CAMILLE RISHØJ NIELSEN / STAMTRE - Telemark kunstnersenter

CAMILLE RISHØJ NIELSEN / STAMTRE
Tekst av METTE SCHALDEMOSE
Kurator Louise Mazanti

CAMILLE
Skitse. Pastel og blyant på kalkepapir. 42X58 cm. Camille Rishøj Nielsen 2011

STAMTRE
CAMILLE

CAMILLE

STAMTRE
Et værk af Camille Rishøj Nielsen
med tekster af Mette Schaldemose
Et stamtræ er ikke noget, vi nødvendigvis er bevidste om. Stamtræet
er den slægt, der udgør vores rødder, men ikke noget, vi
i den moderne verden identificerer os med i særlig høj grad.
”Stamtræ” og ”slægt” er ord, der klinger sært gammeldags.
Slægtsforskning er noget, der traditionelt appellerer til ældre familiemedlemmer.
”Familie” og ”identitet” derimod, er noget der
fylder meget i vores bevidsthed. Familie og identitet er her og
nu og fremadrettet; godt i tråd med effektive og udviklingsorienterede
frekvens, der kendetegner nutidens samfund.
Tør vi imidlertid for en stund rette blikket bagud mod de mennesker,
der udgør vores slægt, åbner der sig et perspektiv, vi kan
have stor glæde af. De kampe vi kæmper, de sejre vi opnår; det
perspektiv vi har på verden, er indlejret i vores bevidsthed, i
slægtled efter slægtled. Slægten adskiller sig netop fra familie ved
at være et meget mere bredt begreb, der ikke bare dækker de
mennesker vi kender eller har en særlig relation til. Slægten er
hele puljen – mennesker hvis eksistens, vi ikke har noget særligt
forhold til – men som alligevel udgør vores ophav. Ikke kun i
biologisk forstand, men i lige så høj grad følelsesmæssigt.
Lige netop her åbner Camille Rishøj Nielsens udstilling STAM-
TRÆ sig. Befriet fra den normale fortælling om arbejdsliv, social
status og bedrifter, der normalt kendetegner stamtræets sparsomme
oplysninger, opridser Camille Rishøj Nielsen et familiebånd
der breder sig over 4 generationer og 50 forskellige mennesker.
Hver person er skildret som en ekspressivt modelleret
figur, så det snarere end eksakt lighed er personernes karaktertræk,
der skildres. Det er følelsernes univers, vi præsenteres for
– kondenseringen af det liv der leves, som det opfattes indefra,
og som den måde, følelseslivet uværgeligt kommer til udtryk i
ansigtets karaktertræk. Forfatteren Mette Schaldemose har tilsvarende
sat ord på disse menneskers indre liv i tekstfragmenter
der lader os få et indblik i, hvilke tanker der gennemstrømmer
dem. Her er et enkelt øjeblik komponeret som en kondenseret
erfaring af de følelsestilstande der er fremherskende i det enkelte
liv. Fortælleformen er distanceret som om en overordnet
betragter iagttager de indre tilstande, og det er en vigtig pointe,
idet den dermed fremstiller livserfaringen som en fortælling.
Ikke bare som en indre tilstand der passerer bevidstheden i det
øjeblik den opstår, men som en fortælling der konstituerer det
enkelte menneske. I fortællingen ser den enkelte sig selv udefra,
og etablerer dermed det erfaringsrum der er forudsætningen
for enhver forløsning.
CAMILLE
Den scene der hermed sættes op er yderst interessant. Tiden,
hvor 4 generationer har levet er ikke bare standset; den er sat
ud af drift. Vi bevæger os rundt i et virtuelt univers af mennesker,
tanker og følelser der på tværs af tid og rum befinder
sig i ét samlet nu. Det er en familie, der er tale om, hver eneste
person er relateret til de andre, og ofte er forbindelseslinjerne
tydelige gennem deres fortælling. Normalt har vi svært ved at
relatere os direkte til generationer, der går særlig lang bagud
for vores egen, ganske enkelt fordi de ser anderledes ud i påklædning
og afbildningsform. I Camille Rishøj Nielsens version
er vi frataget denne bekvemme distance. Historiske kendetegn
er udvisket til fordel for den ekspressive håndtering af leret, der
lader personernes følelsesliv fremtræde med en intensitet, der
bringer mindelser til tidlige modernister som Rodin, Modigliani
og Boccioni. Camille Rishøj Nielsens personlige stil er imidlertid
kendetegnet ved en negligering af detaljerne i en mere løs stil,
der giver hver af skulpturerne en processuel karakter. Præcis her
etablerer hun den sammenhæng mellem værkerne der gør, at
de bliver et stamtræ af familiemedlemmer. Ved at den enkelte
persons karakteristika ikke bliver så naturalistiske, men så at sige
er skabt over den samme skabelon af træpodium og terra sigliata
behandlede ler, bliver der en tydelig sammenhæng mellem
dem. Det er familien som gruppe, der peges på, i et fælles nu,
der udvisker forskelle. Følelsernes intensitet er den samme; de
spil vi spiller med hinanden og den måde det påvirker os er
uberørt af, hvilken historisk periode der sætter rammerne.
Hermed peger Camille Rishøj Nielsen på slægtskab i mere end
én forstand. Slægtskab er et biologisk-genetisk forhold i den
fysiske verden. Men slægtskab kan i lige så høj grad være en
emotionel tilstand. Man kan føle sig beslægtet med nogen eller
med noget. I STAMTRÆ er den overvældende mængde af sammenvævede
og beslægtede følelser på tværs af tid og rum en
øjenåbner for, hvor rigt hvert enkelt liv og hver enkelt skæbne
er, og hermed etableres et slægtskab, der rækker langt ud over
den moderne familie lystbetonede horisont. På godt og ondt
er vi indlejret i hinandens skæber. De udfordringer vi som mennesker
slås med rækker længere tilbage i vores rødder end vi er
os bevidste, og erfaringen herfra kan vi bruge til at erkende at vi
er her, præcis for at løse dem.
Louise Mazanti
kurator

STAMTRE
Torben ~
Ulrik
Daniel
Xenia ~ Nikolaj Erna ~ Jens Kristian Dagny ~ Heinz Kirstine ~ Jens
Poul
Anna
Thomas
Eva
Tage ~
John ~
Anette
Christian
~
~
William
Elisabeth
Ann
Edith
Britta
Bror
Erling
Ernst
~
Adam
CAMILLE
Iris
Grace
Hedvig
Emmy
Fanny
~
Jyotsna
Jens Peter
Devarajah
Rikke-April
Lise-Maj
Henry
Gerda
Inga
Johanne
Emil
~ Flemming
Lis ~ Bent
Karen

Grace *
Visste du at Grace har nådens gave.
Hun vet det ikke selv, men den er i den måten
hun ser verden.
Hun kan tåle alt det hun ser, og hun ser alt,
Og du vil aldri høre henne si et fordømmende
ord.
Hun forstår sammenhenger som du og jeg
velger å overse.
Grace er lett å være sammen med.
Hun sier alltid det du trodde du selv tenkte.
Hennes styrke er hennes åpenhet.
Hun har tid til å snakke med alle,
Hun finner godhet i alt,
Hun finner skjønnhet i alt,
Og du sier hun må velge.
Men du forstår ikke at det er det eneste hun
ikke kan.
*) Fritt etter U2

Adam
Han har sluttet å gå langs de mindre beferdede
gatene som han gjorde i starten, fordi New
York var så overveldende og alle de mange
menneskene gjorde ham utilpass. Nå går han på
de store avenyene, går midt på fortauet og går i
veien, så det i det minste er noen som ser ham.
Han har behov for det, for ikke å bli helt borte.
Det begynte ellers så bra. Men etter at
kjæresten hans har flyttet, er leiligheten ikke
lenger et fristed og han blir mer skremt av
enn interessert i sine forretningsplaner. Han
har faktisk kun en igjen. Den handler om en
liten pakke med hvitt pulver som ligger i hans
brystlomme.

Iris
Det kan godt gå opp hvis begge vil. Det må
kjøres etter en ganske stram linje, men hun liker
det slik.
CAMILLE
Det er hennes tur til å disponere over kvelden.
Henrik tar hånd om barna når de har spist. Men
de spiser sammen, måltidene sammen er viktige
i en barnefamilie. Hun rekker en kopp kaffe
med Karina før møtet, så hun må hjemmefra
et kvarter før, og hun skal også rekke å lese
gjennom dagsordenen, det kan hun gjøre på
toget, hun blir nok bedt om å være ordstyrer.
Sex må de ha i morgen, selv om Henrik la opp
til det i morges, men hvis hun setter på en
klesvask nå, kan hun ta den ut når hun kommer
hjem.

Anette
Hun strammer beltet hardt. Det er på det
innerste hullet, men i ettermiddag etter skolen
vil hun lage et par stykker til med hulltangen.
Hun vesken sin, alle regnestykkene er skrevet
inn med blekk og hun kan historieleksen utenat.
Hun håper hun ikke blir hørt, men akkurat nå
vet hun at hun kan det.
Hun går ned på kjøkkenet for å spise frokost.
Moren har heldigvis allerede gått, så hun
behøver ikke skjule hva hun gjør. Hun biter det
meste av brødskiven av, lar kun et enkelt hjørne
være igjen som hun kaster bort, så det ligger
synlig i søppelbøtta. Resten spytter hun ut i et
stykke tørkerull, som hun vil kaste bort på veien
til skolen. Hun smaker litt på juicen, men syren
får halsen hennes til å trekke seg sammen. Så
går det bedre med teen, hun har heldigvis fått
moren til å kjøpe skummetmelk, fordi det er
like mye kalk i. Hun heller litt melk oppi teen, tar
en slurk som hun svelger litt og litt. Så tømmer
hun resten av teen og juicen ut i vasken, tørker
seg omhyggelig om munnen med servietten og
går ut for å ta på kåpen.

Christian
Jo flere klær han får av, jo bedre føler han seg.
Det er som om all ynking, all den omklamrende
medfølelsen sitter i klærne og da han har skiftet
til treningsklær og låst skapet, er det som om
morens gråt og klage og søsterens magre,
sjokkerte ansikt også er låst bort.
Hva bryr det ham, at hans far skal i fengsel. Han
starter på løpebåndet. Konsentrerer seg om
pusten sin, lyden av skrittene tungt mot båndet,
musikken i lokalet. Snart hører han kun sin egen
puls, den dunker i øret. Han ser opp, rundt i
lokalet uten å fokusere, det er kun pulsen og
pusten som er viktige nå.
CAMILLE

Rikke-April
Hun hater lukten av skyllemiddel, hun skulle
ikke ha sagt ja til søsterens tilbud om å ta en
klesvask for henne. Hun forstår ikke hvordan
Lise-Mai holder det ut, men hun sier det
minner henne om faren, og det er nok riktig.
Hun ser ham for seg i vaskekjelleren til den lille
leiligheten, der hvor de bodde da de var flyttet
fra det store huset som moren ble boende i.
Det var hun som hadde pengene og nå betalte
hun også for deres opphold her.
Men Rikke-April vil heller hjem. Det har ikke
gått bra med deres planer om å spille, og deres
bror eller rettere halvbror, har slett ikke kunnet
hjelpe dem, han aner ikke noe om musikk og
han er mye eldre og er sjelden hjemme. Og
når han er det – fniser hun ved tanken på de
gangene hun har støtt på i vakre, nakne unge
menn utenfor badet, men det gjør henne
allikevel usikker at de likesom slett ikke ser
henne.

Lise-Mai
Hun slenger igjen døra så hardt etter seg at
klesbørsten på hylla under speilet detter ned.
Hun står et øyeblikk med hånden på håndtaket
og puster mellom tennene. Så åpner hun
døra igjen, og slenger den igjen en gang til –
hardere. Hun har bitt seg i kinnet, hun kjenner
kjøttrevlene på innsiden, men den salte smaken
er fra tårene hun fanger med tungen. Hun skal
aldri selv bli mor.

Devaraja
Han rekker butleren sin frakk og sitt tørkle, snur
seg mot speilet og streifer butterflyen som sitter
perfekt. Han blir vist videre inn i leiligheten hvor
de allerede ankomne smokingkledde herrene
står i små grupper med glass i hånden.
Som en magnet tiltrekker han alles blikk. De
regelmessige vakre trekkene i hans ansikt, det
sorte kraftige håret med enkelte grå stenk,
den ranke holdningen, den lette gangen på
de lange muskuløse bena. Han er vant til
oppmerksomheten, men det sjenerer ham ikke
lenger.
Han kysser verten på kinnet og lar seg
presentere for hans seneste erobring.
Han kjenner ham allerede, de har kjent
hverandre, det er en liten verden de ferdes i.
Den andre ser nervøst på ham, men Devaraja
har ikke noe på ham. Det var han som gikk. Det
er alltid han som går. Han rekker hånden fram,
hans kirurghender er velpleide, rolige og alltid
varme, og den andre beroliges av berøringen.

Karen
De tror hun har gått og lagt seg, men hun lister
seg stille ned trappen, før de kommer opp for
å si godnatt. Hun har husket å ta sykkellyktene
opp av skolevesken. Det er mørkt utenfor, men
hun er ikke redd. Hun har syklet til mormor
mange ganger – også alene.
Hun låser seg inn gjennom kjøkkendøren. Hun
har ikke nøkkel til hoveddøren, for mormor
er så redd for at hun setter i gang alarmen,
selv om det er Karen som har måttet ringe til
alarmsentralen flere ganger når mormor har
gjort det, og ikke kan huske kodeordet.
Det er ikke en lyd i huset, men den helt særlige
lukten av mormor gjør henne rolig. Hun går
stille oppover trappen. Lyset er slukket på
kjøkkenet, så hun går ut i entreen og åpner
døren inn til stuen. Mormor sitter i den
høyryggede stolen ved vinduet. Hun sover
med en liten fin raspende lyd, nesten i takt med
vegguret.
Karen lukker døren etter seg og setter seg i
stolen overfor.
Hun trekker bena opp under seg og tar et
gammelt nummer av Life som de har funnet
nede i kjelleren.

Daniel
Han vet ikke hvor han best liker å være, hos
Elizabeth i kjøkkenet eller nede i atelieret hos
William. Noen dager løper han frem og tilbake
i timevis og blir bare et øyeblikk, før han er vekk
igjen for å sjekke at den andre fremdeles er
der. Han renser pensler for William, og hjelper
ham med å spenne opp lerreter. De snakker
om William og faren hans, den gangen de var
på Daniels alder. Han elter deig med Elizabeth
på kjøkkenet og holder orden i oppskriftene
hennes. Og han snakker og forteller som han
aldri før har gjort – helt utkjørt av alle de
ordene han ikke visste at han hadde inni seg.

Ulrik’
Hvis jeg ikke hadde hatt deg, William, gjennom
alt dette.’ Ulrik står ved vinduet i atelieret og
betrakter Daniel som kommer løpende oppe
fra huset. ’Daniel og jeg ville ikke ha overlevd
Monas død hvis vi ikke hadde hatt deg.’ Han
snur seg og ser på William – ’du har alltid vært
der for meg.’ Han faller i tanker, ser ned i gulvet
og rister litt på hodet.
William reiser seg og knuger Ulrik inn til seg –
stryker ham over ryggen og lar leppene følge
muskelen fra øret ned langs halsen
Ulrik vender seg fra vinduet og ser på William.
’Du er jaggu mitt livs kjærlighet, William.’ Så
ler han litt og vender hodet mot Daniel som
nettopp har kommer inn.
Daniel kikker fra den ene til den andre, kanskje
er det bare han som forstår hvor sant det er.

William
Han strekker armen bakover og skrur litt opp.
Han kan se søsteren i kjøkkenvinduet oppe i
huset, hun ser opp ved lyden av Dizzy Gillespie
og vinker. Han vinker tilbake. Hun er hans livline.
Hun bor ganske visst i huset hans, mens han
har flyttet ned i atelieret, men uten henne til å
ordne alt ville han ha gått i forfall. Han smører
en klatt magenta ut på paletten og setter det
på med en spatel. Den store gassvarmeren
brenner med en summende lyd.

Elizabeth
Hun har unngått det lenge, bare et hurtig blikk
i det lille speilet i entreen for å sjekke håret og
leppestiften, men nå står hun foran speilet på
badet, naken i hel figur. Hun er forberedt på at
hun er stor, men det er selve kroppens tyngde
som overrasker henne. Som om hun nærmest
vokser ut av mosaikkflisene i gulvet i en fast
forankring. Hun blir stående selv om hun fryser,
snur seg, ser seg selv fra siden.
Omsorgsfett er det.
Alle de måltidene hun har tilberedt til de
ulykkelige, frustrerte, sinte og sårede, og også
til de lettede, lykkelige og stolte, som er defilert
gjennom hennes kjøkken. Og hun har lyttet og
spist, og trøstet og spist, og snakket og spist,
men hvor er hun selv, skjult bak alt fettet.
Og Tage, hennes danser av en mann, travelt
opptatt av sitt kompani og sine turneer, hvor
er han.
Hvis det er skjebnens ironi at hun, fastgrodd til
badets gulv er gift med en luftbåren danser, er
det så mangel på kosmisk humor hvis hun ikke
synes det er morsomt?

Tage
Egentlig elsket han henne fortsatt, eller det ville
kanskje være mer riktig å si at han fortsatt var
veldig glad i henne.
Hun var jentenes mor og deres støtte, likesom
hun i virkeligheten var for hele familien. Alle –
foreldre, søsken og barn lente seg mot henne.
Den sterke Elizabeth. Men hun var ikke en
del av hans dans mer. Det var ikke henne han
koreograferte til. Ikke at hun noensinne hadde
danset, men det var henne han hadde skapt
ballettene for, og nå grodde allting likesom
igjen rundt henne, som en gammel overgrodd
stamme.
John
Han har aldri likt sin svigerfar, og han har en klar
fornemmelse av at det er gjensidig, selv om det
er uvant for ham ikke å kunne sjarmere hvem
som helst.
Det er kanskje ikke usedvanlig at en far ikke
liker sin datters valg, men han har alltid følt seg
gjennomskuet av ham. Ann har han til gjengjeld
alltid hatt i sin hule hånd, og så lenge hun var
med ham, var han sikker på svigerfarens noe
tvilende oppbacking. Derfor var sjokket også
så mye større da hun fullstendig avskar enhver
form for kontakt med ham, allerede før han var
dømt, men bare siktet for dokumentfalsk.
Edith
Hun sitter i forlagets møtelokale, intervjueren
har fått kaffe og de har overstått de innledende
spørsmålene.
De snakket om bøkene hennes, mest den siste
i rekken, som akkurat er utkommet, og som nå
blir utlagt av anmelderne som en nøkkelroman
om hennes egen familie.
Hun føler seg ille til mote; er selvfølgelig
forberedt og klar til å avkrefte, men intervjueren
er ung og insisterende og fortsetter med
å antyde noe som hun ikke helt kan forstå.
Antyder hun at hun vet noe om Ediths mann
som hun ikke selv vet? Hun er ganske pen,
kanskje for pen, tenker Edith og så reiser hun
seg. ’Vent, et siste spørsmål’ sier intervjueren.
Men Edith glemmer de gode manerene. ’Nei’
sier hun bare og går ut av rommet.
Han savnet henne, hennes nærhet. Alle dem han
sov med, de betydde ingenting, det hadde de
aldri gjort, men nå holdt han på å miste henne.

Ann
Hun registrerer fornøyd den nye sandblåste
ruten i døren inn til kontoret, med hennes
eget og farens etternavn gravert på glasset,
det demonstrerer hennes nylige partnerskap
i farens firma.
Håret er gredd stramt tilbake i en knute og
minkstrikken rundt den matcher kraven på
jakken over den enkle beige kjolen.
Hun kaster et ’godmorgen!’ ut over resepsjonen,
det må treffe hvem det kan, men de ser alle opp
og svarer. Døren til hennes nye hjørnekontor
er åpen, og hun kan se en bukett blomster på
skrivebordet og en enda større på møtebordet.
Den store er fra hennes far, ’Velkommen hjem’
står det på kortet. Den andre er fra John:
Gratulerer, min elskling
Håper jeg kommer i betraktning neste gang
- Din mann
Og hun merker, med verdens minste stikk
av dårlig samvittighet, hvor lett det er, helt å
utelukke ham fra hennes fremtidsplaner.

Jens-Peter
Han føler et stikk av dårlig samvittighet over
at han trives mye bedre med sin nevø enn
med sine egne barn, kanskje unntatt Grace.
Men den årlige London-turen hvor han bor i
Devarajas elegante leilighet er nærmest blitt
en nødvendighet for ham. Og han soler seg i
nevøens suksess, og trives med hans venner
og kunne godt venne seg til den livsformen,
som veksler mellom hardt arbeid og målrettet
avslapning uten forstyrrende elementer som
familien.
Flemming
Flere år etter han kastet henne ut kan det stadig
ramme ham. Han kan ikke finne ut av hva det
er han savner ved henne. Hun bedro ham, hun
snøt og utnyttet ham, hun brydde seg ikke om
ham og hans følelser, og han er glad for at han
kastet henne ut, så han kunne få det gode livet
han synes han fortjener.
Stockholmssyndromet tenker han, men det er
ikke det, slik var det jo ikke.
Det er duften hennes han savner. Duften
hennes som alltid rammet ham før hun selv
gjorde. Duften hennes, som et løfte om at det
kunne være annerledes, at det kunne være mer.
Jyotsna
Hun håper hun rekker hjem før Flemming, så
hun kan ta en dusj og skifte klær, så det ikke er
helt så tydelig hvor hun har vært og med hvem.
Nå, så lenge han fant seg i det, hadde hun ikke
mye imot det lille offeret.
Det var stille i huset, kanskje han ikke var
kommet hjem ennå, men jentene burde
være hjemme. De syntes stadig deres mor så
fantastisk ut med håret satt opp og full makeup,
men de visste jo heller ikke hvem hun var
sammen med. Hun er på vei inn i stuen, da
døren går opp og Rikke-Aprils ansikt titter fram.
Datteren ser uttrykksløst på henne, så snur hun
seg og lukker døren, mens hun sier inn i stuen
’Det er henne’.
Foruroliget over den uvante situasjonen åpner
Jyotsna døren igjen. I sofaen sitter Flemming og
både Rikke-April og Lise-Maj sitter med bena
trukket opp under seg, på hver sin side av ham.
Han vet at han burde dra til New York og være
sammen med sin sønn, vise ham MOMA, som
han garantert ikke har besøkt ennå, snakke med
ham. Han kan forstå på Grace at han ikke har
det så enkelt. Men han har aldri vært god til
å etterkomme de kravene familien har stilt til
ham.
Tekannen står på det keramiske telyset som hun
hater og hun kan se at de har vært på bakeriet,
det gode nede i hovedgaten.
’Jeg trodde vi var enige om at siste gang var,
ja, nettopp siste gang’ sier Flemming med is i
stemmen.
Det høres innøvd ut, som om de har sittet
alle tre for å finne den mest passende
inngangsreplikken. Hun føler seg forrådt, de har
rottet seg sammen mot henne.
’Det har vi jo vært før’ prøver hun innsmigrende,
men hun liker ikke at begge jentene sitter der
og ser rett gjennom henne.
’Vi flytter’ sier Flemming og reiser seg opp. Så
går han ut av stuen fulgt av jentene. Hun rekker
ut etter dem, men de unngår hennes blikk. Hun
står alene tilbake.

Lis
Hun ser over tallene. I lange rette kolonner
står de med hennes tydelige stringente skrift.
Ikke en rettelse er å se når hun blar igjennom
bøkene. Tallene gjør henne trygg. Hun er nesten
glad i dem, de vil aldri svikte henne.
Hun er firmaets dyktigste bokholder. Hun
leverer i tide, hun overholder avtaler, hun gjør
ingen feil og hun varmer seg ved tanken om
at hun er uunnværlig. Presentabel er hun også,
en nydelig dame, hun kler seg ordentlig og
man kan se at hun spiser sunt. Men kolonnene
inni lar seg ikke avstemme. Det er ubalanse i
regnskapet og røde tall på bunnlinjen.

Bent
Han skulle ønske at Lis hadde kastet ham ut da
hun oppdaget det med ham og Maibritt. Han
klarte ikke å venne seg til hennes nye navn,
Jyotsna, hva var det for slags navn. Han visste
godt Maibritt aldri hadde ment det alvorlig.
Hun ville bare vise hun kunne få hvem hun
ville, også sin kusines mann. Det var hennes
forrederi, så vel som hans, forskjellen var bare
at hun ikke hadde spor dårlig samvittighet over
det – hun syntes nesten det var gøy at Lis måtte
våkne opp og ikke tro hun kunne eie andre
mennesker.
Men slik var det ikke for Lis, det hadde knust
henne, det visste han godt. Hun hadde nå en
gang truffet sitt valg; og det var ham, og nå
Poul
Han gnir hånden over pannen – mekanisk
gjentar han bevegelsen med albuen på
bordet, lent inn over papiret som ligger foran
ham. Han kan kjenne varmen fra den grønne
lampeskjermen mot sin hånd. Resten av
kontoret ligger i mørke. Pipen i askebegeret er
ikke slukket helt og sender ut en svak søtlig lukt.
Han kjører neglene over pannen nå, merker
rynkenes folder og presser fingrene hardt imot,
som om han vil glatte ut rynkene.
Uten å fjerne hånden fra pannen løfter han
albuen opp og snur seg mot vinduet. Snøen
lyser opp i tussmørket og gjør den blå fargen
dypere. Han senker armen og mens han fortsatt
ser ut av vinduet griper han papiret fra bordet
og krøller det sammen med én hånd.
Torben
Han våkner svettende.
Angsten sitter fast i halsen og sperrer for
ordene. Han gisper etter luft, men det kommer
ingen lyd, så hun våkner ikke. Han griper ut etter
henne, men hun glir vekk fra ham, forsvinner i
et lys, leende.
Han hører maskingeværsalvene fra det andre
flyet. Han styrter ned. Han kjenner hennes hånd
på sitt bryst.
Hun hvisker til ham.
CAMILLE
Han våkner svettende.
hadde han såret henne så dypt som man kan
såre noen uten å drepe dem.
Noen ganger var han ikke engang sikker på at
det ikke nettopp var det som var skjedd. Men
hun beholdt ham hos seg, og så lenge hun
gjorde det måtte han bli. Han måtte bli og tåle
de tause måltidene, de ensomme nettene på
gjesterommet og datterens ikke-eksistens i det
kuldslåtte hjemmet.

Anna
Jeg ser meg i speilet, lar fingeren følge den
utydelige linjen fra nesen ned langs munnen.
Han er så ung.
Vakker sier han
Gammel sier jeg
Jeg ser inn i mine øyne
Klok sier han
Redd sier jeg
Redd

Thomas
Han har vært ved utgravningene i 3 måneder,
og de hadde akkurat begynt å finne noe
interessant da sandstormen kom og sender
dem tilbake til start.
CAMILLE
Mennene er trøtte fra før av og dette vil
gjøre dem irritable. Han må snakke med
ekspedisjonslederen om å la dem få fri og
komme inn til byen.
Etter all sannsynlighet er lederen ute ved
utgravningene, han er til og med nesten sikker
på at han har sett ham gå ut dit, allikevel går
han først over til teltet hans, og det er kun
fordi han tvinger seg selv til ikke å tenke
at han kan overhøre sine egne advarsler.
Ekspedisjonslederens kone reiser seg fra en
stol utenfor teltet, da han nærmer seg. Som en
gasell står hun og holder øye med ham, klar til
å flykte som et byttedyr, men da han kommer
nærmere, ser han, at han har tatt feil. Hun er
ingen gasell, hun er en ung løvinne og det er
ham som er byttet.

Eva
Hun merker tårene svi i øynene. Hun vil ikke
gråte nå. Hun vil vinne – som hun alltid gjør.
Hun borer neglene så hardt inn i hånden, at det
overdøver smerten i underlivet. Hvis hun lar
seg distrahere av smerte nå, hvis hun ikke kan
CAMILLE
fokusere ett hundre prosent på å vinne, vil hun
aldri bli uttatt. Og det skal hun. Det vil hun, og
hun vil til OL og hun vil ha en medalje.
Hun tar en dyp innånding, løfter spydet og
kaster. Hun er fullstendig rolig og da spydet
treffer langt framme på banen, løper hun ikke
dit med de andre for å beundre det.

Ernst
Det går vilt for seg når han kommer hjem. Han
skulle ha blitt på kontoret og ha fått sekretæren
til å sørge for litt lunsj til ham. Nå blir han nødt
til å delta i diskusjonen om hva det nå kan være
som har brakt sinnene i kok, selv om det til
syvende og sist allikevel blir som Eva vil ha det.
Det tok ham lang tid å forstå hvorfor de ikke
bare kunne snakke om tingene og bli enige,
hvorfor de absolutt skulle ut i utmattende
krangler før tingene landet. Han var alltid helt
utmattet, mens Eva tvert imot virket forfrisket.
Nå har han forstått det, nå vet han hva som er
på spill for henne, så nå tar han et standpunkt
og lar behendig sin unge kone få sin vilje, for å
gi henne den livsnødvendige følelsen av å ha
vunnet.

Bror
Hans søster Britta har vært der for å se til
hunden. Den skal snart ha valper, det er rett
før, så han ville gjerne ha blitt hos den i stedet
for å skulle på jakt med faren. Men faren har
insistert på å komme ut.
Bror er bekymret for søsteren. Hun er den
siste av de fire søsken som stadig bor hjemme.
Hvordan klarer hun faren, når han selv ikke
er der til å støtte og beskytte henne. Det er
ikke mye hjelp å hente hos moren. Bror kan
se at hun har gitt opp og nå bare lever under
mannens tyranni, men han holder ikke ut at
Britta skal ende som moren og bøye nakken.
Han blir revet ut av tankene sine da faren
snubler over dørterskelen. Han banner og
strekker seg etter dørkarmen, og så sparker
han etter hunden, som for å gi den skylden.
Han treffer den i magen, så den med et ynkelig
hyl gjemmer seg bak vedovnen. Bror ser
på ham, ser de rødsprengte øynene og det
oppsvulmede ansiktet. Ser ham stå lutende,
mens han beveger seg fra side til side for å
gjenfinne balansen.
Tenker på hvordan det er hans arbeid som
skytte å regulere bestanden av hjort og skyte
de gamle dyrene for å gi plass til yngre med
friske krefter.

Erling
Han lukker døren til fru Paulsens avdeling. Hans
husholderske har en liten stue og et soverom
ved mellomgangen bak kjøkkenet.
Som regel kommer hun til ham om natten for
hans behags skyld, men av og til, når han har
frabedt seg hennes selskap, liker han godt å
overraske henne i hennes eget kammer. Men
han blir der ikke om natten. Han ville ikke
kunne ha greid å våkne i hennes seng.

Britta
Forsiktig banker hun på med brettet i hånden.
Hun er så redd for å forstyrre ham når han
holder på med sin preken, men hun tenker
han må ha bruk for noe, og hun har bakt
madeleinekaker som han liker så godt.
Hun åpner døren litt på klem og stikker hodet
inn. Han sitter bøyd over bordet og i et kort
sekund, i et sug av redsel, er det farens bøyde
hode hun ser, når han har kalt henne inn på
kontoret. Men så ser han opp og smiler til
henne, og det er hennes Poul. Hun holder på
å miste brettet av lettelse, men skynder seg
å sette det fra seg og begynner å helle opp
teen og sette kakene fram. Hun skjelver litt på
hendene og han legger hånden sin over en av
hennes og gir den en liten klem. Hun tar fatt i
hans hånd, knuger den og så bøyer hun hodet
ned og kysser den. Hun løfter blikket, ser ham
inn i øynene og holder blikket hans fast, mens
en fin rødme stiger opp i hennes kinn. Han
ser opp på henne. ’Kanskje i kveld’ sier han. Ja,
kanskje er det i kveld hun kan gi seg hen til ham.

Hedvig
Emmy ser på sin søster. Ser henne lukke
noteheftet på flygelet og reise seg fra
klaverbenken uten å se på ham, som han står
der lang og håpefull, lent over flygelet, men for
fylt av ærefrykt til å berøre det med sine store
fettede hender.
Han kremter og Hedvig ser fort på Emmy,
skremt samtidig med at hun holder på å le.
Emmy overdøver hans forsøk på å si noe.
’Vår nye automobil kommer i dag og min søster
og jeg skal lære å kjøre den.’
Automobil, bare ordet suger alt motet ut
av ham, og ved det indre synet av de rike
søstrene i deres egen automobil går prosjektets
håpløshet opp for ham.
Han mumler noe uhørlig og forlater stuen.
Pikenes øyne møtes og speiler den skammen
og triumfen de begge føler.

Emmy
Hvis hun bare hadde vært hjemme i Arlum så
hadde hun visst det – hva han mente, og så
hadde hun også visst hvordan hun skulle sette
ham på plass, men her – i et fremmed land
og kun med den fransken frk Bonsaint hadde
lært dem.
Hun slår parasollen opp med en utålmodig
bevegelse og snur seg, men han dukker inn
under den, så de mørke øynene kommer helt
tett på hennes.
Hun gisper, men kommer til å vente litt for
lenge før hun trekker seg bort og hun kan se
av smilet hans at han også har registrert det.
Hjertet hennes slår hardt. Hun er ikke vant til
Fanny
’Næ, lille Fanny, her forstår vi hva de sier, og
vi forstår deres seder og skikker. Kommer man
sydpå er det noe ganske annet.’ Fanny har hørt
det før og det sjenerer henne på ingen måte
å feriere i Norge, men hennes søstre sier det
hver gang, som om de vil unnskylde overfor
deres meget yngre lillesøster, hvorfor hun ikke
kommer til Syd-Frankrike som de pleide.
Hun ser drømmende utover den glitrende sjøen.
Når Emmy og Hedvig tar ettermiddagshvilen
sin, vil hun gå dit. Hun lar blikket gli over
fjellkammen bak sjøen. Det er rester av snø hist
og her, det har vært en kald vår.
Den unge dansken som direktøren fortalte
Emil
Han lar hånden gli langsomt ned og følger
den vakkert svungne formen. Full av den
spenstigheten som forteller hans hender hva
det skal ende med.
Han snuser på treet, suger inn lukten av det, så
han kan bli kjent med det, holder om det med
begge hender og kjærtegner det, så han kan føle
dets sjel, men så flyr hans tanker.
Forrederiske forlater de treet og i stedet
merker han Fannys hofte, som den føltes
under hans hånd, duften fra hennes hår, som
han innåndet i går, da hun bøyde seg ned for å
beundre den lille figuren han hadde skåret ut i
benkens rygglene.
ikke å ha kontroll over situasjonen, men akkurat
nå vet hun absolutt ikke hva hun skal gjøre.
Hun ser seg om etter søsteren og frk Bonsaint
som kommer gående litt lengre nede på
Promenade des Anglais og blir demonstrativt
stående for å vente på dem. Han byr henne
sin arm og i et kort overgivent sekund er hun
fristet. Så snerrer hun mot ham mens hun rister
på hodet, og ser ham gå sin vei mens han tenker
akkurat det om henne, som hun så gjerne ville
ha unngått.
dem jobbet på hotellet, er på vei ned mot
tennisbanen med verktøyet sitt i en ransel på
ryggen. Han skal kanskje reparere benken.
Hun tar sin hatt – hun vil vise ham akkurat hvor
den er gått i stykker.
Og han vet at resten av livet vil hans kjærlighet
være splittet mellom de to, men han vet ennå
ikke hvor mye vanskeligere det er å elske en
kvinne.

Johanne
Da hun stiger på båten i Turko med den lille
datteren sin på armen, vet hun at hun aldri
noensinne vil sette foten i Finland igjen. Ikke
fordi hun ikke har elsket jobben sin som
sykepleier her. Ikke fordi hun ikke har elsket sin
mann i de få årene de fikk sammen. Ikke fordi
hun ikke har elsket luften, naturen og de sære,
sære menneskene hun har vært en del av.
Ikke fordi hun ikke har elsket, men fordi hun har.
Og hun legger alt sammen i en lukket eske i
sitt hjerte og aldri, selv ikke i den mørkeste,
ensomste natten tar hun det fram for å varme
seg ved minnene.
Og hennes lille datter vokser opp, næret av
sunn kost og beskyttet av fornuftige klær, men
ingen spor av kjærlighet når fram til henne.

Henry
Han blir dyttet hardt og slår seg på relingen i
fallet, men da han treffer vannet er det lydløst.
Tangplantenes store gule blader snor seg om
ham. Forundret over hvordan de griper ham,
overgir han seg til dem i vannet, lar dem stryke
seg og beskytte seg mot det kalde vannet. Han
vet det er et spørsmål om minutter, før kulden
tar livet av ham, men han føler seg trygg her
mellom de store glatte bladene. Han har alltid
visst han skulle dø som han levde – voldsomt –
og han vet han har fortjent det, men han hadde
ikke ventet en så blid mottakelse og overgang
til hva som måtte komme.
Inga og Gerda
De står på båten og vinker. De vinker til de ikke
kan skjelne en eneste person på kaia. Ennå er
de i Danmark, seiler langs den danske kysten,
men de har sagt farvel nå. De er på vei bort, og
de vet ikke om de noensinne kommer til å se
sin familie eller Danmark igjen.
Det som for et år siden hadde virket så opplagt
og enkelt, går nå opp for dem.
De skal bygge opp et nytt liv i et fremmed
land, Gerda, hennes mann og hennes søster
Inga. Kanskje kommer ingen av dem til å vende
tilbake.
Søsteren tar hennes hånd idet de seiler forbi
Kronborg. Lengre vekk har ingen av dem vært
før.
Xenia
Hun legger en bukett ved hvert av de tre små
korsene. Blå forglemmegei til Jonas og Peter og
tusenfryd og rødkløver til Marie. ’Det er til å
flette kranser av’ sier hun til det lille korset. Hun
løfter skammelen opp og setter den der hvor
hun pleier.
Hun har tatt en pute med i dag, for det er kaldt
og fuktig i lufta og hun vil ikke risikere å få kulde
der nede. Det er så menn vanskelig nok der
uten en betennelse. ’Søsteren deres, Anna er
hjemme, hun kommer nok til å sørge for noe
CAMILLE
varmt til meg når jeg kommer tilbake, men det
er kommet brev fra broren deres Thomas fra
Kairo, og det vil jeg lese for dere.’

Nikolaj
Han står i vinduet og ser på Xenias bøyde rygg
mens hun plukker blomster i grøftekanten.
Selv med fire halvstore barn som krever all
hennes tid er det allikevel de tre små døde som
opptar henne mest.
Men slik var det vel – naturstridig – uten
mening. Han synes selv det var vanskelig å
forstå det, hvordan det kunne være Guds
mening. Han sa det samme til seg selv som
han sa til sine sognebarn når de kom til ham
i deres sorg, og søndag etter søndag tilla han
Guds mening stor betydning fra predikestolen,
men det var likesom det ikke trengte inn hos
ham selv.
Han kunne ikke forstå hvorfor han og Xenia
skulle miste tre små – til og med de eldste. Han
visste godt at han av og til ikke ville forstå det.
At det ga ham ro, som når man piller i et sår,
at han ikke ville.
Han hadde gjemt det nå, men av og til dukket
det fram og det fikk ham til å forbanne Gud.

Erna
Hun står ved den åpne graven med en rød
rose i hånden. Den rosen hun skal kaste ned på
kisten i graven, som symbol på den kjærligheten
som har vært mellom henne og hennes mann.
Men hun klarer ikke å få seg selv til det.
Så fanger hun den yngste sønnens blikk. Og
så vet hun det. Vet at det ikke var en ulykke,
ikke en fryktelig sammenheng av uheldige
omstendigheter som tok livet av mannen
hennes. Det var ikke et vådeskudd. Hun ser på
Bror – kan se han har forstått at hun vet det.
Hun lar rosen falle ned på jorden foran seg. Da
hun følger etter presten i spissen for det lille
følget tråkker hun på den.

Jens-Kristian
Han kjenner sinnet inni seg når han legger på
røret. Han kan stadig høre bankassistentens
servile stemme ’Dessverre hr. grosserer, jeg kan
ikke bevilge.. bankdirektøren vil selv snakke med
Dem.’ Den lille usle assistenten.
Han tar en sigar fra kassen på bordet og ser
nedover hovedgaten fra det store vinduet.
Der går hans kone – hun burde gå som byens
ledende frue, og så går hun, liten og grå, med
sin gamle kåpe og stiller hans nederlag til skue.
Kan hun ikke engang sende jenta når det skal
handles inn. Sigaren knekker mellom de sinte
fingrene hans, han legger smulene i askebegeret
med blåmeisene. Det som Britta kjøpte til ham
da hun bare var fem år og en liten prinsesse
med lyse krøller.

Dagny
Hun kommer inn i stuen. Støvet seiler langsomt
rundt i lysstripen fra vinduene, hvor de tunge
gardinene lar en sprekk være åpen. Det er stille.
Lydene fra hallen og hverdagsstuen trenger
ikke gjennom dobbeltdørene. Hun setter
seg, plutselig overveldet, i en av de polstrede
stolene. Med ryggen rank uten å berøre
rygglenet sitter hun og lar den sprøe tikkingen
fra klokka på kaminhyllen fylle rommet.
Det er hennes stue, den fine stuen, som de kun
bruker om søndagen etter kirke, og hun er stolt
av den, men i den siste tiden har hun gått oftere
inn hit, uten at noen ser henne. Det er som om
det kun er her hun kan puste ordentlig.

Heinz
Hans kaller hun ham og stemmer s’en i et
forsøk på å få det til å klinge tysk.
Han vet hun prøver, men som alt annet ved
henne er det bombastisk og uskjønt.
Han gråter over den dagen deres ekteskap
ble bestemt. Han lot seg overbevise om det
fornuftige i å drive de to naboeiendommene
sammen, og han hadde ikke trodd det ville få
betydning for de tingene som var viktige for
ham.
For ham er jorden de eier vakker og virkelig
For henne er jorden et uttrykk for formue
For ham er gården et hus som rommer historie,
gleder og sorger
For henne er gården murstein som kan belånes
og skal pusses opp
For ham er språket det som ånder i Schillers
dikt
For henne er språket kun egnet til å gi ordrer.

Kirstine
Kirstine feier gulvet og vasker opp baljene.
Hun holder ilden ved like og henter vann.
Hun fyller gruekjelen og stabler kurvene med
de skitne klærne.
Hun rører i klærne i det kokende vannet.
Hun drar de tunge plaggene opp og gnir dem
i vaskebaljen.
Hun skyller klærne og vrir dem.
Hun henger det til tørk.
Dag etter dag vasker hun andre menneskers
klær, og imens vokser hennes barn opp, dør,
flytter, forsvinner, emigrerer og blir fremmede
for henne.

Jens
Drømmen vender tilbake. Nå drømmer han
den også med åpne øyne. Mens han passer
kullmilen, mater den med ved, pakker og selger
kullene. Han drømmer at han står helt ute i
baugen på skipet, og at det alltid er en ny kyst
som nærmer seg.

Skitse. Pastel og blyant på kalkepapir. 31X31 cm. Camille Rishøj Nielsen 2011

Skitse. Pastel og blyant på kalkepapir. 42X58 cm. Camille Rishøj Nielsen 2011

Skitse. Pastel og blyant på kalkepapir. 42X58 cm. Camille Rishøj Nielsen 2011

Stamtræ © 2010
Tak til
Telemark Kunstnersenter
Louise Mazanti
Morten Agergaard
Thomas Agergaard
Kunsthøgskolen i Oslo
Udstilling
Kurator Louise Mazanti
Telemark Kunstnersenter
Katalog
Design Morten Agergaard / MAP1
Fotograf
Ole Akhøj
Morten Agergaard
Oversættelser
Anne Sofie Sørbø
Katalog og udstilling er blevet til med
støtte fra
Danish Crafts
Danmarks Nationalbanks
Jubilæumsfond af 1968
Den Danske Ambasade i Norge
Lydefterarbejde
Thomas Agergaard
Tømrerarbejde
Niels Rishøj
Adam Malling
Praktisk hjælp
Kjeld Hansen
Morten Agergaard
Nationalbankens
Jubilæumsfond af 1968
Stemmer
Per Andreassen, Ragnhild Jacobsen,
Silje Marie Økland, Mathilde Pilemand,
Ludvig Pilemand, Cecilie Pilemand,
Audun Rui, Rikard Thorsen, Kirsti Preisj,
Oddmund C. Neverdal, Thorbjørn
Andersen,
Johan Brockfeld, Anne Liv Eriksen,
Johannes Magnus, Arne Moe Stene,
Mari Østby Kjølt, Oddvar Røsten,
Julian Bulai, Jørgen Haarstad,
Nasrin Khusraui, Anne Kirstine Togstad,
Johannes Holmen Dahl,
Eirik Audunson Skaar, Ida Rolstad,
Sofia Skjønneberg, Elena Manikov,
Mimmi Mattila, Kai Gjelseth,
Karin Finstad, Grethe Hellem,
Miriam Hansen, Silje Johannessen,
Henrik Mojord, Per Westerlund,
Mari Martens Kristoffersen,
Gaute Isachsen, Constance Tenvik,
Johannes Vemren Rugh, Knut Natvik,
Jan Marius, Jonas Pedersen Øren,
Victoria Berge, Eva Bjørkvold,
Petite Werenskiold Skaugen,
Johanne Christine Malnes Mathisen,
Bente Honne, Dag Feldborg,
Mikkel Tin, Angelina J. Stojcevska,
Melina Tranulis Dahle, Anne Ulen Olsen,
Bodil Kårvatn, Gunnar Aune,
Martin Vinnes og Tom Trøbråten

Mette Schaldemose
Mette Schaldemose er oprindelig uddannet landskabsarkitekt
med egen virksomhed siden 1994.
Arbejdsopgaverne har fordelt sig over haver til især private
kunder, redigering og oversættelse af faglige tekster, oversættelse
af havebøger samt artikler, rapporter, kursusmateriale m.v.
I de seneste år har Mette Schaldemose orienteret sig mod
kreative skriveprocesser, og har blandt andet fulgt skrivelinjen
”Idé og Manus” på Akademiet for Utæmmet Kreativitet (AFUK)
og deltaget i kursusforløb på skriveskolen Hemingway.

Camille Rishøj Nielsen
Address
Gadevangsvej 54
DK-3400 Hillerød, Gadevang
Phone +45 38 74 00 58
Mobile +45 21 68 19 60
Mail camillenielsen@me.com
www camillenielsen.dk
Education
2003-2006 Danmarks Designskole, Keramisk afdeling
1997-1999 Danmarks Designskole, Keramisk afdeling
1996-1997 Drawing education at Hans Christian Høyer
Exhibitions
2011 ”Stamtre” Solo exhibition Telemark Kunstnersenter, Norge / Kurateret af Louise Mazanti
2010 ”Nature Morte” exhibition Munkeruphus
2010 ”Stamtræ” Solo exhibition Folkemuseet i Hillerød
2008 ”Hillerød kunstnere gennem 200 år” - Hillerød Biblioteks Udstillingshal
2008 ”Landskab på landskab” - Gallery Brantebjerg
2007 ”Five artists - and ceramics” - Gallery Bendixen Contemporary
exhibiton curated by Marika Seidler
with Mette Vangsgaard, Per Ahlmann, Kasper Bonnen, Sophus Ejler Petersen
2007 ”Network exhibition” - Grimmerhus
2007 Kunstnernes Sommerudstilling
2007 ”Network exhibition” Turf Gallery - London
2006 Artist in residence Guldagergaard - Network 2006
Grants
2010 L.F. Foghts Fond
Danish Crafts
Danmarks Nationalbanks Jubilæumsfond af 1968
De Biehlske Legater
2006 Danmarks Nationalbanks Jubilæumsfond af 1968 (gruppelegat Network 2006)
Augustinus Fonden (gruppelegat Network 2006)
Oticon Fonden (gruppelegat Network 2006)
Ellen og Knud Dalhoff Larsens Fond (gruppelegat Network 2006)

12. febr uar – 2. apr il
Liegata 8, 3717 Skien, tlf. 35 51 98 50 post@telemarkkunstnersenter.no www.telemarkkunstnersenter.no Åpningstider : tirs - fred 11-16, lørdager 12 – 16. Fri entré.