Erindringer - Kristenbloggen

meg så jeg følte det fra øverst til nederst. De som nå ikke hadde fred med
Gud ble oppfordret å komme fram. En fire, fem ganger ble platformen oppfylt
av bedrøvede sjeler og av enkelte som søkte legemlig helbredelse. Nå
ble det liv; dog, under det hele hersket en fredelig stemning. Jeg satt som
tilhører hele tiden, og det har man aldri så godt av, som ved en personlig
deltagelse i arbeidet blant da nyvakte. Boltzius lot det til, ble aldri trett.
Rittmesteren gikk endelig, men Treider og Boltzius og dennes medhjelpere
ble tilbake sammen med bedrøvede sjeler og sang, ba, vitnet og arbeidet til
kl. 12. Noe av det siste var Boltzius' bønn for det nye misjonshuset i Calmeyergaten.
Nå ble Bibelens bøker oppregnet igjen. Farbror sto den første
del av bønnen, så kom han på knærne, og idet han kjempet om penger og
hjelp til byggeforetagendet syntes han endelig å se bønnhørelsen: de kommer,
de kommer! kommer! kommer! kommer! Jeg tror det bestemt! Ja,
takk, Herre Jesus! Takk! Takk! Takk! Takk! Bønnen endte med lov på forhånd
for bønnhørelse. Jeg mintes Billy Bray i dette øyeblikk. En så barnslig tro må
seire.
Nå skiltes vi med et hjertelig farvel til Boltzius som skulle dra til Sverige.»
«Min far hadde vært meget syk i det siste. På vei til kapellet 21. januar 1890
møtte jeg pastor Torjusen, som hadde fått et telegram fra min søster Polly:
«Forbered Barratt forsiktig. Kjære far sovnet inn i dag ganske uventet. Legen
hadde sagt at det verste var over. Kom hjem.»
Dette var et hårdt slag, men «jeg følte at Jesu kjærlighet styrket meg i denne
store sorg.»
22. januar: «En dyp og varig kjærlighet rådet alltid mellom far og meg, men
nå er han i sikkerhet der hvor ingen sorg, smerte, sykdom eller død rår. Han
har seiret gjennom Lammets blod. Priset være Herren!»
Jeg reiste øyeblikkelig til Osterøen for å delta i fars begravelse og skriver om
det i dagboken: «Det var enestående og gripende gudstjenester som holdtes
i forbindelse med den. De etterlot en følelse av fred i vårt sinn. I «Kristelig
Tidende» skrev jeg: «Hvorledes han vant den norske bondes og grubearbeiders
kjærlighet og respekt, hvorledes han fra først til sist søkte ikke alene
deres timelige, men åndelige vel, hvorledes han blant rike som fattige med
sitt livlige humor og gudfryktige liv spredte liv og lys er nok vel kjent. Den
flokk arbeidere som i årevis sto under hans bestyring med sine respektive
familier, lærte å se opp til ham, ikke alene som bestyrer, men som til en
63