Erindringer - Kristenbloggen

Metodistkirken sendte meg tilbake til Voss. Da jeg reiste første gang hadde
jeg ingen anelse om at dette ville skje. Det bør sis til trøst for dem som senere
har hørt at jeg kom dit første gang «under falsk flagg». Da metodistkirken
forsto at jeg var frisk og i full aktivitet igjen, så mente den at jeg burde reise
tilbake der hvor Herren hadde velsignet min gjerning så avgjort. Men denne
gang kom jeg som dens representant, og hvis det var Guds vilje så skulle en
metodistmenighet grunnlegges der. Men da gikk det som jeg antyder ovenfor.
19. januar 1887 skrev jeg:
«Strømmen har vendt seg. Jeg har vind og strøm imot meg, men Herren er
med meg! Da jeg var i Bergen mottok jeg en skrivelse fra prosten på Voss
hvor han sier at han hadde grunn til å tro at jeg hadde til hensikt å komme til
Voss for å grunnlegge en metodistmenighet der og at han og hans venner
ville gjøre alt hva de kunne for å hindre meg i mitt virke.
Etter ankomsten til Voss hadde jeg en lang samtale med prosten. «Nå har vi
hatt fred her i flere hundre år, sa han, «da er det merkelig at De vil forstyrre
den.» Jeg var av den mening at var det så at de hadde hatt fred så lenge, da
var det på tide at det ble ufred. I dagboken står: «Min største tekst var Ap.
gj. 14, 22. «De styrket disiplenes sjeler.» Jeg har flere venner her som vil stå
sammen med meg. Prosten bekjentgjorde i bladene et møte for lutherske
venner, for at de kunne avgjøre hva det burde gjøres, og hvorledes de kunne
forhindre at metodismen skulle få fotfeste på Voss. Jeg fikk leid et hotell til
mine møter. Herren åpnet veien. Der var det en stor salong og flere mindre
rom. Det merkelige er at sønnen til hotelleieren ble senere forstander for
pinsemenigheten på Voss. Prostens advarsler i kirken imot meg vakte meget
harme og bitterhet imot ham blant folket. Naturligvis er det flere som står
sammen med prosten, men Herren er med meg, og om kvelden talte jeg på
hotellet for en skare mennesker over 2. Kor. 3, 9.»
14. januar: «De tenker å bygge et bedehus for meg. To innflytelsesrike
venner kom til meg for å samtale om saken i går.» 29. januar: «Det ble holdt
et «samtalemøte imot mitt virke. Jeg svarte med et langt foredrag hvor jeg
motbeviste de angrep som var kommet fram. Trass i alt hva prestene har
sagt for å hindre folkene i å komme på våre møter, så kommer de like fullt,
— og Gud er med oss, — Halleluja!»
«12. februar 1887 fikk prestene den lutherske emissær, herr Andreas Lavik,
til å besøke Voss, men han ville ikke tale imot meg (Han kjente meg fra før.)
52