Erindringer - Kristenbloggen

ETTERSKRIFT
SØNDAG den 14. januar 1940 holdt T. B. Barratt sin siste preken. Teksten
var: «Ikke ved egen kraft er mannen sterk.» 1. Sam. 2, 9.
Aldri skulle den varme, rike stemmen lyde ut over forsamlingen mer, og tale
formaningens, trøstens og kjærlighetens evangelium til skarene. Hans fingre
skulle ikke mer lokke fram toner fra flygel eller orgel, og sangen var forstummet.
Søndagen før bemerket far at han følte han hadde sunget solo så altfor
sjelden i forsamlingen i det siste. Men nå skulle det bli bedre, og så sang han
for oss sin egen vakre bearbeidelse av negersangen: Old Black Joe, nr. 681 i
Maran Ata: Dagen er gått. Sangen grep forsamlingen som aldri før.
Søndag 14. januar sto den kjente, kjære skikkelse på talerstolen for siste
gang. Umiddelbart etter møtet ble far syk, og en av brødrene kjørte ham
hjem i sin bil. Far kunne gå selv og hjernen var klar, men han var svært trett
og ville være hjemme fra kveldsmøtet.
Far ville aldri ha lege, men vi ville gjerne spørre en til råds, og han sa da at
han måtte absolutt ha ro en tid framover. Legen kjente også far så godt at
han visste at i det øyeblikk han følte seg litt sterkere, ville han stå opp. Og
for å hindre dette, burde han komme på et sykehus.
Ingen av oss tenkte at far ikke skulle komme hjem igjen. Vi trodde det bare
skulle bli en hvilekur på omlag 14 dager, men Herrens veier er ikke våre
veier. En sterk forkjølelse som han pådro seg den 8. dagen, gikk over til
lungebetendelse.
De følgende dagene falt temperaturen og vårt håp steg, men den 26. januar
var temperaturen steget til 39,4. I tre dager raste feberen og brøt litt etter
litt den sterke kroppen ned. Det var ikke til å fatte at far måtte gå fra oss.
Han som var så sterk tvers igjennom, så levende og full av arbeidslyst og
glede. Aldri sløste han bort noen tid, alltid våken for det nye. Så gammel og
klok og dog så vidunderlig ung. For oss som fikk gå inn og ut hos ham, ble
disse siste dagene forunderlig skjønne. Far selv var så lys og lykkelig, med
dette glimt av lunt skjelmeri i øyet iblant. Da venstre arm og fot ble lammet,
kunne han iblant si: «Løft opp den venstre armen min så den også kan være
med blant folket.»
260