Erindringer - Kristenbloggen

eid opptok meget tid, men Gud oppreiste også medhjelpere i menigheten,
som tok en stor del av de økede plikter på seg. Jeg fikk derfor anledning til å
foreta kortere og lengere reiser til venner som ønsket mitt besøk.
Pinsen 1930 deltok min hustru og jeg i konferansen i Stockholm. Det var
herlige dager. Folket fylte de store lokaler og vi følte Herren var meget nær.
Etter anmodning av lederne for Russisk- og Øst-Europamisjonen bestemte
jeg meg for å reise direkte fra Stockholm til Østersjølandene og Polen for å
se deres arbeid der på nærmere hold.
Det ble i sannhet en interessant reise. Vi begynte i Riga i Letland. Vekkelsen
hadde brutt ut i Letland for flere år tilbake, men gjennom en feil forståelse
av profetgjerningen kom den på villspor, men Gud hadde oppreist åndsfylte
kvinner og menn som hadde fått det hele inn på rett vei igjen. Det var ikke
lett å arbeide der, for både myndighetene og kristne fra andre leire la hindringer
i veien, men Gud være lovet, Hans sak gikk fram trass i alt. Etter vår
hjemkost utga jeg et lite hefte om vår reise. Vi hadde ganske godt besøk på
våre møter, men ikke slike skarer som vi er vant til å samle i Oslo og Stockholm.
Vi har meget å takke Gud for at så mange samles om Guds ord i Norge.
Letland er et misjonsland. De har nok hørt om Kristus her, men forkynnelsen
har i stor utstrekning vært trellbundet, så vi må takke Gud for at det
fulle evangelium begynner å lyde for dette folk også. Det fins nå fast virksomhet
flere steder, hvorfra evangelister reiser ut og forkynner evangeliet.
Flere søstre reiser som kolportører og holder bønn og vitnemøter. Fra
Letland reiste vi til Danzig. Der måtte jeg tale med to tolker på møtene, en
russisk og en tysk. Herlige møter, pris skje Gud. På et av møtene var det slik
sang, bønn og lovprisning at jeg tenkte: Hva sier naboene til dette? Kort
etter kom en politikonstabel opp. Naboene hadde klaget. Så ble alle vinduer
lukket med lemmer, og møtet og bønnen varte til to søstre var kommet
igjennom til åndsdåp.
En dag en venn og jeg var ute i byen, gikk vi innom en butikk for å kjøpe
noen jordbær. Det var så varmt at jeg tok jakken av mens jeg spiste dem.
Min venn sa til fruen der inne at jeg var pastor, men da lo hun hjertelig. Hun
syntes vel ikke jeg så ut som en pastor der jeg satt i skjorteermene. «Dersom
jeg hadde hatt prestekrave og kors på, så hadde De vel trodd jeg var pastor,»
bemerket jeg, «men det er bedre å ha korset inne i hjertet enn utenpå.» Vi
fikk en hel samtale der hvor jeg framholdt nødvendigheten av å eie en
235