Erindringer - Kristenbloggen

I forbindelse med mitt evangeliserende arbeid fortsatte jeg med mitt litterære
arbeid. Det hele var naturligvis i sin spire. Jeg oversatte en bok om
«Metodismens trofaste sønner». Ikke lenge etterat jeg hadde begynt virksomheten
i Christiania skrev jeg i dagboken: «Sjeler frelses og Guds sak har
framgang.»
Jeg fortsatte en stund i arbeidet, men det stadige slit ble for meget for meg.
Jeg ble svært syk. Etter en tids forløp ga legene meg tillatelse til å preke
igjen, men hadde jeg hvilt noen måneder isteden så hadde nok det vært
bedre for meg. Jeg ble syk igjen og måtte holde meg borte fra all virksomhet
et helt år.
I dagboken skriver jeg, at «jeg hadde uten tvil overvurdert mine krefter da
jeg begynte arbeidet i Christiania. Jeg måtte forlate hovedstaden.» 10. november
1886 skrev jeg: «Jeg har vært nede ved dødens port, men jeg fikk
ikke slippe igjennom. Men de lærdommene jeg fikk under sykdommen viste
seg å være nyttig for meg senere i livet, lærdommer som jeg muligens ikke
ville ha lært, hvis jeg var forblitt sund og frisk. Min søster, Polly, kom til
Christiania for å hente meg hjem til Hardanger. Men Herren hadde allerede
da som svar på bønn styrket meg og velsignet meg underbart. Litt etter litt
begynte jeg å ryste av meg den forferdelige svake tilstand jeg var kommet i.
Jesus la sine velsignede hender på meg og opplivet min ånd. Så begynte jeg å
virke på ny ettersom jeg gjenvant krefter, og sjeler ble frelst.»
18. september 1886 ble jeg forlovet med Laura Jakobsen. Jeg skrev om det i
dagboken: «Gud signe henne og gjøre oss begge lykkelige!» Denne bønn er
blitt fullt ut besvart. Det var i de dager da evangelisten Jewelson besøkte
Bergen. Han var i særlig grad hellighetspredikant og holdt hellighetsmøter.
Disse virket til stor velsignelse. Jeg hadde den lørdag jeg ble forlovet med
Laura samtalt med et av gatens barn og bedt ham komme til møtet i metodistkirken
den følgende dag. Han skulle komme der jeg bodde, så skulle vi gå
sammen. Senere på dagen ble jeg forlovet med Laura. Vi skulle på et hellighetsmøte,
men kom nok ikke lenger den gang enn til byens park. Den følgende
søndag formiddag skulle vi så i kirken som nyforlovede, arm i arm.
Men til Lauras forskrekkelse kom jeg med denne mannen som jeg hadde
lovet å ta meg av. Så fulgte han oss til kirken. Dette kunne vi vel ha tatt som
et slags tegn på hvordan vårt framtidige liv ville arte seg.
50