Erindringer - Kristenbloggen

Laura var nettopp på besøk hos oss i Hardanger, og skjønt vi begge var
ganske unge, så åpnet jeg mitt hjerte for henne. Det var 8. juni 1881. Da var
hun i 15 års alderen og jeg omkring 19. I sin dagbok nevner hun intet om
dette på selve dagen, men setter en dobbelt strek under datoen. Men 10.
juni, da hun skulle tilbake til Bergen, skriver hun: «Han er mest bedrøvet
over at jeg skal reise. Vi er forlovet.»
I de dager, for femti år siden, tok de mer hensyn til hva de eldre hadde å si i
slike saker, men denne bestemmelse var tatt i all hemmelighet. Mine foreldre
fikk vite det gjennom et brev de snappet opp, og far syntes at vi var for
tidlig ute. Han skrev da et brev til Laura om saken og ville at forlovelsen
skulle brytes. Men ifølge hennes dagbok var brevet skrevet i en meget kjærlig
ånd, med hilsen både fra mor og ham, så at Laura, som var litt engstelig
for brevets innhold, bryter ut i dagboken sin: «Å, han er den samme gamle,
gode mann! Å, hvor jeg elsker ham!»
Vi hevde da forbindelsen og først 18. september 1886 ble vi forlovet for
godt, omlag fem år etter. (Jeg skal nærmere fortelle enkelthetene i denne
begivenhet siden.) Begges sinn var så opptatt av Herrens gjerning at vi følte
vi godt kunne vente på hans time.
Ifølge sin dagbok hadde Laura atskillige brytninger i sitt åndsliv i femten års
alderen. Hun beklager at hun er så sløv, men så har hun også lysere perioder
i blant. 2. mars 1882 skriver hun: «Nå har jeg annammet Gud gjennom troen,
ikke gjennom følelser. Jeg føler ingen overordentlig glede, men en slik stille
fred og takk til Gud.»
Under et besøk jeg gjorde til Bergen 16. mars 1882 talte jeg i Sandvika. Hun
var der og hørte på. «Meget godt! » skriver hun i dagboken. 13. juni samme
år skriver hun: «Gud holder fremdeles på og velsigner min sjel, og jo mer jeg
tror, jo mer får jeg. Priset være hans navn! Så besøkte hun sin svoger, pastor
L. Petersen, og søster i Fredrikshald. Det var nok en velsignet tid for henne.
I de dager besøkte igjen den omvendte skuespillerinne, fru Nielsen, oss på
Varaldsøy og holdt vekkelsesmøter. Vi fortsatte med disse da hun reiste og
var vitne til at mange ble frelst.
Det begynte nå å bli klart for meg i hvilken retning Herren ville jeg skulle
styre mitt livs skute. 8. juni 1881 skriver jeg: «Jeg føler mer og mer at Gud vil
40