Kjetil Steinsholt - Akademika forlag

er nå unntaket, ikke regelen. Økt trafikk og tidspress gjør at det er sikrere
og raskere å frakte barn til og fra ulike aktiviteter med bil.
Alt dette er aspekter av det vi kaller en institusjonalisering av
barndommen. De naturlige lekestedene for barn blir institusjonalisert
og svært ofte «pedagogisert». Barns muligheter for fri lek sammen med
andre har blitt begrenset, med hensyn til både rom og tid. Miljøer for
ulike tradisjonelle lekeaktiviteter er også sterkt endret de siste tiårene
ved at leken har blitt mer kontrollert og styrt av voksne. Det må sees i
sammenheng med den gjennomgripende forandringen av barndommen
som i løpet av de siste 50 årene har flyttet barnas lek og aktiviteter
inn i særlig innrettede foranstaltninger og overvåkede fysiske rom. Et
eksempel kan være planlagte og godt regisserte aktiviteter på lekeplasser
og skolegårder hvor miljøet er mer preget av organisert virksomhet enn
av barns egeninitierte aktiviteter. Et annet kan være institusjonaliseringen
av den norske skileken. Tidligere var det vanlig for barn å leke på ski.
Overalt på jordene var det skispor som vitnet om stor og ytterst levende
aktivitet. De fleste barn var med. I dag er virkeligheten en annen; skileken
fremstår nå stort sett som institusjonalisert skiidrett som færre barn deltar
i. Og det meste er ferdig regissert; barna kommer som regel til dekket
bord. Det samme mønsteret kan vi se ved at aktiviteter som tidligere ble
betraktet som lek (f.eks. løkkefotball), nå er blitt mer organiserte og mer
alvorlige «idrettsaktiviteter».
Utbyggingen av barnehager og utvidelsen av den tiden barn er på
skolen, er et viktig element i institusjonaliseringen av barndommen.
Institusjonalisering er et generelt begrep for en forandringsprosess hvor
relasjonene mellom mennesker går fra å være uformelle og underforståtte
til å bli lagt inn i fastere strukturer eller organisert i systemer.
Institusjonaliseringstendensen synes i dag å være allestedsnærværende
i barns liv. Vi finner den i selve organiseringen av barns livsrytme;
det er en «institusjonell trekant» mellom hjem, barnehage/skole og
fritidsinstitusjoner. En konsekvens av dette vil være at barn i økende
grad tilbringer mer tid i institusjoner og pedagogisk tilrettelagte
miljøer. Barn vil i økende grad vokse opp i risikofrie miljøer hvor deres
lekeaktiviteter vil være planlagt og styrt av voksne, og hvor det finnes
klare grenser for hva barn kan gjøre. Relasjonsmessig vil barn i økende
grad omgås profesjonelle voksne, eller vokse opp i større barnegrupper
innenfor barnehagens og skolens rammer. Det preger også leken og
barns lekeaktiviteter i den forstand at den ofte skal gjøres produktiv. Det
forventes nesten at leken skal tjene et høyere mål enn bare det å være
artig. Barns selvstendige engasjement og frie deltagelse i de tradisjonelle
barnelekene kan derfor få en karakter av noe unyttig – at de sløser bort
dyrebar tid som kunne vært brukt til noe mer alvorlig og viktig.
Det er naturlig at mange stiller seg litt kritisk til slike tendenser
(spesielt den økende bruken av digitale medier og nedprioritering av
egnede lekeområder), for det kan hemme eller forhindre at barn får
muligheter til å håndtere, pleie og kultivere tradisjonelle leker og spill på
egen hånd. Men det vi faktisk ser, er at det likevel finnes en selvinitiert
barnekulturell praksis. Barn tar om og om igjen tradisjonslekene i bruk;
de forholder seg aktivt, prøvende og kritisk til dem. Når våren endelig
kommer, med fuglesang, varme og snøsmelting, vil de fleste barn, til
tross for økt mediebruk, institusjonalisering, organisering og utbygging
12 13