Erindringer - Kristenbloggen

FINNLANDSTUR OG DEN EUROPEISKE KONFERANSE I
STOCKHOLM
I november 1938 var jeg innbudt til å være til stede ved de finske pinsevenners
innvielse av deres nye kirke i Helsingfors. Vår datter Esther fulgte med
på reisen. Det var en fryd å møte de finske venner, og de var glade over å se
oss. Hvor forskjellig var ikke alt nå fra første gang jeg var der i 1911. Ristin
Voitto som jeg dengang startet, er nå hovedorganet for de finsktalende
pinsevenner og har nær 13 000 abonnenter. Dessuten driver deres forlag en
utstrakt virksomhet.
Vi fikk en velsignet tid i Helsingfors. Gud har gjort store ting for vennene der,
og det prektige nye hus de har fått, vil sikkert samle mange som ellers aldri
går på møtene. Det var godt å se inn i de alvorlige ansikter og høre deres
kraftige sang. Mange av de finske sanger går i moll, men de er skjønne og
gripende. Den siste aften var det felles brødsbrytelse og en uforglemmelig
aften. Det ble tolket fra norsk og svensk til finsk og fra finsk til svensk. Det
var en slik frydefull ånd over oss og en velsignet salvelse, så vi jublet og
klappet i hendene.
En formiddag var vi sammen med en del søstre og brødre samlet på forlaget
i redaktørens rom. Pastor Kokonen holdt en tale til meg og minnet om mitt
arbeid i begynnelsen, ikke bare i tale, men også med penn for å utbre Guds
rike i Finnland. Alle redaktører av Ristin Voitto unntatt pastor Pfaller var til
stede og ble husket i talen. Redaktørene gjennom alle år hadde vært: T. B.
Barratt, (jeg samlet stoffet og sendte det til Finnland, der det ble oversatt),
Arno Felman 1915—22, V. Pfaller 1923—28, Eino Manninen 1929—31, Ensio
Lethonen fra 1932, og han er fremdeles redaktør. Jeg talte derpå og takket.
Etter å ha inntatt noen forfriskninger, ble vi vist rundt i forlaget. De finske
venner har gjort store framskritt også hva litteraturen angår. Jeg ble vist et
eksemplar av det første Ristin Voitto som jeg selv hadde tegnet vignett til og
som første artikkel en hilsen til de troende i Finnland. Det var en interessant
stund og en stor oppmuntring for meg på mine gamle dager å se hvilken
kjærlighet alle disse venner omfattet meg og mitt arbeid med. Jesus være
æret for alt.
Den siste tid i Helsingfors talte jeg i Filadelfiamenigheten (den svensktalende
forsamlingen). Det falt lettere for meg på ettermøtene hvor jeg kunne samtale
med folk uten å bruke tolk.
251