Erindringer - Kristenbloggen

I sin bok «Helligånden og vår slekt» er Stanley Jones inne på det samme som
vi praktiserer, nemlig at kirken må føres tilbake til utgangspunktet, til pinsen,
men det skal noe til innen alt det som menneskene har stilt opp istedenfor
sannheten og Guds kraft blir utlevert, så den Hellig-Ånd alene kan få adgang
til å virke. Mange har ment at vi bare er opptatt av de ytre tegn og et utøylet
følelsesbrus. De som ikke har opplevd denne mektige åndsutgytelse, kan
som folk på pinsedag snart erklære at en er full av søt vin når den Hellige
Ånds vover bruser inn over den enkelte og de lengtende skarer.
Våren 1932 besøkte jeg Finnland. Vekkelsen har gått fram der. Herren være
æret for sin store nåde. Forstander for menigheten i Helsingfors var pastor
Manninen. En meget dyktig mann med et charmerende vesen. Han ble kalt
av Gud i sine unge år. Hans bror ble først frelst og begynte å tale om frelsen
til den yngre bror. «Aldri blir jeg så gal,» svarte han, men uken etter var han
herlig frelst og ble kort etter åndsdøpt. Han var min tolk, og som en bror sa
til meg: «Han tolker i Åndens kraft, så ikke et ord går til spille.» Pinsevekkelsen
griper stadig om seg i Finnland. Den har møtt meget motstand, men det
hjelper ikke. Nye menigheter dannes, og andre bestående menigheter antar
læren om troendes dåp og åndsdåpen. Herren er med og velsigner. Halleluja.
I juli samme år hadde vi besøk av Smith Wigglesworth i vår menighet. Hans
besøk hadde alltid vært til stor velsignelse for oss, men denne gang var det
en dybde i forkynnelsen som aldri før. Samtidig så frisk og kraftig så en skulle
ikke tro han var 73 år.
Vi hadde et stort fellesmøte for alle pinsemenighetene med brødsbrytelse.
Det var et skjønt syn å se det lange hvitdukede bord med alle brødene og
kalkene oppstilt. Bak dette de mange forstandere, eldste og tjenere som
hjalp til under brødsbrytelsen, og midt blant disse vår ærverdige venn og
bror, hans datter og min kjære hustru som har stått meg bi i alle år. Det var
vår første felles brødsbrytelse og vi følte Herren var oss nær.
Den 22. juli 1932 ble for meg en skjønn minnedag. 70 år er nok et langt liv,
men så lenge Herren vil bruke meg er jeg villig til å være i hans tjeneste.
Telegrammer, gaver, blomster, visitter og om aftenen en strålende fest som
menigheten ga meg. Grunntonen gjennom det hele var takknemlighet mot
Herren fordi han hadde bevart meg på sine veier.
239