Erindringer - Kristenbloggen

236
Fra besøket i Polen
personlig Frelser og en personlig frelse. Det siste møte i Danzig var meget
interessant. De bulgarske elever på bibelskolen sang og vitnet på sitt eget
språk, så talte min hustru på engelsk med tolk. Så sang de russiske elever en
kraftig sang på sitt språk og deretter preket jeg med tolk. Det ble mange
språk på samme kveld, men Herren er den samme. Halleluja!
De polske venner ville vi skulle avlegge dem et besøk før vi drog hjem. Vi
reiste da først til Lodz hvor pastor Bergholc bodde. Han var også vår tolk den
tid vi var der nede. Polen har vært et hårdt misjonsfelt, men det er underbart
å se hvordan Gud har ført sin sak igjennom. Vi hadde utmerkede møter
overalt. De troende var som store barn, syntes vi, med en enfoldig og herlig
glede i Gud. Ofte kunne en reise seg nede i salen og spørre om noe, og så
fikk han svar for åpen forsamling. Ikke noen diskusjon, men veiledning og
formaning, så alle kunne nyte godt av det. Jeg var med og forrettet ved en
brødsbrytelse, og det var meget gripende. Vennene reiser seg når forstanderen
kommer rundt med brødet og vinen, og alt foregår stille under forsamlingens
bønn.
Før vi forlot Polen, reiste vi ned til en landsby som før var russisk. Den hadde
omlag 2000 innbyggere. På stasjonen sto flere brødre og tok imot oss. Jeg
ble møtt med broderkysset, der som over alt. Opp til lokalet kjørte vi i en
kjerre som var fylt med høy. Vi hadde noen tepper over, og det gikk så fint. I
den ene enden av lokalet var det rom for forstanderen med familie. Alt var
meget enkelt.