Kjetil Steinsholt - Akademika forlag

minst tålmodigheten som må til for å sette i gang og holde leken i ånde.
For voksne som har erfaringer fra sin egen oppvekst på 1950–1970-tallet,
kan nok barnas lek se mindre fantasifull ut fordi noen av de lekene de
hadde tilgang til den gangen, ikke lenger finnes i samme utgave eller
lekes på samme måte. Derfor er det mange som har en følelse av at
dagens barn har mistet kjærligheten til de tradisjonelle lekene, og at de
ikke lenger evner å sette i gang leken på egen hånd. Det antas at barn har
«problemer» med å leke og ikke like lett lar seg rive med, slik tidligere
generasjoner gjorde. De må motiveres og aktiviseres og ikke minst hjelpes
i gang. Inntrykket er at leken går tråere nå enn tidligere.
Barns bruk av moderne medier blir gjerne sett på som en viktig
årsak til at den tiden barn bruker på leker med venner, har blitt avkortet.
Vi tenker at de tradisjonelle lekene ikke lenger kan konkurrere med
fascinasjonen og lokkemidlene som ligger i den nye teknologien. Det
antas at tv, Nintendo, video- og dataspill, mobiltelefoner og andre
teknologiske «dingser» har fått overtaket på og prioritet over det å leke
tradisjonelle leker sammen med andre barn. Men det er også viktig i
denne sammenhengen å være oppmerksom på at barn i høy grad ønsker
å gjøre noe annet sammen med venner enn å se på tv eller spille på data
hvis mulighetene finnes. Vi vet i tillegg at barns bruk av moderne medier
varierer, og at det er vanskelig og ikke minst «farlig» å generalisere hva
som er barns typiske medievaner. Kanskje blir ikke barn nødvendigvis
passive og ensomme gjennom økt bruk av moderne medier, kanskje er
det heller slik at passive og ensomme barn blir aktive mediebrukere.
Uansett; barns tilgang til lek utendørs har blitt drastisk begrenset.
Dette har skjedd så fort, som det meste i vår tid, at vi ikke helt har
klart å forholde oss til det. Hvis noen hadde fortalt våre besteforeldre
at mange barn i dag ikke vet hvor de skal finne meitemark, eller ikke
vet hva det vil si å skrive et brev, ville de antagelig ikke trodd det. Men
samtidig sitter to småjenter i nabolaget og komponerer elektronisk
musikk på en iMac som de allerede har hatt i et par år. Tidligere var de
oppslukt av videospill og enkle interaktive dataspill. Nå planlegger de
å gi ut en cd-plate på sitt eget soverom! Ellers i fritiden er de kanskje
med på organisert håndball, dans, skiaktiviteter, fotball og orientering.
Som foreldre har vi en forpliktelse til ikke bare å følge opp alle disse
aktivitetene, vi må begrunne dem også. Vi synes det er bedre at de
sitter online på rommene sine med tv og ny datateknologi og har litt
organiserte idrettslige aktiviteter ved siden av, enn at de skal farte rundt
gatelangs eller søke lykken utenfor et eller annet kjøpesenter. Samtidig
har vi voksne en intens følelse av at barna ikke erfarer noen av de dypeste
barndomsgledene vi en gang hadde – de som dukket opp da vi lekte
i skog og mark, langs elvebreddene, på strendene og i gatene, og som
fylte all vår fritid med oppbyggelig mening. Derfor avtaler foreldre i
dag ofte med sine barn hvor mye tid de kan bruke foran datamaskinen,
og av og til stikker de hodet inn i barneværelset og spør forsiktig om
de ikke snart skal ut i frisk luft og røre litt på seg. For sikkerhets skyld.
Tettere bebyggelse og økt biltrafikk er en annen hovedårsak til at
barn ikke lenger har den samme frie tilgangen til lekeområder som tidligere.
Trafikken fører ikke bare til at barn ikke lenger bruker gatene som
arena for lek, men også at de isoleres fra hverandre, fra åpne offentlige
rom og fra alt som ligger på «den andre siden av gata». Leken mellom husene
og på veiene i nærområdene er blitt begrenset. På denne måten har
barns lekerepertoar og mulighetene for å leke helt bestemte leker (f.eks.
det å vippe pinne og slå ball) blitt redusert, selv om parker, skolegårder
og tilrettelagte lekeplasser til en viss grad har erstattet gata som lekested.
De fleste barn i dag tilbringer mindre tid hjemme sammen med
sine foreldre enn tidligere. Det fantes en tid hvor foreldrene (og da først
og fremst mor) hadde bedre muligheter til å ta barna med ut på egnede
lekesteder og bruke tiden godt sammen med dem. Eller de kunne med
god og ikke minst tryggere samvittighet sende barna utendørs på egne
ekspedisjoner i nærmiljøet. I dag er stort sett begge foreldrene i arbeid,
og barna selv har også en lang «arbeidsdag» (i barnehage, SFO eller på
skolen). Det fører til at både barn og foreldre tilbringer mindre tid hjemme
enn tidligere. Selv det å gå eller sykle til og fra skole og fritidsaktiviteter
10 11