Kjetil Steinsholt - Akademika forlag

lindebukk og dødball, de vippet pinne, lekte kongen på haugen, kastet
på stikka og lagde snølykter og bygde snømenn om vinteren. Men hvis
vi kikker nærmere etter, vil vi bli gledelig overrasket: Det er mange leker,
faktisk de fleste, som barn fortsatt leker i dag. Og ikke bare det: Våre
foreldre, besteforeldre og oldeforeldre lekte dem også!
Leker og spill som ikke er så lett gjenkjennelige for voksne, vil vi
kunne kjenne igjen ved litt nærmere ettersyn: Noen gamle leker og spill
har fått nye navn, og noen ord, uttrykk og regler kan være endret. Likevel
er det, når alt kommer til alt, stort sett de samme aktivitetene. Slik er det
faktisk med mange leker og spill i Norge; de har hatt en nokså stabil form
(for eksempel paradishopping, sisten, ulike ball-leker, sang- og klappeleker
og ringleker). Og det til tross for at leker og spill i Norge, som i alle
andre land, delvis har hatt en egen grammatikk alt avhengig av kjønn,
klassebakgrunn og oppvekststed. Leken har som språket ulike dialekter.
Noen har vært typiske for livet langs kysten og på innlandsbygdene,
andre for bylivet, noen har blitt formet av middelklassens normer og
verdier og andre av fiskeren, bondens og arbeiderklassens. Noen leker
og spill har hatt en markert differensiering ut fra kjønn. Men uavhengig
av slike forskjeller er det som regel snakk om variasjoner over samme
«tema». Innholdet (f.eks. reglene, måten de uttrykkes, tolkes og forstås
på, og gjenstandene barna bruker i leken) kan variere dramatisk, men
lekekulturen går på tvers av slike forskjeller. Lek og spill i forskjellige
kulturelle sammenhenger har nemlig noen grunnleggende fellestrekk,
det vi gjerne kan kalle en form for familielikhet. Selv om lekenes regler
og måten de praktiseres på kan variere mye ut fra lokale forhold, så er de
fortsatt medlemmer av den samme «lekfamilien».
I tillegg til dette har vi den historiske dimensjonen. I dag finnes
det leker og spill som kan spores tilbake så langt som kildematerialet
rekker. Dette vitner om at mange leker holder stand mot mye av det
som skjer i vår moderne digitale verden, selv om disse lekene ikke
nødvendigvis har den samme betydningen og funksjonen, eller blir
utført på nøyaktig samme måte i dag som tidligere. Det betyr at en rekke
leker og spill overføres og bevares ved at de innenfor barnekulturen
praktiseres, pleies og holdes i hevd fra generasjon til generasjon.
Noen fremstår som nærmest uforandret (f.eks. sisten, slengtau, titten
på hjørnet, paradis og lek med klinkekuler eller steiner), noen inntar
andre og mer moderne former (sang- og klappeleker), men bærer
med seg tradisjonens beredskap (f.eks. ulike ski- og ball-leker), mens
andre igjen går til grunne (f.eks. å kaste på stikka med femøringer, og
«løpehjulet», hvor gutter og jenter løp rundt på grusveiene med et hjul
som de trillet med en pinne). Men vi ser også at leker som har vært
borte i mange tiår, plutselig kommer tilbake, nærmest som lyn fra klar
himmel. Det er interessant i en moderne tid, hvor vi føler at en rekke
tradisjoner er i ferd med å forvitre, at så mange tradisjonelle leker og
spill uproblematisk og stilltiende overføres videre i barnekulturen og
vandrer fra den ene generasjonen til den neste. Noen få leker og spill vil
imidlertid forsvinne helt fra lekerepertoaret. Noen leker har mistet sin
berettigelse, eller blitt så merket av tidens tann at de ikke lenger passer
til den tiden vi lever i. Det kan være mange årsaker til dette.
I diskusjoner om lek og hvilke leker barn er opptatt av i dag, blir
voksne gjerne nostalgiske. Ved å beskrive egen barndom slik den var i
«gode gamle dager», har man hatt en tendens til å vektlegge og idealisere
de enkle og naturlige omgivelsene for lek. Den foregikk fritt i gatene, i
skogområdene, i hager og parker etter middagstid sammen med andre
barn i nabolaget. Leken styrte barnas liv helt til foreldrene ropte dem
inn til kveldsmat. I dag trues barns lekeområder fra mange kanter;
mulighetene for utelek på offentlige steder har blitt drastisk redusert,
samtidig som barns innelek utfordres og trues av «farlig lek» i cyberspace.
Litt nostalgi er det selvsagt vanskelig å unngå. Vi har en tendens til å
tegne et bilde av barn og deres lek slik den var før moderne medier fikk
innpass i barnas liv. Hvis vi sammenligner barns lek i dag med våre egne
lekeerfaringer, snakker vi gjerne litt negativt om et underskudd. Det er
snakk om et underskudd når det gjelder barns muligheter til å bruke
egen fantasi og kreativitet i lek, og at de ikke lenger har de evnene og ikke
8 9