Erindringer - Kristenbloggen

Det var ingen gru for døden, bare en vidunderlig skjønn fred.
Fars sinn og vesen var så helt fylt av dette han hadde prekt og levd etter, at
alt han sa bar preg av det. Igjen og igjen talte han om de bibelske sannheter
som hadde vært de sentrale i hans forkynnelse. Frelsen ved Jesus Kristus,
Guds sønn, renselsen ved blodet, helliggjørelsen, Åndens utgytelse og tungene
som tegn. Det var som ville han slå fast for seg selv hva han hadde lært
andre. Han ville prøve det innfor Gud om det holdt stikk. Da mor engang
spurte ham: «Holder det nå alt det du har forkynt?» — svarte han så trygt og
sikkert: «Ja, det holder!»
Disse siste dagene snakket far nesten bare engelsk, både til familien og i
feberfantasiene. Det var hans barndoms og ungdoms språk.
I månedene før far døde, hadde det fulgt noe ekstra mildt og godt med ham.
Han hadde jo alltid hatt et elskelig sinn, men det var som han var enda mer
gjennomsyret av Guds kjærlighet til menneskene. Det kunne en merke i alle
ting, i hans prekener, blant venner og i hans skrivemåte. Det var en enda
større trang hos ham etter å vinne sjeler for Kristus. Hvor ofte kom han ikke
hjem fra møtet og sa: «Nei i kveld hadde vi et herlig møte, kan du tro.» Det
ble aldri vane for far, han var aldri for trett til å kalle på syndere.
Følte han mon selv at oppbruddets time nærmet seg? Han gjorde seg ferdig
med så meget. Gamle papirer og brev ble gjennomlest og brent. Ting ble
skrevet ferdig. Like før jul utkom hans siste bok: «Bak død og grav». Lite ante
vi vel at han snart skulle oppleve hva han skriver om i boken.
Den 28. januar, på kvelden, fikk vi bud om at alle burde være hos far den
natten. En del av brødrene kom opp etter kveldsmøtet. Alle fikk komme inn,
en etter en, og til hver av dem hadde han et godt ord, et lunt smil og et fast
håndtrykk.
Like før midnatt lukket han øynene, men hele natten kjempet døden og livet
om overtaket. Da den nye dag grydde, var det klart at det ikke kunne vare så
lenge. Langsomt steg solen opp og fylte etterhvert rommet, til far lå badet i
gyllent solskinn. Et lite pust, — og fars frigjorte ånd svingte seg opp mot det
forgjettede land, hvor solen aldri går ned.
Solveig Barratt Lange.
261