Erindringer - Kristenbloggen

Musikkorpset ved skolen. Jeg nr. 2 fra høyre.
frelse. G. Whelpton, en annen av de studerende, var meg også til stor hjelp.
Men Barnes var uten tvil en vekkelsesarbeider i ånd og sannhet. Hans spesielle
interesse var å få de unge menn og gutter på kollegiet omvendt til Gud.
Jeg har fremdeles et brev fra ham til mine foreldre, som han skrev like etter
min omvendelse, så vel som det brev jeg sendte hjem. Jeg var da i tolv års
alderen.
Jeg var påvirket, jeg som flere andre på skolen i de dager, men en dag da jeg
skulle oppover de store inngangstrappene til skolen, hørte jeg raske skritt
bak meg, og idet jeg vendte meg om, så jeg Barnes. Jeg ville nok bli frelst,
men bare synet av Barnes gjorde at jeg tok tiI bens det forteste jeg kunne
over den store lekeplassen. Men han sprang etter meg og innhentet meg
nede under de store trærne i alléen. «Nå følger du med meg!» sa han, og jeg
fulgte med som et lam. Han tok meg opp til den øverste musikksalen, hvor vi
pleide å ha musikkøvelser. Jeg tilhørte skolens musikkorps. «Nå bøyer vi oss
her, så ber jeg først og du etterpå,» sa Barnes. Slik gikk det også, og der fant
jeg fred med Gud!
Brevet til mine foreldre lød således (et utdrag):
25