller (sønn av den 

nevnte lærer) hadde sin egen merkelige måte å spille på. 

Han dreide hodet på skakke - musikken drev ham opp i 

ekstase, hele sjelen og kroppen syntes han å legge i 

tonene. 

Plutselig steg han fram på golvet og sa: 

«Her er så stilt på ungdomshuset i kveld. Hvis de' 

ikkje danse nå, karar, så går me pinadø heim. Her sidde 

jo jentene oppitte veggjene som andre utstillingsfigurar! 

Nå spele eg ein masurka te, og hvis ikkje då kvar einaste 

jenta er på golvet, er det over og ut for mitt vedkom- 

mande. Eg sidde ikkje her og spele som på et sirkus!)) 

Dermed tok han atter til med låten, satte seg på bordet, 

kjelte lidenskapelig med fela, hoppet så med ett opp på 

en stol. Parene svevde omkring. Men ennå satt det et 

par ledige kvinnfolk. 

«Dokker høyrde ka eg sa om dei så sidde oppitte 

vegdene!)) ropte han med kunstnerslipset og tok en pau- 

se imens. 

(Siden skolemannen Peter Molaug, som senere ble 

bestyrer på Våland skole, stammet fra Frafjord-traktene 

og ofte var der inne om sommeren, er det høyst sann-

synlig at det var han som opptrådte som Olsok-taler på 

festen, og en av hans tre sønner, Eldar, som besørget 

felemusikken og kommentarene.) 

Klokken var vel to om natten da Sigurd og jeg dro 

attende til garden, der jeg for første gangen i mitt liv 

fikk sove i en høyløe. Det gikk ikke så aller verst - bare 

noen harde grasstrå kriblet litt unødig i nakken. 

Om morgenen gikk jeg alene ned til elven for å nyte 

den mektige naturen. Dalen er trang og fjellene harye. 

Jeg ga meg til å synge alt jeg orket: «Ut vil jeg, ut, å, så 

langt, langt, langt over de høye fjelde. Her er så knugen- 

de, tærende trangt, og mitt mot er så ungt og rankt - -N 

Det var ikke bare med munnen og strupen jeg sang, men 

også med sjelen. «Ut vil jeg, ut - -» Jeg kommer jo 

ingen vei! Alt stenger - menneskefjellene - - Men - «en 

gang, jeg vet, vil jeg rekke frem - -» Jeg følte meg 

så alene der jeg gikk helt usjenert. Men plutselig dreide 

jeg hodet - og kvakk til. To menn bak meg oppe i

skråningen. Jeg tok det merkelig rolig, sluttet å synge 

selvsagt, men fortsatte ellers som om ingenting var 

skjedd. Forresten var det jo ikke skjedd noe heller - og 

elven bråket slik at det var tvilsomt om de hørte sangen 

min. Den ene av mennene var en rik grosserer fra byen, 

han bodde sammen med en kjent konsul i ((Engelskhu- 

set» like ved. Nå var han i lag med en ung bondegutt 

som skulle hjelpe ham med å fiske laks. Jeg trakk meg 

tilbake i all stillhet. De kunne drive sportsfiske hvem 

som ville for meg! 

Om ettermiddagen var Sigurd og jeg ute på elven i en 

pram. Jeg hadde da et glimrende høve til å spille komi- 

ker. Bare synd at Sigurd ikke var med på notene. Han er 

ulik Niels i det stykket! Hadde sistnevnte vært med i 

prammen, ville vi ha moret oss kostelig. 

Om kvelden «smulafest» på ungdomshuset. Vi ble 

traktert med kaffe og kakerester fra gårsdagen. Men da 

vi to bykarene ikke hadde penger i lommene, grudde vi 

oss begge for «skandalen» når arrangørene etterpå skul- 

le komme for å samle inn kollekten. Den frykten kunne 

vi trygt ha spart oss for, bespisningen var nemlig gratis 

for samtlige tilstedeværende, og det syntes vi for vår del 

var en uhyre sympatisk avgjørelse. 

Mens dansen var på det livligste (i parentes sagt var 

de unge tilstedeværende slett ikke særlig livlige), drog 

Sigurd og jeg tilbake til samme overnattingsløa som 

forrige natt. 

Før middag neste dag tok vi et friluftsbad, for mitt 

vedkommende årets første. Et par timer senere bar det 

avsted på en gild langtur helt opp til Måen, hvor vi 

beundret den flotte Månafossen. 

Vi måtte her passere et fjellpass over en smal henge- 

bru. Det var nifst, for elven gikk brusende langt neden- 

under oss i avgrunnen. En kone som holdt til i et hus her 

oppe, sa at vi endelig måtte passe oss for brua, da den 

var gammel og råtten, og ramlet vi utfor, kom vi aldri 

opp igjen, påsto hun. Det må ha vært en intelligent 

kvinne!

Det gamle gårdshuset med torvtak var forresten til- 

holdssted for noen byfolk som tilbrakte ferien her oppe i 

sol og frisk luft. 

Neste formiddag gjorde jeg litt nytte for meg på den 

gården der jeg «bodde», idet jeg var med på å bære ut og 

spre noe høy som var blitt vått og skulle tørkes i solen. 

Deretter fulgte et nytt bad, der jeg for første gang i mitt 

liv ble «dukket». Det var Sigurd som øvde seg i å prakti- 

sere livredning, mens jeg fungerte som den druknende. 

Som det tidligere har hendt, fant jeg også denne gang 

på å ville reise et par dager før jeg rettelig skulle, så 

innen jeg visste ord av det, tøffet båten tilbake til den 

byen jeg så vanskelig kan holde meg vekke fra - tross 

alt. Ved Dirdal kom forresten båten så langt inn mot 

land at den skrapte bunnen i fjæresteinene. 

Hjemme på skrivebordet lå det et par brev og ventet 

på meg, det ene fra en tysk handelsskole i Hamburg, 

som jeg hadde skrevet til med tanke på en merkantil 

utdannelse. Men noen reise dit ble det nå likevel ikke. 

3 I8 var jeg innom hos en familie med tre liter jordbær 

dyrket og plukket på min kolonihageparsell. De sto på 

farten og skulle dra av gårde på tur med en stor lastebil, 

og ville ha meg med. Overnatting skulle det bli et sted i 

nærheten av Bryne. Jeg fant å måtte avslå - raringen jeg 

er! 

ANTIKVARBOKHANDLER? 

618: I formiddag, da jeg oppholdt meg i kolonihagen, 

fikk jeg et uventet besøk av Asche Moe, som nok var 

litt forveden på hvordan min glassvilla tok seg ut i 

sitt nye element, og ellers hvordan det sto til med for- 

skjellige parseller i hagen. Samme dag, etter middag, 

syklet jeg ut til Malde for å ((svinge kosten)) i hans 

nye sommervilla mellom trærne. Regnet gjorde det. 

Mens vi drakk den reglementære teen, brakte jeg på 

bane den påtenkte trykking av boken min. I likhet med

Jacob Dreyer frarådde han meg det sterkt. Det ville bare 

resultere i en masse makulatur. Min ungdoms debut- 

verk! I hvert fall burde jeg først få en kritisk dom fra en 

sakkyndig. Javel, kanskje. Videre ble brakt på bane en 

ting vi tidligere har tenkt på, nemlig å starte en forretn- 

ing: Stavanger Antikvar-bokhandel. Det kunne i det 

minste være morsomt å gjøre et forsøk. Bare jeg nå 

kunne finne et rimelig lokale! 

Hvor mye klokken var? Fem minutter på halv 20. 

Nei, bevars! Jeg som ville være på møtet i Totalen klok- 

ken 20, der det skulle være diskusjon om smughandelen. 

Skiftet klær i en fart og syklet innover til byen i det 

pøsende regnværet. Når rett var skulle jeg jo først ha 

tatt hjemom og spist aftenmat, men det måtte jeg jo bare 

droppe. 

En høykirkelig prest innledet. I det etterfølgende ord- 

skifte uttalte en av debattantene: «Jeg må i likhet med 

innlederen selv, beklage at han ble valgt til denne oppga- 

ven. Jeg og mange med meg er svært skuffet. Vi har jo 

ikke hørt stort annet enn om å kapre tilhengere til stats- 

kirken, og det har iallfall jeg ingen interesse av!» Ikke jeg 

heller. 

MITT FQRSTE M0TE MED JENS TVEDT 

For å få en sakkyndig dom over mitt «verk», gikk jeg til 

forfatteren Jens Tvedt på Kommunebiblioteke t. Jeg 

bukket ærbødig, men glemte i farten å presentere meg, 

sa bare en smule klosset om « - noe jeg har skriblet 

sammen og gjerne ville få trykket - « Om han kunne 

tenke seg å være så elskverdig å kikke på noen sider. 

Nei, han hadde det så travelt, skulle se gjennom bok- 

handlernes oppgaver og regninger, for å påse at de var 

korrekte. Dessuten hadde han vært så nauden å ta imot 

et par andre arbeider for gjennomlesning. Ja, men det 

hadde ingen bråhast, antydet jeg, om han bare ville lese 

gjennom noen linjer - - Jeg sa virkelig noen linjer, men

ettet det straks til «sider». Ka det var for någe? Jeg 

åpnet pakken: G--B--: 

GATENES GATE 

Roman 

Han hadde ikkje vet på slikt någe (bøker, altså). Jeg lo. 

Nei, han var så gammeldags, forsto seg ikke på det 

moderne. Å, jo, jeg ville være så takknemlig om han 

kunne gjøre det - ville få en ((sakkyndig dom». Puh - 

sakkyndig dom, nei, det kunne han ikkje gi. Han ville nå 

legge manuskriptet vekk en stund. Ka det var eg hadde 

omkring pakken? Jeg fant fram fra lommen en «strikk», 

eller «spring» som vi gjerne sa, slik en som kolonial- 

handleren har rundt posene for å holde dem lukket. Jeg 

håpet den ville holde og ikke «springe» i to når den 

skulle tres over de mange papirarkene, men den holdt. 

Så reiste han seg og gikk bort til en hylle. Om jeg kunne 

komme innom en ukes tid senere, eller kanskje to uker? 

En gang det falt seg slik, -ja, jeg bodde jo i byen? Joda, 

det gjorde jeg. 

«Ja, her skal det i allfall ikkje komme vekk, untagen 

heila greia går opp i flammer.)) 

«Ja, da er det mange viktigere ting som går tapt,)) 

svarte jeg og lo. 

«Å ja, det ville være ein masse som gjekk tapt, då, 

San,» samtykket Tvedt idet jeg forlot kontoret. 

8 18: «l ste Mai»s konstituerte redaktør har kolonistykke 

i Ramsvik, ikke langt fra mitt. Da han i dag passerte 

meg på veien, stanset han opp og meddelte at han hadde 

lest igjennom min novelle «Roten til alt vondt)). Han var 

helt enig i «motivet», hadde tenkt å skrive noe redaksjo- 

nelt i samme retning. Arbeidsledigheten hadde skyld i 

mye vondt. Men novellen var lang, så den måtte even- 

tuelt gå som fortsettelse - - og - - Ja, ja, han skulle nå 

snakke med faktor. «Takk for det!»

FRAMTIDSUTSIKTER 

1918: Var i dag hos Moe med en artikkel han hadde 

skrevet i ((Tidens Tegn»: ((Rosene blomstrer)). Vi drog 

ned til båten og satte den på vannet. Seilte et stykke for 

god bør. Hensikten var å dra til et sted, der vi kunne 

hente noen bøtter med skuresand. Kommet til stedet der 

denne var å finne, oppdaget vi at på grunn av «flo sjø», 

måtte vi i så fall dukke etter sanden. Vi gikk nå i land på 

dette stedet, der det var bart, stenet og myret. En heslig 

natur i Moes øyne. Han gikk hen til et par mannfolk 

som murte opp et grisehus, og spurte om de visste om 

noen tørr sand i ncerheten. Imens gikk jeg ned til båten. 

Litt senere bar det tilbake til utgangspunktet - med 

uforrettet ærende. 

I skoghytten drakk vi te, og samtalen kom inn på 

det evindelige tema: Min framtid. Moe mente at jeg 

burde og måtte finne på ett eller annet. Han hadde 

en rekke velmente forslag: - lage manillasko, strikke, 

eller binde inn bøker (i tilknytning til antikvarbokhandelen!) 

Han kom b1.a. til å si: «Du føler deg bare for 

god!» Ja, ja, jeg lot til å innrømme det, ikke fordi jeg 

synes noe arbeid er for simpelt, men - ja, hvorfor? 

Vel fordi de nevnte aktiviteter ikke akkurat lå innenfor 

den banen som ville vzre naturlig for meg. For en 

veldig kamp jeg i det siste har ført og fortsatt fører 

med meg selv: Hva skal det bli av meg? Jeg er over 

20 år, og ennå kan jeg null niks, er null niks. Det 

er ikke til å beskrive. Jeg kunne bli gal! Anlegg har 

jeg for noe, men slipper ikke til. Kanskje er jeg ikke 

bare journalist og forfatter (noe jeg er i gavnet, men 

ikke i navnet), men også skuespiller og sanger. Jeg håper, 

tror, nesten vet, og ber om, at: Tider skal komme! 

21 18: Niels besøkte meg i kolonihagen, og vi utløste 

noe av det som lå oss på hjertet. Han for sin del skulle i 

dag ha begynt på musikkonservatoriet i Oslo, men et 

kjølig brev fra tanten, hos hvem han da skulle ha bodd, 

gjorde det umulig.

UTENLANDSK TURIST I STAVANGER 

Ved Klosterstatuen utenfor Jernbanestasjonen traff jeg i 

kveld en herre med briller. Idet han pekte på postkonto- 

ret ved Breiavatnet spurte han på engelsk hva slags hus 

det monne være. Det var tydelig nok en utenlandsk 

turist. Min praksis i konversasjon med fremmedspråk- 

lige personer var heller skral, men jeg ga et korrekt svar. 

«Oh, oh, the postoffice,)) svarte turisten smilende. 

((Schønes Gebaude,)) la han til på tysk, fordi jeg visst 

hadde antydet at jeg muligens kom til å mikse de to 

språkene i en eventuell samtale. Om bygningen nylig var 

oppført? «Nein,» svarte jeg. ((Twenthy years old, I beli- 

ve.» Hadde nemlig rede på at byggverket var på min 

egen alder. «Oh, twenthy,)) gjentok turisten. Etter en 

pause fant jeg på å peke på nabohuset og fortalte at det 

var ((Kongsgård scool, oder Schule)). Det var sikkert en 

interessant opplysning. Også «The Catedral)) - Domkir- 

ken ble tatt med i orienteringen. ((Danke sehr)), sa den 

fremmede, som - før han tok avskjed med «guiden» 

pekte på Breiavannet og sa med varme i stemmen: «Sehr 

schøn, sehr schøn!)) Det var det! 

GUDS TJENER 

Her om dagen var det en ung gutt som stilte eg opp vis a 

vis huset vårt i bakken og stemte i en religiøs sang, mens 

han akkompagnerte seg selv på en gitar. Noen unger var 

tilhørere. Det forekom meg at han kunne preke sju 

ganger sytti bedre enn nittini prester og predikanter 

tilsammen. En annen troskyldig mann jeg vet om er 

også ubevisst en Guds tjener. Han er pasient på en 

pleieheim, har kaniner som han strever med å skaffe mat 

til. Hvorfor kan slike personer gjøre sin «innsats» for 

Guds sak? Jo, fordi de er uvitende om det selv. De har 

ikke, som prestene, lønn for det, de er uten verdighet, 

uten tro på sin egen fortreffelighet - de er bare seg selv,

enkle og primitive. Jeg liker å komme i kontakt med 

dem, fordi de gir meg en kjensle av hvordan verden ville 

være dersom vi mennesker kunne elske hverandre av et 

rent hjerte - - - 

KONTAKT MED JOURNALISTSKOLEN 

2618: I en avisnotis ble jeg i dag oppmerksom på at 

Journalistskolen nylig feiret sitt ti års jubileum. Og jeg 

som ikke har visst om at det her til lands fantes en slik 

mulighet til å få teoretisk utdannelse på mitt ((ønske- 

felt))! Naturligvis satte jeg meg fluksens ned og skrev et 

brev til skolens stifter og styrer, redaktør Hans Aarnes. 

En uke etter fikk jeg innmeldingspapirene, som jeg 

straks fyllte ut og returnerte sammen med ((startpenge- 

ne». Så heretter vil jeg ha en konkret oppgave å bruke 

min tid til, og utdannelsen er beregnet å ta to år. 

aBR0DL0SE KOMMISJONER)) 

I og for seg har jeg nok å bruke tiden til, men det kaster 

ikke noe av seg, rent økonomisk. Jeg tenker da ikke på 

all den tiden som medgår til foreningsarbeid o.l., men 

når endog artikkelskriving, for ikke å bruke betegnelsen 

«litterær virksomhet)) ikke kan påregnes å bli betalt, 

synes jeg grensen er overskredet. 

3019 sto min novelle «Roten til alt vondt)) i «lste 

Mai)), og dagen derpå gikk jeg - etter først å ha avlagt 

Jens Tvedt et besøk - opp til avisens redaktør for å heve 

et aldri så lite honorar. Etter stor betenkning skrev han 

ut en anvisning på 10 kroner. «Men du nevnte jo ikke 

noe om betaling, da du leverte inn manuskriptet,)) sa 

han bebreidende. Nei, tenk, det gjorde jeg virkelig ikke! 

Uhørt! 

Noen inntekt får jeg så avgjort ikke når det avholds- 

propagandaskuespillet jeg for tiden arbeider med, skal

utgis. Får bare være glad hvis det kan bli oppført noen 

steder i landet. 

119 - da min bestemor fylte 91 år - var det den årlige 

((Folkeedruskapens dag». Været så litt truende ut fra 

morgenen, b1.a. med to tordenskrall, men det holdt seg 

«tørt» likevel. Selv gikk jeg i spissen for den nystiftede 

y.a. ((Fremskritt)) i demonstrasjonstoget, som ble avslut- 

tet med folkemøte i Kongsgård. 

419 holdt forresten den kjente overlege Johan Scharf- 

fenberg et foredrag i Betania. Han er en ypperlig, og 

først og fremst saklig taler, som framfører sine tanker 

og logiske slutninger så greit og lett forståelig, at jeg 

vanskelig begriper at noen kan være uenig. Scharffen- 

berg nevnte tre argumenter når det gjelder bruk av alko- 

hol: Næringsverdi, medisin og nytelse. Hva punkt 1 an- 

går får en vel så mye næring av korn og poteter. Punkt 

2: Friske folk trenger ikke medisin. Punkt 3: En nytelse 

som gjør mer skade enn gagn er forkastelig. Når noen 

spør: ((Hvorfor drikker ikke De?» skal en svare med et 

nytt spørsmål: «Men kjære, snille, si meg: Hvorfor drik- 

ker egentlig De?» 

919 ble jeg forresten valgt til formann i Totalavholds- 

foreningens ungdomslag, men sant å si ville jeg helst ha 

sluppet dette vervet, så jeg mottok det slett ikke med 

glede. 

De siste fjorten dagene har jeg drevet på med maling 

og tapetsering i vår egen leilighet. Straks etter at den 

virksomheten er over, skal'-jeg ta fatt på journaliststu- 

diet, og det er en oppgave jeg - av forståelige grunner - 

ikke gruer meg det ringeste til! 

BARNEMATINE I FOLKETEATERET 

Lørdag fungerte jeg som oppleser på kolonihagefesten, 

som varte til klokken tre om natten. Søndag formiddag 

skulle den store barnematineen gå av stabelen i Folke- 

teateret, Bergelandsgaten 24. Det var en årlig foreteelse

på den såkalte «tuberkulosedagen», og tilstelningen 

samlet en enorm skare av barn i alle aldre. Jeg var av 

formannen, barnelege Ivar Høynes, pr. telefon blitt bedt 

om å «underholde», og hadde svart positivt. Jeg var 

riktignok blitt avskremt på forhånd. «Et utakknemlig 

publikum,)) ble det sagt. Grunnen var jo at når ett tusen 

barn er ute for å ha det gøy, og det ikke finnes noe som 

heter høyttaler, ville uroen bli så overvellende at det 

ikke kunne være mulig å få ((ørens lyd». Den rutinerte 

lærer Gabriel Olsen, som skulle lede arrangementet, 

skremte meg også. Et år tidligere skulle en skuespillerin- 

ne lese, men måtte gi opp forsøket. Doktor Høynes 

håndhilste jeg på. ((Klarer De det, tror De,» spurte han. 

«Tja, jeg får i det minste gjøre et forsøk.)) Etter et 

musikknummer av et skolekorps, besteg jeg podiet foran 

det svære kinolerretet og ba hylende om ro. Det var 

nesten like håpløst som da jeg i sommer skulle prøve å 

finne den stoppenålen jeg hadde mistet i høyet inne i 

Frafjord. Skrål og skrik og et endeløst surr, gjorde det 

umulig å få et ord til å bli oppfanget av tilhørerne, selv 

om jeg ropte med maksimal styrke. Lederen ba om ro 

på sin egen måte og det hjalp en smule. Jeg hylte fram 

min morsomme Sfinx-historie: ((Sokkere' mitt». Hvor 

mange som oppfattet den, vet jeg ikke, men jeg gjorde i 

allfall det som var mulig. Men aldri mer noe lignende! 

Kors på halsen. 

Om ettermiddagen var jeg innbudt til kaffeslabberas i 

Hennys familie. Mens vi sitter og venter på at kaffen 

skal helles i koppene, ringes det på døren. Der står min 

tante oppskaket og forteller at doktor Høynes befinner 

seg utenfor og vil ha meg med i bilen for å kjøre til 

Turnhallen, der det også skal være en tuberkulose-fore- 

stilling. Oppleseren (Lauritz Thorsen) hadde meldt for- 

fall. I forfjamselsen svarte jeg nok ja, og vi bilte da farrst 

hjem for å hente «mappen». Om litt stiger vi av ved 

Turnhallen og jeg føres straks like opp på scenen. Blir 

først presentert for konferansieren, som deretter intro- 

duserer meg for publikum. Der står jeg med «mappen»,

et par Sfinx-bøker, m.v. i hånden, usikker på hva jeg 

skal ta. Først et dikt for barn, ((Giftetanker)), det gikk så 

som så. Dernest en stavangerhistorie, ((Vriompeisen)) 

som jeg en gang i forrige uke hadde rablet i hop på fem 

minutter. Kanskje gjorde den mest lykke, hvis det går an 

å bruke en slik betegnelse. En dame i siderommet, en 

danselærerinne som jeg hilste på, bemerket: «Det er 

minst for, når man har en slik tordenrøst!)) Konferansie- 

ren sa: «Det gikk jo bra!» Etterpå tok jeg en drosjebil 

(på formann Høynes' anmodning) til huset der jeg skulle 

drikke kaffe. De fire tilstedeværende damer - var for- 

lengst ferdig og satt nå og spådde i gruten. 

For øyeblikket er det en aldri så liten knute på tråden 

mellom Niels og meg. Årsaken er rent ubetydelig. Han 

foreslo at vi skulle innøve en ny liten enakter. Jeg viste 

ikke tilstrekkelig interesse, ja, jeg avslo rett og slett å 

spille en eller annen Ferdinand i en etter min smak 

temmelig åndlars og tåpelig dilletantkomedie. Egentlig er 

vi jo ikke orntlig uvenner - skulle bare mangle! Holder 

oss bare litt på avstand fra hverandre. Men når sant skal 

sies, savner jeg en å åpne meg for, så det varer vel ikke 

lenge - - - 

HJEMMELAGET BLEKK 

2919: Uff! Jeg har nå lenge vært fri for dette fiolette 

kopiblekket, men tar til igjen fra dette øyeblikk. Kan 

nesten ikke huske at jeg noensinne har kjøpt blekk, fordi 

jeg har laget det selv, av kopiblyantstifter, som jeg har 

oppløst i vann. Etter hvert ble jeg lei av dette og gikk 

over til svart. Kjøpte jeg det, tro? Nei, jeg fikk en pose 

svart blekkpulver av Asche Moe, da vi ryddet i villaen 

hans i Maldelien. Av dette pulveret laget jeg flere blekkflasker, 

eller «hus», som det heter. Romanen er således 

skrevet med det. Men nå var dette oppbrukt, så jeg ble 

nødt til å kjøpe nytt. I et vindu i Bredgaten hadde jeg 

lagt merke til at man der solgte blekk for ti øre «huset».

Nåvel, jeg tok med meg det rommeligste jeg eide og gikk 

inn og fikk det fylt for den annonserte beskjedne sum. 

Men akk, hvem kan tenke seg min grenseløse skuffelse 

og harme, da jeg hjemkommet oppdaget at det var hei- 

melaga kopiblekk - som jeg hadde kunnet brygge selv 

helt gratis! Var jeg ikke så forbasket økonomisk anlagt, 

så tømte jeg innholdet umiddelbart i vasken. Men jeg 

bestemte meg for å bruke det så lenge det varte. Blekk er 

uunnværlig for en «skribent». 

Det regnet fælt i dag. Sigurd og jeg ville - som søndags- 

tidsfordriv - ha litt uskyldig moro ved hjelp av telefo- 

nen. På teateret går det nettopp et stykke av Thit Jensen. 

«Storken» er tittelen. Jeg ville ringe til jordmor Halsnøy 

og spørre om hun hadde vært oppe og sett skuespillet. 

Men i stedet ringte jeg til fru Nielsen (mor til Niels). 

«Vær så god,» hørte jeg henne si. ((A, unnskyld,)) stam- 

met jeg på østlandsdialekt, «er dette jordmor Halsnøy?)) 

«Nei,» svarte hun (også på østlandsk), «De er nok kom- 

met feil.)) «Au, au, så synd, - siden det haster sånn, 

mener jeg.» Avringning. 

En annen gang ringte jeg til en lærer for å be ham 

holde foredrag i y.a. «Fremskritt». Han sov middag. 

Neste dag ringte jeg på ny. Han sov middag da også. 

Uten å tenke meg om, svarte jeg vedkommende som tok 

telefonen: «Nå, sover han fremdeles?)) Au, au! 

EN KVINNELIG REISESEKRETÆR 

i Avholdsselskapet skulle 3019 komme til Stavanger for 

å tale i ungdomslaget. Som formann i dette følte jeg meg 

forpliktet til å hente henne på kaien om morgenen. I 

fantasien hadde jeg forestilt meg henne som en høy, litt 

fyldig dame med sølvkjede rundt halsen og gullur festet 

med nål på brystet, hvit stivet krage og med glattstrøket, 

gråsprengt hår osv. i den duren. Jeg ble fullstendig tatt 

ved nesen. Kvinnen var i virkeligheten liten og blek og 

intet syn verken for guder eller menneskeøyne. På for-

hånd hadde jeg avtalt med hovedforeningens formann, 

regnskapsfører Sven Løge, at hun skulle få spise middag 

i hans hjem. Selv ville jeg la henne få frokost og aftens 

hos meg. Før jeg gikk på kaien hadde vi derfor båret inn 

spisebordet i min stue, tørket støv og gjort det så innby- 

dende som mulig. Tante Grethe hadde iført seg søndags- 

eftermiddags-kjolen for å gjøre et fordelaktig inntrykk 

på den høye gjesten, og selv hadde jeg tatt på meg min 

beste dress (jeg hadde ellers ikke så stort utvalg!) 

Men så viste det seg at sekretæren ønsket å ta inn på 

Bondeheimen like etter ankomsten. Så vi hadde sloppet 

alle foranstaltningene. Klokken 13 hentet jeg damen og 

førte henne til vertsfamilien (Løge) i Peder Klowsgaten 

43. Litt før klokken 20 hentet jeg henne på ny på Bonde- 

heimen, for nå skulle hun tale på møtet i Totalen, for en 

forsamling som neppe kunne sies å være tallrik. Særlig 

«fengslende» var hun heller ikke. En av de unge tilhørerne 

sa etterpå: «Hvis selskapet har mange slike talende repre- 

sentanter, er det ikke å undres over at medlemstallet har 

en synkende tendens.)) Etter møtet ledsaget jeg kvinnen 

til hotellet og tok farvel, utvilsomt med en viss lettelse. 

Så ville en ublid skjebne at jeg lenger oppe i gaten 

støtte på en ny tilreisende dame, som het Solheimdal og 

var fra Bergen. Hun skulle forsyne meg også til Bonde- 

heimen, dit jeg geleidet henne og hennes kofferter. Hun 

skulle egentlig ha fortsatt til Sandnes, men på grunn av 

en beskjed som ikke kom fra rette vedkommende i den- 

ne byen, måtte hun overnatte i Stavanger. 

Flere hjelp-trengende kvinner støtte jeg ikke på denne 

dagen. Men nede i Nygaten så jeg en diger rotte som 

sprang over gaten. Den satte seg i vannkummeåpningen 

utenfor Kemnerkontoret og ga seg til å glane på den 

forunderlige verden, i regnværet. 

UNGE TYSKERE I UNDERST0TTELSEN 

4/10 kom det femten tyske studenter til Stavanger. 

De tilhørte den kjente «vandrefuglbevegelsen» (Die

Wandervogelgesellschaft») som har til formål å få ung- 

dommen interessert i å vandre ut i naturen og reise 

i eget og fremmede land (En idealistisk bevegelse stiftet 

lenge før Hitler kom til makten. En av følgene av virk- 

somheten var opprettelsen av ungdomsherbergene både 

i Tyskland og mange andre land). Disse femten stu- 

dentene ga en konsert i ((Understøttelsen)), der de sang 

en mengde populære folkesanger fra Tyskland, Russ- 

land, Egypten m.v. Meget morsomt! 

SORG 

Samme dag fikk jeg høre at familiefaren i det huset 

der jeg for 14 dager siden var gjest, plutselig var 

avgått ved døden. Da jeg var sammen med mannen, 

var han tilsynelatende i full vigør. Nå lå han altså 

kald og stiv i sykehusets likstue. Jeg følte meg kallet 

til å sende de etterlatte følgende versifiserte kondo- 

lanse: 

Livets lov, den synes være: 

Vinne, siden tape kjære - - 

Hard den loven er i grunnen, 

aksepteres dog den stunden 

da de tyngste byrder vi må bære. 

Jeg med sorg må kondolere! 

Har allerede kjøpt nytt, svart blekk, ikke på grunn av 

dødsfallet, men fordi det andre fiolette ((skrive-vannet» 

var blitt temmelig tynt og ubrukelig. 

FORSONING 

Mens jeg sto og «vendte» jorden i kolonihagen, kom 

Niels på besøk, til min overraskelse og glede. Det ble, 

som før nevnt, for en måneds tid siden en liten «knute

på tråden)) mellom oss. Vi har ikke på lenge hatt en 

orntlig samtale. Tilsynelatende var «ærendet» hans nå å 

fortelle at avtalen om å spille på «Fremskritt»s årsfest 

førstkommende lørdag måtte annuleres, for han ville 

bli lovlig forhindret. Men hovedhensikten med visitten 

var nok å fortelle at han flere ganger hadde tenkt å 

prate med meg om noe, men hadde oppsatt det, fordi 

det var så vondt å finne de rette ordene. Jeg forsto 

ham så vel, han måtte bare si det han ønsket. F~rst 

ville han nevne en episode på leseværelset i den tiden 

mens Totalbasaren ble avholdt. Han og Sigurd satt og 

pratet, jeg kom inn, nikket til dem begge, men gikk 

straks hen og satte meg med en avis. Etter tre ukers 

((stillingskrig)) hadde Niels gledet seg til å få en samta- 

le, mens jeg lot til å være helt uinteressert. Til det fant 

jeg å bemerke, at det jo ikke hadde vært noe i veien for 

at han kunne ha kommet bort til meg. Sigurd pleier 

gjøre det, men han er gjerne noe ulik oss. Jo, det hadde 

jeg igrunnen rett til å hevde, innrømmet Niels. Vi 

pratet videre, om skuespillet jeg avslo å være med i, om 

vår stolthet, dette at vi ikke vil «krype» for noen, og 

andre relevante saker som dukket opp. Summa sum- 

marum: To egenartede mennesker, to underlige skjeb- 

ner. ((Kunstnerpoder))? Sannelig, min hatt, det vil bli 

en av mine beste bøker, den som skal bære tittelen: 

((Dilletanter))! 

TILSTELNINGER PÅ LBPENDE BAND 

l l / 10 leste jeg «Sjarles» av Sfinx, til stor moro for kvin- 

nene i Totalen. 

12/10 «Fremskritt»s første årsfest. Vi har strevet i 

lang tid med forberedelsene. Bare det å lage en rekke 

diplomer, med personlige rim, har tatt flere dager. En 

ettermiddag gikk med til å dekorere lokalet, mens de 

unge damene laget smørbrød. Festen ble meget vel- 

lykket.

20110 holdt jeg innledningsforedrag til diskusjon i 

Ungdomslaget: ((Hvordan skal vi drive vårt lag?» 

231 10 ble det stiftet en mannskvartett. Jeg var med på 

første øvelse og sang l. bass i ((Rettsomt ørnen skrigen), 

Dirigent: Olaf Knudsen. 

26/10: Forlenget møte i Ungdomslaget. Jeg holdt en 

tale om «Idealisme» og tok deretter opp ti nye medlem- 

mer. Det har vært framgang i laget siden jeg ble for- 

mann, men jeg er selvsagt ikke ubeskjeden nok til å 

antyde at det er min skyld! 

291 10 fortalte jeg om Asbjørn Kloster i ((Fremskritt)). 

Neste dag holdt vi den første øvelse i en ny musikkfo- 

rening, foreløbig med 2 fioliner, 1 fløyte, piano og 4 

pikestemmer. 

Folk som driver på med foreningsarbeid i en slik 

utstrekning, kan neppe sies å være ((arbeidsledige)). Men 

de høster så visst ingen økonomiske frukter! 

ST0VSUGER HOS MOE 

Etter all omkalfatringen i Asche Moes «nye» Stavanger- 

bolig i Rosenberggaten, fant han det påkrevet å foreta 

en grundig renselsesprosess. Han ville ha meg som 

«støvsuger». Etter mye trøbbel fikk vi endelig fatt i en 

«Nilfisk». Vi satte støpselet i kontakten. Vippen «duret» 

for å gi til kjenne at den var overbelastet. Takk skjebne! 

Moe av sted til elektrisitetsverket, som holdt til huse i 

den gamle Sandviken skole rett over gaten. Klokken var 

da 13. De kunne saktens forhøye vippen for anlednin- 

gen, men de rette folkene kom ikke før klokken 15. Vi 

benyttet tiden til å spise, jeg fiskeboller, Moe tørre rund- 

stykker og te i store mengder. Ellers pratet vi i to timer 

om løst og fast, b1.a. om gammel og ny skriveform. Moe 

av sted igjen til el.verket. Der fikk han vite at den mid- 

lertidige vippeforhøyelsen ville koste Kr. 7,50 1929-kro- 

ner. Utelukket, altså. Han ringte til støvsugeragenten og 

fikk vite at motoren bare var på 200 watt, mens Moes

vippe var på 250. Merkverdig at den «vippet»! Sparrs- 

målet var da om det sto noe annet på, varmtvannsbehol- 

deren f.eks.? Jo, så menn. Da den ble kuttet ut, gikk alt 

bra, uten vippeforhayelse. Vi fjernet starv fra gulver og 

bokreoler til klokken ble 18. Da drakk vi på ny te, og 

forlot deretter stedet. 

FEST FOR «FATTIGBARN» 

8 1 1 1 var jeg om ettermiddagen på en fest i Barnelaget 

«Haabet», der jeg leste opp og delte ut presanger og 

diplomer. Var også med og lekte med de små, for det 

meste «fattigbarn». Jeg ser nå, at den starrste gleden vi 

kan ha, det er å gjarre andre glad, som det heter i diktet. 

Jeg har ofte vært i spekulasjon om hva som ville være 

best for meg, enten å leve som eneboer og stille meg 

passiv til alt, eller å være aktiv og gjerne tåle enkelte 

ubehageligheter og måtte yte mye gratis arbeid. Men jeg 

faler meg nå forvisset om at i den korte perioden vår 

levetid omfatter, er det uten tvil mest vidunderlig å ofre. 

Tenk, om vi riktig forsto dette! Da jeg hadde lagt meg 

om kvelden, regnet jeg ut i hodet, at dersom minst et 

tusen borgere i Stavanger - uten å merke det - ville 

spandere femti kroner hver, til å arrangere festlige til- 

stelninger for fattige barn, kunne fem tusen av dem bli 

glade ti ganger i året, kanskje enda flere. Dette er bare et 

arlite eksempel på hva det kunne bli gjort, dersom men- 

neskene ble Krist-e-lige (= Kristus lik, om bare en smu- 

le!). 

Jeg er visst usedvanlig sentimental, men jeg syntes det 

var så rørende å se de små uskyldige barna rundt borde- 

ne, og forresten under leken. Noen av dem (spesielt en 

liten pike og gutt) kom stadig vekk hen til meg, for å 

holde meg i hånden, som om jeg hadde fortjent at noen 

skulle vise meg sin forkjærlighet! Gud, dersom jeg kunne 

bli slik at jeg bare gjorde andre glade i mitt korte liv! 

Kunsten å leve er problematisk!

OPPE I PETRIKIRKENS TÅRN 

91 11: Det har nå regnet så å si i ett kjør flere uker. Et 

riktig «innevær», som bestemor pleier kalle det. Da pas- 

set det godt å arbeide med en foredragsserie, bygget på 

svensken Bergmanns bok: «Nykterhetsrørelsens varlds- 

historia)). 

Niels er elev hos organisten i St. Petri kirke, Gustav 

Eriksen, og et par søndager etter gudstjenesten har jeg 

vært med ham oppe på orgellemmen, mens han har øvd 

seg på det svære pipeinstrumentet. En gang benyttet jeg 

anledningen til å klatre alene opp i tårnet, til stedet der 

de store urene er plassert. Jeg kvakk ordentlig til da det 

enorme urverket plutselig slo halv to. Godt at det bare 

var ett eneste slag, men kraftig var det. 

Dagen etter trasket jeg rundt på 25 kafeer for å levere 

agitasjonsbladet «Unge Viljer)). Jeg hadde fått laget 

noen spesielle innlegg i forbindelse med et møte vi skulle 

ha. 

KLAFF I AFTENBLADET 

For noen dager siden avsluttet jeg julenovellen «Alt 

hva I har gjort)) og dro sporenstreks med det ferske 

manuskriptet ned til Aftenbladet. Redaktøren var den 

dagen i det gemyttlige hjørnet. »Nå, hvordan går det 

med forfatterskapet?)) spøkte han. Jeg satte i en høylydt 

latter. Fortalte ham i samme rennet at jeg for tiden 

var i full gang med journalistkurset. «Ja, noe må en 

finne på,» kommenterte han. Fortellingen lovte han å 

se på. Og jeg på min side lovte å kikke oppom re- 

daksjonen i neste uke. 

Det skjedde 18 l 1 1. Redaktøren hadde latt en av jour- 

nalistene «bedømme» novellen. Den skulle bli brukt jul- 

aften, men først burde jeg foreta et par små endringer. 

Neste dag gjorde jeg en avtale med redaksjonssekre- 

tær Sven N. Oftedal om å skrive en historikk i forbindel-

se med et foreningsjubileum. Noen dager senere ga han 

meg som nytt oppdrag å referere fra et foredrag om 

Farris-anlegget. Så jeg er tydeligvis inne på det riktige 

sporet - - I og med at det visstnok var første gangen jeg 

på anmodning gikk i gang med jobber av denne art, 

følte jeg meg nokså opprømt og tilfreds. Selv om det 

under lysbildeframvisningen og den ledsagende teksten, 

var temmelig mørkt i salen, skrev jeg som en villmann. 

Så lå jeg da etterpå til klokken halv to om natten i 

sengen og laget en slags kladd. Sto opp klokken 9, ringte 

til redaksjonssekretæren. Han ville ha artikkelen allere- 

de i dagens nummer, så jeg satte meg straks til og ren- 

skrev notatet. Klokken halv elleve lå det på bordet i 

redaksjonen. Og klokken 17 var avisen i sirkulasjon med 

mitt første illustrerte referat med tittelen ((Norges aqua 

vitae)) på side 2. Si så at skjebnen utelukkende er hard 

mot meg! 

ET MISLYKKET REISEKÅSERI 

Til å underholde på et møte i ungdomslaget hadde jeg 

fått en av byens pressemenn, hvis navn ikke skal røpes. 

Han hadde vært ute og reist i en av Europas større stater 

og skulle ha litt av hvert å berette. Om ettermiddagen 

måtte jeg hente et balloptikon hos ingeniør Jensen. Det 

var tungt som en dampveivals, og jeg måtte slite på det i 

et øsende regnvær, så den ene armen var vond i mange 

dager etterpå. Så måtte apparatet bæres opp i lokalet og 

plasseres og innstilles på riktig måte. Selv skulle jeg ikke 

bare lede møtet, men også vise lysbildene. Det ble imid- 

lertid en lite vellykket forestilling. Ikke bare var forsam- 

lingen liten, men kåsøren var så ubehjelpelig med fram- 

føringen, at det etter hvert ble ganske pinlig. I slike 

situasjoner har jeg svært lett for å ((komma på låtten)). 

Denne gangen fant jeg det nesten nødvendig å be en 

stille, kvikk bønn om at jeg for all del ikke måtte bryte 

ut i høylytt latter når den makabre seansen var over og

jeg skulle takke kåsøren. Men midt under denne sere- 

monien falt plutselig et talglys i golvet. Det var nok til å 

utløse min innestengte latter. Når dertil kom, at også 

den unisone sangen ble totalt mislykket, var hele subbe- 

dasen mildt sagt lite fornøyelig. 

PIANOLÆRER NIELSEN 

Det utlånte tunge dråget av et balloptikon måtte jeg 

dagen etter bære tilbake til ingeniøren, og det skulle 

neimen ikke gjøre humøret lysere. Kanskje et besøk hos 

Niels kunne virke avledende. Han var jamen «opptatt», 

drev på med å undervise en liten elev i pianospill. Jeg 

satte meg til å vente noen minutter i sideværelset. «En - 

to og en - to -» ramset den vesle pjokken, som skulle ta 

sitt første skritt på ((kunstens tornefulle vei». Da han 

hadde stukket sitt notehefte under armen og kommet 

seg ut, sa jeg til min venn: «Det var kjekt å høre at du nå 

har startet din musikklærer-karriere.)) Til dette kunne 

Niels, med en noe sarkastisk undertone, opplyse meg 

om at i dette tilfelle gjorde han det gratis! Det var barnet 

til en av familiens omgangsvenner han skulle ha som 

prøveobjekt. 

Guttens foreldre, fikk jeg vite, bodde i et flott hus og 

hørte til byens ((kjendiser)). Mange ville nok si at det her 

dreide seg om velstående og lykkelige mennesker. Skulle 

en fattig stymper driste seg til å bevege seg opp mot 

hovedinngangen, ville han utvilsomt tenke: ((Herregud, 

om jeg bare kunne hatt det halvparten så flott som 

disse!)) I virkeligheten var situasjonen, hva økonomien 

angikk - like prekær for dem begge. To dager etter at 

månedsgasjen er mottatt står den «fine» mannen ribbet 

som en kirkerotte. Hva er i grunnen best, å bo flott, men 

være fattig, eller bo armodslig og alltid ha penger i 

tasken? Jeg hadde fått inspirasjon til å skrive romanen 

((Fattigfolk))!

JULES JAU 

20 1 12 debuterte jeg i høyreorganet ((Stavangeren)) med 

et lite dikt, som jeg til min overraskelse fikk ti kroner 

for. Det var endog illustrert: 

Når mot julehelg det li'r, 

da det liv i leiren blir. 

Det er veldig mange ting som da skal gjøres. 

Der skal bakes ditt og datt, 

for til jul det trenges mat. 

Etter penger i en sådan tid det spørres. 

Og presanger kjøpes skal. 

Lillemor vil ha en ball. 

Vesle Olemann han ønsker seg en tromme. 

Tor vil være voksen mann, 

gå med kniv, det arnsker han, 

i sin ene, meget dype bukselomme. 

Så skal mor og far ha sitt, 

søstre, brødre også litt, 

tanter, onkler, søskenbarn og mange flere. 

- Men det er'ke bedre vel, 

for en stakkars ensom sjel, 

som har penger nok, men slettes ingen kjære. 

EN SÆRLIG «GLEDELIG JUL» 

ble det dette året for meg, i og med at min før nevnte 

store novelle, med flere illustrasjoner av Henry Imsland, 

ble offentliggjort julaften. Riktignok var den blitt endel 

forkortet og forkludret, slik at den, etter min mening, 

hadde fått noen unødige litterære skjønnhetsfeil, men 

unektelig var det jo storartet å få et produkt som dette, 

antatt i en publikasjon med mange lesere. Etter denne 

opplevelsen kunne jeg med en viss verdighet begi meg på

kirkevei og delta i barnegudstjenesten i St. Johannes 

kirke. Samtlige gudshus i byen var overfylte. For en 

gangs skyld! Hjemme hadde vi pyntet til fest, blant an- 

net med et vakkert lite tre, laget av noen friske grangre- 

ner, som tante hadde ervervet på Nytorget. Gudskjelov 

var det ikke fattigdom som drev oss til å spare på jule- 

treutgiften, dette året! 

Enkemadam Hansen, i nabohuset, var hos oss fra 

grauten ble servert klokken 18,30 og til midnatt. Hun 

var nærmest blitt som et familiemedlem. 

Første juledag var stille og fredelig. Om kvelden tok jeg 

meg en spasertur etter følgende rute: Pedersgaten, Torvet, 

Strandkaien, Nedre Strandgate, Sprøytebakken, 0vre 

Strandgate, »Tivolibakken» (Kleivå), Egenesveien, Malde- 

veien, langs Sykehuset, mellom Ladegård todelte gravlund 

og derfra korteste vei hjem til Bøkkersamuet. Som man ser 

gikk jeg først i ((fattigkvarteret)), med åpne gatedører og 

tilsynelatende armodslig atmosfzre, siden i ((rikmannsstrø- 

ket», der stillheten rådet og dørene var lukket. Passerte 

bispens vakre bolig. Tenkte: Ingen kan være riktig kristne i 

landet vårt, hvis det skal bety å være Kristus lik, for den 

karen hadde jo ikke det han kunne helle sitt hode til. Selg 

alt og gi til de fattige - - Nei, vi er nok en slags kristne i 

navnet, men lite i gavnet. Jeg måtte naturligvis filosofere 

hele tiden, om alt mulig, og prekte usjenert med meg selv. 

Været var stormfullt og lite koselig. 

Andre juledag følte jeg meg litt dårlig, rimeligvis fordi 

jeg forspiste meg dagen før. Sigurd kom nedom og spilte 

julesanger sammen med meg. Senere gik jeg i Verdens- 

teateret og så den norske filmen ((Frøken statsadvokat)) 

(delvis opptatt i Stavanger). Fremdeles elendig vær. 

FESTER PÅ L0PENDE BAND 

Tredje juledag sto min jubileumsartikkel i Aftenbladet, 

så nå går det slag i slag. Om kvelden ledet jeg juletre- 

festen i Totalen. Der var mye folk. Res. kap. i Domkir-

ken, Olav Sinding, holdt talen. Han er jamen en særpre- 

get personlighet. En dag så jeg ham stå nede i en kom- 

munal grøft midt i Bergelandsgaten, ivrig opptatt med å 

lete etter sjeldne stener, som var en av hans store samle- 

objekter. 

Fjerde juledag gikk jeg til Totalen kl. 16,30, for å være 

med og lede barnefesten, lese opp, fortelle eventyr og 

spille til julesangene. Da denne festen var ferdig klokken 

19,30, skulle den avløses av «Fremskritt»s fest for ten- 

åringer. Det møtte 80 av disse. Ikke før var den tilstel- 

ningen avviklet klokken 23,30, før noen av ungdommene 

ga seg til å «plyndre» juletreet og deretter få det ekspe- 

dert ned på gårdsplassen i den hensikt å hjelpe vakt- 

mesterparet å få ryddiggjort lokalet. Først etter klokken 

1 om natten kunne jeg forlate «åstedet», etter å ha vært i 

kontinuerlig aktivitet i ni timer. Klokken var blitt 2 da 

jeg omsider havnet i sengen, for å sove ut. Men neste 

dag, 291 12, var det «på 'an» igjen, for da skulle forenin- 

gens 70 års jubileum feires. Det startet middagstider 

med bekransing av Klosterstatuen, i pøsende regnvær. 

Det var som de beryktede himmelske sluser var åpnet på 

vidt gap. Da det tillike var kraftig storm, var det uråd å 

bruke paraply. Jeg iførte meg derfor den styggeste hat- 

ten og frakken jeg hadde og trosset uværet. «Slik går det 

når man har forelsket seg i en god samfundssak!)) kom- 

menterer jeg i dagboken. 

I forbindelse med den store festen om kvelden hadde 

jeg påtatt meg å skrive ulike referater for tre av byens 

aviser. Så ble det da å sitte oppe til klokken 3 om natten 

for å lage utkastene, sove noe små timer og så stå opp før 

klokken 8 og renskrive. Først var det å fare til Sven N. 

O., krumtappen i Aftenbladet, videre til ((Stavangeren)) 

der redaksjonssekretær Gerhard Petterson ventet meg 

med lengsel, som han sa. I «Iste Mai» utbrøt redaktøren: 

«Du kommer som du var kallet!)) Jeg pratet forresten en 

stund med sistnevnte redaktør, som sa at jeg skrev godt 

og at han gjerne ville ha bidrag av meg - hvis det bare 

ikke hadde vært så forbasket lite penger å rutte med.

Kanskje skulle jeg ha fortalt at sokneprest Ristesund 

på festen oppfordret ungdommen å si noe. Mitt navn ble 

nevnt, og jeg, som satt på galleriet og var sterkt opptatt 

med min reportasjevirksomhet, måtte helt uforberedt 

reise meg opp og si ett eller annet, ja,'gud vet hva jeg sa! 

Å improvisere noen «tale» burde bare de færreste inn- 

late seg på, hvis de da ikke er særlig rutinerte. 

Nyttårsaften 1929 var jeg invitert til Ungdomslagets 35 

årsfest. Enormt frammøte av ungdom i et vakkert deko- 

rert lokale. Jeg holdt en besynderlig bordtale. 

På hjemveien i 4-tiden om natten traff jeg på Risbak- 

ken en kone, som var ute og lette etter sønnen sin. Hun 

var engstelig for ham, for han hadde 20-30 kroner på 

seg, fortalte hun. Og siden han ikke hadde vært på 

ungdomsfest i Totalen, var det ikke godt å vite hvor han 

og pengene var havnet. 

Nyttårsklokken ringer: 

Dinge - dang - dinge - dang! 

Hva mon året bringer? 

Glede, smil og sang? 

Blir det lykke i ditt hus, 

eller sorg og jammer? 

Går ditt drømmeslott i grus, 

skjebnen hardt deg rammer? 

Tiden som er gått var trist, 

- la den bare fare! 

Beste delen vil til sist 

komme - for å vare.

Gode ønsker har du vel? 

Men hva kan det nytte, 

når du sitter for deg selv 

i en ussel hytte. 

Alt du tenker få i stand 

knekkes lett som sivet. 

Er det rart at da du kan 

se litt mørkt på livet? 

Himlen full av skyer er, 

- solen er fortrukket. 

Kaldt det blir i stuen her, 

årens ild er slukket. 

Disse bedrøvelige verselinjene (som jeg slett ikke er sær- 

lig stolt av) skrev jeg 71 1, da tante hadde dradd av sted 

med bestemor på en gamlefest i Frelsesarmeen. Det hen- 

der vanligvis rundt juletider at hun blir bedt om å delta i 

omlag fire slike fester, og de har jeg inntrykk av at hun 

setter pris på. Det er ellers bare når slikt skjer, at jeg 

sitter alene i huset. 

Lørdag 1 1 11 holdt jeg på ny opptagelsestalen i Ung- 

domslaget. Emnet var ((Gløden for saken». For unge, 

tenkende idealister kan det nok være atskillig å gjen- 

nomgå i et samfunn med mange motstridende, til dels 

destruktive krefter i virksomhet. Iblant kan de nok 

ønske seg langt bort til ett eller annet fjerntliggende 

område på kloden, der innbyggerne er innstilt på å gjen- 

nomføre livsformer som mer tar sikte på å være til 

fellesskapets beste. 

161 1 : Jeg lovte for noen dager siden å innlede til 

ordskifte i Fredsungdomslaget. Utarbeidet derfor et 

foredrag som jeg ga tittelen: ((Kjærringa mot strøm- 

men». Det dreide seg om den ungdommen som ikke 

lar seg drive med strømmen, men går imot den. Dess- 

verre hadde jeg på samme tidspunkt en sterk konkurrent 

i den for tiden så populære «folketaler» B. Dybwad-

Brochman, som hadde samlet en stor forsamling i et 

annet lokale. Diskusjonen blant mine tilhørere ble der- 

for ikke så livlig som den kanskje ellers hadde blitt. De 

som opplod sin røst, var helst enig med meg. Og det var 

ikke så lite jeg kom inn på heller: Kristendom, politikk, 

fredssak, avholdssak og målsak. 

EN UNDERLIG VINTER 

191 1 tok jeg en søndagsettermiddagstur til Kalhamme- 

ren, blant annet for å beskue restene av et arbeiderhjem 

som for to dager siden gikk opp i luer. Like ved bede- 

huset lå det bare en liten steinhaug og et par dokagger 

igjen av det lille huset, og det var egentlig ikke noen 

severdighet. Men jeg hadde da i det minste et mål for 

spaserturen, som deretter fortsatte opp til Misjonssko- 

len, ikke for å meditere over hedningenes åndelige til- 

stand, men for - i likhet med sist søndag - å kunne ta 

bussen hjem igjen fra en noe fjern holdeplass, og dermed 

få meg en rimelig kjøretur (billettpris 25 øre) som da- 

gens høydepunkt. 

Vi er nå langt ut i januar, men ennå har vi ikke hatt 

frost og snø, det er nærmest mildt, men med atskillig 

((skodderegn)). En underlig vinter, sier bestemor, som jo 

må sies å ha en solid erfaring. Solen har vært skjult så 

lenge at da den en dag viste seg som snarest med en liten 

stråle, på Våland skole, var det en gutt i første klasse, 

som rakte hånden i været og spurte: ((Frøken, e' det 

farligt med sol?» Den var vel god, og dertil sannferdig. 

MED EDVARD NYHAMAR 

I STAVANGER OG SANDNES 

Alle landsomfattende organisasjoner av noen størrelse, 

pleier å ha reisende representanter. De skal besøke lo- 

kalforeningene, konferere med styrene og holde offent-

lige møter. I mine unge år, da jeg med stor entusiasme 

deltok aktivt i DNT og ungdomsforbundet, falt det gjer- 

ne i min lodd å ta imot disse utsendingene, enten de 

kom med båt eller jernbane. En av dem som i trettiårene 

var på farten, var Edvard Nyhamar, som ble far til 

den senere kjente publisisten og redaktøren, b1.a. i «For- 

brukerrapporten)), Jostein Nyhamar, som på dette tids- 

punkt var omkring 8 år. En torsdag morgen kom Ed- 

vard med kystruten. Jeg måtte ta meg av ham en stor 

del av dagen, b1.a. vise ham byens severdigheter, ikke 

minst Domkirkens indre, og ledsage ham til Taugaten, 

der vi på Kveker-gravplassen med blottede hoder, så 

Asbjørn Klosters grav. Utpå ettermiddagen tok vi jern- 

banen til Sandnes, der vi skulle delta i en konferanse 

på formannskapskontoret, sammen med Sven Løge, 

Lars Berge, skolestyrer Erling Birkeland, formann- 

skapssekretæren, en annen Sandnesgubbe og en sekre- 

tær, foruten Edvard og jeg, åtte personer i alt. Saken 

gjaldt det nedlagte avholdslaget på stedet, og hva som 

skulle gjøres med den økonomiske siden av saken. Laget 

hadde nemlig en sentralt beliggende eiendom, like i nær- 

heten av skolen i Langgaten. Byens fedre så glerne at 

kommunen for en billig penge kunne overta eiendom- 

men. En av de eldre, toneangivende politikerne, som 

i alle år hadde deltatt i foreningen, syntes å gå i spissen 

for raseringen. Han uttalte på slutten av konferansen: 

«Nå e' de' jo de' me' oss, me e' helste bedehus- og 

kjerkefolk, så avholdssagå komme som nummer to.» 

Etter den resultatløse konferansen, drog vi til Hotell 

Sverre og spiste kveldsmat. Sandnes Totalavholdsforen- 

ing ble stiftet av Kloster, ikke så lenge etter at pio- 

nerlaget i Stavanger var kommet i gang, og de fikk 

stor betydning for edrueligheten i begge byene. Vi, fra 

sistnevnte by, ville bidra vårt med å få arbeidet gjen- 

opptatt i nabobyen. En tid senere arrangerte vi et offent- 

lig møte med god underholdning. Nye medlemmer teg- 

net seg, slik at laget ikke ble utslettet. Men det gamle 

avholdslokalet ble likevel senere jevnet med jorden. Det

var såvisst ingen ((gledens dag». I mellomtiden hadde jo 

IOGT reist et stort nytt lokale, og der drev godtemp- 

larne en mangeartet virksomhet. 

Den andre dagen Nyhamar oppholdt seg i Stavanger, 

følte jeg meg nærmest forpliktet til å sørge for at han 

fikk noe mer ut av oppholdet. Et besøk hos den gamle 

veteranen, Thorstein Bryne, ville sikkert være av interes- 

se. Han bodde på den tiden i et hus midt i den daværen- 

de Brynes Planteskole på nordsiden av Mosvannet. Det 

store oppdyrkede området, med lange rekker av rose- 

busker og andre blomsterplanter, og bed med alle slags 

trevekster, ble etter siste krig utlagt som attraktivt bolig- 

felt. Det forholdsvis langvarige oppholdet sammen med 

gamle Bryne, ble en givende opplevelse. Han fortalte 

mangt og mye om sin nære venn, Asbjørn Kloster og 

kvekerne. Jeg gjorde ingen notater, bortsett fra en de- 

talj, som vedrørte språklærer Klosters råd til de elevene 

som skulle gå i gang med å lære engelsk. Når de tok fatt 

på å lese et stykke og kom til et ord de ikke kjente, 

skulle de skrive dette opp og pugge det til det «satt» - og 

så fortsette lesningen, til et nytt ukjent ord meldte seg. 

Fra planteskolen på Madlaveien bar det rett til møtet 

i «Haabet», for å la Nyhamar få hilse på barna og si 

noen ord til dem. Straks etter var det for mitt vedkom- 

mende å ile hjem for å sluke litt mat på fem-seks minut- 

ter, og vise mine kjære at jeg ikke var forduftet for 

bestandig. Tilbake til Totalen for å delta i et styremøte. 

På bordet sto her mat, beregnet for den tilreisende gjes- 

ten, formannen og meg. Men da intet var satt fram for 

de øvrige møtedeltakerne, lot jeg være å spise, fordi jeg 

syntes det var så urettferdig at ikke samtlige skulle delta 

i måltidet. 

Uken etter var jeg sammen med en gruppe fra y.a. 

((Fremskritt)) for i et par timers tid oppe i Vålandstrøket 

å dele ut ett tusen propagandaplakater, som jeg hadde 

utformet og fått trykket. Dagen etter gikk de resterende 

tusen til husstander i Ostre bydel. I et forbruksfore- 

ningsutsalg i selveste Asbjørn Klostersgaten brukte en

av betjeningen munn på gutten som leverte trykksaken. 

Det var noe «tøys og tull» som sto skrevet, mente hun. 

Tenk, det sto svart på kvitt at ((Tenkende arbeidere drik- 

ker ikke, drikkende arbeidere tenker ikke.» (Uttalt av en 

meget kjent arbeiderleder). I dagboken kommenterer jeg 

motbøren, ved b1.a. å skrive: ((Skjønt å få være med i 

kampen for det som godt er! «Alles vel er vårt mål.» «Vi 

strever for velstand og lykke ... Men ikke alle mennes- 

ker vet sitt eget beste. Selv om jeg skulle tilharre 

mindretallet, har jeg likevel en god indre følelse. Det 

gode må nødvendigvis seire til slutt!)) 

Dessverre ble jeg i moden alder smertelig klar over at 

min ungdommelige optimisme fikk atskillige skudd for 

baugen, når det gjelder det godes endelige seier. På så 

mange områder synes det snarere å gå den veien hsna 

sparker! 

KUNST FOR FOLKET 

På møtet i Ungdomslaget 1712 hadde vi som gjest post- 

mester Adam Egede-Nissen. Han talte om «Kunst for 

folket)), en organisasjon som skulle være med og fremme 

det som navnet ga uttrykk for. Før møtet tok til, hørte 

jeg at postmesteren spurte en av de tilstedeværende her- 

rer om vi i vår forening hadde noen amatørskuespillere 

som kunne assistere ved tid og leilighet. Hjertet mitt slo 

en smule sterkere i det øyeblikket, men jeg unnlot natur- 

ligvis å kommentere sparrsmålet. Beskjedenhet skal jo, 

som kjent, være en dyd! Men om den gir noen positiv 

uttelling, er heller tvilsomt. 

Selv var jo Adam en usedvanlig fargerik personlighet, 

som spilte en framtredende rolle både på den politiske 

og den kunstneriske arena i Stavanger. De fleste av hans 

tallrike barneskare ble i tur og orden berømte skuespil- 

lere. Siden det er så lenge siden, og ,de impliserte perso- 

ner har forlatt den jordiske arena, synes jeg det er artig å 

røpe at den yngste av barna - Gørill - i midten av

tenårene lot til å ha et godt øye til Niels, men selv om 

følelsene nok var gjensidige, varte det hele bare en kort 

stund. Gørill var ellers en omsvermet pike og senere en 

avholdt skuespillerinne. 

Neste dag fortalte jeg i «Fremskritt» om den kjente 

amerikanske avholdstaleren John B. Gough og leste 

epistelen «Når lekser skal læres)). 

Sist lørdag ga jeg for arvrig en humoristisk opplesning 

i Rosendal og Ramsvik Kolonihager. På hjemveien kom 

jeg i følge med en av tilharrerne, som - til tross for at 

urviserne straks skulle passere midnattstimen, ba meg 

opp i sin leilighet, for å vise meg noen av sine tallrike 

bøker. Konen var på sykehuset og de to barna lå og sov. 

Han fortalte om sitt opphold på Voss folkehøgskule, 

hos Lars Eskeland, og om sine opptredener som arna- 

tørskuespiller. Ellers likte han å studere både det ene og 

det andre, selv om konen ikke satte særlig pris på denne 

interessen. Bibelen leste han som en interessant historie- 

bok, kunne gjerne sitte oppe hele lørdagsnatten og for- 

dype seg i lesning av den litteraturen som fanget hans 

interesse. Av en eller annen grunn ville han låne meg en 

økonomisk håndbok, og ga meg i tillegg en diktsamling 

av Ola Aurenes. 

KORREKTURLESER I TRYKKERI 

Så hendte det utrolige, at jeg fikk et tilbud om en jobb! En 

eldre kjenning hadde en slektning som drev et boktrykkeri 

og trengte en midlertidig korrekturleser og altmuligmann 

på kontoret og i ((falseriet)). Det tangerte jo interessene 

mine ikke så lite, og det var med forventning jeg bega meg 

av sted til bedriften for å konferere nærmere som saken. 

Det første jeg ble møtt av i gangen var en diger hånd- 

kjerre med lokk, bedriftens transportmiddel. Ved dette 

avskrekkende synet (som straks fikk meg til i ånden å se 

meg selv trekkende på det ufyselige monstrumet) snudde 

jeg rett om og gikk. Men hva hjalp det, jeg måtte nød-

vendigvis snakke med boktrykkeren, så bedre å hoppe i 

det, enn å krype! En halv time etter gikk jeg derfor på ny 

den fryktelige håndkjerren i møte, dreide hodet mitt til 

en annen kant og entret trappen. Takk skjebne, sjefen 

var hjemme til middag. Så fikk det bero til i morgen. 

Kanskje jeg da også ville være litt mere kvitt den slemme 

forkjølelsen som for tiden plaget meg. 

Neste dag traff jeg boktrykkeren, som jo ellers kje~te 

til at jeg skulle komme. 

«De skal sitte på den stolen der og høre etter og 

kontrollere når jeg leser korrektur. Og så skal De ((stik- 

ke inni», det vil si, putte det ene bokarket inni det andre. 

Noen ærender blir det ikke tale om -ja, kanskje bort til 

redaksjonen av «Industribladet» for å hente manuskrip- 

ter og noe slikt småtteri, men ellers ikke, forklarte han 

rapt og nervrast. «Men», la han til, «De kan visst ikke ta 

jobben likevel.))

Jeg kvakk til - hva kunne nå dette være for noe? 

Jo, det var det at han hadde tenkt seg å gi meg bare 

tolv kroner uken. Uten å reflektere svarte jeg: 

«Ja, ja, det har ikke så mye å si med lønnen - bare jeg 

får noe fast å gjøre.)) Om det var fem kroner uken han 

hadde tillatt seg å by meg, ville jeg kanskje ha sagt det 

samme. Når jeg skulle begynne? Hvis det passet for meg, 

gjerne samme ettermiddagen klokken seksten. 

Det ble en travel tid framover. Fra klokken halv åtte 

om morgenen og til sent på kvelden. Da jeg startet en 

torsdag, skulle jeg, for å komme inn i rytmen med de 

andre i bedriften, motta den første lønningen fredag 

kveld. Sjefen satt der med et papir foran seg og regnet til 

den store gullmedaljen: 

«To timer i går og åtte og en halv i dag, det er ti og en 

halv time. Med en timebetaling på tjuefem øre skulle det 

bli to kroner og sekstito og en halv øre - eller rundt 

regnet to kroner og sekstitre øre. Dermed hadde jeg fått 

en halv øre mer enn jeg vel egentlig hadde juridisk krav 

på. Men litt generøsitet skader ikke en gang iblant! 

«Regn etter selv og se om det stemmer,)) ba han meg 

forresten om. 

«Jo, takk, det stemmer sikkert,)) svarte jeg. 

Lørdagen er en særs travel dag, for da skal «Indu- 

stribladet)) gjøres ferdig og ekspederes. Jeg får sannelig 

min hatt gjøre fyllest for de tjuefem ørene! Når jeg sitter 

der og putter det ene arket inni det andre, eller står ved 

heftemaskinen, har jeg jo godt høve til å reflektere. Jeg 

finner blant annet ut at dette arbeidet kunne hvem som 

helst gjøre, om de var temmelig åndsfattige. Rett nok 

har jeg nå fått den «faste» jobben jeg har traktet etter, 

men gad vite om jeg ikke kunne gjøre bedre nytte for 

meg på andre felter? Da jeg i telefonen meddelte Niels 

nyheten, sa han: «Ja, det er jo herlig å kunne tilfreds- 

stille «folk», som visst forestiller seg at vi bare er noen 

innbilske drømmere. Det er vel derfor du har tatt job- 

ben?)) 

«Ja, delvis derfor,)) svarte jeg og lo.

En kort tid etter fikk jeg forhøyd lønnen til femten 

kroner uken, pluss overtidspenger. Jo, det kommer seg! 

I trykkeriet er det en ung mann som snart har gått 

fem år i lære og derfor tror han har noe å si. Han ba 

meg en dag pakke inn en mengde papiravfall. Jeg spurte 

om det var en ordre fra sjefen. Det var det, påsto han, 

men forresten hadde ikke det noe å bety når han - 

læregutten - hadde sagt det. Jeg var fristet til å komme 

med en spydighet, men holdt heller kjeft og gikk i gang 

med å pakke papiravfallet. En ettermiddag fikk han meg 

forøvrig til å gå og kjøpe kaffe og boller til seg og en 

påleggerske, og det til tross for at vi har en ærendsgutt 

på tjue år, hvis oppgave det er å gjøre den slags. Men 

han er god kompis med læregutten, og de ergrer seg nok 

litt over at jeg skal ha noen ((privilegier)), i tillegg til min 

fyrstelige avlønning. 

Da det etterhånden ble litt mindre travelt i trykkeriet, 

fant innehaveren at han kunne spare noen kontanter ved 

å la meg slutte. Det vil si, jeg fikk allernådigst lov til å 

arbeide hver lørdag formiddag, for da var det særs mye 

å gjøre. For fem og en halv time hadde jeg kr. 1,68, så 

det var så visst ikke noe å bli feit av. Men det er så rart 

med «det lille faste, da, det er så forbasket godt å ha»! 

For at boktrykkeren ikke skulle ta noen unødig økono- 

misk risiko, var avtalen den at jeg skulle ringe hver 

fredag kveld for det tilfelle at han ved selv å arbeide på 

overtid til langt på natt kunne unnvære min bistand 

dagen etter. Da han en gang sa nei, ble jeg så eitrende 

sinna inni meg at jeg la telefonrøret på med et grynt. Jeg 

lovte meg samtidig selv, at dersom jeg senere i livet 

skulle trykke en bok eller et blad, så skulle neimen ikke 

den pinfanten få jobben. Men lørdagen derpå fikk jeg 

oppfordring om å komme. Da fikk jeg to kroner og to 

øre - medregnet tre kvart times overtid. Han snøt meg 

dermed for et kvarters overtid, men jeg tidde. Uken 

etterpå kom han til at jeg skulle ha Kr. 1,55. Da kunne 

jeg ikke dy meg lenger, men tillot meg å minne ham om 

at jeg ikke fikk det jeg skulle sist gang.

«Å, så nå,)) mumlet han, visste godt at han hadde lurt 

meg. 

«Ja, ja, skal vi plusse med femten øre da, så De får 

Kr. 1,70 i alt?)) Det syntes jeg var svært lite, framholdt 

jeg, snaut nok til et middagsmåltid. Han mente at arbei- 

det var nokså enkelt. 

«Vel, men noe som må gjøres!)) Og de av den faste 

«staben» som er med på samme lørdagsarbeidet har tre 

ganger så høy betaling - fagorganiserte som de er - 

endatil at de tar seg lange spisepauser og ellers lurer seg 

unna så godt det lar seg gjøre, mens jeg arbeider konti- 

nuerlig. Det siste sa jeg naturligvis ikke, for det er aldri 

hyggelig å skade andre for å gagne seg selv. Den arme 

sjefen holdt seg for pannen, regnet og dividerte så svet- 

ten formelig piplet fram i ansiktet. Endelig reiv han i to 

kroner. En fantastisk generiøsitet! 

JUBILEUMSARTIKKEL OM H.C. ANDERSEN 

1813: Skal jeg si at jeg føler meg i slekt med noen 

åndshøvding, må det være den danske dikteren H.C. 

Andersen. Våre skjebner i oppvekstårene synes jeg min- 

ner en smule om hverandre. Uten sammenligning forøv- 

rig, må jeg straks legge til, for ellers ville jo folk tro at 

jeg er blitt fullstendig stormannsgal. Men jeg liker nå å 

lese om min danske åndsfrende og setter stor pris på det 

han har skrevet. Det skal snart feires 125 års jubileum 

for den høyt skattede dikteren, født 214 1805, og jeg har 

i det høvet gitt meg i kast med å lage en ganske fyldig og 

tidkrevende litterær artikkel, som jeg i god tid i forveien 

sendte til Aftenbladet. Den havnet i klørne på redak- 

sjonssekretæren, som så tillot seg å videresende manus 

til redaktøren med denne upassende kommentaren: 

«Skal en feire jubileene til alle danskene, får avisen vår 

noe å gjøre!)) Ærlig talt synes jeg at redaksjonssekretæ- 

ren av og til kan opptre nokså lumpent. Han legger 

stadig vansker i veien for meg, saboterer både det ene og

det andre produktet fra min hånd, enten refuserer det, 

eller lar det rykke inn så sent at det har mistet aktualite- 

ten. Men denne gangen måtte han trekke det korteste 

strået, for ikke å si bite i gresset. Redaktøren hadde 

nemlig et annet og langt klokere syn på saken. Det kom 

til å vise seg at det i samband med jubileet neppe fantes 

en publikasjon med respekt for seg selv, som unnlot1 å 

bringe utførlige skildringer om den verdensberømte dik- 

teren. 

I tillegg til avisartikkelen, hedret jeg jubilantens minne 

med å lese to-tre av hans eventyr for bestemor og samme 

kveld i en studiesirkel. 

MYNDIG 

Søndag 13. april fylte jeg 21 år, og skal altså fra nå av 

være ((myndig)) - noe jeg forresten bestandig har vært! 

Niels og Sigurd var nede hos meg fra klokken 15. Som 

markering av begivenheten og til behag for samtlige 

tilstedeværendes ganer var det blant andre godsaker inn- 

kjøpt en diger, velsmakende bløtkake til tre kroner! 

MIN F0RSTE SKRIVEMASKIN 

1414: I dag var jeg nede og hentet min nye (brukte) 

skrivemaskin. Har lenge traktet etter en slik - for skri- 

vende folk - svært nødvendige innretning. Allerede 

for tre måneder siden hadde jeg (pr. telefon) tatt kon- 

takt med et par forhandlere og spurt om prisen på 

brukte maskiner. Først var de syke etter å få vite 

oppringerens navn, som de straks noterte på sine blok- 

ker. Deretter pratet de meg ganske ør: «For jeg skal 

si Dem det, herr Borghammer, at - -D «Men jeg - 

-B «Vi skal forresten sende en mann opp til Dem, 

herr Borghammer - -B 

Jeg måtte da uttrykkelig forsikre de iherdige selgerne

om at jeg ikke ønsket noe besøk, men bare ville vite hva 

prisen kunne dreie seg om, for deretter å møte opp 

personlig og ta maskinene i øyesyn. Nå var tiden kom- 

met da jeg - i henhold til en annonse - kunne innfinne 

meg hos ((Remington)) i Holmegaten, der jeg ble tilbudt 

en ganske pen liten tingest for 75 kroner. Det lyktes meg 

å få den ned i 60 (selv om pruting vanligvis ikke ligger 

for meg). Ett års garanti og gratis undervisning i bru- 

ken, ved en av kontordamene. Så får jeg da se hvordan 

dette vil arte seg. Håper jeg ikke blir skuffet! For skuf- 

felser er det sannelig nok av fra før, og flere står vel i kø. 

I dag innvidde jeg mitt lille ((vidunder)) med først å 

skrive et brev til redaktøren i ((Menneskevennen)), over- 

lærer Emil Redse i Oslo, og deretter en petitartikkel, 

som Aftenbladets redaktør antok samme dag. Så det 

kan vise seg å bli regningssvarende og praktisk med en 

slik skrivemaskin, om den er både velbrukt, liten og 

billig! Noen dager senere fikk jeg forresten svar fra Red- 

se. Han takket for fortellingen, som han gjerne ville 

bruke i julenummeret. Spørsmålet var om jeg ville være 

fornøyd med et honorar på førti kroner. Mitt svar var 

naturligvis et ubetinget ja. Mer enn fornøyd, kunne jeg 

ha lagt til. 

714 søkte jeg kontorjobb i et elektrikerfirma. Følte 

det nesten som en ydmykelse - med tanke på ikke å 

komme i betraktning, i likhet med de mange andre som 

byr seg fram på arbeidsmarkedet, villig til å ta imot hva 

som måtte være ledig. Det gikk naturligvis også denne 

gang slik jeg forutså. På noen elektrikerkontorkrakk 

skulle jeg heller aldri bli plassert! 

EN GAVMILD, FATTIG LYRIKER 

En kveld jeg passerte Fisketorget ved Verksgaten, la jeg 

merke til at den unge, men ennå ikke særlig påaktede 

poeten, Reinhold Nicholay, ga en gammel fattig mann 

noen ører fra sin sikkert slunkne portemone. Den gamle

le så oppmuntret at han ønsket å takke giveren i hån- 

den. Men denne ville ingen slik takk ha. 

Et sted borte i astervåg passerte jeg like etter en 

annen gammel mann, som samlet avfallspapir fra gatene 

og gjemte det ved sin barm. Den slags småtrekk fra 

dagliglivet blir jeg rørt over og setter pris på. Jeg elsker 

et slikt miljø! 

1614: En gammel avholdsveteran, skipsfører Andreas 

Olsen, skulle begraves, og jeg møtte opp i kapellet. Helt 

uventet ble jeg bedt om å være en av de seks «bærerne». 

Det var første gangen i mitt liv jeg fikk en slik oppgave. 

Her gjaldt det å opptre med verdighet! Som det før har 

vært antydet er jeg imidlertid utstyrt med en uregjerlig 

humoristisk sans, som kan få meg til å «komma på 

låtten)) der det aller minst er passende. Her skulle vi på 

veien til graven passere gjennom en smal port, og det var 

ikke vanskelig å finne noe pussig i den situasjonen. Men 

takk og lov, jeg klarte å bevare den høytidelige fatnin- 

gen, så alt gikk som det skulle. 

Verre ble det da vi om kvelden samme dag var samlet til 

et såkalt ((studiemøte)) i Totalen, der en av de tilstedevæ- 

rende - T.H. - skulle holde et slags «foredrag» om 

gamle rettsdommer over stavangerske «hekser». Han 

tok saken meget alvorlig, men for tilhørerne var det hele 

så uforståelig, uinteressant og tørt framført, at vi holdt 

på å forgå av innestengt latter. Det kulminerte imidler- 

tid da «foredragsholderen» plutselig følte trang til å 

snyte seg - i neven - så det smalt. 

Som om ikke dette var nok, opplevde vi litt senere en 

superkomisk episode. Mens vi satt der i «studieværelset» 

i bygningens første etasje, farer plutselig døren opp og 

en regnfrakkekledd mannsperson ramler baklengs inn 

på golvet. Han hadde, i beruset tilstand, lenet seg til 

døren, med dette skjebnesvangre utfall. Det var en flau 

fremmed mann jeg vekslet noen ord med, etter at vi 

hadde fått ham på beina. Som grunn oppga han at det

var hans hensikt å treffe kafebestyrerinnen, men hadde 

på veien innover i korridoren «tvintet» i retning av dø- 

ren. Spør om vi etterpå fikk oss en hjertelig latter, kunne 

ikke annet. Der sitter vi fredelig i en totalavholdsfore- 

ning og får plutselig, som sendt fra månen, en drukken- 

bolt i favnen. Håper han fikk seg en så pass støkk i 

kroppen at han fortsatte sin livsvandring - alkoholfri! 

Det nærmet seg påske, og hva ville vel da være mer 

naturlig enn å skrive en påskefortelling. Den ble levert 

til redaktøren, som selvsagt hadde sine enkelte ting å 

sette fingeren på. Blant annet syntes han jeg hadde noen 

vulgære uttrykk, som f.eks. «fjes». Jeg gjorde noen 

mindre endringer og leverte det opp igjen. Da han fort- 

satt ville ha nye endringer, tok jeg umiddelbart veien til 

arbeideravisen, selv om de der muligens ville finne histo- 

rien for «religiøst» preget. Men påskeaften kom den på

trykk, bare med en ny tittel. Min opprinnelige var 

«Guds tilgivelse)), nå var det første ordet strøket, slik at 

overskriften kort og godt ble «Tilgivelsen». 

2214 var jeg i begge avisene for å heve mine ((tilgode- 

havender)), først Kr. 15,- for tre småartikler i Aftenbla- 

det og Kr. 7,- i «Iste Mai» for påskebidraget. Sist- 

nevntes redaktør måtte beklage at avisens dårlige øko- 

nomi ikke kunne gjøre det mulig å strekke seg lenger. 

En helsides fortelling i samme nummer skulle (sammen 

med noe annet stoff) honoreres med Kr. 15,- ! Han 

spurte forresten hva jeg pleide å få andre steder. Med 

tanke på at redaktør Redse nylig hadde spurt om jeg 

ville være fornøyd med Kr. 40,- for mitt bidrag i julehef- 

tet «Sol», fant jeg det opportunt å oppgi dette beløpet 

som svar på spørsmålet om hva «andre» betalte. Noen 

'skrøne var det jo ikke! «Men det er jo noe annet med 

kapitalistene,)) la jeg til, og lo. Han følte visst ingen 

trangt til å kopiere latteren - for etter hans mening 

skulle det jo nettopp være kapitalistene som lønner dår- 

lig! Uffa meg! 

1. mai 1930 var det godt vær. Kommunistene skulle 

ha eget barnetog, men tilslutningen var så liten, at det 

måtte innstilles. Om ettermiddagen var det noen få men- 

nesker som gikk i et minitog, med munnspill og trekk- 

spill i spissen. Egede-Nissen talte på Nytorget om «ver- 

densrevolusjonen». 

UGLEN OG VINFLASKEN 

Min første avisdebatt startet i «Iste Mai» godt og vel tre 

uker før 17. mai. Jeg tok til orde for at gym- 

nasiastene på Kongsgård skole burde kutte ut vinflas- 

ken som «ståsted» for uglen på det emaljemerket de 

nærmest føler seg forpliktet til å pryde sine jakkeslag 

med i russetiden. Kombinasjonen «Visdommens sym- 

bol» og «alkoholsuping» er en lite verdig markering for 

skoleungdommen. Mange føler det også upassende å gå

omkring med dette megetsigende uttrykk for en livsstil 

som de ikke deler. Noen har markert dette ved å kutte 

vekk flaskehalsen, slik at uglen står på et fundament 

som ikke vekker omdiskuterte assosiasjoner. 

((Student 1927)) svarte spydig på mitt innlegg. Jeg lot 

meg ikke ordbinde, men fortsatte med å utdype mitt syn 

på saken i to nye innlegg. Da jeg 17. mai deltok i 

folketoget, opplevde jeg at en flokk ((rødruss)) utbrakte 

et ((Borghammer lenge leve!)) Forhåpentligvis var det et 

vel ment ønske! Kanskje det endog vil vise seg å gå i 

oppfyllelse! 

NANSEN ER D0D 

18 15: I kveldingen gikk jeg en tur på kirkegården. Det 

gir likesom fred i sinnet å rusle slik blant de mange døde 

- tannleger og sjømenn, prestefruer og skurekoner - 

eller hvem de nå er, disse utallige hensovede, som ikke 

lenger er i stand til å gjøre seg gjeldende på jordens 

overflate. 

Fridtjof Nansen er forresten også nettopp død, og ble 

kremert i går. Det er sorg i hele den siviliserte verden. 

Døden skåner jo ikke noen, den er lik for alle - gudskje- 

lov, må en vel si. Bare gravstøttenes størrelse og ut- 

smykning er varierende. I Stavanger var det fra klokken 

12,45 to minutters stillhet, offisielt markert utenfor 

Domkirken, der folk blottet hodene, mens sørgemarsjen 

ble spilt av ((Ynglingen av 19 19)). 

SYKKELTUR TIL LUTSI 

Søndag 2515 var jeg sammen med en avdeling fra 

((Fremskritt); på sykkeltur til Lutsi. Et stykke forbi 

Sandnes punkterte naturligvis min forring, men noen av 

guttene var hjelpsomme og reparerte skaden på et øye- 

blikk. Ut på dagen tok det til med tordenvær og pøs-

egn. Mens kjøretøyene var plassert inne i skogen og ble 

«dyvåte», sto vi selv i skjul inne i et falleferdig og, akk, 

så lite vanntett båtnaust. De to kraftige bøyene varte 

heldigvis ikke så lenge at det nauet noe. 

En av guttene padlet utover vannet i en liten kano. Da 

jeg oppdaget det og ropte ham til lands, begynte vannet 

å sive inn over esingen akter. Han jumpet resolutt og 

forferdet i sjøen med aller klærne på. Heldigvis var det 

langgrundt, så han druknet ikke. Men søkkvåt ble han 

unektelig. 

Fire dager etter var det Kristi Himmelfartsdag. Vi 

hadde også i år leid den vesle dampbåten «Ragnar» og 

drog av sted på lysttur til Botne. Været var ikke så pent 

fra morgenen av, så vi kom til å tape Kr. 12,65 på 

fornøyelsen. Men en gild tur ble det likevel. 

OVERARBEIDET REFERENT 

3015: Fylkesmøte i år også, denne gang i Vikedal. Jeg 

hadde påtatt meg å levere ulike referater til fire publika- 

sjoner, i første rekke Aftenbladet og Stavangeren. En 

liten skøyte, kalt «Askøy» skulle gå fra Steinkarkaien 

etter middag. Deltagerne fra Stavanger ønsket å ha det 

mer komfortabelt og tok derfor dampskibet til Sand. 

Bare noen få stykker fulgte «Askøy», deriblant jeg. En 

langtekkelig sjøtur, som strakte seg over fire- fem timer. 

I Vikedal ble jeg sammen med skomakermester P.K. 

Rønneberg innlosjert hos et par greie landsfolk, Kristian 

Bøen med kone. De hadde begge som munnhell: «Nei, 

seie nå 'kje det, då!» 

Lørdag var det «forhandlingsmote» i Ungdomshuset 

og middag i Bedehuset, der det også var fest om kvel- 

den. Søndag var det stevne. Herlig vær i en vakker bygd. 

Hjemturen med rutebåten tilbrakte jeg i damesalon- 

gen, som jeg hadde tatt i bruk som redaksjonslokale. 

Klokken 23,30 var vi tilbake i Stavanger. Nå skulle 

referatene bearbeides og renskrives. Så snart jeg hadde

fått av meg den stive snippen og tømt i meg noen slurker 

med melk, satte jeg meg til maskinen og skrev som en 

gal. Tiden gikk med rasende hurtighet. Klokken nærmet 

seg 4 om natten, og det tok til å lysne av dag. Jeg måtte 

ha litt søvn og la meg i sengen. Sov til klokken 8. Sto 

opp. Drakk en slurk melk. Tok fatt på referatet til 

«Stavangeren». Klokken galloperte. Stemningen var des- 

perat. «Gud bevare meg!» Ringte til avisen. De måtte ha 

referatet straks. Og så var det ikke ferdig! Litt over 

klokken 11 var arbeidet så noenlunne avsluttet. Sprang 

først til Aftenbladet, der jeg slengte meg ned i en stol, 

for å lese gjennom avslutningen. Etterpå til ((Stavan- 

geren)). Nå var det viktigste endelig ferdig fra min hånd. 

Så skulle både «lste Mai» og «Rogaland» oppsøkes, 

men her bare med muntlige opplysninger. Den dagen 

gikk jeg som i «svime», av mangel på søvn og mat. Aldri 

mer skal jeg referere for flere enn en avis. Heter det ikke, 

at den som griper alt, skal miste alt? 

Sjefsekretær Petterson i ((Stavangeren)) spurte hvor 

mye jeg skulle ha for arbeidet, eller som han uttrykte 

seg: «Hvor mye det kostet,)) som var det en mark fadost 

det dreide seg om. Jeg dristet meg til å antyde femten 

kroner. Det var litt «stivt», syntes han, og ga meg tolv. 

Når det gjelder honoreringen i Aftenbladet, foregår den 

«puljevis». 

DEMORALISERT UNGDOM 

Som en slags avkobling fra det hektiske «skriveriet» 

syklet jeg inn i kolonihagen og klinte tjære på hytteta- 

ket, selv om det må sies å være litt av et svineri. 

Noen få meter ovenfor nettinggjerdet som omgir ha- 

gekolonien, satt et dusin unge gutter og fordrev tiden 

med å drikke, banne og snakke rått. De var så nær meg 

at jeg ikke kunne unngå å høre hvert ord som ble sagt. 

Uten å blunke sang de strofer av ((Jesus, styr du mine 

tanker ...H for i neste øyeblikk å utøse sine råeste eder.

Det hele virket ganske uhyggelig og gjorde meg vondt. 

Hva i all verden skal det bli av disse ungdommene, som 

ikke har noe nyttig å ta seg til? Hvordan og hva tid skal 

samfunnet løse det altoverskyggende sysselsetningsprob- 

lemet? 

ROSI OG JULIUS FEIN 

Stavanger har så visst aldri vært overbefolket med per- 

soner av jødisk herkomst. Fast bosatt var i 1930 og 

nærmest følgende år, bare to ektepar, som jeg gjennom 

min deltagelse i fredsarbeidet, tidlig kom i forbindelse 

med og gjennom lang tid lærte å kjenne og sette pris på. 

Først og fremst var det nok Rosi og Julius Fein jeg 

hadde mest kontakt med. Sistnevnte drev i mange år 

«Feins Magasin)) (opprinnelig ((Berlinerbasaren)), eller 

((Femtenøresbasaren)), som den på folkemunne gjerne 

ble kalt), i Ostervåg 15. 

Ekteparet hadde sin bopel i Figgjogaten 11, som eides 

av den tyske såpemesteren Friedrick Kronemann, som i 

egenskap av spesialist var kommet til den kooperative 

såpefabrikken i Stavanger. Han bodde i andre etasje i 

huset og Feins nede. Første gang jeg ble invitert til 

Julius, var den 15. mai 1930. Vi hadde deltatt på et møte 

i Fredsungdomslaget, der det skulle velges en utsending 

til landsmstet i Nidaros (senere endret til Trondheim) og 

bevilges et reisebidrag på 75 kroner. Fein foreslo meg, 

og det ble vedtatt. Etter møtet fulgte jeg så forslagsstille- 

ren hjem. Han fylte den dagen 44 år og sammen feiret vi 

jubileet med et glass selters og en appelsin. Ellers hadde 

han fått en blomsterhilsen og et telegram, det siste fra 

konen, Rosi, som for tiden befant seg i Wien. Geburts- 

dagsbarnet viste meg en mengde jødisk litteratur og 

prekte, oh, hvor han la ut! Skriftlærd lot han til å være. 

Det gamle testamentet kunne han nesten på fingrene. 

Jødene tror jo ikke at Jesus ble født av den hellige ånd 

og var deres messias, men det gjelder for dem å leve et

godt liv her på jorden. Ikke lite, bare det! Samværet 

varte til over midnatt. Fru Rosi Fein var utvilsomt den 

mest intelligente av ekteparet, uten at bemerkningen på 

noen måte skal virke diskriminerende for ektemannen. 

Hun behersket flere språk: Tysk, hebraisk, polsk, ru- 

mensk, norsk og tsjekkisk. Det siste var hennes mors- 

mål. Hun var et fint, idealistisk menneske og en gløden- 

de fredsvenn. Hun hadde satt seg i hodet at jeg i 1930 

skulle bli formann i Fredsforeningens Ungdomslag, noe 

hun i lengre tid hadde agitert for blant medlemmene. 

Det var derfor en stor skuffelse for henne da jeg på 

generalforsamlingen hardnakket motsatte meg å bli 

valgt. Grunnen var ikke manglende interesse for saken, 

men at jeg på det tidspunktet hadde mer enn nok med 

mine tillitsverv i Totalen. 

Det andre jødiske ekteparet jeg har antydet ovenfor, 

er urmaker Becker med frue i 0vre Holmegaten. De ble 

jeg også godt kjent med, og skal senere komme tilbake 

til. Både de og deres tre barn, Ada, Israel og Hermann, 

var prektige mennesker. Det er vemodig og opprørende 

å tenke på at de alle sammen senere skulle bli nødt til å 

bøte med livet på grunn av sin rasetilknytning! 

NYTT MOTE MED JENS TVEDT 

Jeg hadde nettopp vært inne i banken og satt inn tretti 

kroner da jeg i Kirkegaten dumpet rett opp i Jens Tvedt. 

Om han nå hadde lest romanen min, som han snart 

hadde hatt liggende i et års tid? Nei, dessverre, han 

hadde ikke det. Jeg fikk nok ta manuskriptet tilbake 

igjen, mente han, for doktoren hadde påbudt ham å 

holde seg vekke fra alt arbeid i fire måneder. Litt hadde 

han nok kikket i papirene, men det var nå tvilsomt om 

jeg fikk noen forlegger. Norske bøker var ikke særlig 

populære, folk ville ha lett kost, kriminalfortellinger 0.1. 

Men det var nok bare en overgang. En mann ved navn 

Lie hadde omarbeid «Brite-Per» til drama og hadde

spurt Tvedt om løyve til å la det oppføres på scenen. 

Men dikteren syntes at handlingen manglet, det besto 

bare av en mengde replikker. Personen satt der og små- 

drakk og pratet. Nei! Hva jeg drev på med om dagen? 

Studerte journalistikk og skrev litt i avisene. Han lot 

ikke til å synes så svært mye om det. Bladmannsarbeid 

sliter en mann ut, sa han. 

Da vi endelig skiltes utenfor telefonsentralen, lettrt 

han den brede svarte hatten sin i været og sa: 

«Ja, lukke til med det De nå putlar med!» 

Jeg strøk av meg sixpenceluen - som jeg til en forand- 

ring hadde på hodet i dag - og smilte: «Takk for det!» 

Jeg kunne jo ikke godt få meg til å si - takk, i like måte! 

PINSEN 1930 

Fredsungdomslaget skulle ha en to-dagers tur til heis i 

Madlandstraktene. Vi var en ganske stor flokk som star- 

tet turen på Stavanger jernbanestasjon søndag morgen. 

Alle deltakerne var iført sportsklær og bar på svære 

ryggsekker. Jeg stakk meg naturligvis ut ved å opptre i 

den vanlige lyse dressen og bærende på en uskyldig 

«rypesekk» - og frakke! Jernbanereisen endte på Ål- 

gård. Herfra drog vi i 7 drosjebiler med 60 kilometers 

fart, til Madlandsheia. Her tok vi fatt på fotturen - et 

følge på 19 damer og 14 herrer. Det var litt kjølig i 

været, men igrunnen velegnet til å vandre i. Rastet gjor- 

de vi flere steder under veis. Jeg kom i prat med en litt 

((haremyntet)) deltaker. Han snakket om hvor små men- 

neskene ble ute i den store naturen, i det hele tatt filoso- 

ferte vi om emner som også jeg er opptatt av. Ut på 

ettermiddagen nådde vi Veen. Her skulle vi overnatte - 

damene rundt om på gårdene, vi mannfolk i en hytte, 

der b1.a. en kjent lokal forfatter, Halvard Sandnes, plei- 

de bo om sommeren. Julius Fein og jeg var tiltenkt en 

flottere skjebne enn de øvrige, vi skulle ligge i en myk 

seng i et rom inn av hytte-stuen, der de andre lå studd

33 medlemmer av Fredsungdomslaget på tur til Bjerkreim pinsen 1930. 

@verst: Delt. samlet på tunet på Veen. Nederst: Julius Fein, Kjell 

Jensen og Gottfred. 

sammen på et halmunderlag. (Urettferdigheten lenge 

leve!) Guttene fortalte et drøss av skrøner, helt til vi falt 

i søvn. Klokken 5 våknet vi av stemmer. Opp, alle 

mann! I et nydelig vær inntok vi vår frokost på tunet. 

Ruslet litt omkring, nøt naturen og pratet med hver- 

andre. Julius og jeg hadde mye på hjertet - ikke minst 

han! Konen - Rosi - var fortsatt i Wien. De er meget

forskjellige, fortalte han. Selv liker han f.eks. å danse, 

hun ikke. De kan ofte sitte om kvelden uten å snakke - 

hun med sine skjønnlitterære bøker, han med sine histo- 

riske. Men han er begeistret for henne, likevel. Og det 

har han sannelig grunn til. Rosi er et prektig menneske - 

en personlighet. 

Ut på formiddagen var vi på farten mot Dirdal. Glop- 

pedalen var imponerende, med fjellene stupbratte på 

begge sider, og så den kjempesvære Gloppedalsuren - 

sikkert Skandinavias største - som ble til for uminnelige 

tider siden ved at svære deler av fjellene raste sammen og 

fylte ut dalen, der det skulle ha bodd folk og kreaturer. 

Det går jo en mengde sagn om det som hendte den 

gangen og det en mente var årsaken til at straffedommen 

kom veltende. Vi tok en sving ved Byrkjedals Meieri, 

gjennom den vakre Byrkjedalen. Her møtte vi en svær 

dyreflokk, som besto av flere tusen sauer og lam. En 

dame besvimte av anstrengelsen. Det måtte skaffes vann. 

Jeg skrudde hetten av en termosflaske som stakk opp av 

en ryggsekk, og sprang ned skråningen til fjellvannet. Da 

jeg kom tilbake straks etter, lå damen og rullet med 

øynene og spurte i ørske: «Mor, hva er det?» Hun kastet 

senere opp. Vi måtte øyeblikkelig få fatt i en bil. To karer 

for avsted. Om litt passerte en opptatt bil, men da folke- 

ne hørte hva som sto på, steg de ut og overlot kjøretøyet 

til oss. Sammen med et par av damene ble jeg utpekt til å 

bli med i bilen. En liten, meget vanskapt kvinne som 

hørte til i vårt følge, satt på fanget mitt ved siden av 

sjåføren, for å spare henne for ytterligere strabasser. 

Hun var ellers tapper og ville så gjerne delta sammen 

med «normale» mennesker, selv om det naturligvis var 

mer anstrengende enn hun ville vedgå. Klokken 18 gikk 

dls «Høgsfjord» til byen med oss alle sammen. Jeg 

hadde da bare et stykke brød, en kjeks, termosflasken og 

en kopp å dra på, mens de andre hadde svære brød, ost 

og mye annet igjen. Følgelig må det sies at jeg var den 

mest praktiske! Ikke sant? Turen var overmåte gild og 

deltakerne sympatiske. Det hele kostet bare fem kroner!

MANUSKRIPTET BÆRES HJEM 

1016, dagen etter pinseturen, vandret jeg til Jens Tvedt 

på biblioteket - for å hente ((Gåtenes gåte)). Han hadde 

lest 50 sider. Kommet hjem, bladde jeg flyktig, men 

vemodig gjennom arkene. Hvor mye arbeid har jeg ikke 

nedlagt her! Hvor mange optimistiske voner har jeg ikke 

hatt når det gjelder dette debutarbeidet, som skulle føre 

meg et stykke videre oppover - - Nå er det mer enn ett 

år siden jeg høytidelig skrev det siste ordet, mens Niels 

fotograferte det ((historiske øyeblikk)). Ja -ja! Jeg satte 

en tykk gummistrikk rundt papirbunken og plasserte 

den sammen med bøkene i skrivebordskapet. Men tenk, 

jeg er så innbilsk at jeg tror den en gang vil bli tatt ned 

igjen og gjort ære på! I all fall bli utgitt - og lest. 

Etter avisene å dømme lar det til å være stor begeistring i 

det folkestyrte landet vårt. Kongefamilien er nemlig blitt 

velsignet med en ((prinsesse)). Heldige unge! Om du selv 

neppe merker noe særlig til viraken på et så tidlig tids- 

punkt. Var du født i en fattig rønne, hadde ikke ett ord 

blitt nevnt i bladene. Men siden du er avlet i et slott, er 

du tusen ganger gjevere - i folks øyne. Du kan regne 

med å få en herlig, beskyttet tilværelse. Alle vil tjene deg 

og se opp til deg, som var du noe annet enn et menne- 

skebarn av kjøtt og rødt blod. 

Skulle min noe reserverte holdning til kongelig avkom 

skyldes mindreverdskjensle og bitterhet mot egen ublid 

lagnad, får jeg trøste meg med et ord av Ivar Aasen: 

«Det er nokot som ofta hender, at eit barn som folk 

vyrdar lite um, kann endå taka seg so vel fram når det 

fær åri på seg, at det kann vera folket sitt til langt større 

hugnad enn andre som gildare tyktes vera.)) 

EG KAN OG SKRIVA PÅ NYNORSK! 

Har eg fyrst nemnd Ivar Aasen og ((målet hennar mor)), 

kan eg like godt halda fram med det. Det hadde seg slik

at eg skulle vera referent på ei stemne ute på Jæren ein 

stad og i det høvet, av bladstyraren hadde fenge påbod 

om å nytta landsmål - for fyrste gong offentleg. Og det 

er slett ikkje så overvettes vanskeleg - når ein berre ikkje 

har motviljen mot målet i seg. 

Eg reiste med Jærbana laurdag middag til Nærbø. 

Saman med folkehøgskulestyrar Erling Birkeland var eg 

plassert i famelien Underhaugs unelege heim, der me åt 

fleire måltid. Flott og godt var det, alt i hop. Dertil kom 

at eg fekk nytta skrivemaskinen på kontoret. Elles heldt 

eg meg ved referentbordet i forhandlingshuset. Men så 

kom kvelden. Presten på Opstad Tvangsarbeidsans talt 

skulle halda festtalen, men han hadde meldt forfall. Eg 

vart peika ut som hans «vikar». Helst skulle eg vel ha 

sett meg på bakbeina og nekta. Men sidan eg i kofferten 

hadde manuskriptet til min tale ((Fedrearven)), gjekk eg 

med på å nytta den - som ei «naudhjelp». Eg klatra opp 

på den høge preikestolen og gjenga talen utan «slud- 

der». Ein bladmann har ikkje mange fristundene på ei 

slik stemne. For det fyrste skal han vera til stades på 

kvart møte og notera det meste av innhaldet i dei talane 

som vert haldne. Etterpå skal han så forma stoffet og 

reinskrive. Har ein teke på seg oppdrag frå fleire aviser 

samstundes, som alle skal ha ulike referat, ja, då er det 

reint ille. 

For fyrste gongen i livet mitt såg eg under gudstenesta 

korleis det gjeng fyre seg når dei døyper reivungar. Fire 

born fekk skvetta nok0 vatn på skallane - og det gjekk 

lynande fort og! Eg tykte seremonien verka underleg. 

Elles ba presten til Vår herre og takka han for den nåden 

han hadde synt det norske folket då han sende prinsessa. 

JULEFORTELLING I JULI 

Fra midten av juni og utover har vi hatt det steikende 

hett. Når det er kjølig i været, for ikke å bruke det 

vanlige stedlige uttrykket «kulse», pleier bestemor gjerne

si: «Me ska' kje søna opp av varme.)) For tiden får både 

hun og alle andre i vår del av landet, sannelig «sarna 

opp»! 

Midt på blanke sommeren, med steikende sol og klar 

himmel, kom jeg til å tenke på at tiden nå var inne til å 

skrive en ny julefortelling. Den jeg produserte i fjor 

gjorde seg jo ganske bra. Jeg satt alene i hytten og 

strevde med utkastet. Hadde tenkt meg at hovedperso- 

nen skulle stå i fare for å synke til bunns i lag med 

dårlige kamerater, men noen skulle gripe inn og føre 

ham tilbake til moren, som lenge hadde levd i engstelse, 

men dog med håp om at et under måtte skje. «Reddet» 

skulle tittelen lyde. 

Mens jeg satt der og konsentrerte meg om dette med 

«redningen», hørte jeg en sterk fluesurring et sted i rom- 

met. En sånn lyd pleier gjerne oppstå når en flue er fanget 

av en edderkopp. Jeg reiste meg og ga meg til å lete etter 

hvor lyden egentlig kom fra. Endelig fant jeg ut at det 

dreide seg om en flue som hadde krøpet inn i et beger på 

en «revebjelle» som sto i en vase på hyllen. Den kom seg 

ikke ut igjen - var fanget som en hummer i fiskerman- 

nens teine. Her kunne jeg opptre som den reddende 

engelen! Jeg tok blomsten og rev den forsiktig opp, så 

fluen ble frelst fra en lang og ubehagelig død. Den var 

allerede svzert utmattet, så den maktet ikke å bruke 

vingene med det samme. Men om litt ble den så pass vital 

at den kunne fly bort på et blomsterblad i en annen vase. 

Reddet! Her hadde jeg et interessant moment, som det 

ville la seg gjøre å flette inn i julefortellingen! 

FJELLKNAUSEN BORGHAMMER 

Sammen med 17 andre medlemmer i Totalens ung- 

domslag var jeg 2916 1930 på en gild lastebil-tur til 

Høle. Vi spaserte til Selvikvåg. Været var ikke det aller 

beste - en regnskur nå og da - og vi fikk derfor holde til 

i stua hos en småbruker og fisker. Deltakerne tok en

fottur til Selviksstakken. Jeg for min del hadde ikke 

fottøy som egnet seg for fjellvandring, og var dessuten 

så lat, at jeg vendte tilbake til ((standkvarteret)). Litt 

etter kom to forlovede par, som hadde gitt opp p.g.a. 

regnværet. Jeg nyttet ventetiden til å bestige Borghammeren. 

Det er ikke en trykkfeil, men her dreier det seg 

om en fjellknaus som rett og slett kalles Borghammer. 

En gang i svunnen tid skal her ha stått en borg. To 

engelskmenn var for noen år tilbake og grov på haugen, 

uten å finne noe oppsiktsvekkende. Kan tro jeg syntes 

det var underlig å stå på toppen. Jeg steg opp på en 

halvstor stein og sto der lik en statue, speidende ut over 

fjorden. Borghammer på Borghammer! Den var vel god! 

Til minne tok jeg med meg to små bjørketrær. Det ene 

plantet jeg omhyggelig i gården «vårs», den andre på 

koloniparsellen. Begge har altså kommet til verden på 

toppen av min «nabne». Da vi i 1937 flyttet til Kampen, 

ble disse to bjørketrærne spadd opp og plantet på det 

nye stedet. Her har de vokset seg kjempesvære og viser 

godt igjen i området. I 20- tiden bar det hjemover - om 

Bråstein - med sang og latter. 

NYHETSREPORTAS JE 

Jeg hadde nettopp vært innom «Iste Mai» og hentet 

humoresken «Elleve øre», som jeg ville forandre litt 

på. Var på hjemveien, da det skjedde like ved siden 

av meg i Verksgaten: En lastebil med tre kjempestore 

olivenoljefat, slepte et annet kjøretøy med to fat på. 

Idet sjåføren rykket til for å kjøre videre, vippet det 

ene fatet av den første bilen, med det sørgelige resultat, 

at bunnen sprengtes ut av sitt «leie», slik at den dyrebare 

oljen fosset ut over gaten i stride strømmer. Et slikt 

fat skal inneholde et par tusen liter og koster like mange 

kroner. Før fatet hadde lagt seg til ro, setter jeg avsted 

til Aftenbladet, der jeg heseblesende forteller nyheten , 

til redaksjonssekretæren. Om ikke lenge skulle bladet

i pressen, men meldingen om uhellet kom tidsnok til å 

bli med. 

NIDAROS ELLER «ROGALAND»? 

1617: Grosserer Aga stoppet meg på gaten for å spørre 

om jeg fortsatt var ledig. 

«Ja - for så vidt,)) svarte jeg. (Ledig er jeg vel egentlig 

aldri, men uten fast stilling, når sant skal sies). Han 

rådet meg til å ta en tur ned til redaktør Vangsnes i 

dagbladet «Rogaland» og spør om de der hadde bruk 

for en vikar i ferien. Det ville være en sjanse for meg, 

mente han. Men dette kolliderte dessverre med min om- 

fattende Nidaros-reise som jeg hadde gledet meg sånn 

til. Spørsmålet var derfor: Skal jeg oppgi turen for å 

kunne ta en måneds vikariat i avisen? Det siste ville nok 

være mest fornuftig, vel og merke dersom det var sikkert 

at de virkelig søkte en sommervikar. Men da jeg dagen 

etter ringte til grossereren, fikk jeg inntrykk av at det 

bare var en «tanke» av ham. Selv hadde jeg jo også tenkt 

på det samme. Nå ville det altså bli Nidaros-tur likevel! 

Da DIS «Havda» lå ved bryggen i Stavanger 1917 

gikk jeg ombord for å bese lugarene. Takk skjebne, alle 

på tredje plass var opptatt til båten neste gang skulle gå 

nordover. Nå blir jeg nødt til å reise uten lugar, så 

hvordan jeg skal tilbringe de tre nettene, er meg i dag en 

gåte. Men reise skal jeg i alla fulla fall! 

BIBLIOTEKASSISTENT? 

Traff Asche Moe på gaten. Jeg fortalte ham at jeg aktet 

å søke en ledig stilling som tredje assistent ved Kommu- 

nebiblioteket. Han mente at det ville være absolutt få- 

fengt, for de ville nok ha en med høyere utdannelse. Og 

han hadde utvilsomt rett. Det går etter avlagte eksame- 

ner her i livet, kanskje mer enn etter anlegg og interesse. 

Synd at det skal være slik!

Moe lovte imidlertid å skrive en anbefaling, som jeg 

søndag ettermiddag spaserte til Hafrsfjord for å hente 

(brukte en time og ett kvarter hjemmefra og ut). En 

glimrende attest hadde han skrevet, men han ville abso- 

lutt sette sitt lakksegl på papiret, og da seglet lå i byen, 

skulle jeg få attesten hjemsendt den følgende dag. Som 

det elskverdige menneske Moe er, lovte han å oppsøke 

formannen i bibliotekstyret og anbefale meg. 

Mens jeg ennå lå i sengen mandag morgen, kom Moe 

personlig hjem med beskjed om at styreformannen 

hadde sagt at personen var utsett for lenge siden, så jeg 

aldri skulle ense å søke stillingen. Det må sies å være en 

feil ved kommunale ansettelser, at ledige stillinger aver- 

teres så omstendelig (i dette tilfelle tre ganger i alle 

byens aviser, med kostbare annonser til Kr. 13,60 pr. 

inntrykk, som i dette aktuelle tilfellet). Det fordres b1.a. 

legeattest, og bare den fornøyelsen koster Kr. 4.00 for 

hver søker. I tillegg kommer ergrelsen ved forgjeves å 

sende den ydmykende, rosende selvbiografien. 

TI KRONER FOR ((11 @RE» 

21 17 var jeg nede i «Iste Mai» for å heve honoraret for 

humoresken «Elleve øre)). «Vi pleier å betale ti-femten 

kroner for den slags stoff,)) sa redaktøren, til min store 

forbauselse. Og -- nautet jeg er - svarte jeg ubetenkt: 

((Egentlig hadde jeg ikke ventet så mye.)) Dermed kunne 

han med god samvittighet velge det minste beløpet. 

Hadde jeg holdt kjeft, kunne han vel ikke ha unngått å 

velge det høyeste! Vi pratet videre om min reise til Nida- 

ros-jubileet. Han ga meg i oppdrag å skrive så mange og 

så lange reisebrev jeg bare ville, fra ferden og oppholdet 

i Trøndelag. Så jeg får en travel tid i ukene som kommer. 

Men honoreringen ville bli liten, lot han meg vite. Noe 

jeg for lengst har gjort meg fortrolig med. Som før sagt, 

penger er ikke det mest viktige i livet!

PÅ REPORTASJEFERD NORDOVER 

Olsok - 29. juli 1930, skulle det til minne om Hellig 

Olavs innsats for kristendommens innføring i Norge for 

900 år siden, være store festligheter på Stiklestad og i 

byen med Nidarosdomen. Lenge hadde denne stiftsta- 

den vært kalt Trondhjem, men nylig gjorde Stortinget 

vedtak om at den heretter skulle omdøpes til det den 

opprinnelig het, nemlig Nidaros. Det skapte en strid så 

følelsesladet og intens, at den savner sitt sidestykke i 

landet vårt. Det utartet så sterkt og uhyggelig, at saken 

ble gjenopptatt i Stortinget. For å finne en larsning som 

til nød kunne bli akseptert, ble det vedtatt å omdøpe 

byen til Trondheim. Personlig syntes jeg at Nidaros var 

å foretrekke, i likhet med Oslo, som seiret over Christia- 

nia noen få år tidligere. 

I forbindelse med jubileet skulle det arrangeres store 

utstillinger i Trønderbyen, og en lang rekke organisasjo- 

ner av alle slag la sine landsmøter på dette stedet. Blant 

disse var Norges Fredsforening og Det norske Totalav- 

holdsselskap med ungdomsforbundet DNTU. Som jeg 

allerede har fortalt ble jeg valgt som utsending for to av 

de nevnte organisasjoner, med reisetilskudd på hen- 

holdsvis 75 og 40 kroner. Dessuten gjorde jeg avtale med 

både Aftenbladet og lste Mai om å levere henholdsvis 

referater og reisebrev. Siden det var et par ukers mel- 

lomrom mellom landsmøtene, måtte jeg nødvendigvis 

oppholde meg i byen og omegnen i tre uker. Alt i alt 

ville jeg bli vekke fra Stavanger i godt og vel en måned. 

For å slippe å overnatte på hotell, skulle jeg få disponere 

en stue hos Margrethe og Arne Kvam. De drev en mo- 

derne herreekviperingsforretning i byens sentrum.

Til venstre: Mine vertsfolk under jubileumsfestlighetene i Nidaros/ 

Trondheim 1930: Margrethe og Arne Kvam. Til h.: Under det etterføl- 

gende Oslobesøket var jeg gjest hos Edvard Nyhamar og konen. Han 

holder datteren Margunn på armen, hun den yngste sennen Olav. 

Nederst: Det seirende laget i dragkampen på DNTUS sommerskole i 

Orkdal. Fra venstre: Lars Berge, Bernt Marcussen, Nils Helgevold. De 

to til høyre: Gottfred og Raw Wilson.

REISEN STARTER 

«Havda», 2617 1930 

Jeg står her ved relingen og ser byen min forsvinne. 

Nesten med velbehag suger jeg den beryktede ((Kalham- 

merluktå)) inn gjennem nesen - det blir nemlig en god 

stund nå, før mitt uundværlige lukteorgan atter får en 

slik tvilsom fornøielse. Men propellen sviver med upå- 

klagelig fart og snart er den velsignede friske sjølufta 

den dominerende. 

Dampskipet «Havda» er en bra båt. Og så ualminde- 

lig billig å reise med. Den er bygget i 1883, gjør 1 l mils 

fart og eies av Innherreds dampskibsselskap. Bortsett 

fra at jeg kom litt for tidlig ombord med den største 

kofferten min, så «trisa» - eller hvad tite1 hun måtte ha - 

fikk rette noen velmente, men derfor ikke helt hyggelige 

bemerkninger til mig fordi jeg betrådte det gulvet hun 

antagelig nettop hadde fart over med vaskekluten sin, 

har reisens start vært god. Været strålende og bølgene 

minimale - foreløbig iallfall -. Skam å klage. 

Jeg reiser selvsagt på tredje klasse. I (tgamle dager)) 

var denne et sted for kreaturer, i vår tid er plassen 

respektabel nok for grever og baroner. I all fall for mig! 

Som et puss av skjebnen - eller skal vi si, fordi jeg 

undlot å bestille billett en måneds tid i forveien - er alle 

koiene optatt. Heldigvis har jeg fått lov til å sove på en 

av de myke benkene i salongen, så neimen om noen har 

grunn til å beklage mig. Klokken 18 passertes Hauge- 

sund, og i l-tiden i natt er vi i Bergen, hvor båten blir 

liggende til ut på eftermiddagen. 

VIDERE AVSTED - - 

Søndag 2717 

Det ble ikke noen søvn for mig den natten. Kl. 1.30 lå 

skuta fortøiet i Bergen, og et halvt dusin lossearbeidere 

entret henne øieblikkelig. Vinsjene buldret noe aldeles

forferdelig like over mig i flere timer, men da de endelig 

ga fred og jeg skulde til å blunde litt, kjente jeg en rar 

kribling under lagenet. Det viste sig å være ingen ringere 

enn en velnæret loppe. Efter en vellykket jakt efter denne 

mindre kjærkomne gjesten, lyktes det mig å fange den 

mellom klypene og gni livet ut av den. Jeg opbevarte 

straks det avsjelede legeme i mitt brilleetui til minne. Før 

Gamle-Erik hadde tenkt å tre i filttøflene, hadde jeg 5 ~tt 

mine rågummisåler på byens brosteiner, selvsagt bevebnet 

med min nykjøpte paraply, som jeg dog ikke fikk 

bruk for i solsteiken. Underlig slik å vandre gjennem en 

sovende søndags-by. En gammel nattevakt kommer gående 

over Fisketorvet med sitt lille kaffespann i neven, 

en skrullet unggutt spør mig om jeg har en sigarett 

disponibel, men får til svar at jeg ikke bruker nikotin i 

noen form. To politimenn står og prater midt på Nykirkealmenningen. 

På terskelen til et hus i Ytre Markveien 

sitter en full ungdom og halvsover i en høist ubehagelig 

stilling. Gjennem et åpent vindu i en privatbolig kimer et 

vekkerur - undres på hvorfor. Oppe i annen etasje i en 

kontorbygning sitter en halvstor katt og glaner ut i 

stillheten, et annet sted opdager jeg til min forbauselse 

en dame som holder på å pusse messing i et avsidesliggende 

utstillingsvindu - klokken 5 1 I2 en helligdags 

morgen! 

Nede i Nøstegaten kommer jeg over det uhyggelige 

brandstrøket - resultatet av ildens herjinger i mai måned 

iår. Hele kvartaler ligger fremdeles i en eneste uendelig 

ruinhop. Sofaer, plysjstoler, grammofonplater, salmebøker, 

Norges- historier, symaskiner, ja, sogar pianoer ligger 

der halvbrente, men totalt ødelagte, og vidner om 

hvor uhyggelig en brand i virkeligheten er. Jeg drar ut 

fotografiapparatet og klikker et billede av en eiendommelig 

gruppe: Et værelse med seng, bord og linolium på 

gulvet, men med kun to vegger og et halvt tak. 

Av de ((severdigheter)) jeg fikk tid til å besøke, var det 

særlig Museet, den botaniske hagen og teatret som imponerte 

meg mest. De smakfulle parkanlegg glemmer

man ikke så snart. Lett å se at de her ofrer mer penger 

på byens forskjønnelse enn i min egen hjemby og det er 

utvilsomt vel anvendte beløp. Mennesket lever, som 

kjent, ikke av brød alene! 

Før jeg drog videre avsted nordover, fikk jeg anled- 

ning til å «ta imot)) det kjempesvære turistskibet «Monte 

Olivia)), som seg inn til kaien under full musikk mid- 

dagstider. Det er fra Hamburg og alle passasjerene er 

tyskere. Jeg fikk et lynintervju med en av deltagerne, 

som fortalte at de drog fra Tyskland den 15. juli og nå 

var på tilbakereis fra Nordkapp, der det hadde vært 

regn og ruskevær. Samtlige 1575 passasjerer gikk i land i 

Bergen. Halvparten bilte i over hundre drosjebiler til 

Sandvika og Arna, andre halvparten spaserte over Tys- 

kebryggen til jernbanestasjonen, hvorfra det med 

ekstratog bar avsted til Arna. Herfra drog begge grup- 

per samlet tilbake til byen med banen. 

Jeg har nå for adskillige timer siden forlatt byen med 

de mange bakker, terrasser, rekkverk og gasslykter, og 

nærmer meg mer og mer jubileumsbyen Nidaros - mitt 

første egentlige mål. 

Men til å begynne med tar jeg en avstikker ut til 

Stiklestad, arnestedet for de store Olavsfestlighetene. 

STIKLESTAD-SLAG OG KISGRUBER 

Orkdalen, 8 / 8-30 

Olsokdagen reiste jeg med en av de mange ekstrabåtene 

til Trones, hvorfra det var meningen å ta automobil til 

Stiklestad. Men å få tak i et slikt befordringsmiddel var 

lettere sagt enn gjort. Den veldige skare av drosjebiler, 

som var samlet ihop fra alle kanter, hadde nok å gjøre 

med å hente passasjerer fra Værdal stasjon, og de få som 

forvillet sig til Trones, blev stormet før de kom så langt. 

Klokken var 12 og været steikende varmt, så det vilde 

neimen ikke bli noen takknemlig opgave å trave langs 

den støvete landevei en hel mil - og så attpåkjøpet

komme for sent til festlighetene. Men heldigvis lot skjebnen 

til å vazre velvillig for en gangs skyld. Det kom 

nemlig en lastebil like imot oss. Som desperate for kvinner 

og menn den imøte. Her gjaldt det ikke å ta hensyn 

til sin neste, men kjempe for sig selv. I slike stunder 

kommer menneskets egoisme tydelig og klart frem i 

dagen! 

Jeg - som altså heller ikke var et hår bedre - slengte 

min bagasje op i bilen og mig selv efter. På et ørlite 

øieblikk var kjøretøiet overlesset. Men da kom han, den 

((aristokratiske)) herremannen, og kommanderte hele 

«smelta» ut igjen. Han hadde lagt beslag på bilen før oss 

- for sig og sitt følge på elleve sjeler, påstod han. 

Det blev en langvarig og skarp krig, som en vittig 

dame gav navnet ((Stiklestad-slaget nr. 2) - «Her har jeg 

fått innbydelse som utlending)), sa en eldre herre på 

«vårt parti)), «og så blir jeg mottatt på denne måten. 

Skandaløst!)) «Jeg også må absolutt komme tidsnok til 

gudstjenesten)), meddelte en ung, skarp frøken. Begge 

kom med; men de øvrige måtte vike plassen for den 

«aristokratiske» og hans følge. 

- Så stod jeg da omsider på den berømmelige krigssletten 

blandt ti-tusener av mennesker, og dusin-vis av 

prestemenn, som bukket og skrapte for de ærverdige 

bisper og de kongelige høiheter som passerte i prosesjon 

til kirken, blandt stramme offiserer og soldater med 

dragne sverd og ((øieblikksfotografer)) og vanføre lirekasse-menn. 

Selve festlighetene skal jeg ikke komme inn 

på; de var selvsagt storslagne nok - men det er et ord 

som sier: Det er ikke gull alt som glimrer. Ikke kristendom, 

alt som går under kristendommens fane! 

Noen dager deltok jeg på DNTU's sommerskole i Ork- 

dal, og her var vi b1.a. på besøk i Løkken gruber. 

Det er en stor bedrift som sysselsetter omlag 500 ar- 

beidere. Man utvinner f.t. 1000 tonns kis pr. dag, men

Et utsnitt av jorsavnlii~gen ved åpningen av DNTUJ. lancisrnøte i Nida- 

ros (Trondheim) 1936. På talerstolen står jormanneiz, Arne Kvam. 

Stående ved bordet som nr. 2 fra venstre: Gottfred, videre Alf' Ulnes, 

Edvard Nyhamar, den h-jente folketuleren Carl Simonsen. Narmest til 

hoyre: Johs. Voldsund og nr. 3: Ludvig Ludvigsen fra Bergen. 

produksjonen har tidligere år vært adskillig større. Det 

fortelles, at grubene skal være opdaget av en rømt tyv 

for et par hundre år siden. I dag er - med sorg å 

melde - aksjemajoriteten på svenske hender, og hoved- 

kontoret finnes i Stockholm. Vi er vandt med at landet 

vårt på denne måten stykkevis blir solgt, men sårt er 

det likevel. Hvad arbeidernes kår angår, synes disse 

å være tålig bra. Daglønnen kan - efter en av «stigernes» 

oplysning - komme op i 16 kr. Selskapet har opført 

en rekke koselige «Egne-hjem» som i de vakre omgi- 

velser må være rene lilleputt-sanatorier. Men jamen

trengst det også. For ikke er det noen særlig sund og 

hyggelig jobb å tilbringe så mye av sin levetid 3-4 hundre 

meter under jordens overflate! 

Efter norske forhold må denne sies å være imponerende. 

Den har fått en vakker og fordelaktig beliggenhet på 

begge sider av Nidelven, hovedutstillingen på 0ya 

(Nidareid) og fiskeriutstillingen på Skansen. 

Her finnes alt mulig mellem himmel og jord - fra 

sølvrev til flygler, fra eldgamle bondestuer med «strø» 

på gulvet og «fenaknok» og flatbrød på bordet, til prak- 

tiske hybelleiligheter og moderne badeværelser, fra ge- 

værer og patroner til kirkeklokker. 

På fiskeriutstillingen er det «Fram»-skuta og akvariet 

som er gjenstand for størst opmerksomhet. Akvariet er 

en samling av levende fisk og krebsdyr lys levende foran 

øynene våre i 30 akvarier. 

OLAVSJUBILEETS HISTORISKE 

UTSTILLINGER 

har fått plass i Videnskapsselskapets murbygning i Er- 

ling Skakkesgaten. Første etasje er vidd «Fra kirkens 

arbeide idag)). Man får her anledning til å se hvor mye 

landet ofrer for presteskapet, sammenlignet med utgifte- 

ne til øl, vin, kinematografer og fattigvesen. 

I andre etasje er utstilt gammel og ny kirkelig kunst. 

I tredje etasje finnes den forhistoriske avdeling, der 

det vrimler av hellerisningsavtrykk og gamle våpen i 

nesten kjedelig ensformighet. Endelig kommer vi bok- 

stavelig talt til toppen av kransekaka, nemlig Olavshal- 

len. Lyset er her svært dempet og gir derfor rommet 

et fantastisk preg. I nisjer langs veggene står oppstillet 

mer enn et halvt hundre eldgamle Olavsfigurer, som

for anledningen er samlet fra inn- og utland. ((Bysamlin- 

gen» i kjelleren er på sin måte interessant. Den består av 

en mengde oldsaker funnet i Nidaros by. Et uhyggelig 

kott nede i kjelleren vakte særlig interesse. Her er det 

nemlig fullt av gamle henrettelses- og torturredskaper, 

så som galge, økser, sverd, ((spansk kappe)), brennemer- 

ke-jern, tenger osv. En grufull skarprettertakst noterte 

jeg meg, uhyggelig i all sin detaljrikdom. Her får jeg 

nøye meg med å gjengi noen av «postene» på tarifflisten: 

For et hoved med Sverd at afhugge 10 Riksdalere, 

med akse 8 Rdlr. For en Haand eller Finger at afhugge 

4 Rdlr. For et Hoved og Haand at sætte paa Steile, for 

hver 2 og 4 Rdlr. («Steile» betyr vel nærmest «stolpe». 

Forbryterens legeme ble knust og bundet til et hjul og 

dernest stillet vannrett oppe på «Steilet»). For en at 

hænge 10 Rdlr. For en igjen af Galgen at nedtage 6 

Rdlr. For at slaae arme og Ben istøkker paa og lægge 

paa Steile 12 Rdlr. For hver Knib med gloende Tænger 

2 Rdlr. For en at pidske af Byen 7 Rdlr. For at slaae 

Navn paa Galgen 2 Rdlr. 

Dokumentet er utferdiget den 12. Marts 1698 ((efter 

hans kongelige Majestæts allernaadigste Ordre og Befal- 

ing», 

Før jeg forlater Olavsutstillingen, tar jeg mig en tur 

gjennom bymodellavdelingen, og stanser en stund i Stav- 

angerrommet. Her finnes b1.a. et par modeller av Dom- 

kirken og ((Stavanger i middelalderen)), laget av billed- 

skjærer Trondsen og modellør (eller stukatør, som han 

selv titulerte seg) Rud. Jensen. 

Like ved siden av Nidarosdomen ligger den gamle Erke- 

bispegården. Her finner vi den rikshistoriske utstilling, 

som har til hensikt å vise vårt lands såkalte «riksvern» i 

de eldre tider, den gang vi virkelig kunde slåss. Særlig 

interesse vekker det kirurgiske instrumentskrin fra brig- 

gen «Allart», som blev bygget i Kjøbenhavn i 1807. 

Skrinets innhold viser hvor langt tilbake kgevidenska- 

pen stod for hundre år siden. Tordenskjolds skibsjour-

nal, lommeur, gafler og våpen er også av de ting som vi 

kikker en stund på. I et rum - «mynten» kalles det - 

lages minnemedaljen av ekte Kongsbergsslv. Den bærer 

på den ene siden innskriften «Olavs minne 1930)) og 

selges for to kroner pr. stk. 

I «Festhallen» er opstilt ikke mindre enn to kongetro- 

ner; den ene «erobret» av gamle Hellig Olav. Midt på 

gulvet i samme hallen ligger i en glasskasse Bjsrnsor,~ 

originalmanuskript til «Ja, vi elsker)). «Grunnlovsru~n- 

met» inneholder en rekke interessante lovbsker o.l., og i 

det ((aller helligste)) står man ansikt til ansikt med 3 

glinsende fyrstekroner av purt gull. 

Bessker man til slutt Nordmannsforbundets ((Recep- 

tionshall)), mstes man ved inngangen av Christian 

Kroghs veldige maleri «Leiv Erikson opdager Ameri- 

ka». Rormannen står der og peker på det nye landet 

som ganske svakt viser sig i horisonten. 

Det er noe av det gamle landet vi har lært å kjenne på 

disse utstillingene. Selvsagt er det både morsomt og 1æ- 

rerikt slik for en stund å vende blikket tilbake i tiden, 

Men vi foretrekker heller, som rormannen, å se fram 

mot det nye landet. Det som bare er «utstilt» i de tålmo- 

dig ventende menneskers fantasi - - - 

NIDAROS, FARVEL! 

Dovrebanen, 18 18 -30. 

Jeg tok endelig avskjed med jubileumsbyen idag. Den er 

fremdeles festsmykket. Flaggalker langs hovedgatene og 

vimpler på annet hvert hus. Disse vimplene bærer ikke - 

som flaggene ellers - de norske fargene, men rett og slett 

en stor og isinefallende inskripsjon, som kort og greit 

lyder «Trondhjem». 

«Jeg må opriktig tilstå at jeg ikke merket noen krigs- 

stemning i byen,)) skrev nylig redaktsr Nordstad i Ny- 

brot. Nei vel, jeg skal - efter minst 14 dagers ophold på 

stedet - underskrive dette. Men at krigsstemningen er

der, kanskje mere i det skjulte for øieblikket, kan ikke 

nektes. 

En sier det skal være så kostbart å endre bynavn. For 

Nidaros' vedkommende er det motsatte tilfelle. Jeg ten- 

ker da ikke scerlig på at f.eks. utgiverne av leilighets- 

avisen ((Trondhjemmeren)) gjør god forretning i disse 

tider, men spesielt på den veldige omsetning av små og 

store vimpler, malte blikkplater og alle de forskjellige 

nåler og brystmerker. Omsetningen av disse varer har 

vært fabelaktig. Og de som har høstet fordelen, er selv- 

sagt produsentene og forhandlerne. 

Første dagen jeg spaserte gjennem byens gater, tok jeg 

«den lille demonstrasjonen mere fra den humoristiske 

siden,)) for å sitere redaktør Nordstad. Jeg tenkte å 

skrive hjem til avisen at de gode borgeres «anfektelser» 

minnet om en småjente som for en eller annen bagatell 

er blitt «pulken», som det heter på vaskeekte stavan- 

germål. Men efter en halv måneds tid vil jeg betegne en 

slik uttalelse som i høi grad flåset og ukorrekt. Det 

forekommer mig nemlig at for en ikke liten del av ((tron- 

jæmerne)) er dette navnespørsmålet en ((hjertesak)). Man 

påstår at Nidaros er mere norsk enn Trondhjem. Men at 

det er dem som er av motsatt mening, synes f.eks. en 

Iæge i nærheten av torvet å bevise. Han har i alle sine 

kontorvinduer omhyggelig latt feste et norsk flagg på 

den midterste ruten og en «Trondhjemsvimpel» på begge 

sidene. 

Avisen «Nidaros» har oplevd en nesten uhyggelig tid. 

Den er simpelthen boikottet. Om ikke av andre, så av 

avisguttene. Mens «Adressa» og ((Dagsposten)) blir skre- 

ket en inn i ørene over alt, er «Nidaros» praktisk talt 

umulig å få tak i på gaten. Det blev riktignok fortalt at 

bladet har anskaffet som selgere noen ekstra kraftige 

karer, som skal kunne jule op et halvt dusin ((overfalls- 

menn» om gangen. Men ikke så jeg en eneste av disse 

kjempene. Barna synes å være mest «opglødet». En søn- 

dag jeg bilte til Stiklestad, undret jeg mig over at små- 

ungene på landsbygden ropte efter oss: ((Trondhjem

lenge leve!)) Chaufføren fortalte imidlertid at dette 

vesentlig var av taktiske grunner. Fikk nemlig ikke un- 

gene penger når de åpnet grindene, visste de at det å 

rope ((Trondhjem lenge leve!» var et probat middel til å 

bløtgjøre selv de hardeste hjerter. 

At denne navnesaken har gjort stor skade, og vært 

årsak til mange ubehagelige situasjoner, først og fremst i 

den landsdelen, der folk nødvendigvis hyppigst må ta 

byens navn i sin munn, hersker det neppe tvil om. Men 

tiden vil vel etter hvert lege også disse sårene. For meg 

er imidlertid oppholdet her nå forbi og jeg kan med 

glede, blannet med vemod, utbryte: ((Nidaros, farvel! Og 

lenge leve!)) Dermed entrer jeg Dovrebanen, som skal 

føre meg videre avsted gjennom Gudbrandsdalen, langs 

Mjøsas bredder, forbi Eidsvoll. Snart blåser lokomoti- 

vet for siste gang på denne ferden. Vi er i landets hoved- 

stad, som for fem år siden også gjennomgikk sitt navne- 

bytte, men på en mindre dramatisk måte, enn den jeg 

nettopp på nært hold har opplevet. 

I Oslo overnattet jeg hos Edvard Nyhamar, som på 

den tiden var formann i DNTU. Han og konen hadde 

tre barn. Da jeg skulle ta et fotografi av familien utenfor 

boligen, glimret den eldste, åtte år gamle sønnen, med 

sitt fravaer. Det var ingen ringere enn den senere så 

kjente forfatter, redaktør og kåsør Jostein Nyhamar. 

VITNEM0TE PÅ TORGET 

Jeg tilbringer atskillig tid på kolonihageparsellen og i 

glasshuset der. I dag tømte jeg ut 20 bøtter gjødselvann. . 

Om kvelden tur på byen. Her overvar jeg en del av et 

torgmøte som en av sektene arrangerte. Plutselig dukket 

det opp en beruset sjømann som ville snakke noen ord 

med lederen, men denne ville helst ikke bli forstyrret, så 

å si midt i andakten. Etter en stunds forløp follet den 

fulle personen hendene sine og kastet seg rett ned på 

brusteinene, med front mot sektens representanter, med

sine gitarer. Han ble liggende slik på kne i nærmere 

et kvarter, uten at noen, utenom tilskuerne, lot til å 

ense ham. Det hele virket jo tragikomisk. For den syngende 

og vitnende skaren var hele opptrinnet pinlig og 

lite beleilig. Så plutselig gjorde de en felles bevegelse, 

de forflyttet seg bak mannen, slik at han kom til å 

ha ansiktet vent mot muren i bakgrunnen, noe som 

virket enda mer grotesk. Skaren fortsatte ufortrødent 

å vitne om sine forhenværende syndefulle liv og synge 

sine åndelige viser med glød i røsten. Først da møtet 

omsider var slutt og kollekten innkassert, tok en av 

deltakerne den knelende mannen i skulderen og hjalp 

ham opp på de vaklende beina og sa ett eller annet 

til synderen. Sistnevnte grep forstanderen i armen og 

fulgte ham gjennom byen. Jeg holdt meg nysgjerrig på 

avstand. Ved jernbaneovergangen slet forstanderen seg 

fra den innpåslitne mannen. «Tro på Herren!)) hørte 

jeg ham si. Mannen gråt og sprang litt vaklende etter 

Herrens representant, og fektet med armene - - «Mer 

detaljert har jeg ikke «bidlonn» til å beskrive tildragelsen. 

Noen refleksjoner vil jeg heller ikke komme med, 

de sier seg selv)), lyder mitt dagboknotat, der jeg ellers 

tillegger: «Slike episoder gir i og for seg stoff til store 

bøker.)) 

Sigurd kom, og sammen tok vi «ei striba)) på strøket. 

Der traff vi også Erling - i soldatuniform. Sammen 

fortsatte vi utover Maldeveien. Underveis fikk jeg inspirasjon 

til å skrive en bok om ((Idealister)) (((Dusinmennesker)) 

finnes det en bråde av!) Hadde jeg hatt en forlegger, 

ville jeg kunne skrive mangt og mye, men gir det 

noe mot og inspirasjon å «dikte» hvis ingen vil utgi det? 

119: Bestemors 92 års dag. Generalforsamling i Totalens 

ungdomslag. Etter et kolossalt strev fra min side slapp 

jeg å fortsette som formann. Jeg har nemlig nok å gjøre 

som leder i ((Fremskritt)). Håper at laget (likevel) fort- 

setter å gå framover!

Øverst: Gottjireds mor (med hvit golf til venstre og med hvitt skjerf i 

midten), sammen med arbeidsvenninner på utflukt til Revtangen ca. 

1928. 

Nederst til v: Gottfred og Niels sammen med bestemor ved bakdoren i 

Bøkkersmauet 1929, til h: Midt i skinnegangen på den vesle privat-eide 

Lillesandsbanen i 1931.

UKENS KASERI 

For noen dager siden foreslo jeg for «Iste Mai»s redaktør 

at jeg startet en ny lørdagsserie i avisen, under tittelen 

((Ukens kåseri)). Det aksepterte han på stående flekken, 

men beklaget at han dessverre ikke kunne love å betale 

mer enn tre kroner pr. artikkel. Selv om det naturligvis 

må betegnes som en ussel ukelønn, falt det meg ikke inn å 

drive noen form for akkordering. Det vil jo bare være 

godt å ha en «fast inntekt)) og en bestemt oppgave å gå til 

hver uke - så lenge det måtte vare! Seriedebuten bar 

tittelen «Den menneskelige sensasjonshunger)). 

I går leste jeg i ((Menneskevennen)) at bladets jule- 

nummer «Sol» snart er ferdig fra trykkeriet. Av bidrags- 

yterne kunne nevnes: Sokneprest Roger With, forfattte- 

ren Mikkjel Fønhus, forfatterinnen Regine Norman og 

journalist Gottfred Borghammer. Oppmuntrende å se 

seg plassert som en av «de fire store))! 

KARRIERE VIA POLITIKKEN? 

En søndag jeg var ute og spaserte med Sigurd, traff jeg 

redaktøren like ved Turnhallen. Han var ute og gikk 

sammen med konen og de to små barna (den ene ved 

navn Tor). Det var redaktøren som innledet samtalen, og 

vi ble gående og prate sammen nesten helt ut til Mosvan- 

net. Det skal være stortingsvalg 201 10, og sannelig spurte 

han ikke om jeg deltok i valgarbeidet. Svaret mitt var nei. 

Om jeg ikke ville begynne i Sosialistlaget? Han må sikkert 

regne med at jeg er så samfunnsinteressert at mitt ståsted 

er på den rette siden av krittstreken. Så lenge jeg ikke viser 

noen interesse for politikk, vil jeg imidlertid neppe kunne 

gjøre regning med å bli populær i radikalernes organ, like 

så lite som venstreorganets redaktør vil omfavne meg så 

lenge min hengivenhet til Unge Venstre later til å befinne 

seg under nullpunktet. Men en kan vel ikke sånn uten 

videre selge seg til høystbydende - selv om det måtte 

gjelde ens egen karriere!

PRESSENS USKYLDIGE SYNDEBUKK 

Med et pressekort i lommen var det ikke noen heksekunst 

å komme seg inn på en kinematograf. 23 / 8 opplevde jeg å 

se den første lydfilmen, «Jazzsangeren». På Teateret hendte 

det iblant at jeg skulle «anmelde» en eller annen tilstelning. 

For fnrste gang satt jeg forleden kveld i parkett, endog 

med ledsagerske, og følte meg høyt på strå. Garderobedamene 

ble jeg etter hvert så kjent med at jeg bare vekslet 

smil og nikk med dem før jeg inntok en eller annen ledig 

plass. En gang det ble vist en revy, kom det i pausen en 

oppr~mt østlending bort til meg for at jeg skulle opplyse 

ham om hvem som hadde skrevet gårsdagens knusende 

kritikk. Det visste jeg ærlig talt ikke. Men i og med at han 

hadde inntrykk av at jeg representerte den samlede stavangerske 

presse, kunne han utøse sin vrede over stakkars 

uskyldige lille meg. Han var gift med forestillingens ballerina, 

og synes det var simpelt å sable revyen slik som tilfellet 

var. «Her ser De besøket!)) sa han og pekte inn i den 

halvtomme salongen. I Bergen hadde revyen fått den beste 

kritikken, skulle jeg vite. Det ble en lang samtale om denne 

saken, som egentlig ikke vedkom meg i det hele tatt.

31 18 var jeg med Fredsungdomslaget på tur til Vier. 

Gild fest i Hanna Hansens hytte. På hjemturen slo bol- 

gene inn over båten. Vi sakte imidlertid ly under en 

presenning. 

Fest i Hanna Hansens hytte på Vier i 1930. Nederst sitter gjestene 

rundt kaffebordet, b1.a. Johanne, Herdis, Zngbjørg, Torvalda, og herre- 

ne: Kjell Jensen, rørlegger Øxnevad og Gottfred med serveringsbrettet.

LIVET ER IKKE BARE TRIST 

Det skal i grunnen ikke så mye til for å sette et menne- 

ske i godt humør. Jeg var i dag hos redaktøren i Aften- 

bladet og hadde en lang passiar. For noen dager siden 

har det vært stortingsvalg, og Arbeiderpartiet gikk dun- 

drende tilbake, med 12 tapte mandater. Siden jeg befant 

meg så å si i Venstres lokale høyborg, måtte jeg for 

høflighets skyld gratulere med valgresultatet. «Sier de 

det også i «Iste Mai?)) kvitterte han - tydelig med hen- 

blikk på min journalistiske virksomhet i arbeideravisen, 

ikke minst etter alle reisebrevene og reportasjen fra 

Trøndelagsutstillingen, nå også med lørdagskåseriene. 

«Nei,» svarte jeg, «de er visst ikke særlig fjåge der i 

gården.)) Dermed må han vel forstå at jeg neppe kan 

være noen rød kommunist, hvis det var det han trodde! 

Mitt ærend var egentlig å få plassert en ny julefortelling. 

Han leste den. Men fant avslutningen en smule grotesk. 

Moren ventet sønnen hjem til jul, og så var det tre 

julebukker som knakket på døren - - - Jeg måtte få 

vekk disse julebukkene! Vi snakket endel om dette. Men 

han hadde selvsagt overtaket, og jeg måtte bare finne 

meg i å lage en annen avslutning. Likevel fikk besøket 

meg i godt humør. Jeg taper ikke troen på meg selv og 

min livsoppgave. 

Vi er nå kommet til slutten av året 1930. Levnetsløpet er 

så langt fra avsluttet. Skildringen fortsetter i Bind 111, 

som vil foreligge ferdig høsten 1992, under tittelen: 

((VANDRINGEN GÅR VIDERE» 

Av hensyn til opplagets størrelse er det ønskelig at de som vil 

sikre seg boken, vil forhåndsbestille den, enten hos sine bok- 

handlerforbindelser, i Antikvariatet, Bakkegaten 15, eller hos 

forfatteren, eventuelt med sistnevntes dedikasjon. De som 

måtte ønske å anskaffe Bind I («I et lite hus på 0vre Blåsen- 

borg»), med tanke på å ha hele serien komplett, har fortsatt 

mulighet til det.

Leser-kommentarer: 

Gottfred Borghammer kom nylig med først bind av sin særpregede 

selvbiografl: «I et lite hus på Øvre Blåsenborg, - en Stavangergutts 

memoarer». En spennende bok, mangfoldig, rik. Forfatteren eier 

både evnen til solidaritet og til å undre seg. Og det er et lykkelig grep 

å flette inn autentiske dagboknotater og gamie bilder. L kke til med 

bind 11, som jeg regner med blir like interessant og ver d ifullt. 

Martin Nag 

Jeg takker hjerteligst for den meget lesverdige bok. 

Ordfarer Tore Nordtun 

Takk for den gilde, minnerike og velskrevne memoarbok! 

Sigurd Rygh 

Takk for en fin bok! Håper det blir flere i årene som kommer! 

Arne Landmark 

Tusen takk for en meget hyggelig og minnerik bok. Vi har virkelig 

kost oss med den. 

Gunvor og Andreas Helliesen 

Gottfred Borghammer gjør en stor innsats for å bevare «det garnlev 

for kommende generasjoner. Hans bøker fortjener en plass i alle 

stavangerske hjem og hos utflyttede stavangere. Vi gleder oss til den 

nye memoarboken! 

Kdre Berg i R.A. 

For en tid siden kjøpte jeg som gave til meg selv «I et lite hus på Øvre 

Blåsenborp. Det var en alle tiders bok. Jeg vil derfor gjerne bestille 

den nye: 

((VEKSLENDE KAR I UNGE h» 

Den kan vi glede oss til! Martha Paulsen 

ISBN 82-991207-5-6 (kpl.) ISBN 82-991207-7-2 (bd. 2)

Vekslende kår i unge år

You also want an ePaper? Increase the reach of your titles

Delete template?

Save as template?