Erindringer - Kristenbloggen

Byposten 16. juli 1906 og sa at jeg hadde allerede kjøpt billett tilbake til
Norge, men nettopp da mottok jeg et brev fra biskop Burt hvor han sa at
hvis det var noen mulighet for en åpning blant de engelsktalende menigheter,
da burde jeg forlenge oppholdet. Jeg tenkte først at det var best å reise
over til Norge og vende tilbake igjen om høsten. Meget ville bero på det
forhold biskopene inntok til min plan om fem cents offeret, men både biskop
Burt og biskop Fowler ønsket at jeg skulle bli lenger. «Hvis ikke noen er
syk hjemme, så gå på med ditt arbeid,» sa biskop Fowler. Jeg bestemte meg
derfor til å bli, og det gleder meg virkelig at jeg ikke forlot Amerika den gang.
Dette skritt førte endelig til at jeg mottok dåpen i den Hellige Ånd og ild, en
velsignelse som var av større verdi enn hver eneste cent i Amerika.
Jeg slo meg ned i dr. A. B. Simpsons misjonshjem. Pastorene i de norske og
engelsktalende menigheter som hadde invitert meg på besøk, hadde vist all
mulig vennlighet, og skjønt jeg ikke hadde oppnådd hva jeg ønsket, så var
det likevel en oppmuntring for meg å vite at hverken de eller deres menigheter
eller jeg personlig hadde tapt noe i finansiell henseende, men at stor
velsignelse hadde fulgt gudstjenestene og møtene, som ble holdt i de forskjellige
byer hvor jeg hadde vært.
En bok som interesserte meg og ga meg nye impulser var «Finneys liv», og
en bok av dr. Hall om de sentrale sannheter i kristendommen. Det var en
kraftig appell for den ortodokse teologi. Den første bok var som et nytt
kapitel til Apostlenes gjerninger.
Omlag et år var gått nå siden jeg forlot Norge og det var omlag fire år siden
Bymisjonen begynte. Jeg skrev følgende 11. september 1906:
«Hva dette år har vært for meg, vet Gud alene. Han har lært meg mange
ting, og meget av det jeg kjente før er blitt en større virkelighet for meg. En
lærer så lenge det er liv. Hvilke resultater året vil bringe, angående det mål
jeg har for øye, kan jeg ikke si på forhånd. Alt er lagt i Guds hender. Jeg har
vært en fremmed blant fremmede. Jeg har hatt en god tid blant de norske
menigheter; og en del av de engelsktalende menigheter har vært meget
vennlige, men i det hele tatt har det vært en hård og vanskelig tid helt fra
begynnelsen. Jeg har forsøkt flere veier. Men resultatene hittil har vært nok
til å slå over ende møtet i den mest håpefulle mann som finnes — hvor han
er, vet jeg ikke. Men Herren har styrket meg med en underbar frimodighet,
så ikke før er den ene plan blitt knust, før en ny var for hånden. Jeg har bedt
98