Erindringer - Kristenbloggen

hjertelig om dem i «Byposten» og ellers. Men en hadde alltid den følelsen at
lederne innen statskirken hadde sine tvil om dissenternes rene motiver. De
mente ganske naturlig at vi søkte å plukke deres får inn i våre egne rekker.
For de fleste mennesker utenom dissenterne står i statskirken — hva enten
de er frelst eller ikke! Deres egne emissærer og de evangelister som sto i
statskirken, selv om de siste i meget vesentlige punkter var uenig med den,
hadde lettere for å vinne prestenes og de statskirkeliges tillit. Jeg derimot
var ikke bare en metodist, men lederen for en ganske ny organisasjon, Christiania
Bymisjon.
Jeg kan derfor godt forstå hvorfor partiskhet og motstand møtte meg ved
snart det ene og snart det andre hjørne i arbeidet. Men trass i alle hindringer,
så var det nok å gjøre. Syndere døde i sine synder, og jeg følte at et fritt,
dypt Guds verk var nødvendig for å nå disse sjelene.
Trass i all partiskhet og protester og endog latterliggjørelse fra mange hold,
så følte jeg at tiden var kort, og jeg intet annet hadde å gjøre enn å trenge
fremad! I en appell jeg senere utarbeidet for engelsktalende lesere, kunne
jeg endelig si at pressen nå hadde inntatt en ganske annen holdning og skrev
med respekt om det arbeid som misjonen utrettet.
Selv de frie evangeliske samfunn og Frelsesarméen begynte å vise atskillig
interesse i arbeidet og den lutherske indremisjon skrev flere ganger meget
vennlig om det.
Jeg organiserte arbeidet på en så bred basis som mulig, idet jeg overlot det
til de ny-frelste å slutte seg til misjonen, uten å forlate statskirken. De kunne
senere bestemme om de ville slutte seg til metodistkirken eller ikke. Vår
ordning sørget for et styre som skulle ta seg av gjerningen i samråd med
meg.
Så oppstod spørsmålet om vi ikke burde bygge et stort, sentralt lokale for
Bymisjonen og drive virksomheten ut fra dette sentrum. Men hvor skulle vi
få penger fra til dette foretagende? Mitt tidligere forsøk i England for å samle
midler for en sentralkirke for metodistene i Oslo hadde slått feil, men
kanskje Amerika kunne hjelpe oss nå?
I 1905 var Byposten fylt av artikler om Vekkelsen i Wales under Evan Roberts
ledelse, likeså med beskrivelser av de herlige vekkelsesmøter som Torrey og
Alexander holdt i England. Dette hadde en stor innflytelse på mange i Norge.
91