Erindringer - Kristenbloggen

Først i juni kom vi til San Francisko, det egentlige målet for reisen vår. Det
var jo pastor Ystrøm som først hadde bedt oss komme over. Han hadde
arrangert et skandinavisk pinsestevne oppe på Mount Hermon.
«Som Hermons dugg som flyter ned på Sions berg.» Salme 133, 3. Dette ord
har nok vært i de venners tanke som begynte her oppe. Endel gudfryktige
mennesker følte trang til fjernt fra byens larm å kunne hvile ut med sin familie,
men samtidig gi Herrens gjerning stor plass i sin midte. Der var det to
gudshus, en bibelhall og et større forsamlingslokale. Rundt omkring lå det
ca. 50 større og mindre hytter med det aller nødvendigste av møbler og
husgeråd, som en kunne leie for en rimelig penge. Ville en lage sin egen mat,
kunne en det. Det var en butikk med alt hva en trengte, ellers spiste en på
Kaffeteria. Hver morgen klokken to ringte det til bibeltimer, og hver kveld
klokken 19 til møte. De har flere slike leirplasser rundt om i Amerika. De
forskjellige samfunn leier plassen fra 10—14 dager og holder sine stevner i
disse herlige omgivelser. Her møter vi venner som hadde brukt både to og
tre dager for å komme fram. Det var en fryd å møte alle disse kjære unge
brødre, både norske og svenske, og se hvorledes de hadde gått fram med
Herren og i kunnskap. Vi skulle ha en slik leirplass i Norge også.
Så gikk reisen nordover. Nye vennegrupper, nye møter, nye velsignelser. Når
jeg regner med radiotalene kunne det iblant bli tre møter pr. dag, og av og til
følte jeg mine 66 år, men Herren var med og styrket meg vidunderlig.
Vi tok veien østover gjennom Canada. En skjønn tur gjennom en storslagen
natur. På en liten stasjon høyt oppe i fjellene fikk vi en ufrivillig stans på et
par timer. Vi gikk ut av toget og fikk se et navn på en liten butikk som så så
norsk ut. Det var den forrige eiers navn. Vi kom i samtale der inne og spurte
om det var noen kirke der eller bedehus. Å nei da, det var år i mellom noen
talte Guds ord der. Jeg grep anledningen og fikk samtale med de tilstedeværende
om Guds ord. Det ble nesten som et lite møte. Dessverre skulle toget
gå, så vi måtte avbryte. Må Herren velsigne ordet som ble talt.
Mitt siste møte i Amerika holdt jeg i Glad Tidings Tabernacle hvor jeg begynte
året før. Ett år så fullt av skjønne minner. Alle de blomstrende menigheter
med troesfriske nådesøsken jeg hadde besøkt. Søkende sjeler som fant fred
ved korsets fot, hungrige sjeler som ble fylt av Ånden, syke som ble helbredet.
Overalt ble vi mottatt med kjærlighet og åpne hjem, og alle gjorde sitt
ytterste for at vi skulle ha det så godt som mulig. Må Herren selv lønne og
230