Erindringer - Kristenbloggen

«far». I over 20 år var «Volheine» på Varaldsøy sentrum for et interessant og
beveget liv. En minnes vel de selsomme scener som grubelivet førte med seg
også der i den første tid — med drukkenskap, slagsmål og synd i avskrekkende
skikkelser, men en kan også minnes hvorledes disse ble forvandlet
ved kjærlighetens makt, Guds ord og total-avholdsprinsippet til levende
bevis på Guds frelsende makt.
Da så grubedriften på Varaldsøy ble stanset, flyttet vår familie til Osterøen,
hvor min far allerede i noen år hadde bestyrt et kobber- og nikkelverk. Det
var her han fikk hjemlov. Han hadde lidt av astma en tid, som stadig svekket
den ellers så sterke mann. 21. januar 1890 om morgenen følte han seg meget
trett og sovnet inn — det ble hans siste søvn på jorden. Kl. 9.45, idet mor
og mine søsken omga leiet, kunne de se forandringen. Sjelen tok sin flukt til
Paradisets herlige land. «Sølvsnoren var tatt bort, gullskålen sønderknust og
krukken sønderbrutt ved kilden, hjulet sønderknust ved brønnen.» «Å, hvor
godt alltid å være beredt når Mesteren kaller!» bemerket han just dagen i
forveien, «og hvor tåpelig de handler som utsetter sin frelse til de blir syke!»
Lørdag før han døde sa han: «Hvor godt å komme til himlen! Ingen svakhet
eller smerte er der, og så mange av mine gamle venner er gått forut!» Han
ba alltid at Herrens vilje måtte skje, og skjønt sykdommen var hård, hørte en
ham aldri klage. I 42 år hadde han tjent Herren, og nå i sitt 63. år — modnet
for himlen gjennom stor erfaring og Guds nåde — var hvilen søt for hans
trette ånd.
Budskapet om hans død ble mottatt med dyp deltagelse av de tusener som
hadde lært å kjenne ham. En over hvis liv og død det hvilte en sådan fred,
hvis uegennyttige og oppofrende ånd hadde meddelt seg så kraftig til sin
livsgjerning, et sådant talende og godt eksempel for sine medmennesker,
kunne ikke annet enn bli savnet; tyngst føles dog dette av dem som står
tilbake i det hjem han så lenge hadde forskjønnet med sitt kristelige liv og
faderlige omsorg.
Onsdag 28. januar ble liket ført til Bergen. Pastor M. Hansen sammen med
pastor Haave og en del venner kom fra Bergen for å lede gudstjenesten i
hjemmet som ble overvært av en mengde innbudte gjester. Br. Hansen
prekte med en sjelden gripende virkning over: sabbatshvilen. Liket ble satt i
Metodistkapellet i Bergen, og mange var det som kom for å se den elskede
venn for siste gang.
64