Erindringer - Kristenbloggen

Så tilføyer jeg følgende: «Jeg har omkring et år følt at Gud har velsignet min
sjel på en sjelden måte. Likeså mine anstrengelser for å fremme hans herlige
sak, men jeg har følt at full helligelse var et privilegium som jeg ikke hadde
opplevd slik som mange andre har gjort det. Men jeg har alvorlig søkt etter
denne velsignelse og har sikkert til en viss grad (siden søndag) opplevd den.
Jeg lå på mine kne og ba for ilddåpen søndag ettermiddag. Gud så i nåde til
meg og velsignet meg. Endog mitt legeme merket innflytelsen. Jeg følte en
gangske merkelig fornemmelse helt igjennom mine armer og ben, og da jeg
prekte om kvelden, gikk det med vidunderlig letthet, men samtidig med
kraft. Jeg vet naturligvis at andre har mottatt en mer plutselig og merkelig
ilddåp enn denne, å må den komme over meg som over apostlene i gamle
dager — Gud gi dette, hvis ditt navn kan bli herliggjort ved det. Hjelp meg å
minnes, Herre, at du krever mer av dem som du i særlig grad velsigner!
Herre Gud Sebaot!
— jeg er helt ofret på ditt alter, gjør med meg som du vil! Hellige meg og fyll
meg med din guddommelige kjærlighet!
«Klippe, du som brast for meg
la meg skjule meg i deg — for evig!»
Dette ble skrevet i 1885. Først i 1906 (21 år etterpå) brøt ilden helt igjennom!
Det var i denne Ånd den gode Herre ledet meg fram, like fra begynhelsen av
mitt virke for ham. Dører ble stadig åpnet. Det må huskes at jeg var metodist,
og de rådende fordommer mot metodismen kunne føles rett som det
var, men da mitt virke bare var evangelisk, uten noen forsøk på å starte en
metodistmenighet i fjorden, så falt alle angrep mot meg helt sammen. Folket
kom fra fjern og nær til møtene og vekkelses-scenene var alltid knyttet til
disse. Meget kunne skrives med beretninger fra disse herlige dagene. Jeg
besøkte ofte Bergen og tok del i møtene der, og ble på den måten enda
inderligere knyttet til Den biskoppelige Metodistkirke. Mine foreldre var,
som tidligere fortalt, wesleyanske metodister.
45