Erindringer - Kristenbloggen

arbeidet for sjelers frelse være forgjeves. Jeg forsto ikke den gang hele
sannheten om en full dåp i den Hellige Ånd, men mottok uten tvil flere salvelser
og kraftige berøringer av Ånden. Jeg skriver således: «På møtet om
kvelden fylte den Hellige Ånd meg så jeg talte med stor innflytelse.» På
ettermøtene samtalte jeg med folket personlig og ba med de søkende. Innimellom
holdt jeg også total-avholdsforedrag og inntegnet nye medlemmer i
foreningen vår. Den var i stadig vekst, og denne gren av virksomheten hjalp
meg meget i arbeidet mot drikkeskikkene i de dager. Vi dannet ikke menighet
der oppe på fjellet, men avholdsforeningen var og ble stadig en større
makt imot drikk og fyll, især da den sto tilknyttet dé alvorlige vekkelsesmøter
som ble holdt.
I februar 1881 ble jeg angrepet av influensa under en influensa-epidemi
blant arbeiderne, og da jeg gikk ut for tidlig, fikk jeg bronkitt. Dette var nok
innledningen til mange bronkitt-anfall i følgende år. Herren hjalp meg alltid
igjennom.
15. mars 1881 deltok jeg i en begravelse, hvis følger sent vil glemmes av dem
som var til stede. Det var bror av den for omtalte Herborg som døde og
begravelsen foregikk i samsvar med skikkene der inne i fjorden. Øl vanket
naturligvis i selskapet. Den store skålen gikk rundt blant gjestene. Men jeg
var bestemt på å praktisere 1. Kor. 9, 22, og mitt nærvær hadde en god innflytelse
på mange. «Så gikk jeg avsides fra selskapet og fant et sted hvor jeg
kunne samtale med Gud alene, og da jeg så vendte tilbake, fant jeg at de var
villige til å ha en gudstjeneste. Jeg ble bedt om å holde møte. Møtet ble gjort
kjent og snart begynte jeg å tale om hans mektige kraft til å frelse. Jeg har
aldri tidligere vært så frimodig og aldri tidligere kunnet tale Guds ord med
slik letthet. Den Hellige Ånd fylte meg slik at tårene begynte å flyte fritt.
Gamle og unge menn ble sterkt påvirket av den Hellige Ånd, og kvinnene lot
til å være sønderknuste. Herren var i sannhet nær og kastet sine piler inn i
folkets hjerter; velsignet være hans hellige navn! Etterpå hadde jeg fri adgang
til å samtale med dem om deres sjeler.»
Far var kommet hjem fra Bergen samme dag og kunne fortelle at pastor L.
Petersen var forlovet med frk. Hanna Jakobsen i Bergen. Det var også ved
disse tider jeg først ble kjent med min tilkommende hustru. Jakobsen i
Skostredet hadde fire døtre, og det merkelige hendte at tre av dem ble gift
med metodistpredikanter. Den ene, Hanna, med pastor Lars Petersen, den
andre, Laura, med meg og den tredje, Jenny, med pastor Simon Haave.
39