Barn med ervervet hjerneskade - Sunnaas sykehus HF

Nå, ett og et halvt år etter ulykken, er hverdagen i ferd med å
normalisere seg. Den ser imidlertid ganske annerledes ut enn
før, først og fremt for Gunvor. Hun har kommet seg mye, men
trenger fortsatt assistanse i alle gjøremål.
Søsknene gjenopptok ganske snart sine fritidsaktiviteter,
deretter skolearbeidet. Det var viktig at de kom i gang igjen
med sine liv, og at de først gjorde det de hadde mest lyst til.
Det ga overskudd til å ta fatt på skolearbeidet.
Vi voksne har redusert våre ordinære jobber med 50%, og får
inntil videre 50% omsorgslønn for å kunne bistå Gunvor i
praktiske gjøremål. Vi har også tilpasset fritiden til vår nye
hverdag. Mest tid bruker vi nok på å være med Gunvor på
hennes fritidsaktiviteter og trening. Ellers har vi skjønt at det
er viktig å prioritere å ta initiativ til samvær med familie og
venner. I den situasjonen vi har kommet i er det fort gjort å
bli isolert. Litt tid har vi også til oss selv, men mest hver for
oss.
De praktiske vanskene er ikke de verste. Det har gått veldig
greit å tilrettelegge omgivelsene både hjemme og på skolen
slik at det er hensiktsmessig for Gunvor. Men hennes tap at
funksjoner har ført til tap av venner. Hennes jevnaldrende
har ikke tålmodighet til å være sammen med henne lenger.
Dette er Gunvors største sorg, og en utfordring vi er i ferd
med å gripe fatt i.
Vi, foreldrene til Gunvor, har etter ulykken vært mer enn
foreldre til Gunvor; vi har deltatt aktivt i rehabiliteringen av
henne. Det har vært nødvendig for Gunvor, og riktig for oss.
Men mange fagpersoner har møtt oss med holdninger om at
«foreldre skal være foreldre». Det har frustrert oss mer enn
det har fått oss til å slappe av. Vi ville være i nærheten og