Erindringer - Kristenbloggen

het. Det må ha grepet de hårdeste hjerter å høre disse barn be. Gud var i
sannhet med oss og den sterke hulken og gråt var et godt tegn på at den
Hellige Ånd var med oss og arbeidet på hjertene til disse kjære barna. Velsignet
være hans navn!»
Den 8.: «Pastor Lars Petersen og jeg reiste til den lutherske kirke på Varaldsøy.
Det var stormfullt på fjorden, men da vi hadde medvind, gikk det bra. Jeg
samtalte med presten. Han hadde lenge tenkt å besøke oss. Han er en meget
hyggelig og vennlig person, men en sterk lutheraner. Hans preken var
om dåpen. Vi var meget tilfreds med den.» Onsdag 3. mars: «Møte om kvelden.
Herren velsignet oss storlig og hjalp meg å tale om hans kjærlighet til
menneskeheten og framvise deres tapte og ruinerte tilstand, slik som han
alltid har gjort det når jeg har åpnet munn og hjerte for å tale det som Herren
har sett tjenlig.» Mandag 9.: «Tilsyn med gruben, gjorde ferdig en stor
tegning (en scene fra Rom), gymnastikk, musikkøvelse, studier og om kvelden
takksigelsesmøte. Bibellesning, vitnesbyrd, bønn og sang som vanlig ved
disse møtene. Rettferdighetens sol kastet en stråle av lys og kjærlighet inn i
våre hjerter.»
4. desember leste jeg «The War Cry» (Krigsropet), Frelsesarméens organ, for
første gang. 5. desember 1880 om kvelden prekte jeg over Amos 4, 12: «Bered
deg til å møte din Gud, Israel!» Dette var egentlig min første ekstemporerte
preken. Jeg skriver: «Gud velsignet oss storlig. All ære til hans navn!»
Da var jeg vel 18 år gammel.
Nå hadde jeg egentlig begynt på den linje som Gud hadde kalt meg til å
følge. Dagboken min fylles av små notiser om de forskjellige møter som ble
holdt blant arbeiderne og på gårdene som lå omkring. Folk fikk vite at Barratts
sønn, Tom, hadde begynt å preke, og at sjeler ble frelst på møtene.
Så begynte anmodninger fra gårdene rundt omkring å strømme inn om et
besøk så jeg kunne holde møter der. I de dager var det sterke politiske diskusjoner
oppe blant bøndene og grubearbeiderne. Personlig holdt jeg meg
til det liberale syn, men blandet meg aldri bort i politiske feider. Når jeg
møtte sogneprest Stub, så var vi de beste venner, skjønt han var meget
luthersk og sterk konservativ i politikken. Han holdt en preken om hellighet
på gruben en gang som vi slett ikke kunne være enig i.
I dagboken min omtaler jeg igjen og igjen hvorledes Guds Ånd virket på
møtene, og så det nødvendig allerede da å bli «fylt av Ånden», ellers ville
38