Erindringer - Kristenbloggen

trekk på støvlen og gå igjen.» Således kommer mange til Gud. Hva feiler? Jo,
dette og hint. — Nåvel, tro meg, mektig til å frelse nå, sett foten din opp på
dette forjettelsens bord. Umulig, det er for høyt. Nåvel, men gjør da som
anbefalt i Jakob 5, 14, 15, sett foten din på denne forjettelsens stol. Jeg kan
ikke, den er også for høy. Ja, ja, så får du sette foten din på denne skammelen:
Medisiner, urter o. m.» Etter en sang besteg farbror talerstolen. Han har
nå sin egen måte både å lede og tale på. Stemmen, skjønt bedre i aften enn
siste gang jeg hørte og talte med ham, hører nok ikke til det fineste slaget.
Det forundrer meg ikke at den som bare vil finne skyggesidene, vil i farbrors
uhøvlede og udannede måte å opptre på finne emne for spissfindigheter,
men lærer man ham rett å kjenne, så ser man hvorledes den barnslige tro,
den bestemte holdning og urokkelige mot trenger klart igjennom dette
naturbarn, og denne kvelden især syntes de ytre ubehageligheter å forsvinne
for den dype og saftige kristendom og den åndelige kraft som klart
kom til syne. Jeg har ikke sett Boltzius mer opplivet noensinne, han sa også
selv gjentatte ganger: «her var det godt å være!» Og sant å si, det hvilte en
velsignet fred, ro og åndelig makt over dette møte. Etter en hjertelig tale,
hvori han framholdt flere kraftige bevis for Guds gjerning ved ham, sang
man en sang. Nå kom en av de mest interessante scener ved hele møtet. De
som var blitt helbredet skulle vitne om det. En pike på 13 år, som inntil et
par timer før møtet måtte bæres av moren, var nå så frisk at hun gikk fram
og tilbake foran oss alle. Hun hadde visst vært krøpling hele sin tid, men nå
hadde anklene fått kraft og syntes endog å bli sterkere for hver gang. Farbror
fra talerstolen ba henne: «gå fram igjen!» En kvinne, som før måtte gå
med krykker, bekjente nå fra galleriet at hun var helbredet og hadde kastet
krykkene. Så gikk farbror ned til den lille piken, løftet henne opp i sine armer
og tok henne med seg opp til talerstolen. «Syng en sang for oss,» sa Boltzius.
I det samme stemte hun i med en klar, bløt og deilig barnestemme en yndig
sang. Da sangen var over, sa han: «Be litt!» Og til alles forundring begynte
barnet å be med en så klar og inderlig stemme en bønn så hjertelig og varm
at store, sterke menn gråt. Denne scene glemmes ikke. Boltzius' kraftige,
frydefulle ansikt tett inn til det lille barnet, denne sang og denne bønn! «Gud
velsigne barnet!» sukket vi. Nå veksledes med tale og sang. Deretter skulle
forbønn oppsendes for en hel mengde som hadde innsendt bønnelister.
Farbrors måte å be på er forunderlig. Under bønnen ble alle Bibelens bøker
oppregnet og hvor mange kapitler hver hadde. Iblant stanset han for å påminne
Gud om de løfter hver bok hadde. Jeg må tilstå at det under de
mange bønner oppsendt av Boltzius den kveld, trengte en sådan kraft over
62