Erindringer - Kristenbloggen

Årskonferansen i 1893 ble ledet av biskop John H. Vincent, L. L. D. Han var en
av de mest interessante biskoper jeg noensinne har truffet. Og etter dette
samvær viste han meg stadig den aller største vennlighet og broderkjærlighet.
I min private statistikk over de møter jeg hadde holdt bemerker jeg også at
min hustru hadde holdt adskillige møter, men ettersom familien vokste i tall,
fikk hun mer enn nok å gjøre med å ta vare på barna. Men hun var likevel
alltid villig til å avgi sitt vitnesbyrd og ære Kristus. Da jeg var 31 år gammel
(22. juli 1893), hadde jeg holdt omlag 1520 prekener, 340 foredrag og omlag
600 forskjellige slags møter ellers. I alt 2460 møter.
Biskop John P. Newmans besøk i 1894 var til stor velsignelse for oss. Han
bodde i vårt hjem og min hustru foretok en reise til Hammerfest sammen
med fru Newman. «Ganske uventet, uten den minste antydning fra meg
eller mine venner, uttalte biskopen følgende på årskonferansen: «Den presiderende
eldste har helt igjennom utvist en upartisk og broderlig ånd og en
visdomsfull administrasjon.» Jeg ble også samtidig redaktør av «Varilden»,
Epworth Ligaens (ungdomsforeningens) organ.
I 1894 falt jeg sammen under flere voldsomme forkjølelsesanfall. Jeg forsøkte
å holde ut så lenge som mulig, men bronkitt og astma kom til og jeg ble
beordret å hvile i det minste to måneder. Men jeg var ikke ganske ledig og
frydet meg over den kjensgjerning at «Herren var mitt håp og min glede».
Noen store slag for avholdssaken ble utkjempet i flere år, og i disse tok jeg
aktiv del, og ble derfor valgt som representant i kommunestyret for avholdspartiet.
Vi holdt store «demonstrasjonsmøter» både i det fri og i de største
lokaler vi kunne oppdrive. Jeg ble bedt om å skrive sanger og holde foredrag
rett som det var. Jeg følte det var en glede å gjøre noe for å fremme edruelighet
og slå et dødsslag mot drikkeskikkene og alt det djevelskap som eksisterte
blant en stor del av befolkningen. Gud være lovet «som ga meg styrke
og hjalp meg i disse store kampene.» Avholdsfolket viste sin takknemlighet
ved flere anledninger «og rakte meg flere verdifulle gaver med hjertelige og
takknemlige ord. Men dette var ikke målet for mine anstrengelser, men et
intenst begjær etter å bringe folket noen velsignelser. Men oppmuntrende
og takknemlige ord kan stimulere godt når en står like oppe i ildlinjen».
15. oktober 1895: «Helliggjørelses-emnet har vært lagt med stort ettertrykk
på mine forsamlinger der jeg dro fram, og jeg kunne framlegge det med
71