Erindringer - Kristenbloggen

Det så ut som om han kunne Bibelen utenat, og så holdt han ettermøter. Vi
marsjerte som regel ned til det store wesleyanske kapell til de ordinære
gudstjenester, og nå fikk vi også tillatelse til å marsjere ned til vekkelsesmøtene.
På et av møtene, da han ba alle som var villig å anerkjenne og følge Kristus å
gå inn i skolerommet ved siden av kapellet, reiste jeg meg og spaserte inn,
midt iblant alle mine kamerater.
Det skrittet hjalp meg. Andre fulgte etterpå, og jeg ble herlig fornyet i ånden
igjen.
Men livet på kollegiet var ikke egnet til å fremme det åndelige liv. Jeg ble
lunken igjen. Jeg var jo bare en gutt. Men i 1876 besøkte jeg i juleferien en
av mine kameraters hjem i Liskeard. Hans navn var Allen. Hans foreldre var
varmhjertede metodister. På et våkenattsmøte fornyet jeg mine løfter igjen
og ble meget velsignet.
De ledende menn ved kollegiet fant at det var nødvendig å begynne «klasser»
(en gruppeavdeling som var alminnelig blant metodistene) for de gutter
som ønsket å ta del. Jeg ble satt på pastor W. P. Slaters, rektorens, klasse.
Jeg har fremdeles kvartalskortet mitt for juni måned 1877 med hans underskrift.
Jeg forlot kollegiet 15. juni 1878. Jeg tør ikke rose meg av noen større oppnåelser
i mine studier, med unntagelse av tegning og musikk. Jeg vant flere
skolepremier på den veien, og en del av tegningene henger den dag i dag på
veggene i mitt og andres hjem.
De strenge metoder som en del av lærerne benyttet, gjorde flere av oss
gutter forbitret på dem, så vi bestemte oss for å ta hevn på en eller annen
måte. Men da tiden kom for min bortreise fra skolen, så fant jeg at hevnlysten
ikke hadde stort tak på meg. Jeg gikk til alle mine lærere og ba dem tilgi
meg for alt jeg kunne ha sagt eller gjort som ikke var riktig. Da jeg reiste
noen dager før de andre, gikk jeg gjennom de store soveværelsene den
morgenen jeg skulle avsted og ba farvel med dem alle. De gråt og jeg gråt,
de ville ikke gjerne slippe meg. Vi var virkelig glad i hverandre og ønsket ikke
å skilles!
27