Kjetil Steinsholt - Akademika forlag

jeg aldri tidligere har sett maken til, men også leker jeg var kjent med
fra Norge, bare i en litt forkledd form. Det var utrolig hvor raskt de
japanske barna tilegnet seg reglene, og hvor elegant de lekte og lot seg
trollbinde av de forskjellige lekene – også de norske. Men når vi skulle
rydde sammen lekene og forlate uteområdet, var både femkronemynter
og pinner forsvunnet. Jeg så at buksene på noen av barna hadde seget
godt ned på grunn av tyngden på femkronemyntene som de en etter en
lydløst hadde puttet i bukselommene sine. Jeg så også noen som lurte
seg rundt hjørnet med tre pinner fra de norske skoger. Jeg tok det som
et herlig kompliment; den dag i dag er det sikkert noen barn i Tokyos
parker som kaster på stikka med norske mynter og vipper pinne med
norsk sekunda treverk!
Oppholdet i Japan fikk meg til å jobbe mer med lek og barns
mangfoldige lekpraksiser. De første fem årene var jeg først og fremst
opptatt av å skrive teoretisk om lek og lekens betydning for barn (og
voksne). Men etter hvert fikk jeg mer og mer lyst til rett og slett å beskrive
noen av de viktigste og mest populære lekene barn leker i dagens Norge.
Og da de lekene barna aktivt samles rundt og lar seg begeistre av ute i
nærområdene (blant annet i hager, på løkker, idrettsbaner, i barnehager
og skolegårder) når våren endelig kommer. Med god hjelp av Vilde,
Thale, Maja, Karianna, Ingvild, Astrid og Maria har jeg detaljert forsøkt å
beskrive (og fotografere) en rekke barneleker, som ikke bare lekes offline,
men som også er en viktig del av barnas egen kultur i en tid preget av
mye tid online.
Trondheim 1. februar 2011
Kjetil Steinsholt
INNlEDNING
Barn i lek er vårens vakreste eventyr
Historisk sett har norske barn alltid fått lov til å boltre seg fritt ute i
naturen. Det har nærmest blitt forventet at de skal leke alene og sammen
med andre på løkker, knauser, skog- og strandområder og i parker. Disse
områdene har alltid vært offentlig tilgjengelig for barn i Norge. Det kan
henge sammen med at det er mye land og relativt lite folk, og til tross
for urbanisering og modernisering er befolkningen fortsatt spredt. Selv
i de store byene er det lett å komme seg ut i naturen eller til egnede
parkanlegg, skolegårder og løkker. Mens andre europeiske barn måtte
lese lekser og lære streng sosial tilpasning, og mens nordamerikanske
barn ble kjørt i bil av overbeskyttende foreldre fra avtale til avtale, tok
de norske barna stort sett av seg selv. Om kvelden kom de seg slitne inn
i hus, snørrete, møkkete og med skrubbsår på knærne etter aktiv lek ute
i nærområdene. Det var liksom slik det skulle være. Ingen tvilte på det.
Derfor kan vi med en viss rett si at barna forvaltet sin lek på egen hånd.
Og en ting til: I Norge har vi alltid hatt den holdningen at de barna som
leker i naturen og med naturlige leker, ikke bare har rett til det, men også
kommer til å bli gode mennesker.
Men etter hvert har situasjonen blitt noe annerledes. Mange
voksne mener at barn ikke lenger leker slik de selv gjorde som barn, og
at de ikke er opptatt av de samme lekene og spillene som de var. På et vis
er dette riktig: Voksne hadde ikke rulleskøyter, skateboard, trampoliner,
data- eller videospill, mobiltelefoner, mp3-spillere, elektroniske leketøy
eller virtuelle kjæledyr da de var barn. De hadde for eksempel hoppetau
og strikk, og de slengte seg i tau, de slo ball og hoppet paradis, de lekte
med skjell i fjæra og kongler i skogen, de satte kjepphester (lange greiner)
mellom beina og galopperte inn i skogens mystikk, de lekte sisten,
6 7