Kjetil Steinsholt - Akademika forlag

Barns
uteleker
Kjetil Steinsholt

© Tapir Akademisk Forlag, Trondheim 2011
ISBN 978-82-519-2745-1
Det må ikke kopieres fra denne boka ut over det som er tillatt etter bestemmelser i
lov om opphavsrett til åndsverk, og avtaler om kopiering inngått med Kopinor. Dette
gjelder også filer, kode eller annen gjengivelse tilknyttet e-bok.
Grafisk formgivning: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag
Omslag: Mari Røstvold, Tapir Akademisk Forlag
Trykk og innbinding: AIT Oslo AS
Utgivelsen er støttet av Pedagogisk institutt, NTNU.
Foto s. 18–19: Anne Kleivset
Foto s. 20–21: Randi Juul
Øvrige foto: Kjetil Steinsholt
Tapir Akademisk Forlag har som målsetting å bidra til å utvikle gode læremidler og alle
typer faglitteratur. Vi representerer et bredt fagspekter, og vi samarbeider med forfattere
og fagmiljøer over hele landet. Våre viktigste produktområder er:
• Fagbøker
• Vitenskapelige publikasjoner
• Sakprosa
Vi bruker miljøsertifiserte trykkerier.
Tapir Akademisk Forlag
7005 TRONDHEIM
Tlf.: 73 59 32 10
E-post: post@tapirforlag.no
www.tapirforlag.no
Forlagsredaktør: may.h.solberg@tapirforlag.no
Forord . . . . . . . . . . . 5
Innledning . . . . . . . . . .7
Basse . . . . . . . . . . . . . .16
Bjørnen sover . . . . . . .20
Blindebukk . . . . . . . . .22
Boksen går . . . . . . . . . .24
Bro, bro brille . . . . . . .26
Dødball . . . . . . . . . . . .28
En-spretten . . . . . . . . 30
Haien kommer . . . . . . .32
Hang-man . . . . . . . . . 33
Høl i hatten . . . . . . . . .36
I have found the man 37
Klappeleker . . . . . . . . 40
Klikk kamera . . . . . . . 47
Klinkekuler . . . . . . . . 48
Kongen befaler . . . . . .52
Kongen gjetter . . . . . 54
Krokodillen tar deg! .55
INNHolD
Mitt skip er lastet med 56
Morderen . . . . . . . . . .58
Narreball . . . . . . . . . . 59
Paradishopping . . . . . 60
Rødt lys . . . . . . . . . . . .63
Sheriff . . . . . . . . . . . . 64
Sisten . . . . . . . . . . . . .66
Sjuer smash . . . . . . . . .68
Hoppe slengtau . . . . . 69
Slå på ring . . . . . . . . . 73
Slåball . . . . . . . . . . . . .75
Kaste på stikka . . . . . . .78
Stine stankelbein . . . . 84
Hoppe strikk . . . . . . . .86
Ta den ring . . . . . . . . .88
Tampen brenner . . . . 90
Tipp ordet . . . . . . . . . .92
Triksekongen . . . . . . 94
Vippe pinne . . . . . . . . 95

FoRoRD
Denne boken har en lang historie bak seg. Det hele startet høsten 2004.
Jeg hadde blitt invitert til den åttende internasjonale konferansen om
tradisjonelle uteleker som ble arrangert i Tokyo av Youth Friendship
Association in Japan. Jeg ble bedt om å forelese over tradisjonelle norske
barneleker, samt å eksemplifisere to uteleker som var i ferd med å dø ut i
Norge. Uten å tenke for mye over hvorfor nettopp jeg skulle representere
Norge på denne konferansen, valgte jeg ut to leker som jeg selv lekte mye
som barn, og som i tillegg hadde regler som ikke var altfor kompliserte
(men som samtidig ikke var for enkle). Vippe pinne og kaste på stikka
ble lekene jeg skulle vise frem på området som i 1964 huset en rekke av
de mest kjente olympiske deltagerne under sommer-OL i Tokyo.
Utstyr til pinnevipping fant jeg i Bymarka i Trondheim – en lang
granpinne og et par kortere pinner av older. Verre var det å finne 5-øringer
som vi brukte når vi kastet på stikka på begynnelsen av 1970-tallet.
Det endte med at jeg måtte kjøpe en haug med femkronemynter som
hadde noenlunde samme størrelse som de gamle 5-ørene. Men verken
pinnene eller posen med mynter ble gjenstand for lek i første omgang.
Japanske tollbetjenter lurte ikke bare på hva jeg skulle med en pose
norske sølvmynter, men også hva jeg skulle med en så lang pinne i Japan.
Og når de så nærmere etter var det faktisk også spor av mark i veden,
noe som gjorde situasjonen enda mer pikant og vanskelig. Det nyttet
overhodet ikke å si at dette var lekegjenstander som skulle brukes på
en seriøs lekkonferanse arrangert av en vennskapsforening i Japan. Det
endte med at jeg måtte vise hva jeg hadde tenkt å bruke gjenstandene til.
Så mitt første møte med Japan var å vippe pinne og kaste på stikka i et
lukket rom som var tiltenkt storsmuglere – ikke smålekere.
Oppholdet i Japan varte en liten uke. Representanter fra over
40 land foreleste over tradisjonelle barneleker, og jeg fikk se leker som
5

jeg aldri tidligere har sett maken til, men også leker jeg var kjent med
fra Norge, bare i en litt forkledd form. Det var utrolig hvor raskt de
japanske barna tilegnet seg reglene, og hvor elegant de lekte og lot seg
trollbinde av de forskjellige lekene – også de norske. Men når vi skulle
rydde sammen lekene og forlate uteområdet, var både femkronemynter
og pinner forsvunnet. Jeg så at buksene på noen av barna hadde seget
godt ned på grunn av tyngden på femkronemyntene som de en etter en
lydløst hadde puttet i bukselommene sine. Jeg så også noen som lurte
seg rundt hjørnet med tre pinner fra de norske skoger. Jeg tok det som
et herlig kompliment; den dag i dag er det sikkert noen barn i Tokyos
parker som kaster på stikka med norske mynter og vipper pinne med
norsk sekunda treverk!
Oppholdet i Japan fikk meg til å jobbe mer med lek og barns
mangfoldige lekpraksiser. De første fem årene var jeg først og fremst
opptatt av å skrive teoretisk om lek og lekens betydning for barn (og
voksne). Men etter hvert fikk jeg mer og mer lyst til rett og slett å beskrive
noen av de viktigste og mest populære lekene barn leker i dagens Norge.
Og da de lekene barna aktivt samles rundt og lar seg begeistre av ute i
nærområdene (blant annet i hager, på løkker, idrettsbaner, i barnehager
og skolegårder) når våren endelig kommer. Med god hjelp av Vilde,
Thale, Maja, Karianna, Ingvild, Astrid og Maria har jeg detaljert forsøkt å
beskrive (og fotografere) en rekke barneleker, som ikke bare lekes offline,
men som også er en viktig del av barnas egen kultur i en tid preget av
mye tid online.
Trondheim 1. februar 2011
Kjetil Steinsholt
INNlEDNING
Barn i lek er vårens vakreste eventyr
Historisk sett har norske barn alltid fått lov til å boltre seg fritt ute i
naturen. Det har nærmest blitt forventet at de skal leke alene og sammen
med andre på løkker, knauser, skog- og strandområder og i parker. Disse
områdene har alltid vært offentlig tilgjengelig for barn i Norge. Det kan
henge sammen med at det er mye land og relativt lite folk, og til tross
for urbanisering og modernisering er befolkningen fortsatt spredt. Selv
i de store byene er det lett å komme seg ut i naturen eller til egnede
parkanlegg, skolegårder og løkker. Mens andre europeiske barn måtte
lese lekser og lære streng sosial tilpasning, og mens nordamerikanske
barn ble kjørt i bil av overbeskyttende foreldre fra avtale til avtale, tok
de norske barna stort sett av seg selv. Om kvelden kom de seg slitne inn
i hus, snørrete, møkkete og med skrubbsår på knærne etter aktiv lek ute
i nærområdene. Det var liksom slik det skulle være. Ingen tvilte på det.
Derfor kan vi med en viss rett si at barna forvaltet sin lek på egen hånd.
Og en ting til: I Norge har vi alltid hatt den holdningen at de barna som
leker i naturen og med naturlige leker, ikke bare har rett til det, men også
kommer til å bli gode mennesker.
Men etter hvert har situasjonen blitt noe annerledes. Mange
voksne mener at barn ikke lenger leker slik de selv gjorde som barn, og
at de ikke er opptatt av de samme lekene og spillene som de var. På et vis
er dette riktig: Voksne hadde ikke rulleskøyter, skateboard, trampoliner,
data- eller videospill, mobiltelefoner, mp3-spillere, elektroniske leketøy
eller virtuelle kjæledyr da de var barn. De hadde for eksempel hoppetau
og strikk, og de slengte seg i tau, de slo ball og hoppet paradis, de lekte
med skjell i fjæra og kongler i skogen, de satte kjepphester (lange greiner)
mellom beina og galopperte inn i skogens mystikk, de lekte sisten,
6 7

lindebukk og dødball, de vippet pinne, lekte kongen på haugen, kastet
på stikka og lagde snølykter og bygde snømenn om vinteren. Men hvis
vi kikker nærmere etter, vil vi bli gledelig overrasket: Det er mange leker,
faktisk de fleste, som barn fortsatt leker i dag. Og ikke bare det: Våre
foreldre, besteforeldre og oldeforeldre lekte dem også!
Leker og spill som ikke er så lett gjenkjennelige for voksne, vil vi
kunne kjenne igjen ved litt nærmere ettersyn: Noen gamle leker og spill
har fått nye navn, og noen ord, uttrykk og regler kan være endret. Likevel
er det, når alt kommer til alt, stort sett de samme aktivitetene. Slik er det
faktisk med mange leker og spill i Norge; de har hatt en nokså stabil form
(for eksempel paradishopping, sisten, ulike ball-leker, sang- og klappeleker
og ringleker). Og det til tross for at leker og spill i Norge, som i alle
andre land, delvis har hatt en egen grammatikk alt avhengig av kjønn,
klassebakgrunn og oppvekststed. Leken har som språket ulike dialekter.
Noen har vært typiske for livet langs kysten og på innlandsbygdene,
andre for bylivet, noen har blitt formet av middelklassens normer og
verdier og andre av fiskeren, bondens og arbeiderklassens. Noen leker
og spill har hatt en markert differensiering ut fra kjønn. Men uavhengig
av slike forskjeller er det som regel snakk om variasjoner over samme
«tema». Innholdet (f.eks. reglene, måten de uttrykkes, tolkes og forstås
på, og gjenstandene barna bruker i leken) kan variere dramatisk, men
lekekulturen går på tvers av slike forskjeller. Lek og spill i forskjellige
kulturelle sammenhenger har nemlig noen grunnleggende fellestrekk,
det vi gjerne kan kalle en form for familielikhet. Selv om lekenes regler
og måten de praktiseres på kan variere mye ut fra lokale forhold, så er de
fortsatt medlemmer av den samme «lekfamilien».
I tillegg til dette har vi den historiske dimensjonen. I dag finnes
det leker og spill som kan spores tilbake så langt som kildematerialet
rekker. Dette vitner om at mange leker holder stand mot mye av det
som skjer i vår moderne digitale verden, selv om disse lekene ikke
nødvendigvis har den samme betydningen og funksjonen, eller blir
utført på nøyaktig samme måte i dag som tidligere. Det betyr at en rekke
leker og spill overføres og bevares ved at de innenfor barnekulturen
praktiseres, pleies og holdes i hevd fra generasjon til generasjon.
Noen fremstår som nærmest uforandret (f.eks. sisten, slengtau, titten
på hjørnet, paradis og lek med klinkekuler eller steiner), noen inntar
andre og mer moderne former (sang- og klappeleker), men bærer
med seg tradisjonens beredskap (f.eks. ulike ski- og ball-leker), mens
andre igjen går til grunne (f.eks. å kaste på stikka med femøringer, og
«løpehjulet», hvor gutter og jenter løp rundt på grusveiene med et hjul
som de trillet med en pinne). Men vi ser også at leker som har vært
borte i mange tiår, plutselig kommer tilbake, nærmest som lyn fra klar
himmel. Det er interessant i en moderne tid, hvor vi føler at en rekke
tradisjoner er i ferd med å forvitre, at så mange tradisjonelle leker og
spill uproblematisk og stilltiende overføres videre i barnekulturen og
vandrer fra den ene generasjonen til den neste. Noen få leker og spill vil
imidlertid forsvinne helt fra lekerepertoaret. Noen leker har mistet sin
berettigelse, eller blitt så merket av tidens tann at de ikke lenger passer
til den tiden vi lever i. Det kan være mange årsaker til dette.
I diskusjoner om lek og hvilke leker barn er opptatt av i dag, blir
voksne gjerne nostalgiske. Ved å beskrive egen barndom slik den var i
«gode gamle dager», har man hatt en tendens til å vektlegge og idealisere
de enkle og naturlige omgivelsene for lek. Den foregikk fritt i gatene, i
skogområdene, i hager og parker etter middagstid sammen med andre
barn i nabolaget. Leken styrte barnas liv helt til foreldrene ropte dem
inn til kveldsmat. I dag trues barns lekeområder fra mange kanter;
mulighetene for utelek på offentlige steder har blitt drastisk redusert,
samtidig som barns innelek utfordres og trues av «farlig lek» i cyberspace.
Litt nostalgi er det selvsagt vanskelig å unngå. Vi har en tendens til å
tegne et bilde av barn og deres lek slik den var før moderne medier fikk
innpass i barnas liv. Hvis vi sammenligner barns lek i dag med våre egne
lekeerfaringer, snakker vi gjerne litt negativt om et underskudd. Det er
snakk om et underskudd når det gjelder barns muligheter til å bruke
egen fantasi og kreativitet i lek, og at de ikke lenger har de evnene og ikke
8 9

minst tålmodigheten som må til for å sette i gang og holde leken i ånde.
For voksne som har erfaringer fra sin egen oppvekst på 1950–1970-tallet,
kan nok barnas lek se mindre fantasifull ut fordi noen av de lekene de
hadde tilgang til den gangen, ikke lenger finnes i samme utgave eller
lekes på samme måte. Derfor er det mange som har en følelse av at
dagens barn har mistet kjærligheten til de tradisjonelle lekene, og at de
ikke lenger evner å sette i gang leken på egen hånd. Det antas at barn har
«problemer» med å leke og ikke like lett lar seg rive med, slik tidligere
generasjoner gjorde. De må motiveres og aktiviseres og ikke minst hjelpes
i gang. Inntrykket er at leken går tråere nå enn tidligere.
Barns bruk av moderne medier blir gjerne sett på som en viktig
årsak til at den tiden barn bruker på leker med venner, har blitt avkortet.
Vi tenker at de tradisjonelle lekene ikke lenger kan konkurrere med
fascinasjonen og lokkemidlene som ligger i den nye teknologien. Det
antas at tv, Nintendo, video- og dataspill, mobiltelefoner og andre
teknologiske «dingser» har fått overtaket på og prioritet over det å leke
tradisjonelle leker sammen med andre barn. Men det er også viktig i
denne sammenhengen å være oppmerksom på at barn i høy grad ønsker
å gjøre noe annet sammen med venner enn å se på tv eller spille på data
hvis mulighetene finnes. Vi vet i tillegg at barns bruk av moderne medier
varierer, og at det er vanskelig og ikke minst «farlig» å generalisere hva
som er barns typiske medievaner. Kanskje blir ikke barn nødvendigvis
passive og ensomme gjennom økt bruk av moderne medier, kanskje er
det heller slik at passive og ensomme barn blir aktive mediebrukere.
Uansett; barns tilgang til lek utendørs har blitt drastisk begrenset.
Dette har skjedd så fort, som det meste i vår tid, at vi ikke helt har
klart å forholde oss til det. Hvis noen hadde fortalt våre besteforeldre
at mange barn i dag ikke vet hvor de skal finne meitemark, eller ikke
vet hva det vil si å skrive et brev, ville de antagelig ikke trodd det. Men
samtidig sitter to småjenter i nabolaget og komponerer elektronisk
musikk på en iMac som de allerede har hatt i et par år. Tidligere var de
oppslukt av videospill og enkle interaktive dataspill. Nå planlegger de
å gi ut en cd-plate på sitt eget soverom! Ellers i fritiden er de kanskje
med på organisert håndball, dans, skiaktiviteter, fotball og orientering.
Som foreldre har vi en forpliktelse til ikke bare å følge opp alle disse
aktivitetene, vi må begrunne dem også. Vi synes det er bedre at de
sitter online på rommene sine med tv og ny datateknologi og har litt
organiserte idrettslige aktiviteter ved siden av, enn at de skal farte rundt
gatelangs eller søke lykken utenfor et eller annet kjøpesenter. Samtidig
har vi voksne en intens følelse av at barna ikke erfarer noen av de dypeste
barndomsgledene vi en gang hadde – de som dukket opp da vi lekte
i skog og mark, langs elvebreddene, på strendene og i gatene, og som
fylte all vår fritid med oppbyggelig mening. Derfor avtaler foreldre i
dag ofte med sine barn hvor mye tid de kan bruke foran datamaskinen,
og av og til stikker de hodet inn i barneværelset og spør forsiktig om
de ikke snart skal ut i frisk luft og røre litt på seg. For sikkerhets skyld.
Tettere bebyggelse og økt biltrafikk er en annen hovedårsak til at
barn ikke lenger har den samme frie tilgangen til lekeområder som tidligere.
Trafikken fører ikke bare til at barn ikke lenger bruker gatene som
arena for lek, men også at de isoleres fra hverandre, fra åpne offentlige
rom og fra alt som ligger på «den andre siden av gata». Leken mellom husene
og på veiene i nærområdene er blitt begrenset. På denne måten har
barns lekerepertoar og mulighetene for å leke helt bestemte leker (f.eks.
det å vippe pinne og slå ball) blitt redusert, selv om parker, skolegårder
og tilrettelagte lekeplasser til en viss grad har erstattet gata som lekested.
De fleste barn i dag tilbringer mindre tid hjemme sammen med
sine foreldre enn tidligere. Det fantes en tid hvor foreldrene (og da først
og fremst mor) hadde bedre muligheter til å ta barna med ut på egnede
lekesteder og bruke tiden godt sammen med dem. Eller de kunne med
god og ikke minst tryggere samvittighet sende barna utendørs på egne
ekspedisjoner i nærmiljøet. I dag er stort sett begge foreldrene i arbeid,
og barna selv har også en lang «arbeidsdag» (i barnehage, SFO eller på
skolen). Det fører til at både barn og foreldre tilbringer mindre tid hjemme
enn tidligere. Selv det å gå eller sykle til og fra skole og fritidsaktiviteter
10 11

er nå unntaket, ikke regelen. Økt trafikk og tidspress gjør at det er sikrere
og raskere å frakte barn til og fra ulike aktiviteter med bil.
Alt dette er aspekter av det vi kaller en institusjonalisering av
barndommen. De naturlige lekestedene for barn blir institusjonalisert
og svært ofte «pedagogisert». Barns muligheter for fri lek sammen med
andre har blitt begrenset, med hensyn til både rom og tid. Miljøer for
ulike tradisjonelle lekeaktiviteter er også sterkt endret de siste tiårene
ved at leken har blitt mer kontrollert og styrt av voksne. Det må sees i
sammenheng med den gjennomgripende forandringen av barndommen
som i løpet av de siste 50 årene har flyttet barnas lek og aktiviteter
inn i særlig innrettede foranstaltninger og overvåkede fysiske rom. Et
eksempel kan være planlagte og godt regisserte aktiviteter på lekeplasser
og skolegårder hvor miljøet er mer preget av organisert virksomhet enn
av barns egeninitierte aktiviteter. Et annet kan være institusjonaliseringen
av den norske skileken. Tidligere var det vanlig for barn å leke på ski.
Overalt på jordene var det skispor som vitnet om stor og ytterst levende
aktivitet. De fleste barn var med. I dag er virkeligheten en annen; skileken
fremstår nå stort sett som institusjonalisert skiidrett som færre barn deltar
i. Og det meste er ferdig regissert; barna kommer som regel til dekket
bord. Det samme mønsteret kan vi se ved at aktiviteter som tidligere ble
betraktet som lek (f.eks. løkkefotball), nå er blitt mer organiserte og mer
alvorlige «idrettsaktiviteter».
Utbyggingen av barnehager og utvidelsen av den tiden barn er på
skolen, er et viktig element i institusjonaliseringen av barndommen.
Institusjonalisering er et generelt begrep for en forandringsprosess hvor
relasjonene mellom mennesker går fra å være uformelle og underforståtte
til å bli lagt inn i fastere strukturer eller organisert i systemer.
Institusjonaliseringstendensen synes i dag å være allestedsnærværende
i barns liv. Vi finner den i selve organiseringen av barns livsrytme;
det er en «institusjonell trekant» mellom hjem, barnehage/skole og
fritidsinstitusjoner. En konsekvens av dette vil være at barn i økende
grad tilbringer mer tid i institusjoner og pedagogisk tilrettelagte
miljøer. Barn vil i økende grad vokse opp i risikofrie miljøer hvor deres
lekeaktiviteter vil være planlagt og styrt av voksne, og hvor det finnes
klare grenser for hva barn kan gjøre. Relasjonsmessig vil barn i økende
grad omgås profesjonelle voksne, eller vokse opp i større barnegrupper
innenfor barnehagens og skolens rammer. Det preger også leken og
barns lekeaktiviteter i den forstand at den ofte skal gjøres produktiv. Det
forventes nesten at leken skal tjene et høyere mål enn bare det å være
artig. Barns selvstendige engasjement og frie deltagelse i de tradisjonelle
barnelekene kan derfor få en karakter av noe unyttig – at de sløser bort
dyrebar tid som kunne vært brukt til noe mer alvorlig og viktig.
Det er naturlig at mange stiller seg litt kritisk til slike tendenser
(spesielt den økende bruken av digitale medier og nedprioritering av
egnede lekeområder), for det kan hemme eller forhindre at barn får
muligheter til å håndtere, pleie og kultivere tradisjonelle leker og spill på
egen hånd. Men det vi faktisk ser, er at det likevel finnes en selvinitiert
barnekulturell praksis. Barn tar om og om igjen tradisjonslekene i bruk;
de forholder seg aktivt, prøvende og kritisk til dem. Når våren endelig
kommer, med fuglesang, varme og snøsmelting, vil de fleste barn, til
tross for økt mediebruk, institusjonalisering, organisering og utbygging
12 13

Pieter Brueghel: Barnelek (1560).
av gode lekeområder til andre formål, gripe tak i et bredt spekter av
tradisjonelle leker. Disse lekene er barnas måte å gripe våren på. Det
kan se ut som det er en «overindividuell» beredskap tilegnet gjennom
tradisjonslekene, i form av bestemte praktiske ferdigheter, som gjør at
slike leker og spill viser seg å være liv laga. De lever videre fordi de har
vist seg å være kreative, fantasifulle og spennende, og fordi de i sterk grad
appellerer til barns sanselighet, samtidig som de som tradisjonsleker har
en form som gir barn rom til å improvisere, eksperimentere og endre
regler og uttrykksmåter på en slik måte at de hele tiden er tilpasset barnas
daglige virkelighet. Barna forholder seg til tradisjonelle ute- og inneleker
som noe selvfølgelig og naturlig, og til «det selvfølgelige» hører nettopp
det å være utprøvende, slik at de sammen får rom og muligheter til å sette
sitt eget kulturelle stempel på dem. De dukker opp om våren på samme
måte som livet tar til på nytt etter en kald og lang vinter. Selvsagt endres
lekene noe over tid og de har sine ulike dialekter, men de er fortsatt
de samme tradisjonelle lekene. Noen leker bare fortsetter og fortsetter,
generasjon etter generasjon.
Se bare på den flamske maleren Pieter Brueghels kjente maleri
«Barnelek» fra 1560, hvor vi kan se over 24 ulike leker. Mange av disse
lekene finner vi igjen i barns lek den dag i dag. Ved å se nærmere på de
lekene barn leker i 2011 – noen av de mest kjente og populære er beskrevet
i denne boken – vil antagelig de fleste av oss nikke gjenkjennende; vi har
(til tross for ulike lokale varianter) lekt de samme lekene, vi også. For
lenge siden! Og ikke bare det: Det kan se ut som dagens barn morer seg
minst like mye i leken som vi gjorde.
Denne boken gir en oversikt over mange av disse lekene. Mange vil
kjenne igjen de fleste av dem, men noen vil oppdage at lekene de selv har
lekt, var litt andre varianter enn slik de er beskrevet her.
14 15

Basse
Basse er en lek som har vært typisk
for Midt-Norge, selv om den også
har blitt praktisert på Østlandet og i
Nord-Norge. I de senere år har basse
igjen etablert seg som en populær lek i
skolegårder og på andre egnede plasser.
Basse er en avansert og til tider voldsom
lek, og krever at de som leker, er gode
på balanse og koordinering. Leken
ble tidligere først og fremst
praktisert av gutter, men
etter hvert har også jentene
begynt å spille basse.
Reglene varierer, fra de mest
avanserte for «voksne» til de
mer enkle for barn. Ofte er
det slik at detaljene i reglene
tas opp til vurdering, testes
ut, forhandles om og justeres
i løpet av spillets gang. Antall
deltagere varierer fra 2 til 8.
Basse kan spilles på grus,
sand, asfalt, gress og innendørs.
Mest vanlig er det å spille på
grus og på asfalterte områder.
Det første man må gjøre, er å tegne
opp sirkler – som kalles basseruter –
én for hver deltager. På grus kan man
bruke en pinne eller en stein, på
asfalt bruker man kritt. Er det 6 deltagere, lages det 6 ruter, hver med en
diameter på ca. 1 meter. Det er viktig at det blir plass til en rute i midten
(dauruten). Ofte er det lurt å tegne opp midtruten først, og så de andre
rutene rundt denne. Rutene må ikke være for tett inn til hverandre – en
avstand på ca. 40 cm er vanlig.
Før spillet kan komme i gang, er det nødvendig å lage en basse. For
de aller minste kan man bytte ut bassen med en myk tøyball. Men skal
man lage en vanlig basse, trengs en sykkelslange (gjerne til ballongdekk).
Med saks klippes ca. 100 ringer av slangen med en bredde på ca. 3 mm.
Ringene tres så inn på en snor (eller fiskesnøre) og knytes sammen. Dette
kan gjøres på mange forskjellige måter. Det er viktig at bassen ikke blir
for kompakt, og at den er mest mulig rund, slik at det er mulig å ha god
kontroll på den. Den skal ikke sprette for høyt, men ha en jevn lav sprett.
Viktigst er det likevel at bassen er solid bundet sammen, slik at den ikke
går i oppløsning under spillets gang.
Deltagerne står i hver sin rute, og de bestemmer hvem som skal
begynne. Spillet begynner ved at en deltager server, dvs. at bassen blir
sparket mot en av de andre deltagernes rute. Serven må ikke være
for lav (ikke under knehøyde), ikke for hard, og det er ikke lov med
dobbeltspark. Den må ha en buet bane. Ofte vil deltagerne forsøke
å finte, slik at de andre ikke helt vet hvor bassen kommer. Poenget i
spillet er at deltagerne skal forsvare sitt eget område, slik at bassen ikke
faller ned i deres ruter, og prøve å få den til å lande i en av de andres
ruter. Etter at spillet har kommet i gang, kan man sparke bassen så
høyt og hardt man vil. Alle kroppsdeler unntatt armer og hender kan
brukes. For å få kontroll på bassen kan det være lurt å dempe den på
brystet eller låret før man sender den videre, enten ved å samarbeide
med andre (at man sender en enkel pasning til en av de andre), eller ved
å forsøke seg på et angrep. Hvordan man plasserer seg i ruten er viktig.
16 17

En uskreven regel er at det kan lønne seg å stå helt fremme i ruten.
Det er ikke lov å bevege seg inn i de andres ruter. Hvis bassen
lander utenfor ruten, skal den som står nærmest, serve på nytt. Hvis man
får et godkjent mål mot seg (at bassen lander i din rute), gis det en prikk.
Etter tre–fem prikker må man ut av spillet. Målet kan underkjennes hvis
hele bassen ikke er innenfor ruten (her kan det oppstå stor splid), dersom
den som lager mål trår på andres ruter, og hvis serven er under knehøyde,
ikke buet og for hard. Mål annulleres også hvis mottageren sender bassen
tilbake til server uten at en tredjemann har vært borti bassen (dette
gjelder ikke for de to som til slutt kommer til finalen). Etter godkjent
mål skal alle deltagerne bytte plass – man flytter seg én rute med klokka.
Når en spiller går ut av spillet (på grunn av prikkbelastning), blir han
eller hennes rute en daurute (i tillegg til den som allerede er i midten
ved spillets start). Hvis bassen lander i en daurute, vil den som sist var i
berøring med bassen, enten gå ut av spillet eller få en prikk (avhengig av
hvilke regler som brukes). Det går også an å spille basse uten dauruter.
Da vil spillet ta lengre tid, og det vil ikke bli så «voldsomt».
Dersom en spiller med vilje berører bassen med armene/hendene
(hands), og ballen faller ned i hans eller hennes rute, får spilleren en
prikk. Faller bassen utenfor hans/hennes rute, blir det straffe. Straffen tas
av den spilleren som berørte bassen sist før handsen. En straffe kan tas på
mange ulike måter, men det er vanlig at den som handset, må stå bakerst
i ruten sin når straffen tas.
Bassen kommer ut av spill når den treffer bakken, ved hands, ved
høye spark og ved unødvendig fysisk kontakt. Når kun to spillere står
igjen, spilles det finale.
18 19

Bjørnen sover
Bjørnen sover er en barnelek som først og fremst er en lek for de minste
barna. Enten kan et av barna bli valgt ut til å være «bjørn», eller så kan
en voksen være bjørn. Når en voksen er bjørn, skaper det ofte litt mer
spenning. Bjørnen ligger på bakken og sover, og de andre barna holder
hverandre i hendene og synger mens de går i ring rundt bjørnen:
Bjørnen sover, bjørnen sover
i sitt lune hi.
Den er ikke farlig
bare man går varlig.
Men man kan jo, men man kan jo
aldri være trygg
Barna kan nå rope: «Æda bæda, æda bæda; bjørnen kan ikke ta meg!» Da
spretter bjørnen opp, og barna løper unna. Den som blir fanget, må være
bjørn neste gang. En annen variant er at barna synger første linje svakt
mens de lister seg rundt bjørnen.
Neste linje synges kraftigere, og barna
beveger seg mer. Neste linje synges
enda kraftigere, og det bygges opp
en «ekstatisk» stemning. Bjørnen
vekkes når barna avslutter sangen
med å legge vekt på ordet «trygg»
(de tramper da også samtidig i
bakken). Bjørnen forsøker så å
fange en av deltagerne, og den
som blir tatt, blir bjørn i neste
runde.
20 21

Blindebukk
Blindebukk er en tradisjonell fangelek som ikke krever at deltagerne løper.
Den som har blitt valgt til å være blindebukk, har bind for øynene og skal
forsøke å fange en av de andre deltagerne og si hvem det er. Vi kjenner
denne leken fra mange land i Europa, og den kan spores tilbake til Hellas,
hvor leken ble praktisert for over 2000 år siden. I Italia blir leken kalt
«den blinde flue», i Tyskland «den blinde ku» og i Spania «den blinde
høne». Vi vet at leken også lekes i en rekke andre land rundt om i verden. I
middelalderen var blindebukk en typisk voksenlek, og den gikk litt hardere
for seg enn i dag. I Norden føres ofte leken tilbake til guden Tor og hans
bukk – i andre land knyttes den til andre fortellinger og sagn.
Blindebukk kan lekes på mange forskjellige måter. Utgangspunktet
for de fleste variantene er at en av deltagerne får bind for øynene. De
andre deltagerne passer på at bindet sitter riktig på plass og snurrer
blindebukken rundt tre ganger. Så skal blindebukken forsøke å finne de
andre som har gjemt seg. Noen steder praktiseres leken slik at deltagerne
skal finne seg et gjemmested. Andre steder er det slik at deltagerne lister
seg rundt og passer seg for ikke å bli fanget. Deltagerne må ikke lage for
mange lyder som kan avsløre hvor de er og hvem de er. Når blindebukken
fanger noen, må han forsøke å gjette hvem han har funnet. Han har lov
til å føle og klemme på «fangen», fra topp til tå. Hvis han gjetter riktig,
skal den som fanges, være blindebukk neste gang. Hvis han ikke gjetter
riktig, må han begynne på nytt.
Blindebukk kan lekes både ute og inne. Inne kan det være lurt at
deltagerne står i en ring rundt blindebukken, slik at lekeområdet avgrenses.
Deltagerne går i ring rundt blindebukken, og når bukken sier «stopp», skal
alle slutte å bevege seg. Så spør den blinde: «Hvem er det der» og peker
på en av deltagerne. Da må den det pekes på, si (gjerne med fordreid
stemme): «Det er meg.» Blindebukken må da gjette hvem denne personen
er. Gjetter han riktig, skal «offeret» være blindebukk i neste runde.
En annen variant er at blindebukken nærmer seg sine «offer» med
en stor treskje i hver hånd. Han skal føle seg frem med skjeene og forsøke
å identifisere «offeret». Gjetter han riktig, skal den som ble identifisert
være blindebukk. Gjetter han feil, må han prøve på nytt. Er det mange
med i leken, kan blindebukken få mulighet til å gjette to ganger.
En annen variant kalles «blindebukk og katten». Her sitter deltagerne
på stoler i en stor ring. Blindebukken står i midten av ringen.
Etter at han har fått bind for øynene og blitt snurret rundt tre ganger,
bytter de andre deltagerne plasser, slik at blindebukken ikke vet hvem
som sitter hvor. Nå skal han finne frem til
en av deltagerne og sette seg på «offerets»
fang. Så spør blindebukken: «Hva sier katten?»
Den som har blindebukken på fanget,
svarer (gjerne med fordreid stemme) «mjaumjau».
Hvis blindebukken nå kan gjette
riktig navn på «katten», skal «katten» være
blindebukk. Hvis han gjetter feil, skal
han føres til
midten av ringen
igjen, mens
de andre nok
en gang bytter
plasser. Så får
blindebukken et
nytt forsøk.
22 23

Boksen går
Boksen går er en lek som krever god plass. Så mange som vil kan
være med, både barn og voksne. En av deltagerne skal «stå». Hun
lukker øynene eller dekker dem med hendene og teller til 100.
Alle de andre finner seg et egnet gjemmested. Midt på plassen
er det risset inn et merke, og på merket er det plassert en boks.
Når den som «står» har telt ferdig, skal hun lete etter de som
har gjemt seg. Men før hun gjør det, skal det markeres til de
andre at hun er ferdig med å telle. Da sier hun: «De som ikke
har gjemt seg nå skal stå, eller bankes gule og blå.» Og så må
hun lete etter de andre.
Det gjelder å være forsiktig og oppmerksom, for hun
må alltid holde øye med boksen. Når hun ser
en av de andre deltagerne,
løper hun og
setter foten
på boksen og
sier: «X (navnet
på den som blir
sett) på boks!»
Da er X fanget og
må stå i nærheten
av boksen og
vente. Den som
«står» leter nå etter
de andre. Men hun
må passe på at ingen
andre spretter frem
fra sine gjemmesteder
og rekker frem til
boksen før henne.
Det er nemlig lov til
å bytte gjemmested
underveis og smyge seg
frem mot boksen. De
som er fanget, kan bli
satt fri hvis noen klarer
å løpe frem og sparke til
boksen og rope «Boksen
går!». Mens den som «står»
henter boksen og setter den
opp igjen på riktig plass (og
eventuelt teller til 50), løper
de andre av gårde og gjemmer
seg igjen. Så begynner den
som «står» å lete på nytt. Hvis
den som «står» holder seg for
nær boksen, kan de andre rope: «Brent boks!» Da må hun telle på nytt.
Når alle til slutt er fanget, er det den som ble tatt først som skal «stå»
neste gang.
24 25

Bro, bro brille
Det finnes en rekke ulike sangleker som kombinerer vokal og kroppslig
utfoldelse. De fleste sanglekene er overlevert muntlig fra generasjon til
generasjon, og vi kjenner svært sjelden til sanglekenes opphav. Likevel har
noen britiske forskere dristet seg til å tidfeste Bro bro brille til en hendelse
som skjedde i år 1014, da Olav den Hellige hjalp den angelsaksiske
kongen Ethelred II med å gjenvinne London fra danene.
To av de som skal leke, bestemmer seg imellom hvem som skal
være hva. De kan i og for seg være hva som helst, men de skal ha et ord
hver (f.eks. et eple og en potet). Ingen andre må vite hva de skal være.
Så tar de hverandre i hendene og løfter dem opp slik at de lager en bro
(portal). De andre deltagerne skal gå under broen mens de synger:
Bro, bro brille,
klokka slager elleve.
Keiseren står på sitt høyeste slott,
ser ut over vann (eller: så hvit som en and),
ser ut over strand (eller: så sort som en brann).
Fare, fare krigsmann,
døden skal du lide.
Den som kommer aller sist,
skal i den sorte gryte.
På den siste stavelsen faller broen brått sammen og fanger personen som
er under (og da «faller» denne personen i gryta). De som holder broen,
hvisker et spørsmål til den som er fanget. De spør hva hun liker best,
f.eks. «eple eller potet?» Fangen går og stiller seg bak den som «eier»
ordet – bak ryggen til den personen som står bakerst på potetsiden eller
på eplesiden. Så repeteres sangen helt til alle deltagerne har valgt side.
Til slutt blir det en dragkamp (enten ved at det trekkes i hendene eller
trekkes i et tau) mellom lagene. Det laget som vinner dragkampen, har
vunnet leken.
26 27

Dødball
Dødball er en variant av slåball, men går litt fredeligere
for seg, og passer derfor for noe mindre barn. Leken
kalles også noen steder for brentball. Tidligere lekte
man gjerne dødball i gatene, men på grunn av
økende biltrafikk har leken blitt flyttet til sikrere
områder, som for eksempel løkker og skolegårder.
Dødball er en populær lek i friminuttene på skolen.
Barn leker denne leken overalt i Norge, men reglene varierer mye.
Spillefeltets størrelse er, som i slåball, avhengig av hvor mange
deltagere som er med, og hvor stor plass man har til rådighet. Med 10–
30 deltagere bør feltet være minst 20 meter langt og 10 meter bredt. Ut
fra den indre dødlinjen legges det en halvsirkel med rokkeringer (6–8
stykker med en avstand på 1–1,5 meter). I tillegg lages det en sirkel på
innsiden av dødlinjen, hvor de som ikke har slått ballen langt nok, og
som ikke ønsker å løpe etter slaget sitt, kan stå og vente. Dommeren
(som ofte er en voksen) har også sitt eget avmerkede område som blir
kalt «dødboksen». På mange skolegårder er det ferdige oppmerkinger for
dødball. Det er i dag vanlig å bruke tennisball og et balltre med enten
rund eller firkantet form. Noen steder bruker man en større ball (på
størrelse med en håndball), og da slår man ballen med hånden.
Det velges to lag. Det kan være jentelag mot guttelag, eller blanda
lag; det viktige er at lagene er noenlunde jevnbyrdige. Hvis det ikke
er en voksen som kan være dommer, velger man en av deltagerne. Så
trekkes det om hvilket lag som skal være innelag og utelag. Utelaget
tar oppstilling ute på banen. Noen står bak rokkeringene, noen foran.
Deltagerne på innelaget skal etter tur slå ballen. Dommeren kaster ballen
opp for de som skal slå. Ballen skal slås etter at den har truffet bakken én
gang. Spretter ballen i bakken flere ganger, mister man ett slag (alle har
3 slag til rådighet).
Når man har slått ballen, gir man fra seg balltreet til nestemann og
løper til de ringene man tror man kan nå. Ringene fungerer som frisoner.
Hvis en fra utelaget klarer å kaste ballen inn til dommeren før den som
løper har kommet seg inn i en ring, og dommeren sier «død» idet han
mottar ballen, er personen ute og må stille seg bakerst i køen på innelaget.
I tillegg får utelaget 1 poeng. Utelaget trenger 3 poeng mer enn innelaget
for at lagene skal skifte plass. Innelaget får poeng på følgende måte: Klarer
en person å løpe innom alle ringene på ett slag, kalles det en «home run».
Det gir 1 poeng. Men det gir også noe mer: Den som har klart en «home
run», kan, hvis han vil, løpe neste gang noen slår.
I motsetning til slåball er det ingen som blir stukket i dødball. Men
som i slåball er det viktig å få slått ballen så langt som mulig.
Hvis en på utelaget klarer å fange ballen med én hånd før den
spretter i bakken, og kaster
den inn til dommeren, som
sier «død», må lagene bytte
plass. Klarer en å fange
ballen med to hender og
kaste den til dommeren,
som sier «død», bytter
ikke lagene plass, men
utelaget får ½ poeng.
Hvis den samme personen
klarer å fange
ballen med to hender
to ganger etter hverandre,
bytter lagene
plass.
28 29