Erindringer - Kristenbloggen

CHRISTIANIA BYMISJON
SOM mange vil huske forsøkte jeg å starte en «Sentralmisjon» tidligere, men
nå ble jeg ved min nye ansettelse i stand til å overta arbeidet ubundet av
noe annet hverv, og ga virksomheten ovenstående navn.
4. september 1902 skrev jeg i dagboken: «Det som gjorde at konferansen var
av slik betydning for meg var bestemmelsen om å starte Christiania bymisjon.
Jeg har lenge talt og bedt om dette, men nå har det endelig funnet
sted. Jeg har vært i tvil om den beste måte å grunnlegge den på, om den
skulle tilknyttes en lokal menighet (i det tilfelle tredje menighet), eller om
den skulle drives alene. Jeg utarbeidet planen og min tale til konferansen,
men etter samtale med den presiderende eldste, bestemte jeg meg for å
holde meg til min første tanke og fremla denne for konferansen. Jeg overlot
så til konferansen å avgjøre hva som var det beste, idet jeg stolte på Gud for
utfallet.»
Min «appell til konferansen» finnes i årsrapporten. «Det oppsto en stor
storm når idéen om å knytte misjonen til tredje menighet ble framstilt, og
samtidig lot det til at det var ikke så liten uvilje mot selve planen hos en del.
Men etter en tale av pastor Ole Olsen, sto jeg opp og sa at jeg følte det som
et kall fra Gud. Mine argumenter og den alvorlige måte jeg talte på (ja, endog
med tårer) overbeviste alle om at noe nå måtte gjøres, så endog pastor
Ole Olsen skiftet mening og talte ivrig for planen: «Det må avgjøres nå!»
Et forslag av pastor A. Olsen, som forlangte at en by-misjonær skulle ansettes,
ble enstemmig vedtatt. Samtidig ble det bestemt at jeg ikke skulle motta
noen lønn fra misjonskassen, som alle de andre predikanter fikk sin lønn fra.
De stilte meg uten lønn og uten møbler.»
«Ansettelsene ble opplest søndag ettermiddag, så Laura, min hustru, ikke
fikk tak i det virkelige forhold før hun mottok brev fra meg mandag morgen.
Det voldte henne atskillig bekymring, da hun var bange for at vi skulle bli
stående helt alene. Og jeg kan ikke annet enn bekjenne, at da jeg sto ved
siden av biskopen som hans tolk idet ansettelsene ble opplest, snek det seg
en merkelig følelse inn over meg da jeg oversatte ordene: «Første menighet:
G. Rognerud, T. B. Barratt: Bymisjonær.» Men det var jo dette jeg hadde sett
fram til og idet kabinettets sak avskar de tråder som hadde bundet meg i fire
år til første menighet som dens pastor, så falt jeg like ned i det arbeid som
Gud sikkert hadde kalt meg til å utføre.»
80