Erindringer - Kristenbloggen

«Det var tirsdag kveld. Jeg var fri den kveld til å gå hvor jeg ville og begynte å
overveie hvor jeg skulle slå meg ned. Frk. Esmark og frk. W. Jarlsberg skulle
tale i Betania, min gamle venn, stortingsmann Lavik, i Ynglingeforeningen
hvor basar holdtes for å skaffe pastor Munch et hus på sine gamle dager, og
i den meget omtalte Møllergaten 38 skulle det også være møte. Nåvel, jeg
går til Møllergaten, tenkte jeg og gikk.
Møtet var dårlig bekjentgjort, men der var dog mange folk. «Boltzius skal
også tale i kveld,» ble det sagt. Mens vi ventet, ble der sunget til dels med
gitarspill noen kvikke sanger. Klokken ble 8, men ingen Boltzius kom. (Farbror
var nok opptatt med syke og bedrøvede andre steder.) Endelig kom en
herre inn og besteg med største ro talerstolen. Det var Treider. Han begynte
med: «Boltzius kommer nok snart, men for ikke å spille tiden kan vi synge og
be.» «Ånd fra himlen kom med nåde osv.» ble da sunget mens forsamlingen
satt. Treider oppfordret br. — til bønn. Denne var ikke frisk. Be, så blir du
frisk, sa Treider med et smil, men da ingen begynte, ba han selv. Det var en
velsignet bønn; barnslig, ukunstlet og hjertelig. Boltzius kom ikke. Så begynte
da Treider å utvikle sin og hva han også trodde var br. Boltzius' tanke og
mening med hensyn til helbredelse ved tro. Da jeg nå selv tror at denne
nådegaves velsignelse ennå står ved kraft, kunne størstedelen av det uttalte
(skjønt det just ikke ble framholdt noe som for meg var synderlig nytt) falle i
god jord, hva meg selv betreffer.
Der satt dog øyensynlig andre som var av en annen mening. Talerens måte å
tale på var ham egen. Omtrent som han var hjemme på stuegulvet og talte
flegmatisk om sin mening for en del gamle bekjente. Men se, en liten forstyrrelse
nede ved døren, og farbror med 2 medhjelpere viser seg og går
oppover til talerstolen. Han stanser underveis for å betrakte og tale med en
kvinne i forsamlingen. «Jeg har begynt å tale litt mens vi ventet på deg, br.
Boltzius.» «Ja!» svarte farbror med hes, men vennlig stemme. Da Treider
hadde satt seg, trådte en høy, velbygd herre fram med ur i hånden: «Bare
5—6 minutter, så er jeg ferdig.» Det lå et slagferdig trekk over dette bestemte,
offiseraktige, men dog vennlige ansikt. «Er ikke det rittmester Guldberg?»
spurte jeg (jeg hadde merkelig nok ikke sett ham før). Jo, det var
ham. Kvikt og med korte setninger sluttet han seg til Treiders tale. Blant
annet sa han: «Jeg kommer til en lege med en syk fot. «Hva feiler Dem?»
«En syk fot.» «Ta av støvlen. Se så, sett den opp på dette bordet, den må
undersøkes.» «Jeg orker ikke å løfte den så høyt.» «Sett den på stolen der
da.» «Jeg kan ikke.» «På denne skammelen da.» «Nei, det er umulig.» «Ja, så
61