Kjetil Steinsholt - Akademika forlag
Kjetil Steinsholt - Akademika forlag Kjetil Steinsholt - Akademika forlag
Barns uteleker Kjetil Steinsholt
- Page 2: © Tapir Akademisk Forlag, Trondhei
- Page 6: jeg aldri tidligere har sett maken
- Page 10: minst tålmodigheten som må til fo
- Page 14: Pieter Brueghel: Barnelek (1560). a
- Page 18: En uskreven regel er at det kan lø
- Page 22: Blindebukk Blindebukk er en tradisj
- Page 26: Bro, bro brille Det finnes en rekke
Barns<br />
uteleker<br />
<strong>Kjetil</strong> <strong>Steinsholt</strong>
© Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2011<br />
ISBN 978-82-519-2745-1<br />
Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i<br />
lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette<br />
gjelder også filer, kode eller annen gjengivelse tilknyttet e-bok.<br />
Grafisk formgivning: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag<br />
Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag<br />
Trykk og innbinding: AIT Oslo AS<br />
Utgivelsen er støttet av Pedagogisk institutt, NTNU.<br />
Foto s. 18–19: Anne Kleivset<br />
Foto s. 20–21: Randi Juul<br />
Øvrige foto: <strong>Kjetil</strong> <strong>Steinsholt</strong><br />
Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle gode læremidler og alle<br />
typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og vi samarbeider med forfattere<br />
og fagmiljøer over hele landet. Våre viktigste produktområder er:<br />
• Fagbøker<br />
• Vitenskapelige publikasjoner<br />
• Sakprosa<br />
Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier.<br />
Tapir Akademisk Forlag<br />
7005 TRONDHEIM<br />
Tlf.: 73 59 32 10<br />
E-post: post@tapir<strong>forlag</strong>.no<br />
www.tapir<strong>forlag</strong>.no<br />
Forlagsredaktør: may.h.solberg@tapir<strong>forlag</strong>.no<br />
Forord . . . . . . . . . . . 5<br />
Innledning . . . . . . . . . .7<br />
Basse . . . . . . . . . . . . . .16<br />
Bjørnen sover . . . . . . .20<br />
Blindebukk . . . . . . . . .22<br />
Boksen går . . . . . . . . . .24<br />
Bro, bro brille . . . . . . .26<br />
Dødball . . . . . . . . . . . .28<br />
En-spretten . . . . . . . . 30<br />
Haien kommer . . . . . . .32<br />
Hang-man . . . . . . . . . 33<br />
Høl i hatten . . . . . . . . .36<br />
I have found the man 37<br />
Klappeleker . . . . . . . . 40<br />
Klikk kamera . . . . . . . 47<br />
Klinkekuler . . . . . . . . 48<br />
Kongen befaler . . . . . .52<br />
Kongen gjetter . . . . . 54<br />
Krokodillen tar deg! .55<br />
INNHolD<br />
Mitt skip er lastet med 56<br />
Morderen . . . . . . . . . .58<br />
Narreball . . . . . . . . . . 59<br />
Paradishopping . . . . . 60<br />
Rødt lys . . . . . . . . . . . .63<br />
Sheriff . . . . . . . . . . . . 64<br />
Sisten . . . . . . . . . . . . .66<br />
Sjuer smash . . . . . . . . .68<br />
Hoppe slengtau . . . . . 69<br />
Slå på ring . . . . . . . . . 73<br />
Slåball . . . . . . . . . . . . .75<br />
Kaste på stikka . . . . . . .78<br />
Stine stankelbein . . . . 84<br />
Hoppe strikk . . . . . . . .86<br />
Ta den ring . . . . . . . . .88<br />
Tampen brenner . . . . 90<br />
Tipp ordet . . . . . . . . . .92<br />
Triksekongen . . . . . . 94<br />
Vippe pinne . . . . . . . . 95
FoRoRD<br />
Denne boken har en lang historie bak seg. Det hele startet høsten 2004.<br />
Jeg hadde blitt invitert til den åttende internasjonale konferansen om<br />
tradisjonelle uteleker som ble arrangert i Tokyo av Youth Friendship<br />
Association in Japan. Jeg ble bedt om å forelese over tradisjonelle norske<br />
barneleker, samt å eksemplifisere to uteleker som var i ferd med å dø ut i<br />
Norge. Uten å tenke for mye over hvorfor nettopp jeg skulle representere<br />
Norge på denne konferansen, valgte jeg ut to leker som jeg selv lekte mye<br />
som barn, og som i tillegg hadde regler som ikke var altfor kompliserte<br />
(men som samtidig ikke var for enkle). Vippe pinne og kaste på stikka<br />
ble lekene jeg skulle vise frem på området som i 1964 huset en rekke av<br />
de mest kjente olympiske deltagerne under sommer-OL i Tokyo.<br />
Utstyr til pinnevipping fant jeg i Bymarka i Trondheim – en lang<br />
granpinne og et par kortere pinner av older. Verre var det å finne 5-øringer<br />
som vi brukte når vi kastet på stikka på begynnelsen av 1970-tallet.<br />
Det endte med at jeg måtte kjøpe en haug med femkronemynter som<br />
hadde noenlunde samme størrelse som de gamle 5-ørene. Men verken<br />
pinnene eller posen med mynter ble gjenstand for lek i første omgang.<br />
Japanske tollbetjenter lurte ikke bare på hva jeg skulle med en pose<br />
norske sølvmynter, men også hva jeg skulle med en så lang pinne i Japan.<br />
Og når de så nærmere etter var det faktisk også spor av mark i veden,<br />
noe som gjorde situasjonen enda mer pikant og vanskelig. Det nyttet<br />
overhodet ikke å si at dette var lekegjenstander som skulle brukes på<br />
en seriøs lekkonferanse arrangert av en vennskapsforening i Japan. Det<br />
endte med at jeg måtte vise hva jeg hadde tenkt å bruke gjenstandene til.<br />
Så mitt første møte med Japan var å vippe pinne og kaste på stikka i et<br />
lukket rom som var tiltenkt storsmuglere – ikke smålekere.<br />
Oppholdet i Japan varte en liten uke. Representanter fra over<br />
40 land foreleste over tradisjonelle barneleker, og jeg fikk se leker som<br />
5
jeg aldri tidligere har sett maken til, men også leker jeg var kjent med<br />
fra Norge, bare i en litt forkledd form. Det var utrolig hvor raskt de<br />
japanske barna tilegnet seg reglene, og hvor elegant de lekte og lot seg<br />
trollbinde av de forskjellige lekene – også de norske. Men når vi skulle<br />
rydde sammen lekene og forlate uteområdet, var både femkronemynter<br />
og pinner forsvunnet. Jeg så at buksene på noen av barna hadde seget<br />
godt ned på grunn av tyngden på femkronemyntene som de en etter en<br />
lydløst hadde puttet i bukselommene sine. Jeg så også noen som lurte<br />
seg rundt hjørnet med tre pinner fra de norske skoger. Jeg tok det som<br />
et herlig kompliment; den dag i dag er det sikkert noen barn i Tokyos<br />
parker som kaster på stikka med norske mynter og vipper pinne med<br />
norsk sekunda treverk!<br />
Oppholdet i Japan fikk meg til å jobbe mer med lek og barns<br />
mangfoldige lekpraksiser. De første fem årene var jeg først og fremst<br />
opptatt av å skrive teoretisk om lek og lekens betydning for barn (og<br />
voksne). Men etter hvert fikk jeg mer og mer lyst til rett og slett å beskrive<br />
noen av de viktigste og mest populære lekene barn leker i dagens Norge.<br />
Og da de lekene barna aktivt samles rundt og lar seg begeistre av ute i<br />
nærområdene (blant annet i hager, på løkker, idrettsbaner, i barnehager<br />
og skolegårder) når våren endelig kommer. Med god hjelp av Vilde,<br />
Thale, Maja, Karianna, Ingvild, Astrid og Maria har jeg detaljert forsøkt å<br />
beskrive (og fotografere) en rekke barneleker, som ikke bare lekes offline,<br />
men som også er en viktig del av barnas egen kultur i en tid preget av<br />
mye tid online.<br />
Trondheim 1. februar 2011<br />
<strong>Kjetil</strong> <strong>Steinsholt</strong><br />
INNlEDNING<br />
Barn i lek er vårens vakreste eventyr<br />
Historisk sett har norske barn alltid fått lov til å boltre seg fritt ute i<br />
naturen. Det har nærmest blitt forventet at de skal leke alene og sammen<br />
med andre på løkker, knauser, skog- og strandområder og i parker. Disse<br />
områdene har alltid vært offentlig tilgjengelig for barn i Norge. Det kan<br />
henge sammen med at det er mye land og relativt lite folk, og til tross<br />
for urbanisering og modernisering er befolkningen fortsatt spredt. Selv<br />
i de store byene er det lett å komme seg ut i naturen eller til egnede<br />
parkanlegg, skolegårder og løkker. Mens andre europeiske barn måtte<br />
lese lekser og lære streng sosial tilpasning, og mens nordamerikanske<br />
barn ble kjørt i bil av overbeskyttende foreldre fra avtale til avtale, tok<br />
de norske barna stort sett av seg selv. Om kvelden kom de seg slitne inn<br />
i hus, snørrete, møkkete og med skrubbsår på knærne etter aktiv lek ute<br />
i nærområdene. Det var liksom slik det skulle være. Ingen tvilte på det.<br />
Derfor kan vi med en viss rett si at barna forvaltet sin lek på egen hånd.<br />
Og en ting til: I Norge har vi alltid hatt den holdningen at de barna som<br />
leker i naturen og med naturlige leker, ikke bare har rett til det, men også<br />
kommer til å bli gode mennesker.<br />
Men etter hvert har situasjonen blitt noe annerledes. Mange<br />
voksne mener at barn ikke lenger leker slik de selv gjorde som barn, og<br />
at de ikke er opptatt av de samme lekene og spillene som de var. På et vis<br />
er dette riktig: Voksne hadde ikke rulleskøyter, skateboard, trampoliner,<br />
data- eller videospill, mobiltelefoner, mp3-spillere, elektroniske leketøy<br />
eller virtuelle kjæledyr da de var barn. De hadde for eksempel hoppetau<br />
og strikk, og de slengte seg i tau, de slo ball og hoppet paradis, de lekte<br />
med skjell i fjæra og kongler i skogen, de satte kjepphester (lange greiner)<br />
mellom beina og galopperte inn i skogens mystikk, de lekte sisten,<br />
6 7
lindebukk og dødball, de vippet pinne, lekte kongen på haugen, kastet<br />
på stikka og lagde snølykter og bygde snømenn om vinteren. Men hvis<br />
vi kikker nærmere etter, vil vi bli gledelig overrasket: Det er mange leker,<br />
faktisk de fleste, som barn fortsatt leker i dag. Og ikke bare det: Våre<br />
foreldre, besteforeldre og oldeforeldre lekte dem også!<br />
Leker og spill som ikke er så lett gjenkjennelige for voksne, vil vi<br />
kunne kjenne igjen ved litt nærmere ettersyn: Noen gamle leker og spill<br />
har fått nye navn, og noen ord, uttrykk og regler kan være endret. Likevel<br />
er det, når alt kommer til alt, stort sett de samme aktivitetene. Slik er det<br />
faktisk med mange leker og spill i Norge; de har hatt en nokså stabil form<br />
(for eksempel paradishopping, sisten, ulike ball-leker, sang- og klappeleker<br />
og ringleker). Og det til tross for at leker og spill i Norge, som i alle<br />
andre land, delvis har hatt en egen grammatikk alt avhengig av kjønn,<br />
klassebakgrunn og oppvekststed. Leken har som språket ulike dialekter.<br />
Noen har vært typiske for livet langs kysten og på innlandsbygdene,<br />
andre for bylivet, noen har blitt formet av middelklassens normer og<br />
verdier og andre av fiskeren, bondens og arbeiderklassens. Noen leker<br />
og spill har hatt en markert differensiering ut fra kjønn. Men uavhengig<br />
av slike forskjeller er det som regel snakk om variasjoner over samme<br />
«tema». Innholdet (f.eks. reglene, måten de uttrykkes, tolkes og forstås<br />
på, og gjenstandene barna bruker i leken) kan variere dramatisk, men<br />
lekekulturen går på tvers av slike forskjeller. Lek og spill i forskjellige<br />
kulturelle sammenhenger har nemlig noen grunnleggende fellestrekk,<br />
det vi gjerne kan kalle en form for familielikhet. Selv om lekenes regler<br />
og måten de praktiseres på kan variere mye ut fra lokale forhold, så er de<br />
fortsatt medlemmer av den samme «lekfamilien».<br />
I tillegg til dette har vi den historiske dimensjonen. I dag finnes<br />
det leker og spill som kan spores tilbake så langt som kildematerialet<br />
rekker. Dette vitner om at mange leker holder stand mot mye av det<br />
som skjer i vår moderne digitale verden, selv om disse lekene ikke<br />
nødvendigvis har den samme betydningen og funksjonen, eller blir<br />
utført på nøyaktig samme måte i dag som tidligere. Det betyr at en rekke<br />
leker og spill overføres og bevares ved at de innenfor barnekulturen<br />
praktiseres, pleies og holdes i hevd fra generasjon til generasjon.<br />
Noen fremstår som nærmest uforandret (f.eks. sisten, slengtau, titten<br />
på hjørnet, paradis og lek med klinkekuler eller steiner), noen inntar<br />
andre og mer moderne former (sang- og klappeleker), men bærer<br />
med seg tradisjonens beredskap (f.eks. ulike ski- og ball-leker), mens<br />
andre igjen går til grunne (f.eks. å kaste på stikka med femøringer, og<br />
«løpehjulet», hvor gutter og jenter løp rundt på grusveiene med et hjul<br />
som de trillet med en pinne). Men vi ser også at leker som har vært<br />
borte i mange tiår, plutselig kommer tilbake, nærmest som lyn fra klar<br />
himmel. Det er interessant i en moderne tid, hvor vi føler at en rekke<br />
tradisjoner er i ferd med å forvitre, at så mange tradisjonelle leker og<br />
spill uproblematisk og stilltiende overføres videre i barnekulturen og<br />
vandrer fra den ene generasjonen til den neste. Noen få leker og spill vil<br />
imidlertid forsvinne helt fra lekerepertoaret. Noen leker har mistet sin<br />
berettigelse, eller blitt så merket av tidens tann at de ikke lenger passer<br />
til den tiden vi lever i. Det kan være mange årsaker til dette.<br />
I diskusjoner om lek og hvilke leker barn er opptatt av i dag, blir<br />
voksne gjerne nostalgiske. Ved å beskrive egen barndom slik den var i<br />
«gode gamle dager», har man hatt en tendens til å vektlegge og idealisere<br />
de enkle og naturlige omgivelsene for lek. Den foregikk fritt i gatene, i<br />
skogområdene, i hager og parker etter middagstid sammen med andre<br />
barn i nabolaget. Leken styrte barnas liv helt til foreldrene ropte dem<br />
inn til kveldsmat. I dag trues barns lekeområder fra mange kanter;<br />
mulighetene for utelek på offentlige steder har blitt drastisk redusert,<br />
samtidig som barns innelek utfordres og trues av «farlig lek» i cyberspace.<br />
Litt nostalgi er det selvsagt vanskelig å unngå. Vi har en tendens til å<br />
tegne et bilde av barn og deres lek slik den var før moderne medier fikk<br />
innpass i barnas liv. Hvis vi sammenligner barns lek i dag med våre egne<br />
lekeerfaringer, snakker vi gjerne litt negativt om et underskudd. Det er<br />
snakk om et underskudd når det gjelder barns muligheter til å bruke<br />
egen fantasi og kreativitet i lek, og at de ikke lenger har de evnene og ikke<br />
8 9
minst tålmodigheten som må til for å sette i gang og holde leken i ånde.<br />
For voksne som har erfaringer fra sin egen oppvekst på 1950–1970-tallet,<br />
kan nok barnas lek se mindre fantasifull ut fordi noen av de lekene de<br />
hadde tilgang til den gangen, ikke lenger finnes i samme utgave eller<br />
lekes på samme måte. Derfor er det mange som har en følelse av at<br />
dagens barn har mistet kjærligheten til de tradisjonelle lekene, og at de<br />
ikke lenger evner å sette i gang leken på egen hånd. Det antas at barn har<br />
«problemer» med å leke og ikke like lett lar seg rive med, slik tidligere<br />
generasjoner gjorde. De må motiveres og aktiviseres og ikke minst hjelpes<br />
i gang. Inntrykket er at leken går tråere nå enn tidligere.<br />
Barns bruk av moderne medier blir gjerne sett på som en viktig<br />
årsak til at den tiden barn bruker på leker med venner, har blitt avkortet.<br />
Vi tenker at de tradisjonelle lekene ikke lenger kan konkurrere med<br />
fascinasjonen og lokkemidlene som ligger i den nye teknologien. Det<br />
antas at tv, Nintendo, video- og dataspill, mobiltelefoner og andre<br />
teknologiske «dingser» har fått overtaket på og prioritet over det å leke<br />
tradisjonelle leker sammen med andre barn. Men det er også viktig i<br />
denne sammenhengen å være oppmerksom på at barn i høy grad ønsker<br />
å gjøre noe annet sammen med venner enn å se på tv eller spille på data<br />
hvis mulighetene finnes. Vi vet i tillegg at barns bruk av moderne medier<br />
varierer, og at det er vanskelig og ikke minst «farlig» å generalisere hva<br />
som er barns typiske medievaner. Kanskje blir ikke barn nødvendigvis<br />
passive og ensomme gjennom økt bruk av moderne medier, kanskje er<br />
det heller slik at passive og ensomme barn blir aktive mediebrukere.<br />
Uansett; barns tilgang til lek utendørs har blitt drastisk begrenset.<br />
Dette har skjedd så fort, som det meste i vår tid, at vi ikke helt har<br />
klart å forholde oss til det. Hvis noen hadde fortalt våre besteforeldre<br />
at mange barn i dag ikke vet hvor de skal finne meitemark, eller ikke<br />
vet hva det vil si å skrive et brev, ville de antagelig ikke trodd det. Men<br />
samtidig sitter to småjenter i nabolaget og komponerer elektronisk<br />
musikk på en iMac som de allerede har hatt i et par år. Tidligere var de<br />
oppslukt av videospill og enkle interaktive dataspill. Nå planlegger de<br />
å gi ut en cd-plate på sitt eget soverom! Ellers i fritiden er de kanskje<br />
med på organisert håndball, dans, skiaktiviteter, fotball og orientering.<br />
Som foreldre har vi en forpliktelse til ikke bare å følge opp alle disse<br />
aktivitetene, vi må begrunne dem også. Vi synes det er bedre at de<br />
sitter online på rommene sine med tv og ny datateknologi og har litt<br />
organiserte idrettslige aktiviteter ved siden av, enn at de skal farte rundt<br />
gatelangs eller søke lykken utenfor et eller annet kjøpesenter. Samtidig<br />
har vi voksne en intens følelse av at barna ikke erfarer noen av de dypeste<br />
barndomsgledene vi en gang hadde – de som dukket opp da vi lekte<br />
i skog og mark, langs elvebreddene, på strendene og i gatene, og som<br />
fylte all vår fritid med oppbyggelig mening. Derfor avtaler foreldre i<br />
dag ofte med sine barn hvor mye tid de kan bruke foran datamaskinen,<br />
og av og til stikker de hodet inn i barneværelset og spør forsiktig om<br />
de ikke snart skal ut i frisk luft og røre litt på seg. For sikkerhets skyld.<br />
Tettere bebyggelse og økt biltrafikk er en annen hovedårsak til at<br />
barn ikke lenger har den samme frie tilgangen til lekeområder som tidligere.<br />
Trafikken fører ikke bare til at barn ikke lenger bruker gatene som<br />
arena for lek, men også at de isoleres fra hverandre, fra åpne offentlige<br />
rom og fra alt som ligger på «den andre siden av gata». Leken mellom husene<br />
og på veiene i nærområdene er blitt begrenset. På denne måten har<br />
barns lekerepertoar og mulighetene for å leke helt bestemte leker (f.eks.<br />
det å vippe pinne og slå ball) blitt redusert, selv om parker, skolegårder<br />
og tilrettelagte lekeplasser til en viss grad har erstattet gata som lekested.<br />
De fleste barn i dag tilbringer mindre tid hjemme sammen med<br />
sine foreldre enn tidligere. Det fantes en tid hvor foreldrene (og da først<br />
og fremst mor) hadde bedre muligheter til å ta barna med ut på egnede<br />
lekesteder og bruke tiden godt sammen med dem. Eller de kunne med<br />
god og ikke minst tryggere samvittighet sende barna utendørs på egne<br />
ekspedisjoner i nærmiljøet. I dag er stort sett begge foreldrene i arbeid,<br />
og barna selv har også en lang «arbeidsdag» (i barnehage, SFO eller på<br />
skolen). Det fører til at både barn og foreldre tilbringer mindre tid hjemme<br />
enn tidligere. Selv det å gå eller sykle til og fra skole og fritidsaktiviteter<br />
10 11
er nå unntaket, ikke regelen. Økt trafikk og tidspress gjør at det er sikrere<br />
og raskere å frakte barn til og fra ulike aktiviteter med bil.<br />
Alt dette er aspekter av det vi kaller en institusjonalisering av<br />
barndommen. De naturlige lekestedene for barn blir institusjonalisert<br />
og svært ofte «pedagogisert». Barns muligheter for fri lek sammen med<br />
andre har blitt begrenset, med hensyn til både rom og tid. Miljøer for<br />
ulike tradisjonelle lekeaktiviteter er også sterkt endret de siste tiårene<br />
ved at leken har blitt mer kontrollert og styrt av voksne. Det må sees i<br />
sammenheng med den gjennomgripende forandringen av barndommen<br />
som i løpet av de siste 50 årene har flyttet barnas lek og aktiviteter<br />
inn i særlig innrettede foranstaltninger og overvåkede fysiske rom. Et<br />
eksempel kan være planlagte og godt regisserte aktiviteter på lekeplasser<br />
og skolegårder hvor miljøet er mer preget av organisert virksomhet enn<br />
av barns egeninitierte aktiviteter. Et annet kan være institusjonaliseringen<br />
av den norske skileken. Tidligere var det vanlig for barn å leke på ski.<br />
Overalt på jordene var det skispor som vitnet om stor og ytterst levende<br />
aktivitet. De fleste barn var med. I dag er virkeligheten en annen; skileken<br />
fremstår nå stort sett som institusjonalisert skiidrett som færre barn deltar<br />
i. Og det meste er ferdig regissert; barna kommer som regel til dekket<br />
bord. Det samme mønsteret kan vi se ved at aktiviteter som tidligere ble<br />
betraktet som lek (f.eks. løkkefotball), nå er blitt mer organiserte og mer<br />
alvorlige «idrettsaktiviteter».<br />
Utbyggingen av barnehager og utvidelsen av den tiden barn er på<br />
skolen, er et viktig element i institusjonaliseringen av barndommen.<br />
Institusjonalisering er et generelt begrep for en forandringsprosess hvor<br />
relasjonene mellom mennesker går fra å være uformelle og underforståtte<br />
til å bli lagt inn i fastere strukturer eller organisert i systemer.<br />
Institusjonaliseringstendensen synes i dag å være allestedsnærværende<br />
i barns liv. Vi finner den i selve organiseringen av barns livsrytme;<br />
det er en «institusjonell trekant» mellom hjem, barnehage/skole og<br />
fritidsinstitusjoner. En konsekvens av dette vil være at barn i økende<br />
grad tilbringer mer tid i institusjoner og pedagogisk tilrettelagte<br />
miljøer. Barn vil i økende grad vokse opp i risikofrie miljøer hvor deres<br />
lekeaktiviteter vil være planlagt og styrt av voksne, og hvor det finnes<br />
klare grenser for hva barn kan gjøre. Relasjonsmessig vil barn i økende<br />
grad omgås profesjonelle voksne, eller vokse opp i større barnegrupper<br />
innenfor barnehagens og skolens rammer. Det preger også leken og<br />
barns lekeaktiviteter i den forstand at den ofte skal gjøres produktiv. Det<br />
forventes nesten at leken skal tjene et høyere mål enn bare det å være<br />
artig. Barns selvstendige engasjement og frie deltagelse i de tradisjonelle<br />
barnelekene kan derfor få en karakter av noe unyttig – at de sløser bort<br />
dyrebar tid som kunne vært brukt til noe mer alvorlig og viktig.<br />
Det er naturlig at mange stiller seg litt kritisk til slike tendenser<br />
(spesielt den økende bruken av digitale medier og nedprioritering av<br />
egnede lekeområder), for det kan hemme eller forhindre at barn får<br />
muligheter til å håndtere, pleie og kultivere tradisjonelle leker og spill på<br />
egen hånd. Men det vi faktisk ser, er at det likevel finnes en selvinitiert<br />
barnekulturell praksis. Barn tar om og om igjen tradisjonslekene i bruk;<br />
de forholder seg aktivt, prøvende og kritisk til dem. Når våren endelig<br />
kommer, med fuglesang, varme og snøsmelting, vil de fleste barn, til<br />
tross for økt mediebruk, institusjonalisering, organisering og utbygging<br />
12 13
Pieter Brueghel: Barnelek (1560).<br />
av gode lekeområder til andre formål, gripe tak i et bredt spekter av<br />
tradisjonelle leker. Disse lekene er barnas måte å gripe våren på. Det<br />
kan se ut som det er en «overindividuell» beredskap tilegnet gjennom<br />
tradisjonslekene, i form av bestemte praktiske ferdigheter, som gjør at<br />
slike leker og spill viser seg å være liv laga. De lever videre fordi de har<br />
vist seg å være kreative, fantasifulle og spennende, og fordi de i sterk grad<br />
appellerer til barns sanselighet, samtidig som de som tradisjonsleker har<br />
en form som gir barn rom til å improvisere, eksperimentere og endre<br />
regler og uttrykksmåter på en slik måte at de hele tiden er tilpasset barnas<br />
daglige virkelighet. Barna forholder seg til tradisjonelle ute- og inneleker<br />
som noe selvfølgelig og naturlig, og til «det selvfølgelige» hører nettopp<br />
det å være utprøvende, slik at de sammen får rom og muligheter til å sette<br />
sitt eget kulturelle stempel på dem. De dukker opp om våren på samme<br />
måte som livet tar til på nytt etter en kald og lang vinter. Selvsagt endres<br />
lekene noe over tid og de har sine ulike dialekter, men de er fortsatt<br />
de samme tradisjonelle lekene. Noen leker bare fortsetter og fortsetter,<br />
generasjon etter generasjon.<br />
Se bare på den flamske maleren Pieter Brueghels kjente maleri<br />
«Barnelek» fra 1560, hvor vi kan se over 24 ulike leker. Mange av disse<br />
lekene finner vi igjen i barns lek den dag i dag. Ved å se nærmere på de<br />
lekene barn leker i 2011 – noen av de mest kjente og populære er beskrevet<br />
i denne boken – vil antagelig de fleste av oss nikke gjenkjennende; vi har<br />
(til tross for ulike lokale varianter) lekt de samme lekene, vi også. For<br />
lenge siden! Og ikke bare det: Det kan se ut som dagens barn morer seg<br />
minst like mye i leken som vi gjorde.<br />
Denne boken gir en oversikt over mange av disse lekene. Mange vil<br />
kjenne igjen de fleste av dem, men noen vil oppdage at lekene de selv har<br />
lekt, var litt andre varianter enn slik de er beskrevet her.<br />
14 15
Basse<br />
Basse er en lek som har vært typisk<br />
for Midt-Norge, selv om den også<br />
har blitt praktisert på Østlandet og i<br />
Nord-Norge. I de senere år har basse<br />
igjen etablert seg som en populær lek i<br />
skolegårder og på andre egnede plasser.<br />
Basse er en avansert og til tider voldsom<br />
lek, og krever at de som leker, er gode<br />
på balanse og koordinering. Leken<br />
ble tidligere først og fremst<br />
praktisert av gutter, men<br />
etter hvert har også jentene<br />
begynt å spille basse.<br />
Reglene varierer, fra de mest<br />
avanserte for «voksne» til de<br />
mer enkle for barn. Ofte er<br />
det slik at detaljene i reglene<br />
tas opp til vurdering, testes<br />
ut, forhandles om og justeres<br />
i løpet av spillets gang. Antall<br />
deltagere varierer fra 2 til 8.<br />
Basse kan spilles på grus,<br />
sand, asfalt, gress og innendørs.<br />
Mest vanlig er det å spille på<br />
grus og på asfalterte områder.<br />
Det første man må gjøre, er å tegne<br />
opp sirkler – som kalles basseruter –<br />
én for hver deltager. På grus kan man<br />
bruke en pinne eller en stein, på<br />
asfalt bruker man kritt. Er det 6 deltagere, lages det 6 ruter, hver med en<br />
diameter på ca. 1 meter. Det er viktig at det blir plass til en rute i midten<br />
(dauruten). Ofte er det lurt å tegne opp midtruten først, og så de andre<br />
rutene rundt denne. Rutene må ikke være for tett inn til hverandre – en<br />
avstand på ca. 40 cm er vanlig.<br />
Før spillet kan komme i gang, er det nødvendig å lage en basse. For<br />
de aller minste kan man bytte ut bassen med en myk tøyball. Men skal<br />
man lage en vanlig basse, trengs en sykkelslange (gjerne til ballongdekk).<br />
Med saks klippes ca. 100 ringer av slangen med en bredde på ca. 3 mm.<br />
Ringene tres så inn på en snor (eller fiskesnøre) og knytes sammen. Dette<br />
kan gjøres på mange forskjellige måter. Det er viktig at bassen ikke blir<br />
for kompakt, og at den er mest mulig rund, slik at det er mulig å ha god<br />
kontroll på den. Den skal ikke sprette for høyt, men ha en jevn lav sprett.<br />
Viktigst er det likevel at bassen er solid bundet sammen, slik at den ikke<br />
går i oppløsning under spillets gang.<br />
Deltagerne står i hver sin rute, og de bestemmer hvem som skal<br />
begynne. Spillet begynner ved at en deltager server, dvs. at bassen blir<br />
sparket mot en av de andre deltagernes rute. Serven må ikke være<br />
for lav (ikke under knehøyde), ikke for hard, og det er ikke lov med<br />
dobbeltspark. Den må ha en buet bane. Ofte vil deltagerne forsøke<br />
å finte, slik at de andre ikke helt vet hvor bassen kommer. Poenget i<br />
spillet er at deltagerne skal forsvare sitt eget område, slik at bassen ikke<br />
faller ned i deres ruter, og prøve å få den til å lande i en av de andres<br />
ruter. Etter at spillet har kommet i gang, kan man sparke bassen så<br />
høyt og hardt man vil. Alle kroppsdeler unntatt armer og hender kan<br />
brukes. For å få kontroll på bassen kan det være lurt å dempe den på<br />
brystet eller låret før man sender den videre, enten ved å samarbeide<br />
med andre (at man sender en enkel pasning til en av de andre), eller ved<br />
å forsøke seg på et angrep. Hvordan man plasserer seg i ruten er viktig.<br />
16 17
En uskreven regel er at det kan lønne seg å stå helt fremme i ruten.<br />
Det er ikke lov å bevege seg inn i de andres ruter. Hvis bassen<br />
lander utenfor ruten, skal den som står nærmest, serve på nytt. Hvis man<br />
får et godkjent mål mot seg (at bassen lander i din rute), gis det en prikk.<br />
Etter tre–fem prikker må man ut av spillet. Målet kan underkjennes hvis<br />
hele bassen ikke er innenfor ruten (her kan det oppstå stor splid), dersom<br />
den som lager mål trår på andres ruter, og hvis serven er under knehøyde,<br />
ikke buet og for hard. Mål annulleres også hvis mottageren sender bassen<br />
tilbake til server uten at en tredjemann har vært borti bassen (dette<br />
gjelder ikke for de to som til slutt kommer til finalen). Etter godkjent<br />
mål skal alle deltagerne bytte plass – man flytter seg én rute med klokka.<br />
Når en spiller går ut av spillet (på grunn av prikkbelastning), blir han<br />
eller hennes rute en daurute (i tillegg til den som allerede er i midten<br />
ved spillets start). Hvis bassen lander i en daurute, vil den som sist var i<br />
berøring med bassen, enten gå ut av spillet eller få en prikk (avhengig av<br />
hvilke regler som brukes). Det går også an å spille basse uten dauruter.<br />
Da vil spillet ta lengre tid, og det vil ikke bli så «voldsomt».<br />
Dersom en spiller med vilje berører bassen med armene/hendene<br />
(hands), og ballen faller ned i hans eller hennes rute, får spilleren en<br />
prikk. Faller bassen utenfor hans/hennes rute, blir det straffe. Straffen tas<br />
av den spilleren som berørte bassen sist før handsen. En straffe kan tas på<br />
mange ulike måter, men det er vanlig at den som handset, må stå bakerst<br />
i ruten sin når straffen tas.<br />
Bassen kommer ut av spill når den treffer bakken, ved hands, ved<br />
høye spark og ved unødvendig fysisk kontakt. Når kun to spillere står<br />
igjen, spilles det finale.<br />
18 19
Bjørnen sover<br />
Bjørnen sover er en barnelek som først og fremst er en lek for de minste<br />
barna. Enten kan et av barna bli valgt ut til å være «bjørn», eller så kan<br />
en voksen være bjørn. Når en voksen er bjørn, skaper det ofte litt mer<br />
spenning. Bjørnen ligger på bakken og sover, og de andre barna holder<br />
hverandre i hendene og synger mens de går i ring rundt bjørnen:<br />
Bjørnen sover, bjørnen sover<br />
i sitt lune hi.<br />
Den er ikke farlig<br />
bare man går varlig.<br />
Men man kan jo, men man kan jo<br />
aldri være trygg<br />
Barna kan nå rope: «Æda bæda, æda bæda; bjørnen kan ikke ta meg!» Da<br />
spretter bjørnen opp, og barna løper unna. Den som blir fanget, må være<br />
bjørn neste gang. En annen variant er at barna synger første linje svakt<br />
mens de lister seg rundt bjørnen.<br />
Neste linje synges kraftigere, og barna<br />
beveger seg mer. Neste linje synges<br />
enda kraftigere, og det bygges opp<br />
en «ekstatisk» stemning. Bjørnen<br />
vekkes når barna avslutter sangen<br />
med å legge vekt på ordet «trygg»<br />
(de tramper da også samtidig i<br />
bakken). Bjørnen forsøker så å<br />
fange en av deltagerne, og den<br />
som blir tatt, blir bjørn i neste<br />
runde.<br />
20 21
Blindebukk<br />
Blindebukk er en tradisjonell fangelek som ikke krever at deltagerne løper.<br />
Den som har blitt valgt til å være blindebukk, har bind for øynene og skal<br />
forsøke å fange en av de andre deltagerne og si hvem det er. Vi kjenner<br />
denne leken fra mange land i Europa, og den kan spores tilbake til Hellas,<br />
hvor leken ble praktisert for over 2000 år siden. I Italia blir leken kalt<br />
«den blinde flue», i Tyskland «den blinde ku» og i Spania «den blinde<br />
høne». Vi vet at leken også lekes i en rekke andre land rundt om i verden. I<br />
middelalderen var blindebukk en typisk voksenlek, og den gikk litt hardere<br />
for seg enn i dag. I Norden føres ofte leken tilbake til guden Tor og hans<br />
bukk – i andre land knyttes den til andre fortellinger og sagn.<br />
Blindebukk kan lekes på mange forskjellige måter. Utgangspunktet<br />
for de fleste variantene er at en av deltagerne får bind for øynene. De<br />
andre deltagerne passer på at bindet sitter riktig på plass og snurrer<br />
blindebukken rundt tre ganger. Så skal blindebukken forsøke å finne de<br />
andre som har gjemt seg. Noen steder praktiseres leken slik at deltagerne<br />
skal finne seg et gjemmested. Andre steder er det slik at deltagerne lister<br />
seg rundt og passer seg for ikke å bli fanget. Deltagerne må ikke lage for<br />
mange lyder som kan avsløre hvor de er og hvem de er. Når blindebukken<br />
fanger noen, må han forsøke å gjette hvem han har funnet. Han har lov<br />
til å føle og klemme på «fangen», fra topp til tå. Hvis han gjetter riktig,<br />
skal den som fanges, være blindebukk neste gang. Hvis han ikke gjetter<br />
riktig, må han begynne på nytt.<br />
Blindebukk kan lekes både ute og inne. Inne kan det være lurt at<br />
deltagerne står i en ring rundt blindebukken, slik at lekeområdet avgrenses.<br />
Deltagerne går i ring rundt blindebukken, og når bukken sier «stopp», skal<br />
alle slutte å bevege seg. Så spør den blinde: «Hvem er det der» og peker<br />
på en av deltagerne. Da må den det pekes på, si (gjerne med fordreid<br />
stemme): «Det er meg.» Blindebukken må da gjette hvem denne personen<br />
er. Gjetter han riktig, skal «offeret» være blindebukk i neste runde.<br />
En annen variant er at blindebukken nærmer seg sine «offer» med<br />
en stor treskje i hver hånd. Han skal føle seg frem med skjeene og forsøke<br />
å identifisere «offeret». Gjetter han riktig, skal den som ble identifisert<br />
være blindebukk. Gjetter han feil, må han prøve på nytt. Er det mange<br />
med i leken, kan blindebukken få mulighet til å gjette to ganger.<br />
En annen variant kalles «blindebukk og katten». Her sitter deltagerne<br />
på stoler i en stor ring. Blindebukken står i midten av ringen.<br />
Etter at han har fått bind for øynene og blitt snurret rundt tre ganger,<br />
bytter de andre deltagerne plasser, slik at blindebukken ikke vet hvem<br />
som sitter hvor. Nå skal han finne frem til<br />
en av deltagerne og sette seg på «offerets»<br />
fang. Så spør blindebukken: «Hva sier katten?»<br />
Den som har blindebukken på fanget,<br />
svarer (gjerne med fordreid stemme) «mjaumjau».<br />
Hvis blindebukken nå kan gjette<br />
riktig navn på «katten», skal «katten» være<br />
blindebukk. Hvis han gjetter feil, skal<br />
han føres til<br />
midten av ringen<br />
igjen, mens<br />
de andre nok<br />
en gang bytter<br />
plasser. Så får<br />
blindebukken et<br />
nytt forsøk.<br />
22 23
Boksen går<br />
Boksen går er en lek som krever god plass. Så mange som vil kan<br />
være med, både barn og voksne. En av deltagerne skal «stå». Hun<br />
lukker øynene eller dekker dem med hendene og teller til 100.<br />
Alle de andre finner seg et egnet gjemmested. Midt på plassen<br />
er det risset inn et merke, og på merket er det plassert en boks.<br />
Når den som «står» har telt ferdig, skal hun lete etter de som<br />
har gjemt seg. Men før hun gjør det, skal det markeres til de<br />
andre at hun er ferdig med å telle. Da sier hun: «De som ikke<br />
har gjemt seg nå skal stå, eller bankes gule og blå.» Og så må<br />
hun lete etter de andre.<br />
Det gjelder å være forsiktig og oppmerksom, for hun<br />
må alltid holde øye med boksen. Når hun ser<br />
en av de andre deltagerne,<br />
løper hun og<br />
setter foten<br />
på boksen og<br />
sier: «X (navnet<br />
på den som blir<br />
sett) på boks!»<br />
Da er X fanget og<br />
må stå i nærheten<br />
av boksen og<br />
vente. Den som<br />
«står» leter nå etter<br />
de andre. Men hun<br />
må passe på at ingen<br />
andre spretter frem<br />
fra sine gjemmesteder<br />
og rekker frem til<br />
boksen før henne.<br />
Det er nemlig lov til<br />
å bytte gjemmested<br />
underveis og smyge seg<br />
frem mot boksen. De<br />
som er fanget, kan bli<br />
satt fri hvis noen klarer<br />
å løpe frem og sparke til<br />
boksen og rope «Boksen<br />
går!». Mens den som «står»<br />
henter boksen og setter den<br />
opp igjen på riktig plass (og<br />
eventuelt teller til 50), løper<br />
de andre av gårde og gjemmer<br />
seg igjen. Så begynner den<br />
som «står» å lete på nytt. Hvis<br />
den som «står» holder seg for<br />
nær boksen, kan de andre rope: «Brent boks!» Da må hun telle på nytt.<br />
Når alle til slutt er fanget, er det den som ble tatt først som skal «stå»<br />
neste gang.<br />
24 25
Bro, bro brille<br />
Det finnes en rekke ulike sangleker som kombinerer vokal og kroppslig<br />
utfoldelse. De fleste sanglekene er overlevert muntlig fra generasjon til<br />
generasjon, og vi kjenner svært sjelden til sanglekenes opphav. Likevel har<br />
noen britiske forskere dristet seg til å tidfeste Bro bro brille til en hendelse<br />
som skjedde i år 1014, da Olav den Hellige hjalp den angelsaksiske<br />
kongen Ethelred II med å gjenvinne London fra danene.<br />
To av de som skal leke, bestemmer seg imellom hvem som skal<br />
være hva. De kan i og for seg være hva som helst, men de skal ha et ord<br />
hver (f.eks. et eple og en potet). Ingen andre må vite hva de skal være.<br />
Så tar de hverandre i hendene og løfter dem opp slik at de lager en bro<br />
(portal). De andre deltagerne skal gå under broen mens de synger:<br />
Bro, bro brille,<br />
klokka slager elleve.<br />
Keiseren står på sitt høyeste slott,<br />
ser ut over vann (eller: så hvit som en and),<br />
ser ut over strand (eller: så sort som en brann).<br />
Fare, fare krigsmann,<br />
døden skal du lide.<br />
Den som kommer aller sist,<br />
skal i den sorte gryte.<br />
På den siste stavelsen faller broen brått sammen og fanger personen som<br />
er under (og da «faller» denne personen i gryta). De som holder broen,<br />
hvisker et spørsmål til den som er fanget. De spør hva hun liker best,<br />
f.eks. «eple eller potet?» Fangen går og stiller seg bak den som «eier»<br />
ordet – bak ryggen til den personen som står bakerst på potetsiden eller<br />
på eplesiden. Så repeteres sangen helt til alle deltagerne har valgt side.<br />
Til slutt blir det en dragkamp (enten ved at det trekkes i hendene eller<br />
trekkes i et tau) mellom lagene. Det laget som vinner dragkampen, har<br />
vunnet leken.<br />
26 27
Dødball<br />
Dødball er en variant av slåball, men går litt fredeligere<br />
for seg, og passer derfor for noe mindre barn. Leken<br />
kalles også noen steder for brentball. Tidligere lekte<br />
man gjerne dødball i gatene, men på grunn av<br />
økende biltrafikk har leken blitt flyttet til sikrere<br />
områder, som for eksempel løkker og skolegårder.<br />
Dødball er en populær lek i friminuttene på skolen.<br />
Barn leker denne leken overalt i Norge, men reglene varierer mye.<br />
Spillefeltets størrelse er, som i slåball, avhengig av hvor mange<br />
deltagere som er med, og hvor stor plass man har til rådighet. Med 10–<br />
30 deltagere bør feltet være minst 20 meter langt og 10 meter bredt. Ut<br />
fra den indre dødlinjen legges det en halvsirkel med rokkeringer (6–8<br />
stykker med en avstand på 1–1,5 meter). I tillegg lages det en sirkel på<br />
innsiden av dødlinjen, hvor de som ikke har slått ballen langt nok, og<br />
som ikke ønsker å løpe etter slaget sitt, kan stå og vente. Dommeren<br />
(som ofte er en voksen) har også sitt eget avmerkede område som blir<br />
kalt «dødboksen». På mange skolegårder er det ferdige oppmerkinger for<br />
dødball. Det er i dag vanlig å bruke tennisball og et balltre med enten<br />
rund eller firkantet form. Noen steder bruker man en større ball (på<br />
størrelse med en håndball), og da slår man ballen med hånden.<br />
Det velges to lag. Det kan være jentelag mot guttelag, eller blanda<br />
lag; det viktige er at lagene er noenlunde jevnbyrdige. Hvis det ikke<br />
er en voksen som kan være dommer, velger man en av deltagerne. Så<br />
trekkes det om hvilket lag som skal være innelag og utelag. Utelaget<br />
tar oppstilling ute på banen. Noen står bak rokkeringene, noen foran.<br />
Deltagerne på innelaget skal etter tur slå ballen. Dommeren kaster ballen<br />
opp for de som skal slå. Ballen skal slås etter at den har truffet bakken én<br />
gang. Spretter ballen i bakken flere ganger, mister man ett slag (alle har<br />
3 slag til rådighet).<br />
Når man har slått ballen, gir man fra seg balltreet til nestemann og<br />
løper til de ringene man tror man kan nå. Ringene fungerer som frisoner.<br />
Hvis en fra utelaget klarer å kaste ballen inn til dommeren før den som<br />
løper har kommet seg inn i en ring, og dommeren sier «død» idet han<br />
mottar ballen, er personen ute og må stille seg bakerst i køen på innelaget.<br />
I tillegg får utelaget 1 poeng. Utelaget trenger 3 poeng mer enn innelaget<br />
for at lagene skal skifte plass. Innelaget får poeng på følgende måte: Klarer<br />
en person å løpe innom alle ringene på ett slag, kalles det en «home run».<br />
Det gir 1 poeng. Men det gir også noe mer: Den som har klart en «home<br />
run», kan, hvis han vil, løpe neste gang noen slår.<br />
I motsetning til slåball er det ingen som blir stukket i dødball. Men<br />
som i slåball er det viktig å få slått ballen så langt som mulig.<br />
Hvis en på utelaget klarer å fange ballen med én hånd før den<br />
spretter i bakken, og kaster<br />
den inn til dommeren, som<br />
sier «død», må lagene bytte<br />
plass. Klarer en å fange<br />
ballen med to hender og<br />
kaste den til dommeren,<br />
som sier «død», bytter<br />
ikke lagene plass, men<br />
utelaget får ½ poeng.<br />
Hvis den samme personen<br />
klarer å fange<br />
ballen med to hender<br />
to ganger etter hverandre,<br />
bytter lagene<br />
plass.<br />
28 29