Erindringer - Kristenbloggen

Men et av de mest interessante brev jeg mottok i denne tid var fra mor, m.
h. t. mitt kall til Herrens gjerning:
«Du vil minnes at du og jeg var hjemme alene og at vi nettopp holdt på å få
trappene malt, så du sov på kontoret og jeg i bestestuen. Først kom det et
telegram fra pastor Ole Olsen hvori han ba deg hjelpe ham i Bergen; og to à
tre dager før du var ferdig til å reise dit, kom brevet med spørsmål om du
kunne reise til Christiania.
Nåvel, jeg hadde alltid bedt og håpet på at Gud ville bruke deg i sin vingård;
jeg hadde innvidd deg til Gud fra din spede alder av. Ja, endog før du ble
født. Jeg håpet at hvis Gud ville gi meg en sønn, at han måtte bli en evangeliets
forkynner. Men nå, da øyeblikket var kommet for deg å gå ut i vingården,
og virkelig forlate ditt hjem, da følte jeg meg bedrøvet en stund, og
spurte meg selv om jeg virkelig hadde vært oppriktig den gang jeg ofret deg
til Herren. Jo, jeg visste at jeg hadde vært det. Likevel følte jeg en slags skjelven
og sa til meg selv at jeg ville se hva Bibelen hadde å si meg. Jeg åpnet
den og leste Matt. 10, 37: «Den som elsker far eller mor mer enn meg, er
meg ikke verd, og den som elsker sønn eller datter mer enn meg, er meg ikke
verd.» Jeg behøver neppe å si at jeg ba og gråt og ofret deg på ny til den
store Mester.
Da jeg fortalte deg dette den første morgen, ble du blek og sa: «Var det det
skriftsted du fikk, mor? Det var det jeg også fikk. Jeg følte hvor hårdt det ville
bli å reise hjemmefra, så åpnet jeg min norske Bibel og fikk samme skriftsted.»
Din elskede mor!»
Underveis til Christiania stanset dampskipet flere timer både i Stavanger og
Christiansand. «Jeg hadde derfor anledning til å preke i metodistkirkene på
begge disse to steder.» I Christiania skulle jeg være pastor H. Ristvedts hjelper
i menigheten på Kampen, i den nordlige delen av hovedstaden.
Hva avreisen fra hjemmet angår, så «følte jeg det hårdt å forlate mitt kjære,
gamle hjem. Å hvilket hjem! Slik kjærlighet! Slik harmoni! Gud velsigne mine
kjære, dyrebare foreldre og søstre! Men jeg var villig til å reise dit min himmelske
Far ba meg reise!»
49